Innledning: Fidei Depositum
Den apostoliske konstitusjon
Fidei Depositum
i anledning utgivelsen av
Den katolske kirkes katekisme
forfattet i forlengelsen av Det annet økumeniske Vatikankonsil
Johannes Paul, biskop
Guds tjeneres tjener
til evig ihukommelse
Til mine ærverdige brødre kardinalene, patriarkene, erkebiskopene, biskopene, prestene, diakonene og til alle andre medlemmer av Guds folk.
Innledning
Å bevare den tro som er gitt den i varetekt, – slik er den sendelse Herren gav sin Kirke, og som den lever etter til alle tider. Det annet økumeniske Vatikankonsil, som ble åpnet for tredve år siden av min forgjenger Johannes 23., i salig ihukommelse, hadde til hensikt og ønsket å kaste lys over Kirkens apostoliske og pastorale sendelse, og å føre alle mennesker, ved Evangeliets sannhets strålende lys, til å søke og lære å kjenne Kristi kjærlighet som overgår alt (jfr. Ef 3, 19).
Pave Johannes 23. gav kirkemøtet som dets fremste oppgave å ta bedre vare på og bedre utlegge den kristne tros skatt, slik at den skulle bli lettere tilgjengelig for Kristi troende og for alle mennesker av god vilje. Derfor skulle ikke konsilet først og fremst fordømme feiltagelser i tiden, men fremfor alt prøve å fremheve troslærens skjønnhet og styrke på verdig vis. "Lyset som utgår fra dette konsil", sa han, "kommer til å bli en kilde til åndelig berikelse for Kirken (...). Etter her å ha hentet ny kraft, kommer den til å se fremtiden i møte uten frykt. (...) Det er med glede og uten frykt vi skal ta fatt på et arbeid som tiden gjør nødvendig, idet vi går videre på den vei Kirken nå har gått i nær tyve århundrer".1
Med Guds nådes hjelp maktet konsilfedrene i løpet av fire arbeidsår å utarbeide et betraktelig antall læremessige fremstillinger og pastorale direktiver til beste for hele Kirken. Her kan både hyrder og troende finner retningslinjer for den "fornyelse av tenkemåte, handlemåte, etikk, moralsk styrke, glede og håp som var selve konsilets mål".2
Etter at konsilet ble avsluttet, har det uten opphør inspirert Kirkens liv. I 1985 kunne jeg si følgende: "For meg, som fikk den særlige nåde å være til stede og ta aktivt del i arbeidet under Vaticanum 2, har konsilet alltid vært og er, særlig nå under mitt pontifikat, en stadig referanseramme for min pastorale aktivitet, idet jeg bevisst bestreber meg på å sette dets retningslinjer ut i livet på en konkret og trofast måte, både i lokalkirkene og i Kirken som helhet. Vi må uavlatelig vende tilbake til denne kilde".3
Det var i denne ånd jeg den 25. januar 1985 sammenkalte Bispesynoden til ekstraordinært møte i anledning tyveårsdagen for konsilets avslutning. Målet med dette møtet var å feire de nådegaver og åndelige frukter Det annet Vatikankonsil hadde båret, å fordype seg i dets undervisning for bedre å tilegne seg den og å fremme kjennskapen til og iverksettelsen av dets lære.
Ved denne anledning ytret synodefedrene ønske om "at det måtte utarbeides en katekisme eller et kompendium av hele den katolske lære om tro og moral som kunne tjene som referansetekst for de katekismer eller fremstillinger av troen som blir forfattet i de enkelte land. Fremstillingen av læren bør være bibelsk og liturgisk, fremlegge troen på en sikker måte, samtidig som den er tilpasset de kristnes virkelige liv".4 Allerede ved synodens avslutning gjorde jeg dens ønske til mitt, idet jeg anså at det "svarer helt til et virkelig behov, både i Kirken som helhet og i de enkelte lokalkirker".5
Hvordan skulle man kunne unnlate å takke Herren av hele sitt hjerte på en dag som denne, da vi kan skjenke hele Kirken, under navn av Den katolske kirkes katekisme, denne tekst til referansetekst for en trosundervisning som er fornyet ved troens livgivende kilder!
