En ny pave velges

Bilde

Kirkeloven angir ingen prosedyre for hvordan man kan avsette en pave som eventuelt er blitt sinnssyk eller ligger i koma, så et paveskifte kan bare komme når den gamle paven dør eller går av på eget initiativ. Før pave Benedikts overraskende kunngjøring om sin abdikasjon, har det ikke skjedd på over 700 år. Siste gang det skjedde, var da den hellige pave Celestin V (1209–96) trakk seg tilbake i 1294 etter bare fem måneder på Peters stol. Han er en av syv paver som har abdisert og den eneste før pave Benedikt som har gjort det frivillig.

Når en pave dør, følges detaljerte forskrifter for hvordan nyheten skal gjøres kjent og hvordan begravelsen skal være (se artikkelen «Hva skjer når en pave dør?»). Kort etter vil alle kardinalene bli innkalt til Roma, og dette skjer gjerne uten noe utenomsnakk. Etter Paul VIs død sendte camerlengoen, den franske kardinalstatssekretæren Jean Villot, følgende telegram til kardinalene: «PAVEN ER DØD. KOM STRAKS. VILLOT.» De samme prosedyrer følges ved en abdikasjon, men da drar eks-paven i eksil til sommerpalasset Castel Gandolfo, og derfra blander han seg ikke inn i prosedyrene for valget av en etterfølger.

Historisk tilbakeblikk

Helt siden 1100-tallet har det vært kardinalkollegiet som har hatt oppgaven med å velge ny pave. Før den tid valgte Kirken sin leder på en rekke forskjellige måter. Det er katolsk lære at Jesus Kristus selv innsatte apostelen Peter som Kirkens leder. Tradisjonen sier at Peter før han ble korsfestet i Roma, etterlot seg instruksjoner om hvem som skulle bli hans første tre etterfølgere: de hellige pavene Linus, Kletus og Klemens. Denne måten å gi stillingen videre på overlevde ikke den første generasjonen, selv om ulike paver i kirkehistoriens løp har forsøkt å diktere valget av sin etterfølger.

Generelt sagt ble biskopene av Roma i de første århundrene valgt som biskoper andre steder i Kirken, det vil si av bispedømmets presteskap og folk. Selv om dette systemet var demokratisk i prinsippet, kunne det føre til politisk kamp og lammelse. Til tider gikk diskusjoner om en pavelig etterfølger over i rene gatekamper. Rike romerske adelsfamilier hadde stor innflytelse, og det samme hadde bysantinske keisere.

Med tiden utviklet det seg et nytt system, og fra 700-tallet var det Romas presteskap og ikke lenger folket som valgte en pave som var akseptabel for i det minste et flertall av adelsfamiliene, og valget ble stadfestet av keiseren i Bysants. Ulempen med denne fremgangsmåten var den innebygde forsinkelsen, for ventingen på en keiserlig reaksjon kunne forlenge et interregnum («mellom styrene») med flere måneder. Interregnum kalles i Vatikanet sedisvakans, det vil si at apostelen Peters stol er tom (vakant).

De romerske prestene valgte vanligvis en fra sine egne rekker etter prinsippet om at biskopen av Roma skulle komme fra Roma. Det var ikke før i 891 at en biskop fra et annet bispedømme ble valgt til pave som Formosus (891-96). Denne endringen ble av noen sett på som praktisk talt heretisk, siden biskoper ble betraktet som å være «gift» med sitt bispedømme, og derfor var det å betrakte som utroskap å forlate det. Med tiden forsvant denne holdningen, etter hvert som valgmennene bestemte at det kunne være en fordel om paven hadde erfaring med å lede et større bispedømme før han overtok Kirkens toppstilling.

I århundrenes løp ble misforhold i valgsystemet hyppige, etter hvert som adelsfamiliene la ulike komplotter for å erobre pavedømmet. Denne manipulasjonen var ødeleggende for embetets gode navn og rykte. I pavedømmets «mørke tidsalder» (Saeculum obscurum) (882-1046) var det en rekke uverdige paver, og flere av dem mistet livet under uklare eller direkte pinlige omstendigheter.

I et forsøk på å få slutt på disse misforholdene innkalte pave Nikolas II (1058-61) den 13. april 1059 en synode i Lateranet, og i bullen In nomine Domini ble det bestemt at pavevalget skulle foretas av kardinalene (se også artikkelen «Fakta om kardinaler»), selv om tilslutning fra presteskap og folk i Roma ble fastholdt. Kandidaten skulle normalt være medlem av den romerske geistligheten og valget skulle om mulig finne sted i Roma, men hvis omstendighetene gjorde det nødvendig, ble det også tillatt å velge en ikke-romersk geistlig og å holde valget utenfor Roma.

Kardinalene får fortsatt tildelt hver sin romerske kirke som «titularkirke», som de må ta «i besittelse» før de finner sin plass i kardinalkollegiet. Med litt velvilje kan man dermed si at valget av pave fortsatt blir foretatt av Romas presteskap.

Valget av pave Innocent II (1130-43) var det første hvor både kardinalbiskoper, kardinalprester og kardinaldiakoner deltok. I 1179 vedtok Det tredje Laterankonsil (Lateran III) under pave Alexander III (1159-81) en rekke bestemmelser, og særlig betydningsfull var canon 1 om pavevalg. Gjennom dekretet Licet de evitanda fikk ikke bare kardinalene enerett på å velge paven, men heretter hadde ingen andre enn dem lov til å være til stede under valget. For at et valg skulle være gyldig, krevdes 2/3 flertall. Denne valgordningen er ennå i det vesentlige gyldig. Valget av Innocent III (1198-1216) var det første som foregikk med stemmesedler.

Det første konklave

Da pave Gregor IX (1227-41) døde den 22. august 1241, talte kardinalkollegiet bare tolv medlemmer, hvorav to ble holdt i fangenskap av keiser Fredrik II (1220-50). Overfor den vanskelige situasjonen i Kirkestaten ville et raskt nyvalg være å foretrekke, men de resterende ti kardinalene var dypt splittet i sin oppfatning av Gregors uforsonlige fiendskap overfor keiseren. Derfor klarte ingen kandidat å oppnå 2/3 flertall i henhold til bestemmelsene fra Lateran III. Da kom det til det første konklave i pavehistorien ved at det romerske senatet under senator Matteo Rosso Orsini, den faktiske diktatoren i Roma, grep inn. For å tvinge kardinalene til å komme til en avgjørelse, vedtok de en prosedyre som ofte ble brukt i de norditalienske kommunene og i visse religiøse ordener. De lukket de fjorten kardinalene inne «med nøkkel», Cum clave, i det sørøstlige hjørnet av det gamle og falleferdige palasset Settizonio (Septizonium) eller Settesoli på Celio-høyden, i bevisst kummerlige forhold.

Men ikke en gang på dette viset kunne de dype motsetningene i kardinalkollegiet overvinnes. Først etter rundt 60 dagers påtvunget innesperring, utslitte av den harde behandlingen, sykdom og en av deres kollegers død, valgte kardinalene til slutt den 25. oktober 1241 en ny pave, Celestin IV (oktober-november 1241). Hans høye alder og dårlige helse antydet sannsynligvis at hans pontifikat ville bli kort, og at kardinalene senere ville bli i stand til å foreta et fritt valg under mindre trange kår, og det var sannsynligvis hovedgrunnen til at han ble valgt. Han døde da også etter bare 16 dager på Peters stol. Ordet konklave betegner både stedet valget skjer og selve valgprosedyren.

Etter at pave Klemens IV (1265-68) døde den 29. november 1268, ble Den hellige Stol stående tom i to år og ni måneder. Konklavet ble holdt i Viterbo og motsetningene i kardinalkollegiet virket uovervinnelige. De 17 kardinalene var like mye splittet av menneskelig rivalisering og ulike familieinteresser som av ulik holdning til de ulike stormaktene, derfor var det umulig å nå 2/3 flertall. Det ble sagt at kardinalene skal ha vært nær ved å velge den hellige Filip Benizi til pave, men om natten før avstemningen flyktet Filip opp i høydene og gjemte seg i en hule, og han holdt seg i skjul til forslaget var blitt trukket tilbake.

I Viterbo vokste innbyggernes indignasjon, og for å presse frem en avgjørelse, låste de sivile myndighetene kardinalene inn i Pavepalasset. Deretter ble de satt på matrasjoner, og så på vann og brød. I januar 1271 fjernet myndighetene til og med taket av konklavet for at kardinalene skulle komme til en avgjørelse. Men ikke en gang det var nok. Til slutt delegerte kardinalene avgjørelsen til en komité på seks kardinaler, og det lyktes fransiskanernes general Bonaventura å få dem til å velge en kompromisskandidat den 1. september 1271, den salige pave Gregor X (1271-76), som verken var prest eller kardinal, men hadde stor erfaring i Kirkens tjeneste. Hans valg endte den lengste sedisvakansen siden 308.

I 1274 vedtok Det annet Lyonkonsil (Lyon II) under pave Gregor X nye bestemmelser for pavevalg i konstitusjonen Ubi periculum («Hvor det er fare») av 16. juli. Den var utformet for å hindre en langvarig vakanse på Den hellige Stol, ved at kardinalene etter en paves død ikke skulle vente mer enn ti dager på de kardinalene som ikke var til stede før de samlet seg på stedet hvor paven døde. Der skulle de bo sammen uten kontakt med omverdenen (konklave), og all kommunikasjon med andre gjennom bud og brev ble forbudt under trussel om ekskommunikasjon. Jo lengre valget trakk ut, jo hardere skulle kardinalene få det, etter tre dager fikk de bare spise én rett til lunsj og middag, etter ytterligere fem dager fikk de bare brød, vin og vann. Under sedisvakans mistet de også alle sine inntekter. I konklavet skulle de sove i en felles sovesal. I 1345 bestemte Klemens VI (1342-52) at kardinalenes senger kunne skilles fra hverandre med et forheng eller en vegg, mens Leo XIII (1878-1903) tillot at alle kardinalene fikk hvert sitt rom.

De strenge reglene ble ikke alltid tvunget gjennom, og etter Gregor Xs reform er det hele 29 konklaver som har vart i en måned eller mer. Drastiske tiltak har ikke vært nødvendige i moderne tid for å presse konklavene til en konklusjon. Det siste konklavet som har vart i mer enn fire dager, var i 1831, men da varte det til gjengjeld i hele 54 dager. Konklavet i 1800 varter i 3 ½ måned.

Pave Gregor XV (1621-23) supplerte forskriftene for pavevalg på grunn av kritikken som ble rettet mot gjennomføringen av dem og den politiske påvirkningen som ble øvd på dem. Dette gjorde han gjennom den apostoliske konstitusjonen Aeterni Patris filius av 15. november 1621 og Decet Romanum Pontificem av 12. mars 1622. Der foreskrev han at mens akklamasjon ikke skulle utelukkes, skulle valg normalt finne sted etter at konklavet var lukket, og avstemningen skulle skje ved hemmelig, skriftlig valg. Stemmesedlene skulle brennes straks etterpå. Han bestemte også at ingen kardinal fikk stemme på seg selv. Det reviderte systemet har praktisk talt forblitt uendret til våre dager, selv om det tok århundrer å eliminere ytre politisk press fullstendig.

