Publisert 17. november 2023
|
Oppdatert 17. november 2023
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Fra gjenopprettelsen i 1843 til dagens mangfoldige menigheter har Den katolske kirke i Norge vært preget av innvandring. Utgivelsen av Elisabeth Solbergs portrettintervjuer med katolske innvandrere har åpnet opp for refleksjon rundt hva dette betyr for Kirken i dag. Forsker Marta Bivand Erdal gir en historisk gjennomgang og forteller hva man bør fokusere mer på i fremtiden.
Tekst: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad
Bilde
DE KOM OG BLE:Elisabeth Solberg har nylig utgitt bok med en rekke portrettintervjuer. Intervjuet med Mihretab fra Etiopia sto på trykk i St. Olav nr. 3/2018. Foto: privat/arkiv.
Det er vanskelig å forstå Den katolske kirke i Norge i dag uten å ta i betraktning at den gjenoppsto etter reformasjonen som en kirke bestående av innvandrere. For godt og vel 180 år siden fikk Kirken etablere seg i landet på nytt, etter å ha vært utestengt siden reformasjonen. Den 6. mars 1843 utstedte kong Karl Johan en resolusjon som tillot katolikkene i daværende Christiania å opprette St. Olav menighet.
«Naadigst tillades de i Christiania værende Bekjendere af den Romersk-katholske Religion, indtil videre at danne en særskildt Menighed med egen Præst.»
Kong Karl Johan
Den første katolske biskopen i Norge etter reformasjonen het Fallize og kom fra Luxembourg, og flokken hans besto først og fremst av mennesker som hadde innvandret fra det kontinentale Europa. Derfor kan man si at Kirken i Norge i stor grad har vært en «innvandrerkirke» fra begynnelsen av. På ulike måter, som preger både fellesskapet og de enkelte medlemmene, fortsetter den også å være det.
I høst utkom boken De kom og ble, en samling av portrettintervjuer som tidligere har vært publisert i St. Olav kirkeblad. Boken utforsker livene til katolikker fra ulike land som har søkt til Norge gjennom de siste årene, og hvordan Kirken har spilt en rolle i deres nye liv her. Den kaster lys over temaer som integrering, fellesskap og betydningen av å lytte til hverandres historier.
Forfatteren, Elisabeth Solberg, er katolikk og tidligere norsklektor med stort engasjement for menneskene hun møter. Gjennom intervjuene i boken ønsker hun å gi et innblikk i mangfoldet som finnes i norske katolske menigheter. Dermed har hun åpnet opp for større og mer generell refleksjon rundt betydningen av katolsk innvandring til Norge.
«Det slo meg at vi vet så lite om de nasjonale gruppene i kirken vår, vi kjenner ikke trosfellene våre. Man omtaler hverandre som kollektiv: eritreerne, tamilene, vietnameserne. Jeg fikk ideen til å lage en serie for bladet St. Olav og kontaktet redaksjonen der. Målet var å gi gruppene et ansikt, å bygge broer, om man vil.»
Elisabeth Solberg
– Målet var å gi gruppene et ansikt
Solberg fikk ideen til prosjektet da hun hørte en vietnamesisk båtflyktning fortelle sin historie på en katolsk sommerleir. Hun tenkte at dette var en historie som flere burde få del i, så hun tok initiativ og intervjuet ham selv. Dermed var ballen i gang.
– Det slo meg at vi vet så lite om de nasjonale gruppene i kirken vår, vi kjenner ikke trosfellene våre. Man omtaler hverandre som kollektiv: eritreerne, tamilene, vietnameserne. Jeg fikk ideen til å lage en serie for bladet St. Olav og kontaktet redaksjonen der. Målet var å gi gruppene et ansikt, å bygge broer, om man vil.
