«Og er det en som er syk, må han kalle til seg kirkens presbytere, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal bønnen, bedt i tro, frelse den syke, og Herren skal reise ham opp igjen. Og er han skyldig i noen synd, skal den bli ham tilgitt» (Jak 5,14–15). Sykesalvingens sakrament gis til alvorlig syke, helst før de er dødssyke. Sakramentet gis ikke til dem som skal dø av andre grunner. Dødsdømte mottar botens sakrament og nattverden.
«Bønnen, bedt i tro, skal frelse den syke», det vil si helbrede ham. Hvis krisen går over, kan den syke motta sakramentet på ny neste gang sykdommen tar en alvorlig vending. Tidligere kalte man det «Den siste olje», og tilkalte presten først når livet ebbet ut. Det var ikke så heldig, for den syke tok prestens ankomst som tegn på at døden var nær.
«Og er han skyldig i noen synd, skal den bli ham tilgitt.» Når den syke er for svak til å samle seg til et skriftemål, er sykesalvingen tegnet på Guds tilgivelse. Presten tegner et kors med olje på den sykes panne og hender. Ritualet finnes i messeboken.