I kjølvannet av den liturgiske fornyelse, av den nye utgave av kirkeretten for den latinske Kirke og de nye canones for de orientalske Kirker, kommer denne katekisme til å yte et meget viktig bidrag til den fornyelse av alt kirkelig liv som Det annet Vatikankonsil ønsket og satte i verk.
Gangen i forberedelsen av teksten og tanken bak
Den katolske kirkes katekisme er frukten av et meget bredt samarbeide; den har modnet i løpet av seks års arbeide, preget av våken åpenhet og varmhjertet iver.
I 1986 betrodde jeg en kommisjon bestående av tolv kardinaler og biskoper, med Herr Kardinal Joseph Ratzinger i spissen, oppgaven med å forberede et førsteutkast til den katekisme synodefedrene hadde bedt om. En redaksjonskomité, bestående av tolv bispedømmebiskoper, alle eksperter i teologi og katekese, bistod kommisjonen i arbeidet.
Kommisjonen, som hadde til oppgave å trekke opp retningslinjene og følge gangen i arbeidet, fulgte nøye med i redaksjonsprosessen i de ni på hverandre følgende versjoner. Redaksjonskomitéen på sin side overtok ansvaret for å forfatte selve teksten, ta inn de modfikasjoner kommisjonen bad om og gå igjennom bemerkninger fra mange teologer, eksegeter, kateketer og fremfor alt fra biskoper over hele verden for å gjøre teksten bedre. Komitéen har virket som et forum for berikende og fruktbare meningsutvekslinger med henblikk på å få en så enhetlig og samstemt tekst som mulig.
Prosjektet har vært gjenstand for en utstrakt konsultasjon blant alle katolske biskoper, bispekonferanser eller synoder, teologiske og kateketiske institutter. I det store og hele ble det vel mottatt av episkopatet. Man har lov til å si at denne katekisme er frukten av et samarbeide mellom alle Den katolske kirkes biskoper, som med raushet har svart på min oppfordring til å ta sin del av ansvaret for et initiativ som i de grader angår Kirkens liv. Gjenklangen gleder meg dypt, for så mange stemmers samstemmighet uttrykker i sannhet det man kan kalle troens "symfoni" eller samklang. Gjennomføringen av en slik katekisme gjenspeiler derfor episkopatets kollegiale natur; den vitner om Kirkens katolisitet.
Oppdelingen av innholdet
En katekisme må fremlegge på en trofast og sammenhengende måte den lære som har sin opprinnelse i Den Hellige Skrift, i den levende Tradisjon i Kirken og det autentiske læreembede, på samme måte som i kirkefedrenes åndelige arv og arven fra Kirkens hellige menn og kvinner, slik at det kristne mysterium blir bedre kjent og Gudsfolkets tro bestyrket. Den må ta hensyn til de forklaringer av læren som Den Hellige Ånd har inngitt Kirken gjennom tidens gang. Det er likeledes nødvendig at den kaster troens lys over nye situasjoner og over problemer som fortiden ennå ikke kjente til.
Katekismen inneholder derfor både gammelt og nytt (jfr. Matt 13, 52), siden troen til alle tider er den samme og er kilde til stadig nytt lys.
For å ta hensyn til dette dobbelte krav følger Den katolske kirkes katekisme den "gamle", den tradisjonelle ordning som allerede den hellige Pius 5.'s Katekisme fulgte, idet den deler opp innholdet i fire deler: trosbekjennelsen; den hellige liturgi med sakramentene i første rekke; den kristne livsførsel forklart ut fra budene; til sist den kristne bønn. Men samtidig uttrykkes innholdet på en "ny" måte for å svare på spørsmål samtiden stiller.
De fire deler er innbyrdes forbundet: det kristne mysterium er troens gjenstand (første del); det feires og formidles ved de liturgiske handlinger (annen del); det er nærværende, opplyser og styrker Guds barn i deres livsførsel (tredje del); det er grunnvollen i vår bønn, som finner sitt ypperste uttrykk i "Fader Vår", er gjenstand for det vi ber om, for vår lovprisning og vår forbønn (fjerde del).
Liturgien er selv bønn: bekjennelsen av troen har sin rette plass innenfor den gudstjenestlige feiring. Nåden, som er frukten av sakramentene, er den uomgjengelige forutsetning for kristent liv, på samme måte som troen er forutsetning for å delta i Kirkens liturgi. Utfolder troen seg ikke i gjerninger, er den død (jfr. Jak 2, 14-26) og kan ikke bære frukt til evig liv.
