BARMHJERTIG RIDDER:Daglig leder Brita Paus i Fransiskushjelpen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden, for hennes arbeid for gamle og syke. Foto: Rolf Chr. Ulrichsen / Aftenposten / NTB
Bilde
Bilde
Katolsk profil
Hun var en handlingens kvinne og ordnet med alt fra de små ting til de store prosjekter. Med henne ved roret vokste Fransiskushjelpen fra å være en liten, katolsk gruppe av frivillige, til å bli en stor og viktig organisasjon i Oslos sosiale hjelpetjeneste. For sin innsats gjennom nesten førti år som leder, hevet hun aldri en øre i lønn.
Tekst: Maria Giæver
Brita Collett Paus var en av de mest markante katolske profiler i Norge i annen halvdel av forrige århundre. Hun var født i 1917 på Salsbruket i Kolvereid i Namdalen. Familien flyttet til Oslo da hun var seks år gammel. Hun tok middelskoleeksamen på Lillehammer i 1931 og bodde så i Frankrike i nesten fem år, dels med skolegang, dels som au pair, en tid også som hjelper på et sykehus for tuberkuløse barn. Hun viste tidlig at hun hadde et stort hjerte for mennesker som var i en vanskelig livssituasjon.
I 1935 kom hun tilbake til Oslo og traff sin kommende mann, Bernhard Paus, som var lege. De giftet seg i 1937 til et ekteskap som varte livet ut, i 61 år. De fikk seks barn og flyttet mye omkring, det sies 30 ganger! Ytterpunktene i Norge var Stavanger og Tromsø.
Til Tromsø kom familien sommeren 1944. De ble der omtrent i tre år. De opplevde Tromsø som gjennomgangsstasjon for evakuerte fra Finnmark og Nord-Troms. Brita tok i et tak for dem, noe som kan sies å være starten på hennes sosiale engasjement. Det ble sydd barnetøy, stuen ble innredet til klessentral, 60-70 personer ble hjulpet, heter det. De opplevde også bombingen av det tyske panserskipet TIRPITZ.
Bilde
Teksten i denne artikkelen er utdrag fra boken Fransiskushjelpen. Hjelpe, lindre, være til stede, Holm og Tangen forlag 2006, og gjengis med forlagets velvillige tillatelse. Forfatteren, Maria Giæver, døde i 2020. Hun var lektor ved Norges kommunal- og sosialskole, i en periode var hun rektor på St. Sunniva skole. Hun gjorde mye for det katolske ungdomsarbeid i Norge.
I Tromsø-tiden kom Brita Paus i kontakt med den katolske kirken. Alle skoler i Tromsø var tatt av tyskerne, men den lille katolske skolen fikk være i fred, og den eldste datteren begynte der i august 1944. Det var i Tromsø hun ble klar over at Gud var til. Hun forteller selv om dette, ikke uten humor: «Plutselig en dag – jeg sto endatil på fisketorget med en torsk i hånden! – slo det meg med overbevisende visshet: Gud finnes! Og det var ikke akkurat ham jeg hadde tenkt på der jeg sto: Jeg skulle betale for middagstorsken, jeg!» (St.Olav nr 6-7 1997).
I Oslo begynte Brita Paus i undervisning hos fransiskanerne i Urtegaten. Hun ble opptatt i den katolske kirken lørdag 15. april 1950 av pater Novatus Hutjens OFM. Hun kom raskt med i katolsk menighetsliv og i andre katolske sammenhenger, heter det i et intervju i St. Olav i 1997. Det skyldtes ikke minst det etter hvert nære vennskapet med de unge fransiskanerne i klosteret i Urtegaten: patrene Notenboom, Castricum, Gerritsma og Herrmann. «De var inspirerende folk... og de var sugne på at vi skulle få til noe i den hellige Frans’ ånd. ‘Vi’ inkluderte en snau håndfull damer som møttes jevnlig hos fransiskanerne – vi møttes i det samme behov for praktisk tro,» sa Brita Paus i dette intervjuet. I begynnelsen av 1950-årene hadde denne «håndfull damer» spurt soknepresten i St. Hallvard, pater Norenboom, om det var mulig en gang i uken å få en hverdagsmesse litt senere på dagen. Så ble det onsdagsmesse kl 10, og Elisabethsøstrene, som den gangen holdt til i huset ved siden av St. Hallvard kirke, serverte kaffe etterpå. Blant dem som jevnlig kom til denne messen, var for eksempel Maria Müller, Aslaug Engnæs, Sigrid Halle og Gerta Klepper. Det vokste noe frem i våre samtaler, sier Brita Paus, men problemet var å finne en form, noe å knytte dette «noe» til – det kunne ikke sveve i luften.