Bilde
«ENGLER SOM GJESTER, UTEN Å VITE DET»:Under synoden tidligere i høst ledet pave Frans bønn for migranter og flyktninger på Petersplassen i Vatikanet, 19. oktober 2023. Foto: NTB/Reuters, Remo Casilli
Prosjektet startet i 2017, samme år som Caritas Internationalis og pave Frans igangsatte kampanjen «Share the Journey». Der oppfordret paven til å fortelle innvandrernes historier. Under lanseringen av kampanjen sa han: «Håpet er det som driver hjertene til de som reiser... Det er også det som driver hjertene til de som ønsker dem velkommen; ønsket om å møte hverandre, bli kjent og ha dialog.»
– Dette kom rett etter at jeg hadde lansert min idé, og det var til stor inspirasjon for meg å få støtte på at prosjektet mitt var liv laga, sier Solberg.
Målet var å synliggjøre og bli kjent med trosfeller fra ulike land, å bygge broer og vise hvilke ressurser som finnes og hva man har å gi hverandre. Solberg påpeker at det også er fint at samfunnet lærer å kjenne katolske innvandrere. De fleste forbinder innvandrere med islam, mens katolikkene faktisk er i flertall, sier hun.
Gripende historier om håp
Solberg forteller at det er så mange gripende historier i boken at det er vanskelig å trekke frem bare én. Hun begynner med å fortelle om kvinnen fra Rwanda, som mistet hele familien sin i folkemordet i 1994.
– Hun kom til Norge og har slitt med store problemer etter det hun opplevde. En familie i Norge «adopterte» henne og barna hennes etter hvert. De muliggjorde en positiv utvikling, både på det praktiske og menneskelige plan. Selv har hun gått gjennom en forsoningsprosess. Hun reiste til hjemlandet og oppsøkte morens og søsterens morder og tilga ham.
– Denne historien lærer meg mye om hvor viktig tilgivelse er for å komme videre i livet. Den lærer meg om menneskeverd, mangel på sådan, barmhjertighet og menneskelig styrke og ressurser. Det er også virkelig vanskelig å forstå hva mange sliter med, selv for profesjonelle psykologer, når man ikke har opplevd grusomheter selv.
Solberg nevner også den unge filippinske kvinnen som ble holdt fanget hos et gammelt ektepar i Libanon i tre år, og Mihretab fra Etiopia som rømte over Middelhavet fra militærleir og tortur. Historiene viser at håpet og troen på Gud kan være styrkende og hjelpe mennesker til å holde ut, selv under de vanskeligste forhold.
– Hva håper du at leserne vil ta med seg etter å ha lest boken?
– Jeg håper historiene kan lære leserne om andre kulturer, om verdier i disse kulturene, kanskje kan man til og med få noen nye vinklinger på egen kultur. Først av alt vil jeg gi et ansikt til innvandrergruppene, spesielt de katolske, og synliggjøre hva de bringer med seg av verdier som pågangsmot, håp, tro, flid, standhaftighet, ja, mange flotte egenskaper.
Den nye boken har vekket en interesse for å forstå fenomenet med katolsk innvandring til Norge. Marta Bivand Erdal, som er katolikk og forsker i migrasjonsstudier ved Institutt for fredsforskning (PRIO), påpeker at denne interessen innbyr oss til å stoppe litt opp og reflektere over hva det er vi snakker om, både i dag og historisk, og med et teologisk blikk.
– Med moderne briller antar vi at det er et slags naturlig skille mellom «oss» som er her allerede og «de andre», de som kommer hit. Det er det naturligvis på mange måter, sier hun.
Bilde
FORSKER PÅ OMRÅDET: Marta Bivand Erdal er katolikk og forsker i migrasjonsstudier ved Institutt for fredsforskning (PRIO). Foto: arkiv.
Samtidig mener hun at det er viktig å trekke de lange linjene for å sette ting i perspektiv. Kristendommen «innvandret» til Norge da den kom med blant andre Olav den hellige, selv om vi ofte ikke tenker over det. Slik kom den også til andre land som katolikker med røtter utenfor Norge i dag har tilknytning til.
Katolsk innvandring til Norge har en lang historie også i nyere tid, forteller Erdal. Selv om reformasjonen på 1500-tallet ikke ble gjennomført over natten i folks trosliv, er det riktig å si at Den katolske kirke «kom tilbake» til Norge i 1843 etter omtrent tre hundre år.