I konklavet i 1572 etter den hellige Pius Vs (1566–72) død rådet den hellige kardinal Karl Borromeus, erkebiskop av Milano, de andre kardinalene til å velge kardinal Ugo Boncompagni til pave. Kardinalene lyttet gjerne til kardinal Borromeus, og etter et rekordkort konklave på bare 24 timer endte det med et enstemmig valg. Ugo Boncompagni tok navnet Gregor XIII og regjerte høyt ansett til 1585. Etter en tid kom det imidlertid frem at den nye paven hadde en illegitim sønn. Karl Borromeus ble bebreidende spurt av de andre kardinalene om han hadde visst dette da han foreslo Ugo Boncompagni som pave. Til det svarte Borromeus: «Jeg visste det ikke, men det gjorde Den Hellige Ånd – og han hadde ikke noe mot det!»

Andre valgformer?

Flere ganger i de ti århundrene hvor kardinalene har hatt enerett på å velge paven, har det kommet forslag om å gjøre prosessen bredere. Faktisk skjedde det også én gang. I 1417 sluttet 30 representer fra Konsilet i Konstanz som ikke var kardinaler, seg til de 23 kardinalene (5 fra den romerske linjen og 18 fra Pisa-linjen) i valget av pave Martin V (1417–31). Valget fikk slutt på Det store vestlige skisma (1378–1417), hvor to og senere tre rivaliserende paver hevdet å sitte på Peters stol. De 30 ekstra elektorene besto av seks klerikere fra hver av de fem store katolske «nasjonene» på den tiden (Italia, Spania, Frankrike, Tyskland og England). Det var et forsøk på å vende tilbake til den gamle praksisen hvor folket deltok i valget på den nye paven. Imidlertid spesifiserte avtalen fra Konstanz at dette valgsystemet var en engangsforeteelse, og det neste konklavet i 1431 som valgte Eugenius IV (1431–47), besto av kardinalene alene, og slik har det vært alltid siden.

På 1970-tallet lekte pave Paul VI (1963–78) med tanken på å overføre ansvaret for pavevalget fra kardinalkollegiet til Bispesynoden. Medlemmene av synoden velges av de nasjonale bispekonferansene, og det kan hevdes at de er mer representative for hele spekteret av røster innen Kirken. Dette kunne oppfattes som en konsekvens av Det annet Vatikankonsils (1962–65) lære om biskopenes kollegialitet, men ideen møtte sterk motstand fra noen av kardinalene. Paul VI var også alarmert over utsikten til å forlate en nesten tusenårig presedens.

Da pave Paul VI den 5. mars 1973 talte til den siste gruppen av nyutnevnte kardinaler, la han frem en utvannet versjon av planen. Kardinalkollegiet skulle fortsatt velge pave, men i tillegg skulle også de 15 medlemmene av Synoderådet delta. Paul VI tenkte også på å la noen av de østlige unerte patriarkene som ikke var kardinaler, få stemmerett. Synoderådet var opprettet på bispesynoden i 1971, 12 av dem valgt av synodedeltakerne (3 fra hvert kontinent). På denne måten ville noen få ikke-kardinaler få være med på et konklave, for ikke alle av disse biskopene var kardinaler. Men dette forslaget skapte så stor furore blant kardinalene at Paul til slutt ble overtalt til å trekke det tilbake.

Hvis en bispesynode eller et økumenisk konsil pågår når en pave dør, kan det hende at noen kommer med den ideen at synode- eller konsilfedrene skal delta i valget av ny pave. Men reglene sier at ved en paves død skal synoden eller konsilet straks avbrytes, og det er først den nye paven som kan innkalle dem igjen. Det skjedde i 1963 da pave Johannes XXIII døde mens Annet Vatikankonsil var i gang. Den nyvalgte pave Paul VIs første handling var å gjeninnkalle konsilet.

De nyeste valgreglene

Alle pavene i det 20. århundret bortsett fra Benedikt XV (1914–22) og Johannes Paul I (august-september 1978)  kom med supplerende bestemmelser når det gjelder detaljer i pavevalgene. Pave Pius XII (1929–58) utga den 8. desember 1945 den apostoliske konstitusjonen Vacantis Apostolicae Sedis, som erstattet den hellige pave Pius Xs (1903–14) konstitusjon Vacante Sede Apostolica av 25. desember 1904 og pave Pius XIs (1922–39) Motu proprio (pavelig bekjentgjørelse) Cum proxime av 1. mars 1922. Pius XI forlenget tiden fra en paves død til konklavet fra ti til femten dager, mens kardinalene fikk myndighet til å forlenge tidsrommet til maksimum atten dager. Pius XII bestemte i 1945 at det var protodiakonen som skulle kunngjøre navnet på den nye paven etter valget, og han fikk også rett til å tildele palliene til residerende erkebiskoper (inkludert den nye paven).

Den viktigste endringen i 1945 var at det fra da krevdes et flertall på to tredjedeler + 1 stemme for å bli valgt. Frem til da hadde kardinalene nemlig også måtte skrive sitt eget navn på stemmesedlene, slik at det kunne kontrolleres at de ikke stemte på seg selv. Etter den nye bestemmelsen ble en slik kontroll unødvendig, for 2/3 flertall ville oppnås selv uten kandidatens eventuelle stemme på seg selv. Denne bestemmelsen ble fjernet igjen av pave Johannes Paul II i 1996 – nå er det nok med 2/3 flertall igjen dersom antallet stemmer er delelig med tre. I motsetning til tidligere paver ser det ikke ut til at han bekymret seg over om en kardinal stemmer på seg selv.

I Det annet Vatikankonsils dekret om biskopenes hyrdeoppgave, Christus Dominus av oktober 1965, ble det for første gang nevnt en øvre aldersgrense for biskoper. Konsilfedrene nevnte 75 år som en mulig aldersgrense. Den 6. august 1966 tok Paul VI opp disse tankene og i det apostoliske skrivet Ecclesiae sanctae oppfordret han alle biskoper om å søke avskjed ved denne alder.

Denne bestemmelsen ble utvidet den 21. november 1970 gjennom en motu proprio om kardinalene, Ingravescentem Aetatem. De mistet sin pavevalgrett ved fylte 80 år og kunne da heller ikke lenger delta i konklavene. Forståelig nok møtte dette motstand, særlig hos de eldste kardinalene. Mens den 72-årige Paul dro av gårde på sin siste reise (til Filippinene og Australia), sto de tilsidesatte og rasende kardinalene Alfredo Ottaviani (80) og Eugène Tisserant (86) frem på italiensk TV. Bakersønnen Ottaviani fra Trastevere, som nå var nesten helt blind, hadde i mange år vært ortodoksiens vokter ved Officium Sanctum. Nå freste han: «Pavens beslutning er absolutt uhørt, vilkårlig, revolusjonær og er en hån mot en århundregammel tradisjon».

Tisserant, en fransk kavalerioffiser under første verdenskrig, klaget over at paven praktiserte «moralsk eutanasi». Begge spurte hva som ville skje når Den hellige Far selv ble 80. Hvis kardinalene over 80 ble betraktet som uegnet til å velge pave, måtte en pave over 80 følgelig betraktes som ute av stand til å utøve embetet selv. De hadde utvilsomt et poeng; det logiske ville være at pavene automatisk abdiserte når de ble 80.

Det kan antas at Paul på dette tidspunkt ikke ventet å leve til han ble 80. Tisserant, solid som en klippe, sa at han ville overleve Paul VI og så frem til å bli hundre år i 1985. (Han døde 15 måneder senere, den 21. februar 1972). Da Paul virkelig fylte 80 år i 1977, ble han overtalt til ikke å abdisere for ikke å skape presedens for sine etterfølgere. Ottaviani hadde rett i at de nye reglene var en revolusjonær handling. Med dette var ikke konklavets sammensetning lenger uforanderlig, men ble endret etter hvert som tiden gikk.

I den apostoliske konstitusjonen Romano Pontifici Eligendo, som offisielt var datert den 1. oktober 1975, bekreftet paven at utelukkende kardinaler som var under 80 år når konklavet begynte, skulle foreta pavevalget. Det eneste nyskapende var en rigorøs hemmeligholdelse, pavens mani for sikkerhetskontroller og de skremmende lange edene som ble foreskrevet. Nå fikk ikke kardinalene lenger ta med seg assistenter i konklavet. De skulle være alene overfor Gud, for de var på retrett. Etter de tidligere og mer avslappede reglene, som var godkjent av Johannes XXIII, kunne alle medbringe to assistenter (prester eller legmenn), eller tre hvis de var syke. Disse assistentene var kjent som conclavisti. Etter de nye reglene kunne de ha med én assistent, og bare dersom de beviselig var syke.

I tillegg fikk noen få personer tilgang til konklavet: noen få tjenestemenn (seremonimester og sakristan), noen ordensprester for å muliggjøre skriftemål på de viktigste språkene, to leger, en kirurg og en allmennpraktiserende med 1-2 assistenter pluss en konklavearkitekt med to teknikere. Tydeligvis skulle det neste konklavet være så vanntett som mulig.

Universi Dominici Gregis

Pave Johannes Paul II endret disse reglene i konstitusjonen Universi Dominici Gregis («Hele Herrens hjord»), som ble promulgert den 22. februar 1996. Han beholdt i hovedtrekk den århundregamle ordningen, men han foretok enkelte justeringer. Blant de større er:

• Bedre boforhold
• Eneste valgmåte er ved skriftlig flertallsvalg
• Regelen om 2/3 flertall er ikke lenger absolutt (ble senere endret igjen)
• De kardinalene som er for gamle til å stemme, kan likevel være med på de forberedende faser av valget
• Reglene om hemmeligholdelse og sikkerhet er innskjerpet og oppdatert

Bedre boforhold

Englands avdøde kardinal Basil Hume, som deltok på de to konklavene i 1978, klagde en gang over at feltsengene måtte ha kommet «fra et seminar for svært korte menn». Kardinalene var forventet å re opp sine egne senger, og det var et bad for hver tiende elektor. Den avdøde italienske kardinalen Silvio Oddi, som i 1978 bodde i en celle nær et av baderommene, fortalte at han våknet midt på natten av stønnene fra eldre kardinaler som hadde subbet ned marmorkorridorer på mer enn 70 meter, bare for å finne at det anviste toalettet var opptatt.