Bilde
PAR MED INITIATIV:Brita Paus med sin mann Bernhard Paus (1910 – 1999). Han var dr.med., adm. overlege for Martina Hansens Hospital i Bærum, hadde deltatt i humanitær innsats både i vinterkrigen og Koreakrigen og var stormester i Den Norske Frimurerordenen 1969 – 90. Sammen med Brita innførte han hospice-institusjonen til Norge. Foto: Rolf M. Aagaard / Aftenposten / NTB
Mål: Hjelpe og aktivisere
Sammen med noen likesinnede satte hun i gang Fransiskushjelpen på høstparten 1956. Hun var da ikke fullt 40 år. Målet for Fransiskushjelpen var tosidig: prøve å hjelpe dem som trengte det og prøve å aktivisere de troende i nestekjærlighet. Foretagende skulle drives i Frans av Assisis ånd og ble preget av stor nøkternhet. De første årene var kontortiden én time daglig, lørdag unntatt. Ikke desto mindre viser journalen at ved femårsjubileet hadde det vært mulig å gi hjelp til 168 tilfeller. Fransiskushjelpen flyttet med til Enerhaugen da St.Hallvard kirke ble ferdig i 1966. I ti år hadde Fransiskushjelpens kontor vært et bord i menighetslokalene i gamle St. Hallvard i Urtegaten.
I 1971, femten år etter starten, fikk Fransiskushjelpen sin første fastlønnede medarbeider. Selv hevet Brita aldri en øre for sitt arbeide. Hun sier om dette i et intervju: - Og jeg har aldri kunnet se noe storartet i at jeg har gjort dette... Det har tvert imot gitt meg en frihet – en frihet til å si og gjøre som jeg ville – uavhengig av en arbeidsgiver. (Aftenposten, 23. desember 1989).
Fransiskushjelpens klipparkiv viser at hun var dyktig til å bruke pressen – og pressen likte tydeligvis det som kom fra Fransiskushjelpen. Hun sa klart fra hva hun mente og var god til å finne spissformuleringer. Var det nødvendig å sette ting på papiret, da skrev hun godt, utførlig – og pointert.
Hun var blyg om sin kristentro. Hun sier om gruppen som startet Fransiskushjelpen: «Vi møttes i det samme behov for praktisk tro.» (St. Olav nr. 6-7 1997). Og i samme intervju: «Det man gjør, er resultatet av ens tro». Hun har også spurt: «Hva kan jeg gjøre for å takke Gud?»
Brita Paus ble benyttet i mange sammenhenger, både innenfor og utenfor Den katolske kirke. I 1960 opprettet biskop Mangers Legmannsrådet i Oslo Katolske Bispedømme hvor Brita Paus ble medlem. I 1963 ble hun Rådets formann – og det var ikke selvsagt med kvinnelig formann på den tiden. I 1967 var hun leder for den norske delegasjonen til Den tredje verdenskongress for legfolkets apostolat i Roma – 25 deltakere, den største delegasjonen av alle! I 1989 ble hun valgt som representant for legfolket i de fem nordiske land til den europeiske bispekongress i Roma. Nasjonalt var hun medlem av Sosialdepartementets utvalg «Pleie og omsorg av alvorlig syke og døende».
