Publisert 17. februar 2023
|
Oppdatert 17. februar 2023
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Her følger pavens budskap i anledning årets fastetid
Bilde
BLI MED JESUS: «Selv om vi på grunn av våre daglige gjøremål må forbli på vår vanlige plass, kanskje i en lite variert og iblant kjedelig hverdag, er vi i fastetiden innbudt til å «gå opp på et høyt fjell» sammen med Jesus, for sammen med Guds hellige folk å gjøre oss en særskilt erfaring med askese», skriver pave Frans i sitt fastebudskap for 2023. Her ser du paven under askeonsdagsmessen i 2022. Foto: NTB / Reuters, Guglielmo Mangiapane
Fredag 17. februar kunngjorde pave Frans sitt budskap for fastetiden: Han ber de troende reflektere over sammenhengen mellom fastens askese og Kirkens synodale vei.
Evangeliene etter Matteus, Markus og Lukas beretter samstemmig om Jesu forklarelse. I denne hendelsen ser vi Herrens svar på den mangel på forståelse som disiplene hadde utvist når det gjaldt ham. Like før hadde det jo vært et virkelig sammenstøt mellom Mesteren og Simon Peter. Etter å ha bekjent sin tro på Jesus som Messias, Guds Sønn, hadde Peter vist fra seg Jesu kunngjøring om lidelsen og korset. Jesus hadde talt ham skarpt til rette: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil» (Matt 16,23). Og deretter: «Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene» (Matt 17,1).
Askese
Evangeliet om forklarelsen blir hvert år opplest på andre søndag i fasten. I denne liturgiske tiden tar jo Herren oss med seg og fører oss avsides. Selv om vi på grunn av våre daglige gjøremål må forbli på vår vanlige plass, kanskje i en lite variert og iblant kjedelig hverdag, er vi i fastetiden innbudt til å «gå opp på et høyt fjell» sammen med Jesus, for sammen med Guds hellige folk å gjøre oss en særskilt erfaring med askese.
Fordypelse og etterfølgelse
Fastetidens askese er en bestrebelse, støttet av Guds nåde, for å overvinne vår mangel på tro og vår motstand mot å følge Jesus på korsets vei. Akkurat det som Peter og de andre disiplene trengte. For å fordype vårt kjennskap til Mesteren, for å lodde dybden i og ta imot den guddommelige frelses mysterium – fullbyrdet i den totale selvhengivelse av kjærlighet – må vi oss la oss føre avsides og høyt opp og løsrive oss fra middelmådighet og forfengelighet. Vi må legge ut på vandring, en vandring i oppoverbakke, som krever anstrengelse, oppofrelse og konsentrasjon, likesom en fottur på fjellet. Det samme er påkrevd under den synodale vandring, som vi, som Kirke, har påtatt oss å foreta. Det vil gjøre oss godt å tenke over den forbindelse som finnes mellom fastetidens askese og synodal erfaring.
Synodalitet, med Jesus som veien
Til «retretten» oppe på Tabor-fjellet tar Jesus med seg tre disipler, utvalgt til å være vitner til en enestående hendelse. Han ønsker at de ikke skal være alene, men sammen, om denne erfaringen av nåde, slik for øvrig hele vårt trosliv er noe vi deler med andre. Jesus følger vi sammen. Og sammen, som Kirke på pilegrimsvandring, gjennomlever vi det liturgiske år, inkludert fastetiden, sammen med dem som Herren har gitt oss til reisefeller. Likesom Jesu og disiplenes oppstigning på Tabor-fjellet er også vår fastevandring «synodal», fordi vi går den sammen, på samme vei, som disipler av den ene Mester. Ja, vi vet at han selv er Veien, så både under den liturgiske vandringen og synodevandringen gjør ikke Kirken annet enn å tre stadig dypere og fullere inn i mysteriet til Kristus Frelseren.
På toppen
Og så kommer vi til høydepunktet i beretningen. Evangeliet forteller at Jesus «ble forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset» (Matt 17,2). Her er vi ved «toppen», ved målet for vandringen. Etter oppstigningen, mens de sammen med Jesus står høyt oppe på fjellet, får de tre disiplene den nåde å se ham i hans herlighet, strålende av et overnaturlig lys, som ikke kom utenfra, men som strålte ut fra ham selv. Den guddommelige skjønnheten i dette synet overgikk, uten sammenligning, alt hva disiplene kan ha hatt av anstrengelser på veien opp mot Tabor. Som på alle krevende fjellturer: På veien opp må man holde blikket godt festet på stien, men den utsikt som så til slutt åpner seg slår oss med undring og belønner oss med sin vidunderlighet. Også den synodale prosessen kan ofte virke møysommelig, og iblant kan vi bli motløse. Men det som venter oss til slutt er utvilsomt noe vidunderlig og overraskende, og det vil hjelpe oss å forstå Guds vilje og vårt eget oppdrag til tjeneste for hans rike.