– De som styrte landet var dypt forpliktet på den lutherske protestantiske tro den gangen. Det innebar også at man en tid bare kunne delta i katolske messer i Norge dersom man var utlending, sier hun.
Kirken som «integreringsarena»
På grunn av disse forholdene har Den katolske kirke i Norge de siste knappe par hundre årene i stor grad bestått av utlendinger som fant veien til Norge, og etterkommere av disse – slik som Erdal selv. Hun sier at hvis en slik betoning kan virke provoserende, må vi spørre oss selv hvorfor.
– Flere har nevnt viktigheten av Kirken som en integreringsarena. Kan du utdype hvordan Kirken i Norge har spilt en slik rolle?
– Jeg vil hevde at det i Den katolske kirke i Norge ikke nytter å insistere på storsamfunnets perspektiver på «oss» og «de andre», eller på en forståelse av «integrering» som på mange måter er i ferd med å foreldes, der det er et slags urnorsk vertskap som aller nådigst tar imot og opplærer utlendingene i hvordan vi har det her.
Erdal erkjenner at dette bildet er noe karikert, men kanskje poenget dermed blir klarere? Hun påpeker at man må ta det følgende i betraktning når man snakker om Kirken som en «integreringsarena» for katolske innvandrere til Norge.
– Det norske samfunnet har endret seg med den innvandringen vi som kirke har vært en del av de siste tiårene, men det når ikke den virkeligheten vi har i Den katolske kirke i Norge til knærne. I Kirken i Norge er «folk flest» mennesker med bakgrunn utenfor rikets grenser. Det er «vi-et» i det katolske Norge.
Ifølge Erdal finnes det områder der det kan være riktig å snakke om Kirken som en integreringsarena, men det er viktig å huske at premissene i det katolske Norge er unike. Årsakene til dette ligger både i historien og i Kirkens demografiske sammensetning. Forsøk på å tenke integrering på en rigid måte i denne sammenhengen vil «krasjlande», sier hun.
«Det norske samfunnet har endret seg med den innvandringen vi som kirke har vært en del av de siste tiårene, men det når ikke den virkeligheten vi har i Den katolske kirke i Norge til knærne. I Kirken i Norge er «folk flest» mennesker med bakgrunn utenfor rikets grenser. Det er «vi-et» i det katolske Norge.»
Marta Bivand Erdal
Innvandrerbefolkning i endring
Erdal går opp den historiske utviklingen i den katolske innvandrerbefolkningen siden Kirken kom tilbake til Norge i 1843, og peker på hvordan sammensetningen av de som kommer har endret seg over tid. I begynnelsen var det svært få katolikker:
– Prester med røtter i andre land kom og bygget kirker som var absurd store for den lille flokken de hadde på sin tid, enten det var i Halden eller i Bergen. De hadde tro på en fremtid de ikke kjente, og i dag er det stor grunn til å være takknemlig for det.
St. Peter kirke i Halden
«Mange kjenner historien om kirkens tilblivelse: De opprinnelige arkitekttegningene tilsa en kirke som skulle betjene 10 000 innbyggere. Det den hollandske arkitekten ikke hadde tatt i betraktning, var at lutherdommen var statsreligion i Norge, og at antallet katolikker var forsvinnende lavt. Misforståelsen ble oppklart, og kirkens størrelse ble redusert med to tredjedeler.»
Bilde
STØRRE ENN NØDVENDIG: St. Peter kirke i Halden. Foto: arkiv.
Etter hvert økte antallet katolikker, ikke bare gjennom innvandring, men også gjennom fødsler og konversjoner. Ordenssøstre var synlige med sykehusdrift flere steder i landet, og det «katolske innvandrede element» ble gradvis en mer naturlig del av norsk virkelighet.
– Det kom viktige skikkelser, vi kan nevne Sigrid Undset som en profilert katolikk. Norsk katolisisme var på vei til å finne seg selv, kulturelt og språklig. For mange var det katolske likevel skummelt og fremmed for kun få tiår siden.