Kravene til hemmelighold omfattet også slike detaljer som at alle vinduene skulle stenges og avblendes, slik at resten av Vatikanet verken skulle kunne se inn eller høre noe. Det første konklavet i 1978 fant sted i august, og den kvelende varmen førte til det nærmeste man kom et åpent opprør i et konklave på 1900-tallet. Kardinal Siri av Genova, de konservatives favoritt, så at noen av kardinalene var på grensen til å kollapse, så han brukte sin autoritet som medlem av kontrollkomiteen og sa: «Jeg gir dere ordre om å åpne vinduene!» Noen svarte: «Eminense, det er ikke tillatt å åpne vinduene. De kunne høre applausen i Statssekretariatet [når den nye paven ble valgt]». Kardinal Siri svarte: «Og hva så om de hører den?» Vinduene ble åpnet, og fargen begynte å vende tilbake i de blekeste kardinalenes ansikter.

Etter Johannes Paul IIs nye regler skal kardinalene nå bo i det hotell-lignende «St. Martas hospits» (Casa Santa Marta) innenfor Vatikanets murer i Vatikanhagene like bak Paul Vis audienshall. Hospitset har 108 toroms suiter med oppholdsrom, soverom og bad og 23 enkeltrom med bad, og det er også utstyrt med aircondition. Men samtidig er veggene temmelig tynne, så samtaler kan overhøres. Huset har også en resepsjonsdisk, møterom, spiserom, kapell og TV-stue (men fjernsynsapparatene blir fjernet til konklavet). Noen ansatte i Vatikanet bor i hospitset og må flytte ut når kardinalene flytter inn. For det meste brukes imidlertid dette huset til å huse gjester ved begivenheter i Vatikanet.

Casa Santa Marta ligger 350 meter fra det sixtinske kapell, og det er ennå ikke slått fast hvordan kardinalene skal komme seg dit hver dag til de to rundene med avstemninger. Den mest sannsynlige måten er en kort busstur, noe som synes å forutsettes i Universi Dominici Gregis (artikkel 43), som krever at ingen forstyrrer kardinalene «mens de transporteres fra Domus Sanctae Marthae til Det apostoliske Vatikan-palasset». Kardinalene kan også spasere gjennom Peterskirkens sakristi og selve Peterskirken og deretter ta heisen opp til Det sixtinske kapell. Ryktene om at det skulle bygges en underjordisk gang mellom Casa Santa Marta og Det sixtinske kapell, er uriktige.

Casa Santa Marta har altså 108 suiter og 23 enkeltrom, det vil si at det er plass til rundt 120 elektorer i tillegg til de foreskrevne tjenestemennene. Hva som skjer hvis antallet er høyere, er ikke avklart, kanskje må noen av de yngste kardinalene dele suiter? Men dette ble ikke aktuelt verken i 2005 eller i 2013.

Mange har påpekt at Universi Dominici Gregis inneholder motstridende bestemmelser om antallet kardinaler som får delta i valget. Artikkel 33 sier: «Det maksimale antall kardinalelektorer må ikke overstige 120». Kardinalelektorer er kardinaler under 80 år. Men pave Johannes Paul II benyttet seg ved flere anledninger av sin rett som pave til å bryte egne regler, og utnevnte langt flere. (Benedikt XVI har vært langt mer tilbakeholden her.)

Ettersom det ikke er foreskrevet noen regler for hvem som eventuelt skulle utelukkes fra konklavet, må man holde seg til artikkel 35 i Universi Dominici Gregis, som sier at «ingen kardinalelektor kan utelukkes fra aktiv eller passiv deltakelse i valget av den øverste pontiff». Dessuten inneholder pavevalgreglene en bestemmelse som sier at hvis det er tvil om fortolkningen av reglene, avgjøres spørsmålet av kardinalene i generalkongregasjonen før konklavet ved alminnelig flertall i en hemmelig avstemning, dersom møtelederne mener at det er et viktig spørsmål.

Etter pave Paul VIs regler gjaldt 80-årsregelen pr. den dagen konklavet startet. Johannes Paul II endret ørlite på denne regelen ved at aldersgrensen nå gjelder pr. den dagen den forrige paven døde eller abdiserte. Kardinaler som fyller 80 år samme dag eller i dagene som følger etter en paves død eller abdikasjon, får altså nå være med på konklavet, selv om de har fylt åtti år i mellomtiden.

Kardinaler under åtti år som er kreert i et offentlig konsistorium, kan delta i pavevalg selv om de ikke har rukket å få tildelt birettaen og ringen og har sverget eden. Ingen kardinaler under åtti år kan ekskluderes fra konklavet, selv om han er ekskommunisert, dersom han ikke er rettmessig avsatt eller som med pavens tillatelse har gitt avkall på sin kardinalverdighet. I slike tilfeller kan de ikke bli gjeninnsatt eller rehabilitert under en sedisvakans, og de kan derfor heller ikke delta i konklavet. Dette er naturligvis noe som skjer ytterst sjelden. I år 1800 var det en kardinal som hadde gått av og sluttet seg til Napoleon Bonaparte, men da han forsøkte å delta i konklavet det året, ble han avvist av kardinalkollegiet.

Et tilfelle som ikke var 100 % avklart, gjaldt den tidligere erkebiskopen av Wien, kardinal Hans Hermann Groër. Etter anklagene om seksuelt misbruk frasa han seg ikke sin kardinalverdighet, men etter pålegg fra paven ga han avkall på å utøve de rettigheter som var forbundet med denne verdigheten. Kirkerettslig var det aldri klart om dette også innebar at han frasa seg retten til å delta i pavevalg, men saken ble uaktuell da han fylte 80 år den 13. oktober 1999 (død 24. mars 2003).

Valgmåte

Pave Johannes Paul II avskaffet i 1996 to valgmetoder som tidligere var foreskrevet, men svært sjeldent brukt, nemlig «ved akklamasjon» (per acclamationem seu inspirationem) og «ved kommisjon» (per compromissum). «Ved akklamasjon» betyr at kardinalene quasi afflati Spiritu Sancto, «som på Den Hellige Ånds inspirasjon», fritt og spontant, enstemmig og høylydt, sluttet seg til et forslag og utropte en kandidat til pave uten å gå til avstemning. «Ved kommisjon» betyr at de ble enige om å delegere valget til en komité som de selv pekte ut og som måtte bestå av tre, fem, syv eller ni personer. Selv om «akklamasjon» ble dramatisk fremstilt i filmen basert på den australske forfatteren Morris Wests roman «Fiskerens sko», synes den aldri å ha vært brukt i virkeligheten. Eneste valgmåte nå er ved skriftlig flertallsvalg (per scrutinium).

Ved skriftlig valg kreves 2/3 flertall for at en person er valgt. Dersom antallet avgitte stemmer er delelig med tre, er 2/3 flertall nok. Dersom antallet ikke er delelig på tre, legges én stemme til. To eksempler: hvis det er avgitt 132 stemmer, kreves det 88 stemmer (2/3) for å bli valgt. Hvis det er avgitt 131 stemmer (2/3 er 87,333), kreves det også 88 stemmer.

Det nye i Johannes Paul IIs valgordning var at dersom man etter rundt 30 forsøk ikke hadde kommet frem til noe resultat, var det nok med absolutt flertall (halvparten + 1 stemme) – i våre eksempler over: henholdsvis 67 og 66 stemmer.

Johannes Paul IIs regler fra 1996 sier at hvis det ikke er valgt noen ny pave de første tre dagene, det vil si etter maksimalt ni valgomganger (1 + 4 + 4), skal det holdes en dags pause. I denne tiden skal kardinalene vie seg til bønn og uformelle diskusjoner. De skal også få en kort åndelig formaning fra den rangeldste blant kardinaldiakonene under åtti år. Etter denne pausen skal avstemningen gjenopptas. Hvis det etter enda syv valgomganger fortsatt ikke er noe resultat, skal det igjen holdes en dags pause med bønn og diskusjon. Denne gangen skal formaningen holdes av den rangeldste blant kardinalprestene under åtti år. Etter nye syv resultatløse valgomganger skal det holdes en ny pause, denne gangen med en åndelig formaning fra den rangeldste av kardinalbiskopene under åtti år. Igjen avholdes det syv valgomganger.

Hvis det da etter maksimalt tretti valgomganger fortsatt ikke var valgt noen ny pave, skulle camerlengoen be kardinalene gi uttrykk for en mening om hvordan valget skal fortsette. Denne avgjørelsen skulle fattes med absolutt flertall (det vil si halvparten + 1). Dette flertallet blant kardinalene kunne vedta at pavevalget skal foretas med absolutt flertall, eller de kunne bestemme at de to kandidatene med flest stemmer i siste valgomgang gikk til en slags «finale», hvor den ble valgt som fikk flest stemmer.

Betydningen av denne regelen var klar: Etter rundt tretti valgomganger eller tolv dager kunne et flertall i konklavet endre reglene og velge en kandidat med bare absolutt flertall. Denne endringen førte til mange spekulasjoner om muligheten for et langtrukkent konklave hvor et målbevisst flertall som ikke var i stand til å oppnå 2/3 flertall for sin kandidat, ganske enkelt kunne lene seg tilbake og vente på det tidspunktet hvor de kunne endre reglene og få valgt sin mann. Noen har påpekt at kardinalkollegiet er overveiende konservativt, men har et ikke ubetydelig mindretall av moderate til progressive kardinaler, spesielt blant europeerne. Disse kan utgjøre den nødvendige tredjedelen for å blokkere en eventuell felles konservativ kandidat. På et møte i Roma i mai 2001 hvor alle kardinalene deltok, ba den tyske språkgruppen om at paven gjorde om denne nye regelen.

Men et slikt scenario virker usannsynlig. Det lengste konklavet i det 20. århundret, konklavet i 1922 som valgte pave Pius XI (1922-39), varte i bare fem dager og fjorten valgomganger. Det er en betydelig avstand mellom fem og tolv dager og mellom åtte og tretti valgomganger. Men den gangen eksisterte naturligvis ikke muligheten til å endre reglene underveis, og dessuten kunne ikke kardinalene slappe av i relativ luksus i Casa Santa Marta.

De fleste analytikerne tvilte på at noe slikt vil skje. Siden en sedisvakans per definisjon er destabiliserende for Kirken, vil det være et enormt psykisk press for å komme til et raskt resultat. I tillegg liker ikke kardinalene å skape et bilde av uenighet, siden Den Hellige Ånd tross alt er med og styrer prosessen. Og endelig forstår kardinalene at dersom en pave blir valgt under noe som kan betraktes som tvilsomme omstendigheter, kunne hans autoritet være sterkt svekket. Så pave Johannes Paul IIs bestemmelser var nok ment som et ris bak speilet, eller kanskje heller et incitament til å komme til enighet.

Pave Benedikts motu proprio av 2007

Hemmeligholdelse og sikkerhet

Pave Johannes Paul II innskjerpet reglene for hemmeligholdelse og sikkerhet. Før konklavet vil Det sixtinske kapell og Casa Santa Marta flere ganger bli gjennomgått av eksperter for å lete etter avlyttingsutstyr. Noen eksperter på elektronisk utstyr mener at dette er skuebrød. De sier at det i dag ikke er nødvendig å ha en mikrofon inne i konklavet, siden man kan peke med en kraftig antenne mot Det sixtinske kapell fra et hustak i nærheten og få med seg enhver lyd der innefra.

