Også i år oppfordres kristne over hele verden til å markere «Skaperverkets tid» fra 1. september til 4. oktober. 1. september er Verdensbønnedagen for skaperverket, og 4. oktober er høytiden for den hellige Frans av Assisi.
HJERTENES FORANDING: «Hva kan vi, fremfor alt som kristne kirker, gjøre for å helbrede vårt felles hjem, slik at det igjen kan yre av liv? Vi må bestemme oss for å endre våre hjerter, vår livsstil og den offentlige politikk som våre samfunn styres etter.» Foto: NTB / Vatican Media
Ved å endre våre hjerter, vår livsstil og vår offentlige politikk kan vi bidra til en «mektig elv» av rettferdighet og fred.
Oversettelse: Vuokko-Helena Caseiro
Vatican News
Kjære brødre og søstre!
«La rettferdighet og fred velle frem» er temaet for Skaperverkets økumeniske tid i år. Det er inspirert av profeten Amos’ profetiske ord: «La rett velle frem som vann og rettferd lik bekker som alltid strømmer» (5,24).
Dette levende bildet fra Amos’ bok sier oss hva Gud ønsker, nemlig at det skal råde rettferd. Rettferd er like viktig for vårt liv som barn i Guds bilde som vann er det for vår fysiske overlevelse. Rettferdigheten må velle frem der den trengs, den må hverken forbli skjult altfor langt nede, eller bli borte, som vann som fordamper, før det har gjort gagn. Gud vil at alle skal prøve å være rettferdige under alle omstendigheter, at de alltid skal søke å leve i overensstemmelse med hans lover, og slik gjøre det mulig for livet å slå ut i full blomst. Når Guds rike er det vi søker først (jf. Matt 6,33), ved at vi dyrker et riktig forhold til Gud, menneskeheten og naturen, så kan rettferd og fred velle frem, som en uuttømmelig kilde med rent vann, som nærer menneskeheten og alle andre skapninger.
Dette grunnet jeg over en vakker sommerdag i juli 2022 under min pilegrimsferd til bredden av Lac Ste. Anne i Alberta-provinsen i Canada. Den innsjøen har vært – og er – et pilegrimsmål for mange generasjoner av urfolk. Som jeg da sa, ledsaget av lyden av trommer: «Hvor mange menneskehjerter er vel ikke kommet hit, lengtende og sukkende, tynget av livets byrder, og ved dette vannet har de funnet trøst og styrke til å fortsette! Her, midt i skaperverket, kan vi også fornemme en annen dunking, nemlig jordens moderlige hjerteslag. Og likesom barns hjerteslag helt fra morslivet av er i samklang med morens, trenger vi, om vi skal vokse som mennesker, å bringe vår egen livsrytme i takt med rytmen til skaperverket, som gir oss livet»1.
« Rovgrisk industri er i ferd med å uttømme og forurense våre ferskvannskilder med ekstreme praksiser som fracking for utvinning av olje og gass, store ukontrollerte utvinningsprosjekter og intensivt husdyrhold.»
La oss, i denne Skaperverkets tid, dvele ved disse hjerteslagene: vårt eget, våre mødres og bestemødres, skaperverkets hjerteslag og Guds hjerteslag. I dag er ikke disse i harmoni, de banker ikke sammen i rettferdighet og i fred; altfor mange blir forhindret i å drikke av denne mektige elven. Så la oss lytte til appellen om å stå side om side med ofrene for miljø-og klimaurettferdighet og få slutt på denne meningsløse krigen mot skaperverket.
Vi ser virkningene av denne krigen på de mange elvene som er i ferd med å tørke ut. «De ytre ørkenene i verden brer seg stadig, fordi de indre ørkenene er blitt så store», sa Benedikt XVI en gang 2. Et grådig forbruk, drevet av egoistiske hjerter, er i ferd med å forrykke vannets kretsløp på planeten vår. Uhemmet bruk av fossilt brensel og avskoging forårsaker temperaturøkning og alvorlig tørke. Skremmende vannknapphet går stadig mer ut over både småsamfunn på landsbygda og storbyer. Rovgrisk industri er i ferd med å uttømme og forurense våre ferskvannskilder med ekstreme praksiser som fracking for utvinning av olje og gass, store ukontrollerte utvinningsprosjekter og intensivt husdyrhold. «Søster vann», slik den hellige Frans kalte henne, blir plyndret og gjort til «en vare som er underkastet markedets lover» (Laudato si’, 30).