På 1980-tallet var det en stor andel mennesker med røtter i andre land i de katolske menighetene i Norge, og utover 1990-tallet vokste det fargerike katolske fellesskapet støtt. Veksten kom primært av innvandring og barn av innvandrere, og dernest et jevnt sig av konvertitter (selv om disse ikke utgjorde så mange i det store bildet).
Den største endringen skjedde på midten av 2000-tallet etter EU-utvidelsen, da polske og litauiske innvandrere kom i større antall. Behovet for sjelesorg på polsk og litauisk økte, og Kirken svarte ved å tilby messer, skriftemål og møteplasser. Tilbudet inkluderte også norskkurs på søndager mange steder, som svar på et behov for integrering i samfunnet.
Først i 2022 erkjente regjeringen et offentlig ansvar for integrering av arbeidsinnvandrere fra disse landene, forteller Erdal.
Bilde
INNVANDRERBAKGRUNN:Erdal kom til Norge fra Polen som barn på 80-tallet. Foto: arkiv.
Enorm vekst de siste 15 årene
I løpet av 2000-tallet har det vært en betydelig økning i antallet registrerte medlemmer av Kirken i Norge, som steg fra litt over 45 000 i 2005 til omtrent 120 000 i 2012. Antallet registrerte katolikker i Norge i dag er rundt 170 000 (sannsynligvis er det langt flere i virkeligheten). Årsaken til denne enorme veksten er innvandring fra særlig Polen og dernest Litauen de siste 15 årene, forklarer Erdal.
– Hva er de mest markante trekkene ved den katolske innvandrerbefolkningen i dag?
– Det som har skjedd sammensetningsmessig i Den katolske kirke i Norge de siste 15 årene er rett og slett helt vilt. Man har i dag flere katolikker i Norge som er født i Polen enn som er født i Norge.
Hun påpeker at en andel av disse, kanskje 10–15% av dem, har vært i Norge lenger enn 15 år. Dette inkluderer Erdal selv, som kom til Norge som barn på 80-tallet. Det er likevel riktig å si at det er veldig mange katolikker i Norge i dag som har det man i migrasjonsforskningen beskriver som «kort botid».
En annen endring som har skjedd de siste 15 årene er at det katolske Norges filippinske element er blitt kraftig forsterket. Dette har også bidratt til medlemsveksten.
– I dag er det fire ganger flere katolikker i Norge født på Filippinene, sammenlignet med dem født i Vietnam eller i Chile. Sammenlignet med antall katolikker født på Sri Lanka og i Eritrea, er det ti ganger flere som er født på Filippinene.
«Det som har skjedd sammensetningsmessig i Den katolske kirke i Norge de siste 15 årene er rett og slett helt vilt. Man har i dag flere katolikker i Norge som er født i Polen enn som er født i Norge.»
Marta Bivand Erdal
Alt i alt må man kunne si at innvandring er et sentralt utgangspunkt og et tilbakevendende premiss for å forstå utviklingen i Den katolske kirke i Norge siden den fikk komme tilbake på 1840-tallet. Erdal sier at dette tidvis kan føles som «hår i suppen» av noen, men at det representerer identiteten til de fleste i det katolske Norge – med alt sitt fargerike språklige kaos. Det utelukker ikke at endringene de siste årene også kan by på enkelte utfordringer.
– Selv om virkeligheten i hver menighet er litt annerledes enn det totale bildet for det katolske Norge, er endringene følbare, og krever at man igjen og igjen har tålmodighet med de nye som kommer, med dem som ikke vet hvordan vi pleier å gjøre ting her. Og når de nye er flere enn oss som var her fra før, så er det åpenbart en krevende øvelse for alle involverte.
Trender og strategier
Kan kunnskap om katolsk innvandring til Norge fortelle oss noe om hvordan dette kommer til å bli fremover, om hvem som kommer og hvem som eventuelt reiser tilbake? Kan det gi oss noen pekepinner om hva som er vesentlig å agere på i dag? Erdal påpeker at vi ikke kjenner fremtiden, men at tidligere erfaring peker på noen mulige trender.