Kardinalene blir jo nå mer «utsatt», særlig de som går eller kjøres til valglokalet og tilbake flere ganger om dagen. Reglene tar også for seg mobiltelefoner og avansert lytteutstyr, som alt selvfølgelig er forbudt. Kardinalene får ikke lov til å ha noen direkte eller indirekte kommunikasjon med utenverdenen, de får ikke lese aviser eller magasiner og de får ikke høre radio eller se fjernsyn. Universi Dominici Gregis nevner ikke bruk av Internett, men vi får gå ut fra at det også er forbudt. Alle telefonlinjer kobles ut, bortsett fra én til camerlengoens rom i tilfelle nødssituasjoner.

Formålet med disse bestemmelsene er at kardinalene ikke skal utsettes for press fra folkemeningen, politisk beregning og så videre, slik at de kan danne seg sin egen, uavhengige mening om hvilken kandidat som vil bli den beste paven. Det er forbudt å gjøre opptak eller ta skriftlige notater fra konklavet, og den som bryter reglene, risikerer ekskommunikasjon. Bare den nye paven kan løse kardinalene fra sitt taushetsløfte.

Kardinalene samles

Etter pavens død eller abdikasjon reiser kardinalene raskest mulig til Roma. Dersom ikke omstendighetene hindrer det, krever reglene at pavevalget skal skje i Vatikanet. En rekke av valgene på 1800-tallet ble holdt i Quirinal-palasset (nå residens for Italias president), fordi det var sikrere mot angrep i turbulente tider. Sivil uro, kriger og pest gjorde det til tider svært farlig å holde konklaver i Roma. I juli 1623 døde åtte kardinaler og førti av deres assistenter av malaria i Roma under et svært hett konklave. Å møtes utenfor Roma var ofte sunnere og sikrere i tidligere tider.

Det siste konklavet utenfor Roma fant sted i mars 1800 etter at pave Pius VI (1775–99) var død i Napoleons fangenskap. Kardinalene møttes i benediktinerklosteret San Giorgio i Venezia under østerriksk beskyttelse og valgte benediktineren Pius VII (1800–23). Kardinalene vurderte å holde valget utenfor Roma i 1878, det første konklavet etter at Italia var samlet og Kirkestaten var utslettet og paven siden 1870 hadde sittet som «fangen i Vatikanet». Med siden det ikke var noe land som inviterte dem og siden den italienske regjeringen lovte å ikke blande seg inn, møttes kardinalene i Vatikanet (Quirinalet var i 1870 overtatt av den italienske regjeringen som kongepalass – presidentpalass fra 1947). Siden da har de alltid møttes i Det apostoliske palass ved Peterskirken. Den 24. mai 1882 utga pave Leo XIII dekretet Praedecessores Nostri som bestemte at valget kunne holdes i Roma selv om paven døde et annet sted.

Novemdiales

Prosedyrereglene som pave Johannes Paul II har fastlagt, spesifiserer at konklavet må begynne minimum femten dager og maksimum tyve dager etter pavens bortgang eller  abdikasjon. Begrunnelsen for regelen om de femten dagene er offisielt at alle kardinalene skal rekke å komme seg til Roma. I tidligere tider, hvor kardinalene var avhengige av dampskip og hestetransport, skjedde det ofte at noen kardinaler ikke kom seg til konklavet i tide, spesielt de amerikanske kardinalene. I 1922 nådde for eksempel de nord- og søramerikanske kardinalene ikke frem til konklavet i tide. I dag vil praktisk talt alle kardinalene kunne være i Roma på femten timer om nødvendig, men de to ukene gir dem tid til å organisere seg. I perioden før konklavet starter kan kardinalene bo hvor de vil i Roma. Noen bor på de nasjonale kollegiene, noen bor hos venner og noen bestiller ganske enkelt rom på et hotell.

Pavens begravelse, som skjer minimum fire og maksimum seks dager etter hans død, er starten på den ni dager lange offisielle sørgeperioden som kalles novemdiales eller «ni dager». Teoretisk har kardinalene ikke lov til å diskutere paveetterfølgelsen, selv med hverandre, før novemdiales. Dette forbudet mot å snakke om etterfølgelsen før forrige pave er død, stammer fra regjeringstiden til pave Felix III (IV) (526-30), som hadde prøvd å instruere presteskapet og de romerske senatorene til å velge hans erkediakon Bonifatius til hans etterfølger. Han ble da også valgt som Bonifatius II (530-32), men da ble motpaven Dioscorus (september-november 530) satt opp mot ham. Skismaet var imidlertid over etter bare 22 dager da Dioscorus døde. Senatet vedtok da et forbud om å diskutere en paves etterfølger mens han levde. Pave Bonifatius III (februar-november 607) holdt en synode som bestemte at alle som snakket om den neste paven før etter tre dager etter den forrige pavens død, skulle ekskommuniseres. Dette forbudet var ment å bevare elektorenes frihet og unngå politiske kampanjer som ville splitte Kirken.

Pave Johannes Paul IIs bestemmelser fra 1996 sier at i novemdiales skal kardinalene avstå fra enhver form for pakt, avtale, løfter eller andre forpliktelser, og de skal ikke la seg lede av vennskap eller aversjon eller la seg påvirke av andre. Likevel er det ikke forbudt å utveksle «synspunkter» vedrørende valget.

Pave Gregor XIV (1590–91) forbød den 21. mars 1591 alle veddemål om pavevalg, lengden på pontifikatet og kreering av kardinaler.

Kurien under en sedisvakans

Når paven dør eller abdiserer, suspenderes alle lederne for avdelingene i den romerske kurien (kardinaler og erkebiskoper) og medlemmene i disse kongregasjonene og rådene automatisk fra sine stillinger (også statssekretæren). Når den nye paven er valgt, forventes de alle å innlevere sine avskjedssøknader.

Unntaket fra regelen om suspensjon er camerlengo og storpønitentiaren. Selv under en sedisvakans må deres funksjoner fortsette: avgjørelser i hastesaker må fattes, noe som camerlengos jobb, og hastende appeller om absolusjon i spesielle saker må besvares, noe Det apostoliske pønitentiari gjør. Dette tribunalet har ry for å behandle topphemmelige og noen ganger bisarre anmodninger om tilgivelse som kommer til Vatikanet, og det skal faktisk være slik at noen saker er så presserende at de ikke kan vente i tre uker til den neste administrasjonen er på plass.

To andre kardinaler fortsetter også i sine embeter, nemlig kardinalvikaren for bispedømmet Roma og erkepresten for Peterskirken og generalvikaren for Vatikanstaten (de to siste embetene innehas av samme person). I de andre kurieavdelingene er det sekretærene, det vil si de nestkommanderende, som driver dem videre og rapporterer til kardinalkollegiet. Disse postene innehas som regel av biskoper og erkebiskoper. To tjenestemenn i Statssekretariatet fortsetter også i sine embeter: sostituto, avdelingslederen for Første seksjon (alminnelige anliggender), og sekretæren (avdelingslederen) for Annen seksjon (relasjoner med statene) – best kjent som Vatikanets «utenriksminister». De pavelige nuntiene (ambassadørene) forblir også på sine poster.

Dersom embetet som Den hellige romerske Kirkes camerlengo er vakant (noe det for eksempel var da pave Pius XII døde i 1958), likeså embetet som Storpønitentiar, eller dersom disse embetene skulle bli vakante før neste pave er valgt, skal kardinalkollegiet snarest mulig velge kardinaler som skal inneha disse stillingene inntil en ny pave er valgt. Valget foretas av de tilstedeværende kardinalene under 80 år ved skriftlig, hemmelig valg. Inntil camerlengoen er valgt, ivaretas hans funksjoner av dekanus i kardinalkollegiet.

Generalkongregasjon

Under sedisvakansen er det kardinalkollegiet som styrer Kirken. I denne perioden utgir Vatikanet spesielle medaljer og mynter for å markere kardinalkollegiets status og autoritet. Dette er en praksis som stammer fra 1521. Siden 1939 har det også vært utgitt egne Vatikan-frimerker under en sedisvakans. Alle har camerlengoens våpenskjold under en Pavilion, en stor seremoniell paraply med røde og gule striper. Frimerkene kan også være tidligere utgivelser hvor det er påstemplet «Sede vacante».

Fra tre eller fire dager etter dødsfallet eller abdikasjonen vil alle kardinalene som er i Roma, ha et daglig møte som kalles generalkongregasjonen. Ifølge Johannes Paul IIs instrukser skal de straks ta seg av følgende saker:

• når og hvordan legemet til den avdøde paven skal vises frem for de troende i Peterskirken
• vedta arrangementene for pavens begravelsesriter som skal feires i ni påfølgende dager (novemdiales) fra og med pavens begravelse, som skal skje mellom den fjerde og sjette dagen etter hans død
• gjøre rommene i Casa Santa Marta og Det sixtinske kapell klare til konklavet
• bestemme hvilke to klerikere, «kjent for sin sunne lære, visdom og moralske autoritet», som skal tale til kardinalene om Kirkens tilstand, og bestemme når talene skal holdes
• godkjenne utgiftene i forbindelse med pavens død
• bestemme dag og tid når konklavet skal begynne

Disse generalkongregasjonene holdes hver dag frem til konklavet, også på begravelsesdagen og under novemdiales. De kardinalene som er over åtti år, kan be seg fritatt «om de ønsker det», men de fleste som fysisk er i stand til det, vil delta. Det er opp til camerlengoen og den høyest rangerte kardinalbiskopen, kardinalpresten og kardinaldiakonen å fastsette datoen for pavens begravelse og også når den første generalkongregasjonen skal holdes. I 1978 var det for eksempel nitten dager fra pave Paul VIs død til konklavet og fjorten møter i generalkongregasjonen. Møtene finner sted i Det apostoliske palass i Vatikanet, og i 1978 ble Sala Bologna brukt. Møtene presideres normalt over av dekanus for kardinalkollegiet, og de varer vanligvis rundt en time, noe lenger hvis det er noe viktig som skal diskuteres.

Generalkongregasjonen er det viktigste beslutningsfattende organet under en sedisvakans, men deres myndighet er begrenset. Johannes Paul IIs regler spesifiserer at generalkongregasjonen bare avgjør de sakene som ikke kan utsettes, og det er den nye paven som skal ta alle viktige avgjørelser. De har spesifikt forbud mot å endre reglene for pavevalg, utnevne nye kardinaler eller ta beslutninger eller vedta lover som ville binde den neste paven. Hovedoppgaven for generalkongregasjonen er å forberede den gamle pavens begravelse og valget av den nye. Hvis det oppstår et spørsmål som krever en tolkning av reglene som Johannes Paul II har gitt i Universi Dominici Gregis, bestemmer flertallet i en hemmelig avstemning hvis møtelederne mener at det er et viktig spørsmål.