Tradisjon og nyhet
Disiplenes opplevelse på Tabor-fjellet berikes ytterligere når Moses og Elia viser seg ved siden av den forvandlede Jesus (jf. Matt 17,3). De personifiserer henholdsvis loven og profetene. Kristi nyhet er oppfyllelsen av den gamle pakten og av løftene; den er uadskillelig fra Guds historie med hans folk og åpenbarer den dypere mening med denne historien. På lignende måte er den synodale veien rotfestet i Kirkens tradisjon og samtidig åpen for det nye. Tradisjonen er en inspirasjonskilde når det gjelder å søke nye veier og samtidig unngå to motsatte fristelser: immobilitet og improvisatorisk eksperimentering.
Målet er en forklarelse
Både den asketiske fastevandringen og den synodale vandringen har som sitt mål en forklarelse, personlig og kirkelig. En forvandling som i begge tilfeller finner sitt forbilde i Jesu forvandling og som utvirkes ved hans påskemysteriums nåde. For at en slik forklarelse skal kunne virkeliggjøres i oss nå i år, ønsker jeg å foreslå to «stier» som vi kan følge, for sammen med Jesus å gå opp og nå fram til målet.
«Hør ham!»
Den første stien henviser til det imperativ som Gud Fader retter til disiplene på Tabor mens de skuer den forvandlede Jesus. «Hør ham», lyder røsten fra skyen (Matt 17,5). Så den første anvisningen er meget klar: Lytt til Jesus. Fastetiden er en nådetid i den grad vi lytter til ham, som taler. Og hvordan taler han til oss? For det første i Guds Ord, som Kirken tilbyr oss i liturgien: La det ikke falle til jorden; om vi ikke alltid kan ta del i messen, så la oss lese bibellesningene dag for dag, også ved hjelp av internett. Og det er ikke bare i Skriftene at Herren taler til oss, men også i våre brødre og søstre, framfor alt i ansiktene og historiene til dem som trenger hjelp. Jeg ønsker også å føye til et annet aspekt, som er meget viktig i den synodale prosessen: Lytting til Kristus skjer også gjennom lytting til brødre og søstre i Kirken. I enkelte faser er slik gjensidig lytting hovedmålet, men den er alltid uunnværlig i metoden og stilen til en synodal Kirke.
«Bare Jesus»
Da disiplene hørte Faderens stemme, «kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: ‘Reis dere, og vær ikke redde!’ Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus» (Matt 17,6–8). Her er den andre anvisningen for denne fastetiden: Ikke søk tilflukt i en religiøsitet bestående av ekstraordinære hendelser og stemningsfulle opplevelser. Det hender jo at vi gjør det av frykt for å møte virkeligheten med dens daglige strev og slit, gjenstridigheter og selvmotsigelser. Det lys som Jesus viser disiplene er en forsmak på påskeherligheten, og det er mot denne vi må gå idet vi følger «bare Jesus». Fastetiden er rettet mot påsken: «Retretten» er ikke et mål i seg selv, men forbereder oss til med tro, håp og kjærlighet å gjennomleve lidelsen og korset, for å nå fram til oppstandelsen. Heller ikke under den synodale vandringen må vi lure oss selv til å tro at vi allerede er framme når Gud i sin nåde gir oss enkelte sterke opplevelser av fellesskap. Også her gjentar Herren for oss: «Reis dere, og vær ikke redde!» La oss gå ned på sletten, og må den nåde vi har opplevd være oss til hjelp i vårt synodale håndverk i våre fellesskapers hverdag.
Må Den hellige ånd være med oss
Kjære brødre og søstre, må Den hellige ånd i denne fastetiden være med oss under vår oppstigning sammen med Jesus, slik at vi kan erfare hans guddommelige stråleglans, og slik, styrket i troen, sammen fortsette vandringen med ham – han som er sitt folks herlighet og lys for folkeslag.
