Den falske Olav Håkonsson var en bøhmer som utga seg for å være kong Olav IV Håkonsson (1380-87), som døde i 1387. Av den grunn ble han dømt for majestetsforbrytelse (høyforræderi) og brent ved Falsterbo i Skåne i 1402.
Under overskriften «Menigmands Følelser ved ulykkelige og ubetimelige Dødsfald. Talrige Exempler på, at Personer, helst af Kongehuset, af denne Grund ere blevne holdte for hellige» har historieprofessoren Ludvig Daae (1834-1910) et eget kapittel i sin bok «Norske helgener» fra 1879. Her omtales kong Harald Gille, kong Øystein Haraldsson, tronpretendenten Olav Gudbrandsson Ugjæva, Torleiv Breiskjegg, den falske Margrete i Bergen, den falske Olav Håkonsson, «Milde» Hr. Alf og «Milde» hertug Erik.
Ludvig Daae skriver at det er et kjennetegn ved massenes betraktning av historiske begivenheter og personligheter at de er tilbøyelige til å ta parti for den ulykkelige og som oftest ikke forstår, langt mindre tiltales av, den straffende rettferdighet. En slik tankemåte, som i og for seg er i overensstemmelse med den menneskelige natur, er uten tvil blitt enda mer utviklet ved den katolske lære og geistlighet. Derfor kunne man ofte se at omdømmet til en som var lite påaktet mens han levde, eller til og med var en forhatt eller forbrytersk mann, kunne slå helt om dersom han fikk en ubetimelig eller grusom død.
Dette fremgår allerede tydelig i det første avsnittet av det vakre diktet Sólarljóð (Solsangen), et islandsk kristelig visjonsdikt fra middelalderen, som tilhører den norske Kirkens første tid. Her fortelles det nemlig om en røver, over hvis vei intet menneske pleide å komme levende frem, og som aldri unnet noen det minste av hva han eide. Men så fikk han en gang besøk av en utmattet vandringsmann, som han helt i strid med sedvane mottok med gjestfrihet. Den fremmede var imidlertid en niding som lønnet sin verts godhet med å tilføye ham et dødelig sår mens han sov. Da røveren våknet, ba han himmelens Gud om å hjelpe seg og fikk da straks tilgivelse, mens morderen fra nå av er ansvarlig for alle den myrdedes synder:
Hellige Engle kom / Fra Himlen ned / Og toge hans Sjæl til sig, / I herligt Liv / Den evig skal leve / Med almægtig Gud.
(Sólarljóð, v 1-7; Den eldre Edda, oversatt av Finn Magnusen, III, s 201).
Denne folketroen, som riktignok ikke lenger fremtrer med samme styrke, selv om dens levninger ennå langt fra er forsvunnet, men jevnlig viser seg i sentimentalt føleri, frembrakte i middelalderen mer enn ett påfallende helgensagn. De forestillinger av denne art som vi nå kjenner, angår medlemmer av kongehuset eller personer som utga seg for å være det, men lignende fabler har sikkert også vært i omløp i andre tilfeller som historien tier om.
Den ekte kong Olav IV Håkonsson var konge av Danmark (1376-87) (som Oluf III) og Norge (1380-87). Han ble født i julen 1370 som sønn av kong Håkon VI Magnusson (1343-80) og dronning Margrete Valdemarsdatter. Han kalles i Sverige «Olof av Danmark og Norge». Da kong Valdemar IV Atterdag av Danmark (1340-75) døde i 1375, var Margrete den eneste overlevende av hans seks barn. Valdemar hadde lovet at kongen av Sverige, Albrekt av Mecklenburg (1364-89), skulle få utpeke sin sønn til konge av Danmark. Etter Valdemars død satte imidlertid det danske riksrådet seg imot en slik løsning. Valget falt i stedet på Olav, sønn av Margrete. Siden han bare var rundt fem år gammel, ble Margrete formynder for ham.
I 1380 døde kong Håkon VI av Norge, og dronning Margrete reiste med den ti år gamle sønnen Olav til Norge og lot ham hylle til konge på Øreting. Dronning Margrete styrte de to rikene mens Olav var mindreårig, og i praksis også etter at han ble myndig som fjortenåring i 1385. Hun innledet etter hvert samtaler med svenske stormenn for å få Olav også som svensk konge. Men så døde han plutselig allerede den 3. august 1387 på Falsterbohus i Skåne, ennå ikke sytten år gammel. Offisielt døde han av lungebetennelse. Margretes planer ble ikke gjennomført i denne omgang.
Olav er en av de mer ukjente kongene i nordisk historie til tross for han spilte en stor rolle gjennom at han arvet samtlige tre nordiske kongedømmer og dermed passivt skapte den nordiske unionen. Som person er det lite som er kjent om ham, men så ble han heller ikke mer enn seksten år gammel. Det har blitt spekulert i om det lå politiske motiver bak hans plutselige død, mens i vår tid har det blitt lansert en ny teori. Ifølge denne var det en arvelig sykdom som tok livet av kong Olav IV og en lang rekke andre menn i hans kongelige slekt gjennom 400 år. Den danske kong Svein Tjugeskjegg (ca 960-1014) hadde Brugadas syndrom, en kanalsykdom i hjertet. Ifølge Tidsskrift for Den norske legeforening er dette en sykdom som første gang ble beskrevet i 1992, og som har fått stor oppmerksomhet på grunn av høy risiko for plutselig død hos unge og ellers helt friske individer. Den danske rettsmedisineren Jørgen Lange Thomsen lanserte i en bok teorien om at en rekke av etterkommerne etter Svein Tjugeskjegg antakelig arvet hans hjertefeil, og Olav Håkonsson skulle være den siste av dem.