Generalkongregasjonen er også en anledning for kardinalene til å lufte generelle tanker om Kirkens tilstand. Selv om de ikke direkte kan diskutere kandidater i disse møtene, kan man forvente at de formulerer oppgavene som Kirken i fremtiden vil stå overfor. Pave Johannes Paul IIs nye regler oppfordrer de kardinalene som er over åtti år, til å ta aktivt del i disse møtene, til å gi gode råd til yngre kardinaler og til å be for et vellykket pavevalg, selv om de selv er for gamle til å være med på avstemningene.

I det første møtet i generalkongregasjonen får alle kardinalene et eksemplar av valgreglene av 1996 med korreksjonen av 2007, og camerlengo leser høyt de delene av dokumentet som omhandler en sedisvakans. Deretter avlegger de en ed om å respektere disse reglene:

Vi, kardinalene i Den hellige romerske kirke med rang av biskoper, prester og diakoner, lover, forplikter oss til og sverger, som fellesskap og individuelt, å overholde nøyaktig og trofast alle reglene i den apostoliske konstitusjonen Universi Dominici Gregis av den øverste pontiff Johannes Paul II, og å håndheve streng hemmeligholdelse når det gjelder alle spørsmål i forbindelse med valget av den romerske pontiff, eller de spørsmål som under Den hellige stols vakanse krever samme hemmeligholdelse i kraft av sin natur.

Deretter tilføyer hver enkelt kardinal mens han legger hånden på evangelieboken:

Og jeg, kardinal N., lover, forplikter meg til og sverger dette, så hjelpe meg Gud og disse hellige evangelier som jeg nå berører med min hånd.

Alle kardinalene som ankommer Roma etter at den første Generalkongregasjonen er avholdt, skal gjennomføre dette ritualet når de kommer. Med Johannes Paul IIs nye regler av 1996 ble det presisert at løftet om hemmelighold også gjelder kardinalene over åtti år som ikke deltar i selve konklavet. For i 1978 var det kardinalelektorer som følte at de kunne fortelle de kardinalene som var over 80 år, hva som skjedde i konklavet. Og noen av disse eldre kardinalene, som ikke hadde avlagt noe taushetsløfte, følte deretter at de kunne fortelle det videre. Dette «smutthullet» er nå tettet.

Prosedyrereglene spesifiserer at generalkongregasjonen skal peke ut to klerikere, «kjent for sin sunne lære, visdom og moralske autoritet», som skal tale til kardinalene om Kirkens tilstand, og bestemme når talene skal holdes. Disse talene har offisielt tittelen De eligendo pontifice, «Om å velge paven». Den første skal holdes under et av møtene i generalkongregasjonen, mens den andre talen holdes den første ettermiddagen etter at konklavet har startet.

Spesialkongregasjon

For å behandle detaljspørsmål av mindre betydning opprettes det et mindre organ som kalles Spesialkongregasjonen. Den ble opprettet av Pius IV (1559-65) gjennom konstitusjonen In eligendis. Den består av fire personer, camerlengoen og en kardinal under åtti år fra hver av de tre kardinalgradene biskop, prest og diakon, utpekt ved loddtrekning. Hver tredje dag fra pavens død til konklavet, velges tre nye kardinaler ved loddtrekning. Kardinalene som sitter i spesialkongregasjonen sammen med camerlengoen, kalles «assistenter». De skal hjelpe ham med å administrere Den hellige Stols finanser og forsvare dens rettigheter under interregnumet. De er også overlatt ansvaret for rutineavgjørelser, for eksempel gir reglene av 1996 dem ansvaret for å ta en avgjørelse dersom en kardinal ber om å få ta en telefonsamtale under konklavet. Universi Dominici Gregis nevner tre kardinaler som kan ha presserende behov for å kommunisere med sine kontorer: storpønitentiaren, kardinalvikaren for bispedømmet Roma og erkepresten for Peterskirken (som også er generalvikar for Vatikanstaten).

En kommisjon som består av camerlengoen og kardinalene som har vært henholdsvis statssekretær og president for Den pavelige kommisjon for Vatikanstaten, er ansvarlig for å forberede innlosjeringen av kardinalene og for å gjøre klar Det sixtinske kapell for konklave.

Konklavet

Kardinalenes siste handling i perioden før selve konklavet er votivmessen Pro Eligendo Papa, «For valget av paven». Alle kardinalene deltar i messen, som feires i Peterskirken om morgenen den dagen konklavet begynner. Alle lytter spesielt nøye til prekenen, ettersom den er det siste signalet om hva kardinalene måtte tenke før de tar fatt på valget.

Om ettermiddagen samles kardinalene i Det paulinske kapell i Det apostoliske palass. Der synger de den latinske hymnen Veni Creator («Kom Hellig Ånd med skapermakt») og påkaller Den Hellige Ånds veiledning. Fra Det paulinske kapell går kardinalene kledd i sine røde soutaner og hvite korskjorter i prosesjon de få meterne til Det sixtinske kapell med seremonimesteren først som korsbærer, og teknisk sett begynner konklavet med denne prosesjonen. Det avsluttes når den nyvalgte paven sier «Jeg aksepterer». Kardinalene følges av ulike assistenter og yngre klerikere, og det er mulig at Vatikanet vil tillate fjernsynsbilder fra prosesjonen.

Det sixtinske kapell er oppkalt etter pave Sixtus IV (1471-84), som fikk det bygd. Tidligere fant pavevalget sted andre steder, og på nesten hele 1800-tallet fant valgene sted i Quirinal-palasset i Roma, setet for pavens sivile administrasjon. I århundrene før ble konklavene oftest holdt på det stedet hvor paven døde. Noen ganger flyttet konklavet til byer som tilbød en bedre kombinasjon av klima og politisk stabilitet. Det siste konklavet utenfor Roma var i 1800, da kardinalene møttes i Venezia for å velge etterfølgeren til den ulykkelige Pius VI (1775-99), som døde i Napoleons fangenskap. Det sixtinske kapell blir avstengt under hele konklavet, så derfor vil den daglige strømmen av turister gjennom kapellet bli stanset.

Etter at kardinalene har kommet til Det sixtinske kapell, avlegger de eden hvor de lover å følge reglene som er fastlagt av pave Johannes Paul II. Den foreskrevne eden lyder:

Vi, kardinalelektorene som er til stede i dette valget av den øverste pontiff, lover, forplikter oss til og sverger, som enkeltpersoner og som gruppe, å overholde trofast og omhyggelig reglene i den apostoliske konstitusjonen Universi Dominici Gregis av den øverste pontiff Johannes Paul II, publisert den 22. februar 1996. Vi lover, forplikter oss til og sverger også at den av oss som etter guddommelig ordning blir valgt til romersk pontiff, trofast vil vie seg til utførelsen av munus Petrinum (Petersembetet) som hyrde for Universalkirken og ikke svikte å stadfeste og forsvare iherdig Den hellige stols åndelige og verdslige rettigheter og frihet.

På særlig vis lover og sverger vi å med den største troskap og overfor alle personer, klerikale eller lege, holde hemmelig alt som på noen måte dreier seg om valget av Den romerske pontiff og alt som skjer på stedet for valget og er direkte eller indirekte forbundet med resultatet av avstemningene. Vi lover og sverger å ikke bryte denne hemmeligholdelsen på noen måte, verken under eller etter valget av den nye pontiff, dersom ikke eksplisitt tillatelse gis av den samme pontiff, og å aldri gi støtte eller gunst til noe innblanding, motstand eller noen annen form for inngrep, verken fra verdslige myndigheter av noe slag eller rang eller noen gruppe av mennesker eller enkeltpersoner som skulle ønske å gripe inn i valget av Den romerske pontiff.

Denne eden avlegges som gruppe. Deretter sverger hver enkelt av kardinalene, i rangrekkefølge og individuelt, mens de legger hånden på evangelieboken:

Og jeg, kardinal N., lover, forplikter meg til og sverger dette, så hjelpe meg Gud og disse hellige evangelier som jeg nå berører med min hånd.

Etter at den siste kardinalen har resitert eden, forkynner den pavelige seremonimester: Extra omnes, «Alle ut!» Så må alle forlate Det sixtinske kapell, bortsett fra kardinalene og enkelte andre som har tillatelse til å bistå under konklavet også etter at avstemningene er begynt. I tillegg til den pavelige seremonimester med to assistenter er det kardinalkollegiets sekretær, som tjener som konklavets sekretær, to ordensfolk fra det pavelige sakristi for å bistå under liturgiske seremonier og en prest som assisterer kardinalkollegiets dekanus.

Johannes Paul IIs regler tillater også at kardinaler som er alvorlig syke, kan ta med seg en sykepleier inn i konklavet, selv etter at avstemmingen har begynt. Paven spesifiseres også at et visst antall ordensprester må huses i Casa Santa Marta for å høre skriftemål på ulike språk. Det samme gjelder to leger og «et passende antall personer» for å stelle huset og lage og servere måltider. Alle må avlegge en ed om fullstendig taushetsplikt – i motsetning til kardinalene ikke på latin, men på italiensk. Under konklavet som valgte Pius X i 1903 ble noen matforgiftet etter at det var brukt en kobbergryte til å lage suppe i. Dette utløste en bestemmelse om at bare gryter av leire og porselen skulle benyttes.

En som på dette tidspunktet blir værende, er den andre klerikeren som er valgt til å holde den andre talen De eligendo pontifice. Denne holder han på dette punktet, og han snakker spesielt om det store ansvaret som er pålagt dem og dermed behovet for at de handler med den rette intensjon for Universalkirkens beste, solum Deum prae oculis habentes (og har bare Gud for øye). Når predikanten er ferdig, vil han også forlate konklavet. Spesialkongregasjonen som utgjøres av camerlengo og tre kardinaler, har ansvaret for å stenge konklavet innenfra, mens sostituto (nummer to) i Statssekretariatet og Sveitsergardistens kommandant sørger for å stenge det utenfra.

Man skal ikke vente på syke eller forsinkede kardinaler, men dersom de har en plausibel begrunnelse, kan de slutte seg til konklavet på det stadiet valget er kommet til. Man begynner altså ikke forfra igjen om det kommer til flere kardinaler. Etter at dørene er stengt, kan ingen kardinal forlate konklavet, bortsett på grunn av alvorlig sykdom eller andre tungtveiende grunner som aksepteres av et flertall av de andre kardinalene. Dersom en kardinal har forlatt konklavet på grunn av slike grunner, men deretter blir frisk igjen eller av andre grunner ønsker å komme tilbake, kan ikke de andre kardinalene nekte ham det.

Valget

Nå begynner kardinalene på konklavets egentlige arbeid. De inntar sine plasser langs kapellets vegger og begynner prosedyren med å velge en ny pave. En middelaldersk tradisjon er nå avskaffet. Over setene som kardinalene satt på langs veggene i Det sixtinske kapell, var det satt opp baldakiner i forskjellige farger alt etter kardinalens rang. Disse hadde ikke noe kjent formål bortsett fra ett: Når en ny pave var valgt, senket alle kardinalene sine baldakiner slik at det var bare den nyvalgte paven som hadde sin oppe. Denne effekten gjør seg godt på film, men den er altså nå avskaffet.

