Av biskop Egon Kapellari, Østerrike.
I flere hundre år har det under vielse av en biskop, en prest eller diakon, vært den seremoni at kandidaten legger seg utstrakt på gulvet med ansiktet ned, mens Allehelgenslitaniet blir sunget. Han viser ved denne gestus sin ydmykhet overfor Guds herlighet, som han erfarer liksom i et lynglimt, og som kaster ham til jorden. Utstrakt på jorden i bønn begynner biskop, prest og diakon sin tjeneste. På samme måte endte hellige biskoper som Ulrik av Augsburg eller hellige diakoner som Frans av Assisi sin tjeneste. I år 973 lot den 83-årige biskop Ulrik strø aske på jorden i form av et kors. Askekorset ble stenket med vievann, og på dette leie ble han lagt. Her lå han hele natten, og han døde akkurat da morgenlovsangen begynte. Da Frans av Assisi merket at døden nærmet seg, ble han båret fra Assisi ned til Portiuncula. Der lyttet han til lesning av Jesu avskjedstaler og beretningen om fotvaskingen i Johannesevangeliet. Deretter ba han om brød for å dele det med alle brødrene. Til slutt forlangte han at man la hans nakne legeme på jorden. Her bredte han ut sine armer i korsform og døde mens han sang. Slik ville Ulrik og Frans følge Jesus i hans fattigdom like til døden på korset.
Å ligge på jorden med øynene vendt mot nattens stjerner eller aftenens skydekke, eller med ansiktet mot jorden i en indre beskuelse, er tidløse bønneholdninger, men i dag vel også sjeldne. Jeg har likevel sett unge mennesker be slik i Taizé og andre steder. Også munker har jeg sett be på denne måten, liksom de gjorde det ved sin løfteavleggelse. En slik bønn foregriper vår aksept av vår dødstime, en overgivelse i kjærlighet og tillit, slik som vi ber det i hvert «Hill deg, Maria».
Jeg vil aldri glemme den muslimen som jeg for to år siden så på flyplassen i Kairo, han lå på gulvet helt hensunken i bønn midt i mellom bygningsmaskiner og materialer. Kanskje er bønn hos mange kristne blitt litt tørr og uten liv, fordi man ber for mye med hodet og ikke med kroppen og hjertet.
Fra «Ord på Vejen» nr. 3/1997.