– Vi vet at noen arbeidsinnvandrere reiser tilbake, samtidig er det lite som tyder på at dette nasjonalt er noen trend. De 60 000 katolikkene som er født i Polen er nok i stor grad kommet for å bli en god stund lenger enn mange av dem selv tenkte, sier hun.
Det er også krevende å vite hvem som vil komme, fordi trendene kan svinge. Erdal er likevel klar på at sannsynligheten for en like dramatisk omveltning som vi så etter tusenårsskiftet på grunn av innvandring, ikke er veldig høy.
«Spøkefullt erkjennes det at å bli mer norsk, for noen innebærer å bli mindre katolsk, altså at samfunnets generelle sekularisering bidrar til at også innvandrere som er katolikker, preges av dette.»
Marta Bivand Erdal
Hun forklarer at endringer i antall katolikker i Norge over tid bør sees i lys av hvordan Kirken møter sine medlemmer – både hva som gjøres og hvordan dette faktisk oppleves. Historien antyder at det spiller en rolle hvordan Kirken henvender seg til, ivaretar, inkluderer og skaper fellesskap med de som kommer til Norge.
– Som migrasjonsforsker kan jeg nøkternt og med litt historisk avstand slå fast at noen strategier ser ut til å ha vært feilslåtte med tanke på inkludering i Den katolske kirke i Norge. Samtidig tas det mange valg av enkeltpersoner og grupper med bestemte bakgrunner selv, med tanke på å ivareta egenart, språk og kulturell identitet.
– Spøkefullt erkjennes det at å bli mer norsk, for noen innebærer å bli mindre katolsk, altså at samfunnets generelle sekularisering bidrar til at også innvandrere som er katolikker, preges av dette. Dermed øker sannsynligheten for at deres barn ligner mer på andre i sine årskull i Norge også når det gjelder troens betydning i eget liv.
Behov for kunnskapsbaserte tiltak
Kirken har tilpasset seg mangfoldet ved å tilby messer på ulike språk i menighetene. Denne håndsrekningen anerkjenner betydningen av eget morsmål for den enkeltes tro, samtidig som viktigheten av å opprettholde norsk som fellesspråk understrekes. Erdal sier at dette reflekterer en bevisst styring fra det katolske Norge for å bevare fellesskapets sammensatte karakter.
Hun kommer også med det hun beskriver som «en liten brannfakkel fra forskerhold»: Kirken i Norge har ikke vært flink nok til å bygge på de erfaringene og den kunnskapen man faktisk har, til å systematisere denne klokt og trekke på den i sitt virke på gjennomtenkte og kunnskapsbaserte måter.
– Med det mener jeg at man kanskje burde sette seg ned og se litt mer systematisk på hvordan sammensetningen ikke bare blant registrerte katolikker, men også i konfirmantkullene, dem som inngår ekteskap, dem som har ansvar for kirkekaffen eller sitter i menighetsrådet er, og hvordan dette utvikler seg. Her er det selvsagt mange ulike faktorer, men noen mønstre virker viktige å forstå bedre.
Det er mye vi ikke vet, for eksempel om katolikker i Norge fra et land som Tyskland – et land det katolske Norge ellers har svært tette bånd med.
Norsk, vietnamesisk og katolsk
Erdal nevner et eksempel på noe man i Kirken kan bygge videre på: Hva skyldes det at norske katolikker med vietnamesisk familiebakgrunn, der besteforeldre og foreldre er de som har innvandret, har lykkes med å både holde på noe vietnamesisk og samtidig ta så mye ansvar for det felles-katolske på norsk? Her finnes det nok erfaringer man burde systematisere, og som kan peke på ting man med fordel kan ta med seg videre, sier hun.
Bilde
HUNDENS ÅR:Feiring av vietnamesisk nyttår i St. Paul menighet i Bergen, 17. februar 2018. Foto: arkiv.