Valget ledes av dekanus for kardinalkollegiet sammen med en kardinalbiskop, en kardinalprest og en kardinaldiakon, utpekt ved loddtrekning på samme måte som i generalkongregasjonene. Dersom dekanus er over åtti år og derfor ikke deltar i valget, ledes det av den rangeldste blant kardinalbiskopene under åtti år. Etter tre valgdager erstattes de med tre nye, som pekes ut på samme måte. Dekanus spør først om valget kan begynne eller om det fortsatt hersker tvil som må klargjøres vedrørende reglene og prosedyrene som er foreskrevet i Universi Dominici Gregis. Disse kan ikke på noe vis endres, selv om alle kardinalene skulle være enige om å gjøre det, og dersom de prøver å endre reglene, vil det resulterende valget være ugyldig.

Hvis noen av kardinalene uttrykker tvil, vil kardinalene fungere som et møte i generalkongregasjonen for å oppklare spørsmålet. Hvis det ikke kommer frem noen tvil, kan man gå rett til første avstemning. Hvis tiden tillater det, skal det være én – og bare én – avstemming om ettermiddagen den første dagen, men denne avstemmingsrunden er ikke obligatorisk hvis ikke kardinalene ønsker det. På hver av de etterfølgende dagene skal det holdes to avstemminger om formiddagen og to om ettermiddagen. Avstemningen er en omstendelig affære som er regulert ned til minste detalj i reglene fra 1996.

Kardinalene får nå utdelt to eller tre stemmesedler av seremonimesteren og hans to assistenter. Sedlene er rektangulære, og øverst er de påtrykt på latin: Eligo in summum pontificem («Jeg velger til øverste pontiff»). Det er satt av plass hvor kardinalene skriver navnet på sin kandidat, mens de er anbefalt å bruke blokkbokstaver eller forsøke så godt som mulig å fordreie håndskriften slik at ikke kontrollørene kjenner den igjen. Stemmeseddelen er laget slik at den kan brettes to ganger for ytterligere hemmeligholdelse – det sies at pave Paul VI selv utformet sedlene.

Etter at stemmesedlene er delt ut, må nå flere konklavefunksjoner fylles ved hjelp av loddtrekning. Den rangyngste kardinaldiakonen under åtti år trekker i alt navnene på ni kardinaler: tre valgkontrollører som teller stemmene, tre revisorer som kontrollerer stemmetellernes arbeid, og tre infirmarii («sykepleiere») som samler inn stemmesedlene fra eventuelle kardinaler som er for syke til å være tilstede i kapellet.

På dette tidspunktet, før kardinalene begynner å skrive på stemmesedlene, må også kardinalkollegiets sekretær, den pavelige seremonimester og hans assistenter forlate konklavet slik at kardinalene er alene. Den yngste kardinaldiakonen vil lukke døren bak dem. Hvis det er nødvendig for infirmarii å gå ut og samle inn stemmesedler, er det også denne kardinaldiakonen som åpner og lukker døren for dem.

Kardinalene må skrive bare ett navn på stemmeseddelen, ellers blir den ugyldig. Etter at de er ferdige med å skrive, går kardinalene frem i rangrekkefølge til et alter i Det sixtinske kapell, hvor det står en stor kalk. Når de går frem, må de holde stemmeseddelen høyt så den kan ses. Hver kardinal kneler foran alteret i et kort øyeblikk med bønn, deretter reiser de seg og sier på latin:

Jeg påkaller som mitt vitne Herren Jesus Kristus, som skal være min dommer, på at min stemme gis til den som jeg foran Gud mener at bør bli valgt.

Kalken er tildekket av en stor plate, som kalles patena. Kardinalen legger stemmeseddelen på platen og løfter den slik at seddelen glir ned i kalken. Denne måten gjør at det er vanskelig for en kardinal å legge to stemmesedler i kalken. Deretter bøyer han seg for alteret og går tilbake til sin plass.

Dette er en ærefryktinngytende handling under synet av Michelangelos strenge, tuktende Kristus i fresken «Dommedag». Den fremstår nå med et enda mer foruroligende og fargerikt utseende etter at århundrers smuss og røyk fra vokslys er fjernet ved hjelp av sponsormidler fra Nippon Television Network Corporation.

En kardinal som er til stede i kapellet, men som er for syk til å gå frem til alteret, uttaler eden fra sitt sete og leverer stemmeseddelen til en av valgkontrollørene, som går til alteret og legger den i kalken for ham. Hvis en kardinal er i Casa Santa Marta og er for syk til å være i kapellet, går de tre infirmarii til ham med en eske som har en åpning på toppen, hvor stemmeseddelen kan legges. Esken har lås, og før de tre infirmarii forlater kapellet, åpner valgkontrollørene den og viser alle at den er tom. Deretter låser de esken og legger nøkkelen på alteret. De tre infirmarii bringer eskene og noen blanke stemmesedler til Casa Santa Marta, hvor hver av de syke kardinalene i hemmelighet skriver et navn, avlegger eden og putter stemmeseddelen i esken. Hvis kardinalen er ute av stand til å skrive, avlegger en infirmarius, eller en annen valgberettiget kardinal utpekt av den syke, ed om hemmelighold og skriver navnet på den syke kardinalens kandidat på stemmeseddelen.

De tre infirmarii bringer deretter esken tilbake til Det sixtinske kapell, hvor valgkontrollørene sjekker at antallet stemmesedler er det samme som antallet syke kardinaler. Deretter legger de stemmesedlene i kalken sammen med de andre. De tre infirmarii får tillatelse til å stemme rett etter den eldste kardinalen, slik at de kan hente stemmesedlene fra de syke mens de andre gjennomfører avstemningen i Det sixtinske kapell.

Tiden i kapellet er for stillhet og bønn, og ikke valgkamptaler. Forhandlinger og diskusjoner skal finne sted utenfor kapellet. I 1963 brøt kardinal Gustavo Testa dramatisk disse reglene da han med høy stemme ba de to kuriekardinalene som satt ved siden av ham, om å holde opp med sine blokkeringsmanøvre og stemme på kardinal Montini! (Som da også ble valgt som Paul VI.)

Selv om kardinalene avlegger ed på at de stemmer på «den som de foran Gud mener at bør bli valgt», hender det at noen i første valgomgang stemmer på en venn eller beskytter eller en de beundrer, men som ikke har noen sjanse til å bli valgt. Som en kardinal spøkefullt sa det: «I første valgomgang stemmer jeg på en jeg ønsker – deretter vil jeg la Den Hellige Ånd veilede meg».

Tidligere hendte det også at kardinalene i første omgang stemte på en annen enn sin favoritt for ikke å avsløre sine egentlige hensikter. Ved konklavet i 1559 snakket kardinal La Queva i hemmelighet med et stort antall kardinaler og ba hver og en av dem om å stemme på ham i neste valgomgang slik at han i det minste ville få én stemme i konklavet. Ingen av dem visste at de andre var bedt om det samme. Trikset ble oppdaget like før avstemmingen, men siden kardinalen var kjent for sine «practical jokes», forårsaket det mer humor enn bestyrtelse.

Tidligere skrev kardinalene sitt eget navn på en del av stemmeseddelen, noe som sikret at de ikke stemte på seg selv eller stemte to ganger. Slik er det ikke lenger. Etter at siste stemme er avlagt, rister første valgkontrollør kalken grundig. Den siste valgkontrolløren tar deretter ut stemmesedlene, og uten å åpne dem teller han dem ved å løfte opp hver enkelt fullt synlig og plassere den i en annen beholder. Antallet stemmesedler må stemme med antall elektorer. Hvis antallet ikke stemmer, skal alle stemmesedlene straks brennes uåpnet, og valgprosedyrene må starte forfra igjen.

Hvis antallet stemmer, begynner opptellingen. Første valgkontrollør åpner stemmeseddelen, skriver ned navnet i taushet og leverer seddelen til andre valgkontrollør, som gjør det samme. Tredje valgkontrollør leser opp navnet med høy stemme, slik at alle kardinaler kan føre sine egne lister på spesielle papirark som er utdelt til dette formålet. Etter at tredje kontrollør har lest opp navnet, stikker han en nål med en tråd gjennom hver stemmeseddel mens han passer på at nålen går gjennom ordet Eligo. Etter at alle stemmesedlene er kontrollert, knytes det en knute på tråden og stemmesedlene plasseres på en side av opptellingsbordet.

Hvis kontrollørene ved opptellingen finner to stemmesedler som er brettet inn i hverandre på en måte som gjør det opplagt at de stammer fra samme elektor, regnes de som én stemme dersom det står samme navn på begge sedlene. Hvis navnene er forskjellige, blir begge stemmesedlene ugyldige. Men i ingen av disse tilfellene blir selve valgomgangen ugyldig.

Valgkontrollørene teller deretter opp antall stemmer til hver enkelt kandidat. Hvis ingen har fått 2/3 av stemmene, er det ikke valgt noen ny pave. Både dersom det er valgt en ny pave og ikke, må revisorene både sjekke stemmesedlene og kontrollørenes notater for å sikre at opptellingen har vært korrekt. Hvis en avstemming ikke har gitt noe resultat, går man straks løs på en ny avstemming, bortsett fra første dag. Prosedyren er den samme som i første avstemming, bortsett fra at kardinalene ikke trenger å sverge eden på nytt, og man trenger ikke å peke ut nye valgkontrollører, revisorer og infirmarii. Nye kardinaler til disse funksjonene pekes imidlertid ut ved loddtrekning hver morgen og hver ettermiddag før valgomgangene starter.

Etter valgomgangen blir stemmesedlene brent av de tre valgkontrollørene, assistert av konklavets sekretær og pavens seremonimester, som er hentet inn i konklavet av yngste kardinaldiakon. Brenningen skjer i den sagnomsuste provisoriske lille ovnen som er hentet og satt opp i Det sixtinske kapell til dette formålet. Hvis en ny valgomgang straks skal avholdes, blir stemmesedlene fra de to omgangene brent sammen. Hvis det ikke oppstår spesielle omstendigheter, vil det derfor komme dramatisk røyk fra konklavet to ganger om dagen, en gang sent på morgenen og en gang tidlig på kvelden, inntil en ny pave er valgt.

Det skulle være godt kjent at svart røyk (fumata nera) betyr at ingen pave er valgt, mens hvit røyk (fumata bianca) signaliserer at en ny pave sitter på Peters stol (han må ha tatt imot valget før den hvite røyken stiger opp). Tidligere brukte man våt halm sammen med stemmesedlene for å oppnå den svarte røyken. Men tilskuerne er ikke alltid enige om hvilken farge røyken egentlig har, så i 1958 meldte Vatikanradioen at en ny pave var valgt, men det var en dag for tidlig. Ved konklavet i 1963 installerte man elektriske signaler, merket hvit og svart, for å informere Vatikanradioen.

