Er helgendyrkelse avgudsdyrkelse?
Apostelen Paulus forklarer hva avgudsdyrkelse er, nemlig å tilbe og dyrke det skapte istedenfor Skaperen (jf. Rom 1,25). Det finnes forskjellige former for avgudsdyrkelse. Avgudsdyrkelse kan være at en behandler en skapning som om den er i besittelse av guddommelige attributter eller erstatter gudsdyrkelse med dyrkelse av noe skapt. Protestanter anklager ofte katolikker for å holde på med det når vi ærer helgener. Men ingen katolikk hevder at noen helgen er i besittelse av guddommelige egenskaper som allmakt, allvitenhet eller lignende. Det er en uendelig stor kløft mellom et menneske og Gud, mellom det skapte og Skaperen. Hadde katolikker i sine bønner til Maria æret henne som «himmelens og jordens skaper» ville det uten tvil ha dreid seg om avgudsdyrkelse, men det gjør vi ikke.
Noen mener at bare det å be til en helgen er avgudsdyrkelse. Men her blander en sammen begrepene «be til» og «tilbe». Å tilbe vil si å ære Gud med den ære bare Gud kan vises. For eksempel er lovprisningen av Gud som Den Allmektige og Evige, en form for tilbedelse. Men å «be til» noen betyr ganske enkelt at en spør om noe, eller kommer med en inntrengende anmodning. Det er innholdet i bønnen eller forespørselen som avgjør om den utgjør en form for avgudsdyrkelse. Ellers kan en jo ikke en gang be en venn om en tjeneste uten å synde.
Det er også viktig å huske på at ingen blir hellig av egen kraft. Det er Guds nåde som forvandler en synder til en helgen, og vi er alle kalt til å være helgener. Når en ærer helgener, ærer en indirekte Gud som ved sin nåde gjør oss hellige. «Når du [Gud] kroner helgenene, kroner du dine egne gaver», sier Den hellige Augustin. Når Moses tar av seg på bena fordi han står på hellig grunn, er det ikke først og fremst sanden under dem han ærer, men den Gud som har helliget sanden ved sitt nærvær. Det samme gjelder helgener. Maria var i seg selv et ganske ordinært menneske, men fordi Gud utvalgte henne til å være den nådefylte gudfødersken, har hun en spesiell plass i Hans frelsesverk. Alle ære som gis henne, gis altså indirekte til Kristus, for det er Han som har helliget henne ved å la henne bli sin mor.
Den desidert vanligste form for avgudsdyrkelse blant kristne er at vi setter noe skapt høyere enn vår relasjon til Gud. Verden er like full av lidenskaper som den er av mennesker, og ofte setter vi våre lidenskaper i form av penger, sex eller makt foran Gud. Slik avgudsdyrkelse er dessverre like vanlig blant katolikker som blant andre kristne.
Hvorfor ber ikke katolikker rett til Gud, men gjennom helgener?
Katolikker ber direkte til Gud. Å søke Gud gjennom bønn er helt essensielt i ens liv som kristen. Samtidig er enhver kristen en del av et større felleskap, Kirken. Dette fellesskapet ønsker Gud skal være preget av søskenkjærlighet, noe Johannes understreker:
«Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.» (1 Johannes 4,11)
Av denne grunn oppfordres kristne gang på gang til å be for hverandre i Det nye testamente (se for eksempel Rom 15,30; 2 Kor 1,11; Ef 6,18–20).
«Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.
For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv som løsepenge for alle. Slik var vitnesbyrdet da tiden var inne.» (1 Tim 2,1–6)
I denne teksten ser vi at det ikke er noe motsetningsforhold mellom gjensidig forbønn blant kristne og Jesus Kristi unike rolle som mellommann mellom Gud og mennesker. Vi oppfordres til å be for alle mennesker, samtidig som det understrekes at all bønn hviler på den ene mellommann, Kristus Jesus.