Hedertegn
Brita Paus mottok en rekke priser og utmerkelser. I 1975 hedret Oslo by henne med St. Hallvard-medaljen «for langvarig og betydelig innsats i sosialt hjelpearbeid, særlig gjennom Fransiskushjelpen». I 1976 ble hun tildelt den pavelige orden «Pro Ecclesia et Pontifice» for «spesiell verdifull innsats til det godes fremme, og som samtidig er til det beste for den romersk-katolske kirke. Den høyeste norske utmerkelsen fikk hun da hun samme år ble utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs orden for sitt arbeide for gamle og syke. Kanskje rangerte hun enda høyere kong Olavs hilsen i nyttårstalen 31. desember 1988: «Flere organisasjoner gjør en fantastisk innsats – for eksempel Frelsesarmeen...og Fransiskushjelpen som i det stille gir smertelindring og sjelefred når det ikke lenger er noe håp.»
Ved avskjedsfesten 8. juni 1993 fikk hun vite at hun var blitt «affiliert» Fransiskanernes nederlandske provins – «dog uten å måtte trekke i munkekutte» sa pater Castricum da kan overrakte utnevnelsesbrevet.
Brita Paus døde 28. juni 1998 i sitt hjem, med alle sine nærmeste rundt seg. Den siste tiden ble hun pleiet av Fransiskushjepernes pleiere fra pionertiden. St. Olav katolske domkirke var stuvende fullt under bisettelsen 3. juli 1998, den dagen hun ville ha fylt 81 år.
Ikke teori, men praksis
Fransiskushjelpen gikk ut og sloss for bedre å kunne hjelpe eldre og syke i nødsituasjoner. Oslo var preget av en prekært dårlig sykehussituasjon som gjorde det umulig å få øyeblikkelig hjelp, samtidig som hjemmehjelpen var dårlig utbygget. Kritikken mot det sosiale hjelpeapparat var formidabel. Brita Paus hevdet
Bilde
i1966 at «hele det sosiale apparat svever noen alen over jorden», og at den nød og elendighet som Franciskushjelpen så hver dag, ble en teori før den nådde fram til toppen isosialapparatet.Tidlig i 1968 tok Franciskushjelpen initiativ til å danne et utvalg til videreutvikling av hjemmehjelpen sammen med representanter for andre sosiale organisasjoner i Oslo. I årenemellom 1968 og 1973 ble det lagt sterkt press på Sosialstyret og kommunale myndigheter ved gjentatte brev og felles møter, ved artikler i Oslo-pressen og pressekonferanser. I et intervju i 1971 sa Brita Paus at «det som gjør oss så fortvilet og fåross til å gjøre opprør, er at det er de fattigste og sykeste av de eldre som rammes.» Virksomheten omfatter i dag besøks-, sorg-, pleie- og gatetjeneste.
Fransiskushjelpens «far»
Bilde
Kan man kalle den nederlandske fransiskanerpateren Johan Castricum, som virket i Norge i mer enn et halvt århundre, fra 1946 av. Han og Brita Paus utfylte hverandre og samarbeidet godt i etableringen og driften av Fransiskushjelpen. Det fortelles at når pateren kom inn i Fransiskushjelpens lokaler og så fotografiene av Brita og ham selv, hendte det at han nikket og sa: «Der henger altså ekteparet!» I sin avskjedstale til Fransiskushjelpen 9. august 1999, sa han at Brita var det største som hadde skjedd ham.
Pater Castricum, som de siste 20 år av sitt virke i Norge var generalvikar og biskopens høyre hånd, levde etter det fransiskanske ideal. Selv sa han: «Frans av Assisi ville gi den kjærlighet som Kristus har vist oss, videre til sine medmennesker – til alle han møtte, uten å gjøre forskjell på noen.» Han døde i Nederland, kort tid etter at han hadde vendt tilbake til sitt fedreland, 21. desember 1999.