Siden har man mer og mer gått over til å bruke kjemikalier for å få riktig farge, men ikke alltid med hell. Denne skikken med røyken er for øvrig ikke så svært gammel – den har vært i bruk i alle fall siden 1903, og pavevalgene har vært foretatt i Det sixtinske kapell først fra 1878. Johannes Paul IIs nye regler fra 1996 nevner ikke den hvite røyken, men han avskaffer den heller ikke.

Kardinalene gir sine notater til camerlengoen eller til valgkontrollørene, og disse brennes sammen med stemmesedlene. Ingen kardinal får lov til å beholde sine notater med avstemmingsresultatene. Denne regelen er brutt tidligere, for eksempel vet vi hvordan avstemningene foregikk i 1914 og 1922 fordi kardinal Friedrich Gustav Piffl av Wien skrev ned resultatene i sin hemmelige dagbok, som ble publisert i 1963. Kardinalene får ikke forlate Det sixtinske kapell før stemmesedler og notater er brent.

Den eneste autoriserte dokumentasjon av stemmeresultatet skal imidlertid settes opp av camerlengoen etter at valget er slutt. Protokollen skal godkjennes av de tre assisterende kardinalene, og deretter leverer camerlengoen den til den nyvalgte paven. Johannes Paul IIs regler sier at protokollen skal oppbevares i det hemmelige arkivet i en forseglet konvolutt som bare kan åpnes med pavens tillatelse.

Pave Johannes Paul II la til noen avsluttende bestemmelser i Universi Dominici Gregis. Hvis det skulle forekomme simoni inne i konklavet («må Gud forby»), det vil si at noen forsøkte å kjøpe stemmer, enten til sitt eget kandidatur eller til en annens, vil den eller de skyldige bli ekskommunisert. Men pavevalget vil ikke av den grunn være ugyldig. Med andre ord: hvis noen kjøper seg paveverdigheten, er han fortsatt pave så lenge valget skjedde i henhold til prosedyrereglene, men altså ekskommunisert!

Johannes Paul II forbød også alle kardinaler å gi uttrykk for et veto på vegne av en verdslig regjering mot noen pavekandidat. Regelen er en levning fra tidligere århundrer, da katolske stormakter som Frankrike og Østerrike påberopte seg retten til å legge ned veto mot kandidater de fant uakseptable. Siste gang dette ble forsøkt, var i konklavet i 1903, da den østerrikske keiseren Frans Josef gjennom fyrstebiskopen av Kraków, kardinal Kniaz de Kozielsko Puzyna, ønsket å legge ned veto mot kandidaturet til kardinal Mariano Rampolla som ny pave etter Leo XIII (1878-1903). Konklavet avviste vetoet og valgte deretter Giuseppe Sarto som ble den hellige pave Pius X (1903-14).

Kardinalene har forbud mot å inngå avtaler som ville pålegge dem å stemme på bestemte kandidater, og kandidatene selv kan heller ikke komme med noen løfter for å sikre seg stemmer. Disse reglene stammer fra tidligere epoker i kirkehistorien, da kunstferdige capitulationes ble skrevet under konklavene som forpliktet den fremtidige paven til å følge en bestemt politikk eller foreta bestemte utnevnelser. Temmelig ofte ville en nyvalgt pave suverent se bort fra disse løftene etter at han vel var valgt, og i Universi Dominici Gregis fritar Johannes Paul II på forhånd sin etterfølger fra ethvert løfte han måtte ha gitt.

En ny pave

Straks en kandidat oppnår tilstrekkelig flertall, vil det bryte ut applaus i konklavet fordi det da er valgt en ny pave. Den rangyngste kardinaldiakonen vil tilkalle kardinalkollegiets sekretær og den pavelige seremonimester. Kardinalkollegiets dekanus går frem til den nyvalgte paven og spør på latin: Acceptasne electionem canonicam in Summum pontificem de te factam? («Aksepterer du ditt kanoniske valg til øverste pontiff?») Fra det øyeblikk kandidaten uttaler ordet Accepto («Jeg aksepterer»), er han pave i kanonisk forstand, og konklavet er over.

Det finnes et unntak fra denne regelen: hvis mannen som er valgt, ennå ikke er biskop, må han bispevies før han kan bli pave. Denne vigslingen foretas da umiddelbart av kardinalkollegiets dekanus. Sist det hendte var i 1831 da kamaldulensermunken Mauro Cappellari, som var kreert til kardinal, ble valgt og tok navnet Gregor XVI (1831-46). Teoretisk kunne kardinalene i neste konklave velge en av de teologkardinalene som har bedt seg fritatt fra å bli bispeviet, men de er  over 80 år og fullstendig usannsynlige kandidater.

Kirkeloven sier for øvrig at kardinalene kan velge en hvilken som helst døpt mann, såfremt vedkommende er eller kan bli bispeviet (i praksis betyr det at han må være ugift). Men i virkeligheten er det bare medlemmer av kardinalkollegiet som kommer i betraktning, og da høyst trolig en som er under 80 år og selv deltar i konklavet. Den siste paven som ikke ble hentet fra kardinalkollegiet og som dermed ikke selv var til stede i konklavet som valgte ham, var pave Urban VI (1378-89). Men dette overraskende valget forstyrret hans mentale helsetilstand og førte til Det store skisma (1378-1417) og frister neppe til gjentakelse.

Så sent som i 1958 var det imidlertid på tale å velge erkebiskop Montini av Milano, som var forvist fra kurien av pave Pius XII og aldri var blitt kardinal. Han fikk da også noen få stemmer. Han var imidlertid den første kardinalen som ble kreert av den nyvalgte pave Johannes XXIII, og i 1963 ble han valgt til pave som Paul VI (1963-78).

Noen nye paver har nølt når de ble spurt om de aksepterte valget, og noen få har faktisk avslått. Den hellige Karl Borromeus (1538-84) var en av dem som sa nei (i 1566). Kardinal Franz König (1905-2004) sa senere at da han så på Albino Lucianis ansikt i 1978, var han overbevist om at han ville si nei. I Universi Dominici Gregis ber Johannes Paul II sin etterfølger om å være tapper: «Jeg ber også den som blir valgt, om ikke å nekte, av frykt for dets vekt, å påta seg embetet han er blitt kalt til, men å ydmykt underkaste seg uttrykket for den guddommelige vilje. Gud, som pålegger ham byrden, vil støtte ham med sin hånd slik at han vil være i stand til å bære den.»

Ofte vil den nyvalgte paven si noen få ord like før eller like etter han har akseptert valget, og disse bemerkningene blir fort kjent. Kardinal Josef Höffner av Köln har for eksempel avslørt at Johannes Paul Is første ord som pave var: «Måtte Gud tilgi dere for det dere har gjort!» Johannes Paul II var mer tradisjonell. Da han ble spurt om han aksepterte valget, svarte han: «Med lydighet i troen på Kristus, min Herre, og med tillit til Guds Mor og Kirken, til tross for store vanskeligheter, aksepterer jeg».

Deretter vil kardinalkollegiets dekanus spørre om hvilket navn han ønsker å bli kalt. Tradisjonen med at paver tar et nytt navn stammer fra 533, da en prest ved navn Mercurius ble valgt til biskop av Roma. Han mente at Mercurius som navnet på en hedensk gud var et upassende navn for en pave, så han tok navnet Johannes II (533-35). Frem til da hadde pavene beholdt sine døpenavn. Neste gang en pave skiftet navn, var ikke før i 955. Da kalte den nyvalgte paven, grev Octavian av Tusculum, seg for pave Johannes XII (955-64). I 983 ble Pietro Canepanova valgt til ny pave, og siden høyaktelsen for apostelen Peter utelukket en pave Peter II, kalte han seg Johannes XIV (983-84). Skikken med å skifte navn kom imidlertid i alminnelig bruk først på slutten av 900-tallet, da et par ikke-italienske paver byttet navn til noen som var lettere å uttale for italienerne. Skikken med å endre navn ble regelen fra 1009 med Sergius IV (1009-12). Den siste paven som beholdt sitt eget navn, var Marcellus II (april-mai 1555). Som den første føyde Urban IV (1261-64) et ordenstall til pavenavnet og kalte seg Urbanus papa quartus.

Det navnet den nyvalgte paven velger, blir gjerne tolket som det første signalet på hva slags pontifikat han akter å få. Den nye paven står helt fritt, dermed er det vanskelig å gjette på forhånd. Noen muligheter er naturligvis Johannes Paul III, Pius XIII, Johannes XXIV, Paul VII eller Benedikt XVII. Hvis den nye paven kommer fra Den tredje verden, kan han velge å bruke et navn som ikke er brukt før, men som reflekterer hans opprinnelse, for eksempel pave Tochukwu I eller Sugeng I. Men like ofte tar paver et bestemt navn fordi de ønsker å hedre et familiemedlem eller en skytshelgen, så det er viktig å ikke overfortolke navnet. Det blir sagt at den nye paven Karol Wojtyla i 1978 først tenkte på å kalle seg pave Stanislas etter Krakóws og Polens skytshelgen, men ga etter for det folkelige krav og tok navnet Johannes Paul II.

Da Albino Luciani ble valgt til pave i 1978, tok han navnet Johannes Paul I til minne om begge sine forgjengere, Johannes XXIII og Paul VI. Valget av navn ble sagt å uttrykke hans ønske om å kombinere de progressive og tradisjonelle kvalitetene hos Johannes og Paul. Han var den første paven som valgte et dobbelnavn, og den første med ordenstall I siden Marinus I (882-884). Også det å ta ordenstallet I var for øvrig noe helt nytt. Tidligere ble ordenstallet I føyd til en avdød paves navn idet en annen pave tok samme navn med ordenstallet II.

Når paven har akseptert valget og bekjentgjort hvilket navn han har valgt, vil den pavelige seremonimester sette opp et sertifikat som gjør valget offisielt, og hans to assistenter blir tilkalt for å fungere som vitner.

Den nye paven blir nå eskortert til det lille rommet med purpurrøde vegger ved siden av Det sixtinske kapell som er kjent som camera lacrimatoria, «gråterommet». Der sitter han alene et øyeblikk mens han venter på en skredder fra firmaet Gammarelli, som blir tilkalt til Det apostoliske palass for å gjøre de siste tilpasningene på den nye pavens hvite drakt. Under hele konklavet har firmaet hatt tre hvite pavedrakter i størrelsene stor, middels og liten hengende utstilt i sitt forretningsvindu i kvartalet bak Panteon. Nå bringes disse til Vatikanet, og de siste tilpasningene vil bli høyst provisoriske. Deretter tar paven for første gang på seg den hvite soutanen og den hvite kalotten som fra da av er det ytre tegn på hans embete. Han tar også på seg en dyrebar antikk stola med bilder av apostelfyrstene Peter og Paulus, som paven bærer bare ved denne anledningen.

Deretter føres paven tilbake til Det sixtinske kapell, hvor camerlengo setter på ham Fiskerens ring for første gang (den blir straks fjernet igjen for at navnet skal inngraveres). Straks disse formalitetene er unnagjort, kommer kardinalene frem en og en til den nye paven for å knele foran ham som et tegn på hyllest og lydighet. De kysser hans hånd (i gamle dager også hans fot). I noen tilfeller vil paven reise opp sine nærmeste venner og lærere og omfavne dem. Den nye paven vil sannsynligvis be kardinalene om å bli værende i konklavet for å spise med ham, noe Paul VI, Johannes Paul I, Johannes Paul II og Benedikt XVI gjorde etter sine valg.