Så langt er trossamfunn fra før reformasjonstiden enige med dem som ble etablert i og etter reformasjonen. Uenigheten dreier seg om hvorvidt en kan henvende seg også til avdøde kristne for å be om deres forbønn. Det er flere vers i Skriften som tyder på det.
I Johannes’ åpenbaring bærer de hellige i himmelen og englene de kristnes bønner, symbolisert ved røkelse, frem for Gud:
«Da det tok boken, falt de fire skapningene og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner. (…) En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom og stilte seg ved alteret. Han fikk en stor mengde røkelse som han skulle legge sammen med alle de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og fra engelens hånd steg det opp for Guds ansikt en sky av røkelse sammen med de helliges bønner.» (5,8; 8,3–4)
Det finnes ikke belegg i Bibelen for å lage et radikalt skille mellom folk som er sovnet inn i Kristus, og kristne som fortsatt lever på jorden. Vi er alle forenet i Kristus:
«For jeg er viss på at verken død eller liv (…) skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 8,38a; 39b).
Kirken som er Kristi kropp (Kol 1,18), finnes ikke bare her på jorden. Både himmel og jord sammenfattes i Guds kirke, og Jesus hersker i begge verdener (Ef 1,10; 20–22). Etter at forfatteren av Hebreerbrevet har betraktet store forbilder i troen som Abraham og Moses, skriver han at slike avdøde trosforbilder utgjør en stor «sky av vitner omkring oss» (12,1). Vi har i Den nye pakt allerede kommet frem til løftet fedrene bare kunne skimte med troens øyne:
«Nei, dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen. Dere er kommet til en dommer som er alles Gud, til åndene av de rettferdige som har nådd fullendelsen, til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blodet som taler sterkere enn Abels blod.» (Hebr 12,22–24)
Det er med dette sinnelag at katolikker tillater seg å be avdøde kristne om forbønn. Allerede nå er ordene begynt å gå i oppfyllelse: «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» (1 Kor 15,5).
Hvilke mariadogmer finnes, og hvor står de i Bibelen?
Kirken har ikke mange mariadogmer, men det viktigste er at hun er Guds mor. Dette dogmet illustrerer hvordan det vi lærer om Maria ikke kan forstås isolert fra Kristus. Bibelen lærer at Kristus er fullt ut menneske og fullt ut Gud, derfor kan vi kalle Maria Guds mor.
De andre mariadogmene hører også sammen med det vi tror om Jesus, selv om det ikke synes så tydelig. Den viktigste læren om Maria uttrykkes i dogmene om at hun er evig jomfru (før og etter Jesu fødsel), at hun er unnfanget uten arvesynd og at hun er tatt opp til himmelen ved slutten av sitt jordiske liv. I dogmet om at hun er unnfanget uten arvesynd, heter det at dette skjedde på grunn av Kristi frelsesverk. Maria ble så å si frelst fra synden «på forskudd», men hun er like fullt frelst av Kristus, akkurat som vi. Hun er tatt opp i himmelen med sjel og legeme slik alle frelste en gang skal bli. Det som er skjedd med henne, viser hvordan fullendelsen av Kristi frelsesverk skal være. Kroppen skal også få sin plass hos Gud i himmelen.
Disse mariadogmene finner man ikke direkte i Bibelen, men vi tror heller ikke at det er nødvendig. Det vesentlige er at det finnes belegg utenfor Bibelen som viser at den tro dogmene uttrykker alltid har vært en del av Kirkens tro, og at denne tro ikke er i motsetning til Bibelen. «Bibelen alene»-prinsippet finner vi ikke i Bibelen. Når den overlevering vi har mottatt fra apostlene og de første generasjoner med kristne, ikke er i motsetning til Bibelen, er det ikke et problem at Kirken formulerer slike læresetninger i senere tid. Læresetninger eller dogmer formuleres først når det oppstår uenighet om den lære de uttrykker.