Norges klostre i middelalderen

Artikkel av Øivind Lunde i Fortidsminneforeningens årbok 1987, side 85-119, utgitt Oslo 1987. Gjengitt med tillatelse.

Innhold

Innledning

Lite er tilbake av de norske klosteranleggene. Bortsett fra Ulstein kloster, er det ingen av dem som umiddelbart gir den besøkende inntrykk av hvordan bygningene og rommene kan ha sett ut, eller hvordan livet artet seg mellom de tykke steinmurene. De restene vi ser er heller ikke alltid så enkle å tolke fordi det er vanskelig å skille fra hverandre restene etter mange forskjellige ombygginger.

I den følgende oversikten over klostrene er det skrevet en kort historikk om det enkelte kloster, i den utstrekning det finnes opplysninger i skriftlige kilder. Deretter følger en beskrivelse av anlegget, basert på de byg-ningsarkeologiske undersøkelser som er gjort. For lesere som vil vite mer, er den mest aktuelle litteraturen for de enkelte klostre nevnt. Her finner man vanligvis henvisninger til den øvrige relevante litteraturen

Mange av klostrene eksisterer som ruiner og har lenge vært kjente reisemål. Andre er kommet frem under gravninger, der forskerne har funnet bygningsrester som gir holdepunkter for plassering og utforming. Atter andre er aldri blitt lokalisert.

De planlegninger og kart som følger klosterbeskrivelsene er tegnet på grunnlag av oppmålinger som er foretatt opp gjennom årene. Som rimelig kan være, er disse oppmålingene av varierende kvalitet og nøyaktighetsgrad. For noen klostre er eksempelvis de brede fundamentene under bakken tegnet på planen. Andre steder er det de smalere murene, synlige over bakken, som er tegnet inn. Dette kan få leseren til å tro at murene noen steder er usedvanlig tykke og andre steder tynnere. Med det foreliggende tegningsmateriale har det ikke vært mulig å fremstille dette på noen annen måte. Et annet problem er fremstillingen av de mange ombygginger som murrestene vitner om. Dårlige oppmålinger og mangelfulle tolkninger av bygningshistorien har flere steder gjort det vanskelig å gi en entydig forklaring. Mange lesere vil vel også undre seg over at noen rom er tegnet med vinduer, andre ikke. Det kommer av at planene skifter mellom å vise situasjonen i gulvnivå og i vindushøyde. Når vindusåpningene ikke lenger finnes, kan de heller ikke tegnes inn.

Fremstillingsmåten har derfor ikke kunnet bli helt konsekvent, noe som heller ikke er tilstrebet. Når bygningsrestene gir grunnlag for sterke antakelser som ikke lenger lar seg dokumentere, har vi dristet oss til å trekke noen streker som bidrar til å gjøre bildet klarere og mer fortellende. Et viktig formål med tegningene har vært å vise hovedtrekkene i klosteranleggene, fremstilt slik at man lett kan sammenligne de forskjellige anlegg. Når klosteret ikke lar seg dokumentere mer enn at det er lokalisert på et bykart, er kartutsnittet i målestokk ca 1:1000. Mer detaljerte klosterplaner er vanligvis vist i målestokk ca 1:400. Målestokken er forøvrig angitt på hver tegning.

De bygningsrester som er funnet stammer hovedsakelig fra klostrenes steinbygninger gjerne de viktigste bygningene i anlegget og knyttet til den mediterende og administrative del av klosterlivet. Det er viktig å ha i tankene at det som er bevart bare viser en del av de bygninger klostersamfunnet besto av. Økonomibygningene, gjestehus og andre bygninger ble gjerne ført opp av tre og er forsvunnet. Klosterhagen er gjengrodd og lar seg heller ikke påvise. Vi vet at det har vært forskjellige former for virksomhet i stor omkrets rundt selve klosteranlegget og at disse kan la seg dokumentere ved undersøkelser. Mer kunnskap vil kunne gi et riktigere bilde av det dynamiske og viktige samfunn klostrene var i middelalderen.

Stein er et nærmest uforgjengelig byggemateriale. Dette er, paradoksalt nok, noe av årsaken til at bygningene er forsvunnet. Da klostrene var forlatt og forfallet satte inn, ble steinmurene, de vakkert forarbeidede søyler, omramminger og andre detaljer, fraktet bort og brukt på nye byggverk. Tilbake står de grove murene. Men tidens tann tærer også. Regn, vind og frost bryter ned de minnene vi har tilbake. For at de i hvert fall skal kunne forbli stående i fremtiden, må de sikres mot videre forfall - en oppgave for spesialister, i samarbeide med vår tids brukere av disse gamle minnesmerkene.

ØIVIND LUNDE

Tegningene i denne oversikten er utført av Mari Kollandsrud etter oppmålinger fra arkeologiske undersøkelser.