Deretter blir den nye paven ført ut mens koret synger Ecce sacerdos magnus («Se den høye prest»). Han føres nedover Aula della Benedizione til midtvinduet i Peterskirken. Det står like under navnet til pave Paul V (1605-21), Borghese-paven som lot byggmesteren Carlo Madena endelig ferdigstille Peterskirken i 1614. Da ble skipet utbygd til sin nåværende lengde og avsluttet med søylehallen og sin barokkfasade med den pavelige byggherrens navn (også familienavnet) i sin prangende inskripsjon: IN HONOREM PRINCIPIS APOST PAULUS V BURGHESIUS ROMANUS PONT MAX AN MDCXII PONT VII, «Til ære for Apostelfyrsten (har) Paul V Borghese, romer og pave, i år 1612, i det 7. år av hans pontifikat (fullført fasaden)». Det er fra det samme vinduet som paven tradisjonelt gir sin velsignelse urbi et orbi, «over byen og verden», det vil si til byen Roma og resten av verden. Siden 1600-tallet har dette vært vinduet som en nyvalgt pave gir sin første velsignelse fra.

Da har den rangeldste kardinaldiakonen (protodiakonen) allerede kommet med kunngjøringen som hele verden har ventet på.

[Foreløpig er vi ikke 100 % sikre på om det er den rangeldste kardinaldiakonen under 80 år eller den rangeldste totalt, som ikke har vært med på konklavet. Sannsynligvis er det den sistnevnte.]

Han kommer på balkongen, opplyst av sterke lyskastere, og sier de tradisjonelle ordene: Annuntio vobis gaudium magnum! («Jeg forkynner dere en stor glede!») Habemus papam («Vi har en pave»). Eminentissimum ac Reverendissimum Dominum («den meget ærverdige og berømte herre») N. Sanctae Romanae Ecclesiae Cardinalem N. («Den hellige romerske Kirkes kardinal N.N. [den nye pavens døpenavn på latin]»). Selv om mange i menneskemengden ikke kjenner igjen navnet med en gang, vil mengden eksplodere i jubel. Kardinaldiakonen fullfører setningen med å si qui sibi nomen imposuit... («som har tatt navnet…») fulgt av det navnet den nye paven har valgt.

Den 14. oktober 1978 erklærte kardinalprotodiakon Pericle Felici: Annuntio vobis gaudium magnum – Habemus Papam: Eminentissimum ac Reverendissimum Dominum, Carolum Sanctae Romanae Ecclesiae Cardinalem Wojtyla, qui sibi nomen imposuit Ioannem Paulum Secundum.

«Carolum?» tenkte journalisten Paglialunga og så på sin kollega Svidercoschi. «Har de valgt kardinal Carlo Confalonieri?» Han tenkte på den 85-årige kardinalen som selv betraktet seremonien fra sin balkong over pressekontoret. «…Wojtyla», fortsatte kardinal Felici og uttalte det polske navnet «VOJ-TY-OA», som han hadde lært av kardinal Wyszynski noen minutter tidligere. Menneskene i mengden var et øyeblikk tause mens de snudde seg til hverandre med perplekse ansikter: «Voj-ty-oa?» Un negro! («De har valgt en afrikaner!»), utbrøt en italiensk kvinne vantro. «Nei», korrigerte de italienske journalistene som sto ved siden av henne. «Han er polsk!» sa de, bedre opplyst, men like vantro.

En liten stund etter kunngjøringen, kanskje rundt en halv time, vil den nye paven tre frem, ta imot jubelen og vinke til mengden, og komme med sin første velsignelse urbi et orbi. Han vil trolig si noen ord enten før eller etter velsignelsen, og hvert ord vil bli grundig analysert. Hvis han ikke er italiensk, vil romerne være spente på hvordan han snakker deres språk.

Deretter føres den nye paven til paveleiligheten, som nå har fått forseglingen fjernet. Etterpå vil paven trolig vende tilbake til konklavet for et måltid sammen med kardinalene. I 1963 imponerte Paul VI kardinalene ved ganske enkelt å vende tilbake til den plassen som han hadde hatt ved måltidene i konklavet, i stedet for en æresplass.

Innsettelse

Deretter er det ikke nødvendig med noen ytterligere seremoni, den nye paven er blitt biskop av Roma og kan begynne sitt arbeid. Pavekroningen ble avskaffet av pave Johannes Paul I, og den 30. juni 1963 ble dermed en historisk dag – da pave Paul VI som den siste pontiff ble kronet med den tredelte tiara (han solgte den senere på auksjon i New York og ga pengene til de fattige). Sannsynligvis vil den nye paven ønske en høytidelig innsettelsesseremoni, slik Johannes Paul I, Johannes Paul II og Benedikt XVI hadde. Den vil komme rundt fem eller seks dager etter valget. Da vil paven motta sitt pallium av kardinalprotodiakonen, som ellers ville vært den som skulle krone ham

Palliet er et «skjerf» som bæres over skuldrene med nedhengende fliker foran og bak. Det består av hvit ull og har seks svarte silkekors og noen ganger innsydde edelstener. Det ble en gang båret av romerske keisere, men blir i dag regnet som et tegn på pastoral autoritet og også på tjeneste for Guds folk. Det er i dag et embetsmerke for residerende erkebiskoper (metropolitter), og hvert år på høytiden for apostelfyrstene Peter og Paulus den 29. juni kommer de erkebiskopene som er utnevnt siste år, til Roma for å få utdelt sine egne pallier av paven.

Palliene lages av en kommunitet av klausurerte benediktinernonner i den romerske basilikaen Santa Cecilia in Trastevere. Hvert år den 21. januar, festen for den hellige Agnes (lam er på latin agnus), bringes to unge, hvite lam til kirken Sant'Agnese fuori le Mura ved Via Nomentana. Lammene kommer fra trappistmunkene ved klostret Tre Fontane nær basilikaen San Paolo fuori le Mura. Lammene bringes frem mens koret synger antifonen Stans a dextris eius agnus nive candidior («Ved hennes høyre hånd et lam hvitere enn sne»). Deretter velsignes de og bringes tilbake til klosteret, hvor de blir til de skal klippes. Når lammene er klippet, blir de noen ganger slaktet i Den stille uke og kjøttet brukt til nonnenes påskedagsbankett.

Når den nye paven har fått palliet, må kardinalene komme frem til ham en etter en for offentlig å anerkjenne ham og å hylle ham. Tidligere skjedde dette knelende, men Johannes Paul II bestemte at både paven og kardinalene skulle forbli stående. Kardinalene kysser hans ring, og han vil deretter omfavne dem. Senere i messen vil paven holde en preken som vil betraktes som en av de første tegnene på i hvilken retning han akter å ta Kirken. Dette er også et tegn på endring i Kirken, for pave Johannes XXIII var den første moderne paven som prekte i sin kroningsmesse. Før 1958 var skikken at paven satt der stum og at talene ble holdt til ham og for ham. Johannes ønsket i stedet en mulighet til å snakke til folket, og de fire etterfølgende pavene har fulgt hans eksempel.

Tidligere ble paven etter kroningsmessen båret rundt i den jublende menneskemengden på den bærbare pavetronen, sedia gestatoria. Til Pius XII kastet folk sine lommetørklær, som han tok, berørte sin panne med og ga dem tilbake, forvandlet til en slags kvasi-relikvier. Pave Johannes Paul I kom derimot inn på Petersplassen til fots. Han ville avskaffe bærestolen fullstendig, men da protesterte romerne, som gjerne ville se paven når han beveget seg i folkemengden. Papa Luciani (som italienerne kalte ham) tok protesten til følge og gjeninnførte bærestolen mens han sa: «Jeg er en lærling i paveembetet. Hadde jeg visst at jeg skulle bli pave, ville jeg ha sørget for å lære mer». Etter innsettelsen ble han båret rundt på sedia gestatoria.

Johannes Paul II brukte den aldri, i stedet fikk vi etter attentatet på Petersplassen i 1981 den hvite Papamobilen med skuddsikkert glass, som den nye paven sikkert også vil bli kjørt rundt på Petersplassen i etter messen. Deretter vil han ta Peterskirken «i besittelse». Peterskirken er hele verdens kirke, mens Lateranbasilikaen er pavens domkirke som biskop av Roma. Kort tid etter innsettelsen vil han også ta sin domkirke i besittelse med en høytidelig messe.

En selsom skikk fra middelalderen er for lengst avskaffet. Pius IV (1559-65) var i 1560 (han ble kronet den 6. januar) den siste paven som satte seg på Sedia stercoraria, en marmortrone med en åpning i midten av setet. Meningene er delte når det gjelder hva som var dens primære funksjon. Noen mener at det var snakk om en «kjønnstest», hvor paven måtte bevise at han var mann. Denne skikken skulle da ha startet som en konsekvens av den angivelige kvinnelige paven Johanna på 800-tallet (en rent legendarisk skikkelse).

Tidligere kronikører sier at tiltaket var for å sjekke at pave-elekten ikke var kastrert, for en evnukk tillates ikke å være prest og i alle fall ikke sitte på pavetronen. Fortsatt eksisterer to slike stoler. Pave Pius VII (1800-23) fikk dem flyttet fra Laterankirken til Vatikanmuseene. En er fortsatt i Museo Pio Clementino, mens Napoleon tok med den andre til Paris. Den er nå i Louvre.

En annen gammel skikk fra kroningsritualet er derimot beholdt. Den nyvalgte paven skal minnes om sin forgjengelighet, så man holder frem et knippe brennende stry for ham. Det brenner raskt opp foran ham mens teksten Sic transit gloria mundi («Slik forgår verdens herlighet») blir intonert.

Kilder

John L. Allen jr.:

Conclave. Image/Doubleday, New York 2002

Heiner Boberski:

Der nächste Papst. Otto Müller Verlag, Salzburg 1999

Peter Hebblethwaite:

The Next Pope. (Harper Collins 1994) Revised and updated by Margaret Hebblethwaite, Harper Collins San Francisco 2000

Peter Hebblethwaite:

John XXIII. Pope of the Century. Continuum, London/New York 1984, abridged version 2000.

Thomas J. Reese:

Inside The Vatican. Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts 1996

Nino Lo Bello:

The Incredible Book of Vatican Facts and Papal Curiosities. Liguori Publications, Missouri 1998

Carl Bernstein/Marco Politi:

His Holiness. John Paul II and the History of Our Time. Penguin Books, New York 1996

Kjell Arild Pollestad:

Paven i Rom. Cappelen 1989

Diverse nettsider:

catholic-pages.com, americamagazine.org, en.wikipedia.org, aquinas-multimedia.com, electapope.com, catholic-ew.org.uk, karl-leisner-jugend.de, bartleby.com