Etter Olavs plutselige død ble liket balsamert og utstilt i Falsterbo kirke med utildekket ansikt. Siden ble han gravlagt i Sorø klosterkirke på Sjælland, mens hans innvoller gikk til Lund domkirke i Skåne (da en del av Danmark). På en gravstein montert i korets østvegg i klosterkirken ses den norske løve hengende fra et bånd med gotiske minuskler. Her leses: Hic iacet olavs filivs Margarete regine qve ex hacqvinno rege norvegie genvit («Her hviler Olav, dronning Margretes sønn, som hun avlet med kong Håkon av Norge»). Med Olavs død var den siste mannlige ætling av det svensk-norske kongehuset borte og Norge mistet sin siste middelalderkonge. Hans mor Margrete arvet tronen, men den dynastiske personalunionen mellom de tre nordiske landene døde egentlig ut med Olav. Han ble gravlagt i klosterkirken i Sorø i Danmark. Han ble aldri gift og etterlot seg ingen barn.
Med Olavs mor Margrete i regentstolen gikk Norge inn i det som på 1800-tallet ble karakterisert som «400-årsnatten», det vil si unionstiden med Danmark. «Den siste norske kongen går ut av historien som en anonym tenåring», skrev professor Halvard Bjørkvik i Aschehougs Norgeshistorie. Hans mor Margrete var imidlertid alt annet enn anonym. Etter Olavs tidlige død ble hun valgt til riksforstander i Norge og Danmark, og det norske riksrådet besluttet at den kongelige arvefølgen fra da av skulle regnes fra henne. Hun fikk innsatt sin søsters dattersønn som konge med det nordiske kongenavnet Erik. I regi av Margrete ble Erik i 1397 kronet som felles unionskonge over Danmark, Sverige og Norge. Den såkalte Kalmarunionen mellom Sverige, Danmark og Norge varte frem til 1523. Unionen mellom Danmark og Norge ble imidlertid først oppløst i 1814.
Dokumenter forteller at det i 1401 dukket opp en mann i Danzig i Preussen (nå Gdansk i Polen) som utga seg for å være kong Olav, som døde i 1387. Denne mannen kom fra Bøhmen og var sønn av en kvinne som hadde arbeidet ved unionsdronningen Margretes hoff på slutten av 1300-tallet. Mannen samlet en stor skare tilhengere og hevdet at han hadde flyktet for sitt liv ettersom hans mor hadde villet drepe ham. Han lyktes i å vinne tiltro, og han opprettet et hoff i Danzig. Samtidig gjorde han krav på å være Nordens rettmessige konge.
Nyheten nådde unionsdronningen gjennom norske fiskere som hadde besøkt Danzig, og kort tid etter ankom et brev fra mannen, hvor han rett ut krevde å få overta regjeringsmakten i det han kalte «sine» tre riker Danmark, Norge og Sverige. Dronning Margrete sendte umiddelbart et skriv til Konrad av Jungingen, som var Den tyske ordens stormester i Danzig (1393-1407). I skrivet redegjorde hun for hvordan hennes ekte sønn døde i vitners nærvær. En av mennene som overleverte skrivet, var Folke Jakobsen, som selv hadde vært til stede ved den ekte Olavs død i Falsterbo i 1387.
Bedrageren ble arrestert og ført til Kalmar, hvor han ble avslørt. En årsak var at han ikke snakket noe av de nordiske språkene til tross for at han oppga at han hadde vært sytten år gammel da han bega seg i landflyktighet. Han tilsto da sitt bedrageri og oppga sitt riktige navn som Wolf og at han nedstammet fra Bøhmen. Mannen ble dømt til døden for majestetsforbrytelse (høyforræderi), og senere i 1402 ble han brent på bål under det lokale høstmarkedet på et rettersted som lå mellom Skanör og Falsterbo i Skåne, som da tilhørte Danmark.
Også denne grove bedrageren vant uforstandige menneskers sympati. I Chronik der nortelvischen Sassen (trykt i Quellensammlung der Schleswig-Holstein-Lauenburgischen Gesellschaft für Vaterländische Geschichte, utgitt av J. M. Lappenberg, Kiel 1865, III, s 98) heter det: «Noen dansker samlet de knoklene som var å finne i asken og bevarte dem som store helligdommer» («Etlike Denen sammelden sine knaken, wat se krigen kunden, unde helden de vor grote hilligedomete»). I den hanseatiske verden oppsto til og med den overtro at en samtidig nedgang i sildefisket i Øresund var en Guds straffedom for kong Olavs skammelige avlivning (samme sted, samt Chronik des Lesemeister Detmars, utgitt av F. H. Grantoft, II, s 463).
Kilder: Daae, no.wikipedia.org, sv.wikipedia.org, aftenposten.no, dokpro.uio.no, skanerunt.se - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 17. desember 2018