Det katolske liv – den store kristne tradisjon – er en kjempestor arv fra to årtusener av helgener i mange land og under mange omstendigheter. Opplever vi store kriser i livet, kan vi aldri si at vi ikke har noe igjen å gjøre. Vår bønn og vårt liv berikes ved hellige bilder og røkelse, votivlys og rosenkranser, vann og oljer, gester og kroppsholdninger, velsignelser og medaljer, skikker og seremonier.
Det katolske livet er fullt av slike ting. Likevel forstår vi ikke alltid hvorfor de er i vår tradisjon. Selv fromme katolikker kan behandle disse og mangfoldige og ulike skikkene og tegnene som om de er løsrevne og tilfeldige handlinger og bilder – overtro som på en eller annen måte har fått Kirkens godkjennelse.
Det norske ordet mystagogi kommer fra det greske mystagogia, som betyr ”veiledning i mysteriene”. I urkirkens mystagogiske undervisning ville en kleriker (vanligvis den lokale biskopen) ta seg tid til å forklare liturgiens små detaljer og hvordan de symbolsk korresponderte til hendelsene som utspant seg i Bibelen. Denne metoden strekker seg helt tilbake til Det nye testamente, hvor Paulus og Peter talte om dåpen og eukaristien som oppfyllelsen av gammeltestamentlige forantydninger (se for eksempel 1 Kor 10,2-17; 1 Pet 3,18-21). Mystagogien gjør nye troende i stand til å se forbi tegnene og til det de tilkjennegir – å se hinsides her og nå og få et glimt av de guddommelige mysterier som en dag vil være fullt ut synlige for oss i himmelen (1 Joh 3,2), men som allerede nå er virkelig tilstede i Kirken.
(Teksten er en bearbeidelse av et utdrag fra Livgivende tegn av Scott Hahn, utgitt på norsk på St. Olav forlag.)