FNs klimapanel (IPCC) hevder at rask handling til gagn for klimaet vil kunne sikre at vi ikke mister anledningen til å skape en mer bærekraftig og rettferdig verden. Vi kan og vi må forhindre de verste virkningene i å slå inn. «Mye kan gjøres!» (ibid., 180), om vi, som mange bekker og åer, til slutt sammen renner ut i en mektig elv for å vanne livet til vår vidunderlige planet og vår menneskefamilie i kommende generasjoner. La oss rekke hverandre hendene og ta modige skritt for at rettferdighet og fred skal kunne velle fram over hele verden.
Hvordan kan vi i denne Skaperverkets tid bidra til rettferdighetens og fredens mektige elv? Hva kan vi, fremfor alt som kristne kirker, gjøre for å helbrede vårt felles hjem, slik at det igjen kan yre av liv? Vi må bestemme oss for å endre våre hjerter, vår livsstil og den offentlige politikk som våre samfunn styres etter.
La oss for det første bidra til denne elven ved å forandre våre hjerter. Dette er vesentlig om vi skal kunne sette i gang andre endringer. Dette er den «økologiske omvendelse» som den hellige Johannes Paul II oppfordret oss til: En fornyelse av vårt forhold til skaperverket, slik at vi ikke lenger anser det som et objekt som vi kan utnytte som vi lyster, men tvert imot tar vare på det som en hellig gave fra vår Skaper. La oss dessuten være klar over at en helhetlig tilnærming krever økologisk respekt i fire dimensjoner: for Gud, for dagens og morgensdagens søsken, for naturen og for oss selv.
«La oss ved Guds nådes hjelp gå over til en livsstil med mindre sløsing og mindre unødvendig forbruk, fremfor alt der produksjonsprosessene er giftige og ikke bærekraftige.»
Hva angår den første av disse dimensjonene påpekte Benedikt XVI at det finnes et presserende behov for å forstå at skapelsen og forløsningen ikke kan skilles fra hverandre: «Forløseren er Skaperen, og om vi ikke forkynner Gud i denne hans totale storhet – som Skaper og som Forløser – nedvurderer vi forløsningens verdi» 3. Skapelsen refererer til både Guds mystiske, storartede verk, skapelsen av denne majestetiske og skjønne planeten og dette universet fra intet, og også til resultatet av dette stadig pågående verket, som vi erfarer som en uuttømmelig gave. La oss under liturgi og personlig bønn i «skaperverkets store katedral» 4 huske den store Kunsteren, som skaper så mye skjønnhet, og grunne over et stort mysterium, nemlig hans kjærlighetsfulle avgjørelse om å skape kosmos.
La oss for det andre bidra til denne mektige elvens vannstrøm ved å forandre vår livssstil. La takknemlig beundring for Skaperen og skaperverket være vårt utgangspunkt, og la oss angre våre «økologiske synder», slik min bror, den økumeniske patriark Bartolomeus, sier. Disse syndene er til skade for naturen og også for våre brødre og søstre. La oss ved Guds nådes hjelp gå over til en livsstil med mindre sløsing og mindre unødvendig forbruk, fremfor alt der produksjonsprosessene er giftige og ikke bærekraftige. La oss prøve å være mest mulig aktsomme når det gjelder våre vaner og økonomiske valg, slik at alle kan få det bedre – våre medmennesker, uansett hvor de befinner seg, og alle de som kommer etter oss. La oss med positive valg medvirke i Guds stadige skapelse: Bruke minst mulig ressurser, leve med en glad nøkternhet, sørge for forsvarlig håndtering og gjenvinning av avfall, og benytte oss av økologisk og sosialt ansvarlige produkter og tjenester, som blir stadig mer tilgjengelige.
Til sist: For at den mektige elven skal kunne fortsette å velle frem må vi forandre den offentlige politikk, som styrer våre samfunn og former livet til dagens og morgensdagens unge. En økonomisk politikk som fremmer skandaløs rikdom for noen få og nedverdigende levekår for mange, er en dødsdom for fred og rettferdighet. Det er åpenbart at de rikeste nasjonene har samlet opp en «økologisk gjeld» 5. På COP28-toppmøtet, i Dubai fra 30. november til 12. desember i år, må de verdenslederne som er der høre på vitenskapen og igangsette en rask og rettferdig overgang for å avslutte epoken med fossilt brensel. Ifølge Parisavtalens forpliktelser for å begrense faren for global oppvarming er det meningsløst å tillate fortsatt utforskning og utbygging av infrastruktur for fossilt brensel. La oss heve stemmen for å stoppe denne uretten mot de fattige og mot våre barn, som vil bli rammet av de verste virkningene av klimaendringene. Jeg appellerer til alle mennesker av god vilje om å handle i samsvar med disse retningslinjene vedrørende samfunn og natur.
