Refleksjoner rundt årets pilegrimsvandring til Nidaros

Bilde

PÅ VEI TIL NIDAROS: Katolsk.nos Marion Norum Spæren og glade og spente NUK-ere.

Gjennom de siste to ukene har mange fulgt meg på min vandring sammen med NUKs pilegrimer fra Levanger til Nidaros. Man har vandret med meg i mine fysiske fotspor, og sett glimt fra noen av de opplevelsene jeg har fått del i.

Tekst og foto: Marion Norum Spæren

Men hva med den personlige og åndelige reisen underveis? For turen var så mye mer enn gnagsår og blemmer. Det var kanskje vanskelig å lese i de Facebook-postene som ble lagt ut. 

Pilegrimstur – et bilde på vårt livs reise med Gud

På mange måter kan livet sammenlignes med en pilegrimstur. Alle bærer vi på byrder, av ulik form og karakter. Noen av oss bærer på altfor mye, kanskje fordi vi ikke vet hvordan vi skal pakke sekken, eller fordi ingen har fortalt oss at det er unødvendig å bære så tungt. Andre er ikke vant med å gå, og får plager fra dag én. På samme måte som livet byr på sine utfordringer, gjør også pilegrimsturen dette – og mange av oss oppdager sider og egenskaper ved oss selv som vi ellers kanskje aldri ville fått erfare.

Hjelpen som gjorde inntrykk

«Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.» (Gal 6.2)

Selv bar jeg altfor tungt den første halvdelen av turen. Jeg kan ikke skylde på at jeg ikke ante hvordan jeg skulle pakke sekken, for dette var ikke min første tur. Men jeg så på det hele som et prosjekt jeg selv måtte lide under. For jeg tenkte ærlig om det, at det var tross alt min byrde og min vekt å bære.

Som en ung kvinne i et moderne samfunn får man nærmest innprentet at en skal klare å bære alt selv. En vil jo ikke legge til den byrden andre allerede bærer på, og jeg ønsket oppriktig å være selvstendig. Det var først da en god venn av meg ble nødt til å flytte på sekken min for å komme seg frem at han poengterte at jeg bar altfor tungt. Det var ikke et spørsmål om han skulle hjelpe – han tok på seg sekken og bar den for meg, helt til jeg mange kilometer senere fikk anledning til å plassere noe av vekten i følgebilen. I ettertid har dette gjort et sterkt inntrykk på meg, og blitt en tydelig påminner om viktigheten av fellesskapet i troen. Iblant er det vanskelig å innrømme at man trenger noen å dele byrden med. Men hvem kan vel egentlig bære alt i livet alene uansett?

Stillheten og den kontemplative vandringen

Når man går pilegrimstur, enten i gruppe eller på egenhånd, er det en anledning til å trekke seg tilbake fra hverdagens hektiske realitet. Det er en mulighet til tilbaketrekning og til å få ro og perspektiv omkring ens eget liv.

Ved begynnelsen av hver etappe, startet vi dagens vandring med rosenkrans og deretter én time stillhet. Tidligere har jeg pleid å synes at en hel time i stillhet har vært for krevende og at tankene går i alle andre mulige retninger. Denne gangen opplevde jeg det derimot som en anledning til endelig å trekke pusten og få anledning til å vandre med Gud – puste inn Hans nærvær og få en følelse av fred. 

Bilde

HØYDEPUNKT: Messe med p. Egil Mogstad.

Turens høydepunkter

Et av turens aller største høydepunkter for meg var søndag 23. juli. Denne dagen ankom vi Steinvikholm slott der P. Egil Mogstad feiret høymessen for oss. Steinvikholm slott er viktig både historisk og religiøst for Norge. Det var blant annet der Olavsskrinet tidligere ble oppbevart. Av den grunn var det særlig spesielt for meg å få anledning til å ta del i den hellige messe der, i nærvær av Hellige Olavs relikvie.

Det å få anledning til å bo en natt på Tautra var også en flott opplevelse for meg som pilegrim. Ikke bare fikk vi anledning til å be sammen med søstrene. I tillegg vandret vi opp til klosterruinene for å be Kompletorium, som er døgnets siste bønn. Det var en mektig følelse å stå der sammen med 15 andre unge voksne katolikker og be i ruinene ved solnedgang, hvor det trolig ikke er blitt bedt tidebønn på flere århundre.

Jeg satte også særlig pris på den enorme gjestfriheten vi møtte på Brennmoen gård hos Frøydis og Louis de Damas den 25. juli. Ikke bare hadde de åpnet sitt hjem for oss, de hadde også slaktet en geit som vi fikk nyte til middag. Vi fikk også et innblikk i hvordan man kan leve et annerledes, men vakkert familieliv i tjeneste for Kirken og for medmenneskene.

I tillegg til dette var våre møter med Biskop Erik også til stor glede for meg og for de andre pilegrimene. Både messe og åndelig påfyll møtte oss i Elvran kirke, dagen hvor vi hadde vår lengste og mest utfordrende etappe foran oss. Dette var med på å gi kraft og styrke til oss på en dag som testet vår vilje og ønske om å gå pilegrimstur.

Bilde

SANG VED REISENS SLUTT: Pilegrimene er vel fremme ved Nidarosdomen. FOTO: Tony Phuc Que Tran.

Mottakelsen og feiringen i Trondheim

Etter å ha lagt drøyt 160 km bak oss, var det utrolig fint å bli mottatt i Nidaros. Det var store mengder av folk som ba, heiet og vinket til oss der vi vandret tre runder rundt Nidarosdomen og sang for Hellig Olav. Følelsen av å tre inn i Herrens helligdom mens vi sammen sang «Be for oss, Hellig Olav» var majestetisk. Vi var framme i Trondheim og pilegrimsturen hadde endelig nådd sitt mål. Vi var hjemme i Nordens Roma i rette tid til Olsok.

Takk til alle dere som har bedt for oss og vandret med oss i ånden.