Biskop Bernt I. Eidsvigs preken ved Jahn Otto Johansens begravelse 8. januar 2018.
PENNEN LAGT NED: Journalist Jahn Otto Johansen ble begravet på Vestre gravlund 8. januar 2018. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Kjære Siv Kirsten, kjære Jahn Ottos barn, barnebarn og barnebarns barn – øvrige familie, venner og kolleger.
Jeg vet ikke hvor mange nekrologer som til slutt blir Jahn Otto Johansen til del. De har ett til felles: De slår alle fast at han var et unikt menneske, en rik personlighet – det er forresten forsiktig uttrykt – og at han nøt en sjelden troverdighet som pressemann. Det siste fant vel de fleste av oss ut senest i slutten av 1960-årene. «Alle» lyttet vi til hans reportasjer i NRK. Han var nok også årsak til min interesse for Russland. Jeg skal ikke gå inn på konsekvensene av den, utover dette ene at Jahn Otto hjalp meg til å komme til rette med minnene om et langt om ufrivillig opphold der.
Det er noe over tre år siden vi snakket sammen om det vi er samlet for her idag. Jahn Otto ønsket to ting (1) at vi skulle minnes ham og ta en verdig avskjed med ham, men (2) det var viktigere at vi skulle be for ham. Derfor ønsket han at rammen for begravelsen skulle være det katolske ritualet.
Det er mange som har uttrykt undring over at Jahn Otto ble katolikk for et par tiår siden. Andre tror han må ha vært en utypisk katolikk. – Kirken har rikelig plass til utypiske katolikker.
Hans livshistorie har fra begynnelse til slutt et tydelig religiøst preg. Den nære familie var pinsevenner, men han fant seg ikke til rette i deres forsamling. Derimot var han både før og efter sin konversjon levende opptatt av alle former for religion. Siv Kirsten og barna forteller at han på sine talløse reiser aldri gikk forbi et gudshus hvis det var mulig å gå inn i det. Efter hvert ble hans besøk i katolske gudstjenester hyppige. Hans venner Lars Roar Langslet og John Willem Gran har nok forsøkt å besvare viktige spørsmål om troen, men de avgjørende svar fant han selv.
Jahn Otto sa en gang at han ikke trodde han var en god katolikk – dette har han fortalt i et intervju, så jeg røper ingen hemmelighet – og at jeg repliserte: «Det er ikke jeg heller.» Dette kan høres lettvint ut, men ingen av oss mente det slik. For å si det forferdelig enkelt: Vi er alle syndere, og Kirken er til for syndere.
Jeg ville bli bekymret om noen fortalte meg at han var en god katolikk; hittil har jeg ikke hørt noen si slikt om seg selv. Hva vil det si å være en god katolikk? Har det med strenge og tidkrevende fromhetsøvelser å gjøre, eller med askese? Det kan ha det, men katolikker flest forsøker å gjøre så godt de kan med sine liv – og med de åndelige og moralske nederlag de lider. Kirken lærer at det alltid er en vei tilbake til Gud. Jahn Otto visste det meget godt.
Kirken har en yttergrense, den aktive gode vilje. Det hjelper ikke med ortodokse meninger, stor teologisk kunnskap eller utholdende innsats i kirkelig arbeide dersom hjertet er hårdt. Da kan Gud ikke nå frem med det han vil si. Alle mennesker av god vilje kan han bevege til gode gjerninger, omsorg, medmenneskelighet ...
La oss et øyeblikk vende tilbake til evangeliet, domscenen i Matteus-evangeliet. «Kom dere som min Far har velsignet, og ta i eie det rike som er gjort rede for dere ... For jeg var sulten, og dere gav meg mat ... jeg var hjemløs, og dere tok dere av meg ...» De velsignede var de som så de sultne, tørste, nakne, hjemløse – og reddet dem.
Evnen til å se dem Kristus kaller «den ringeste av mine brødre», har vi alle. Ikke alle gjør noe ut av den.
Jahn Otto så og hørte den lille mann og kvinne, de forfulgte, de som ropte på rettferdighet. Han gav dem en stemme. I reportasjer, bøker og artikler løftet han frem sigøynere, tatere, jøder, armenere ... Han så nasjonalismens farer, og forsøkte å åpne andres øyne. En takk fra alle dem han så og talte for, er vel anbragt ved hans båre.
Måtte Jahn Otto gå inn til sin Herres glede. Han tjente Ham med forstand og god vilje.
Les flere saker:
- Artikkel på katolsk.no: Jahn Otto Johansen er død
- Nekrolog i Aftenposten: Jahn Otto Johansen
- Biskop Bernt I Eidsvigs preken ved Jahn Otto Johansens begravelse.