«Likesom en elv er kilde til liv for sine omgivelser, må vår synodale Kirke være en kilde til liv for vårt felles hjem og for alle som bor i det.»
Et annet, parallelt perspektiv er spesifikt for Den katolske kirkes synodalitetsinnsats. I år vil avslutningen av Skaperverkets tid, den 4. oktober, Den hellige Frans’ minnedag, sammenfalle med åpningen av synoden om synodalitet. Likesom elver som tilføres vann fra tusenvis av små bekker og større åer, innbyr den synodale prosessen, påbegynt i oktober 2021, alle deltagere, både på personlig og kollektivt nivå, til å løpe sammen i en majestetisk elv av refleksjon og fornyelse. Hele Guds folk blir samlet i en medrivende vandring av synodal dialog og omvendelse.
Kirken er som et elvebasseng med dens mange store og små tilløp, et fellesskap av utallige lokalkirker, religiøse samfunn og foreninger, som alle nærer seg av det samme vann. Hver enkelt kilde tilføyer sitt unike og uerstattelige bidrag, helt til de alle munner ut i det store hav av Guds barmhjertige kjærlighet. Likesom en elv er kilde til liv for sine omgivelser, må vår synodale Kirke være en kilde til liv for vårt felles hjem og for alle som bor i det. Og likesom en elv gir liv til all slags dyre- og planteliv, må en synodal Kirke gi liv ved å så rettferdighet og fred på alle steder den når frem til.
I juli 2022 i Canada minnet jeg om Galileasjøen, der Jesus helbredet og trøstet så mange, og der han forkynte en «kjærlighetens revolusjon». Også Lac Ste. Anne er et sted for helbredelse, trøst og kjærlighet, har jeg fått vite. Det er et sted som «minner oss om at søskenskap er ekte om den forener dem som står langt fra hverandre, og dessuten om at det enhetens budskap som himmelen sender ned til jorden ikke frykter ulikheter, men innbyr til fellesskap, til ulikhetenes fellesskap, for sammen å sette ut på nytt, for alle – alle! – er vi pilegrimer på vandring» 6.
La oss i denne Skaperverkets tid, som etterfølgere av Kristus i vår felles synodale vandring, leve, arbeide og be for at vårt felles hjem igjen må yre av liv. Må Den hellige ånd igjen sveve over vannet og lede oss til å «fornye jordens åsyn» (jf. Sal 104,30).
Roma, Laterankirken, 13. mai 2023
FRANS
Les mer
Fakta om Laudato Sì
- Pave Frans' såkalte klima-encyklika (rundskriv)
- Ble lansert i Roma sommeren 2015
- Rundskrivet er 180 sider langt
- Paven bygger videre på det tidligere paver har sagt om miljøspørsmål
- Han slår fast at Laudato Sì inngår i Den katolske kirkes sosiallære, fordi den tar opp et sosialt anliggende: vårt forhold til Skaperen, til skaperverket og til hverandre.
- Paven henvender til alle mennesker, fordi klima handler om oss alle – og om vårt felles hjem.
- Han slår fast at klimaendringene er menneskeskapte.
- Teksten er en kombinasjon av vitenskap, politikk og teologi,
- I Laudato Sì kaller paven oss til en radikal personlig omvendelse
Les mer om Laudato Si'
- Laudato Si': Hva er egentlig en encyklika?
- Laudato Si': Legfolkets grønne apostolat
- Laudato Si': Kapitalisme i klimaets tjeneste
- Laudato Si': Under en felles himmel
- 10 måter å leve Laudato Si' på
Fotnoter
[1] Preken ved Lac Ste. Anne, Canada, 26. juli 2022
[2] Preken ved innsettelsen i den petrinske tjeneste, 24. april 2005
[3] Møte i Bressanone-katedralen, 6. august 2008
[4] Budskapet til Verdensbønnedagen for skaperverket, 16. juli 2022
[5] «Det finnes virkelig en ‘økologisk’ gjeld – især mellom Nord og Sør – knyttet til ubalansen i handel med konsekvenser på økologiens område, og også knyttet til visse lands uproporsjonelle forbruk av naturressurser opp gjennom historien» (jf. Laudato si’, 51).
[6] Preken ved Lac Ste. Anne, Canada, 26. juli 2022
Laudato si’-sitatene er hentet fra den norske oversettelsen utgitt på St. Olav forlag