Tid for fortellingene om «oss»
Erdal beskriver Elisabeth Solbergs intervjuer med katolikker i Norge i De kom og ble som et viktig bidrag. Boken dokumenterer ikke minst norsk samtidshistorie, og den gjør det fra Den katolske kirkes utgangspunkt. Dette er prisverdig, sier hun. På mange måter er den kommet langt på overtid, men desto viktigere er det at vi nå har den.
– Hvordan tror du boken kan hjelpe nordmenn til å bli mer bevisste på mangfoldet og oppmuntre til forståelse og inkludering?
– Vi trenger historier og dokumentasjon, vi trenger å bli kjent med hverandre, lytte til hverandre, forsøke å forstå. Samtidig er behovet også skrikende for å snakke sammen på likefot – ikke som «innvandrerne» og, ja, hvem da, egentlig, i det katolske Norge?
Erdal vil utfordre tanken om at boken kan hjelpe «oss nordmenn» til å forstå mangfoldet i menighetene bedre. Hun slår fast at den er en stor gave til Den katolske kirke i Norge som må omfavnes, leses, brukes og gjerne diskuteres. Samtidig bør den også være en liten vekker.
– Solberg har gjort en fremragende jobb med å intervjue og dermed fortelle andre menneskers historier. Men det vi trenger nå i neste omgang, som kan bygge på det som nå finnes, det er fortellingene om «oss» – om «vi-et» – i det katolske Norge, et «vi» som ikke skiller så skarpt på grupper, men der individene som danner fellesskapene får komme frem. Fortellingene om «vi-et» i høymessene på ofte litt brokete norsk.
«Det vi trenger nå i neste omgang, som kan bygge på det som nå finnes, det er fortellingene om «oss» – om «vi-et» – i det katolske Norge, et «vi» som ikke skiller så skarpt på grupper, men der individene som danner fellesskapene får komme frem.»
Marta Bivand Erdal
Her har forskningen et ansvar, sier Erdal. Internasjonalt fokuserer man ofte på «gruppene», også i katolsk sammenheng, når man studerer migrasjon. I norsk katolsk kontekst kan et slikt perspektiv gi et noe forvrengt bilde:
– Joda, vi har masse grupper, og de har ofte ansvaret for den felles kirkekaffen med vafler og vårruller, eller for mat på fellesarrangementer og altere på Corpus Christi. Men i dag er ståa stort sett sånn at det er messer på polsk i mange katolske kirker hver søndag, og så er det faktisk menighetenes felles høymesser som er på norsk. I tillegg er det også noen messer på andre språk de aller fleste steder, mange steder ukentlig ulike språk. Så fortellingene om det felles-brokete-norske katolske er vel kanskje det som nå står for tur?
Bilde
KRISTI MANGFOLDIGE LEGEME:Corpus Christi-prosesjon på Bredtvet i Oslo i 2014. I artikkelen «Når Jesus tar til gatene: Katolske Corpus Christi-prosesjoner i norske byrom» (2020) skriver Marta Bivand Erdal med flere at økt prosesjonsaktivitet i Den katolske kirke i Norge kan skyldes et ønske fra grupper med katolske innvandrere. Foto: arkiv.
Erdal peker på noen spørsmål om forståelse og inkludering som blir viktige i et slikt prosjekt, og som går ut til alle: Hva slags ansvar tar du som er født i et annet land for vårt felles katolske prosjekt her vi bor? Og om du føler deg som en minoritet i eget land i høymessen – hvordan bli beriket av dette og stå støtt nettopp som en av oss alle som på ulike vis kanskje er minoriteter, men der det vesentlige er hvorfor man kommer sammen?
Til slutt er det nemlig grunnen til fellesskapet som er viktig å huske på, og som Erdal ønsker å rette fokus mot:
– Den katolske kirke i Norge er fellesskapsdannende i kraft av sine troende med røtter over hele verden. Men den er det av en grunn, og den er jo dypt eksistensiell og dreier seg om felles tro. Det innebærer ikke at dens verdi som «integreringsarena» om man vil, forringes. Tvert imot, kanskje?