Ved å lese Den katolske kirkes katekisme settes man i stand til å fatte den vidunderlige enhet i Guds mysterium, i Guds råd til frelse, og likeledes Jesu Kristi sentrale stilling, - Guds enbårne Sønn, sendt av Faderen, som ble kjød i Den Allerhelligste Jomfru Marias skjød ved Den Hellige Ånd, til å være vår Frelser. Som død og oppstanden er han alltid nærværende i sin Kirke, særlig i sakramentene; Han er troens kilde, det kristne livs forbilde og vår bønns læremester.
Tekstens læremessige verdi
Den katolske kirkes katekisme, som jeg godkjente den 25. juni d.å., og som jeg i kraft av min apostoliske myndighet idag befaler utgitt, er en fremstilling av Kirkens tro og den katolske lære, slik de bekreftes og forklares av Den Hellige Skrift, den apostoliske Tradisjon og det kirkelige læreembede. Jeg anerkjenner den som et gyldig og godkjent redskap for den kirkelige kommunion, og som en sikker norm for undervisning i troen. Måtte den fremme den fornyelse som Den Hellige Ånd uopphørlig fremkaller i Guds Kirke, Kristi Legeme, på pilegrimsvandring mot Gudsrikets lys uten skygge!
Godkjennelsen og offentliggjøringen av Den katolske kirkes katekisme er en tjeneste som Peters etterfølger ønsker å yte Den Hellige Katolske Kirke og alle de lokalkirker som lever i fred og kommunion med Romas apostoliske Stol: å styrke og støtte troen til alle Herren Jesu disipler (jfr. Luk 22, 32), samt å styrke enhetens bånd innenfor den ene og samme apostoliske tro.
Jeg ber derfor Kirkens hyrder og troende å ta imot denne katekisme i fellesskapets ånd og å benytte seg av den ofte når de forkynner troen og oppmuntrer til et liv i pakt med Evangeliet. Denne katekisme skjenkes dem som en sann og sikker referansetekst for undervisning i den katolske lære, og særlig for utarbeidelsen av lokale katekismer. Den skjenkes også alle de troende som ønsker å lære frelsens uutømmelige skatter bedre å kjenne (jfr. Ef 3, 8). Den er ment å være en støtte i den økumeniske bestrebelse som besjeles av det hellige ønske om enhet mellom alle kristne, idet den nøyaktig fremlegger innholdet og den indre overensstemmelse i den katolske tro. Til sist skjenkes Den katolske kirkes katekisme alle dem som krever oss til regnskap for det håp som bor i oss (jfr. 1 Pet 3, 15), og som ønsker å vite hva Den katolske kirke tror.
Denne katekisme er ikke ment å erstatte lokale katekismer som er rettelig godkjent av kirkelige myndigheter, av biskoper og bispekonferanser, særlig når de er blitt godkjent av Den Apostoliske Stol. Den er ment å være en støtte og hjelp i utarbeidelsen av nye, lokale katekismer under hensyntagen til ulike forhold og kulturer, men som nøye bevarer troens enhet og troskapen mot den katolske lære.
Konklusjon
Som avslutning på dette presentasjonsdokument av Den katolske kirkes katekisme, ber jeg Den Allerhelligste Jomfru Maria, det kjødblevne Ords Mor og Kirkens Mor, å støtte med sin mektige forbønn hele Kirkens kateketiske arbeide på alle plan, i denne tid da Kirken kalles til en ny giv i sitt evangeliseringsarbeide. Måtte lyset fra den sanne tro sette menneskeheten fri fra uvitenhet og syndens trelldom, så den kan føres til den eneste frihet som er dette navn verdig (jfr. Joh 8, 32), nemlig livet i Jesus Kristus under Den Hellige Ånds ledelse, både her nede og i himlenes rike, i gledens fylde over å se Gud ansikt til ansikt (jfr. 1 Kor 13, 12; 2 Kor 5, 6-8)!
Gitt den 11. oktober 1992, på den tredevte årsdag for åpningen av Det annet Vatikankonsil, i mitt pontifikats fjortende år.
Joannes Paulus PP II
