Bønnen er samtale med Gud. Den bygger på et Jeg–Du-forhold. Den som ber, er seg bevisst at han er i Guds nærvær. «Å be» betyr ofte å be Gud om noe. Kristus bruker ordet oftest slik i Evangeliet. «Fader Vår» rommer bønn om at Gud må være Gud for oss, og om at vi må kunne tilgi, og leve etter Guds vilje.
For å gjøre Guds vilje, må man høre etter hva han sier. Å be er derfor også å lytte. Når man har bedt med ord, til hjertet har gitt uttrykk for hva det strømmer over av, vil man tie og bli stille. Har man et forråd av Jesusord fra Evangeliet i hukommelsen, vil gjerne ett av dem komme frem i bevisstheten, for eksempel «Hvor din skatt er, vil også ditt hjerte være», «Tilgi for at du selv skal bli tilgitt». Man kan også starte bønnen med å lese Evangeliet. Bønnen vil gå over i taus meditasjon over Kristi ord, i Kristi nærvær. Bevisstheten arbeider ikke lenger med problemer, og tankene slutter å vandre omkring. En fransk bonde tilbrakte daglig timer i kirken foran Kristus i sakramentet. Man spurte ham hva han gjorde hele tiden. «Jeg ser på ham, og han ser på meg», svarte han.
Kristen meditasjon foregår altså bevisst i Guds nærvær. Før kriminaliteten gjorde det umulig, var katolske kirker åpne hele dagen, og folk fant stillhet foran «tabernakelet». I utlandet, hvor katolikkene er flere – og også i Norge der kirken ikke blir overlatt til seg selv – kan man finne ro i et sakramentskapell mens turistene tøfler omkring.
Siden bønnen tillater Gud å nå en, vil den påvirke den bedendes holdninger til Gud og mennesker. Bønnen forandrer den som ber. Den endrer menneskets adferd. Den som ber «Skje din vilje», blir sendt ut for å gjøre Guds vilje. «Dog ikke som jeg vil, men som du vil» – bønnen hjelper oss å akseptere at ikke alle ønsker blir oppfylt på den måten vi hadde tenkt.
Kontemplasjon – skuen – er å se Gud i bønnen, ikke nødvendigvis visuelt. Den kontemplative bønn trenger inn i Guds vesen, så man kjenner Gud. Dette er kunnskap man sjelden kan gjøre rede for i ord. Ikke alle som ber, når så langt som til kontemplasjonen. Den er en gave.
Mystikk er opplevelsen av å være forenet med Gud. Mystikerne har også vanskelig for å gjøre rede for sine erfaringer, for Gud lar seg ikke beskrive. Johannes av Korset uttrykte sine erfaringer i dikt. Opplevelsen av Gud beskriver han best som opplevelsen av fravær, av «intet». Frans av Assisi, Katarina av Siena og flere andre levde en identifikasjon med den levende Kristus, som fikk hans sårmerker til å slå ut på kroppen deres.
Siden mystikk er forening med Gud, er alle som er døpt, mystikere i vid betydning, for Guds Hellige Ånd virker i dem. «Selv vet vi ikke å be slik som vi burde, men Ånden går selv i forbønn for oss, med sukk som ord ikke kan gjengi. Og han som ransaker hjertene, vet hva Åndens higen er, han vet at dens forbønn for de hellige svarer til Guds egen vilje» (Rom 8,26–27). Kristen bønn er inspirert av Den Hellige Ånd.
Privatbønn, meditasjon og kontemplasjon dyrker man helst alene. Ikke minst i klostrene har man bruk for felles bønn. I tillegg til messen, som er en fellesskapsfeiring, ber man tidebønnene.