Typisk for kristendommen: Noe av den følger på en måte en rundgang gjennom hendelser i et år, som i mange andre religioner, men samtidig går det en rett linje gjennom det hele, med forventninger om helt nye hendelser innenfor en historisk sammenheng.
Hvert kirkeår skal ha et individuelt preg, innenfor en treårsperiode der temaene kan bli tatt opp på litt forskjellig måte, alt ettersom det er Matteus, Markus eller Lukas som er den dominerende evangelisten. Kirkeåret bygger i høyeste grad på Bibelens skrifter, og den som følger liturgien nøye gjennom treårsperioden, får samtidig leve med i en grundig gjennomgang av Bibelen. En katolsk kristen kan holde Kirkens lære for sann ved å gjennomleve den ved trofast og lydhør kirkegang gjennom kirkeåret, som begynner ved overgangen november/desember.
Advent
På våre breddegrader kommer vinteren i adventstiden, en stille, innadvendt tid. Det frodige i de øvrige årstider er borte. Forventningens glede er nødvendig i den kuldeperioden som trenger inn. I den første tiden i kirkeåret forventer vi Herrens snarlige komme. At Gud blir menneske. Men samtidig er det noe fremtidig som mangler: Kristi gjenkomst, da han både skal sette sluttstrek for frelsesprosessen (menneskehetens endelige forløsning) og gi den endelige dom.
Begge disse temaene kommer inn i liturgien i adventstiden. Frelsen er kommet, men vi forventer at alt nå skal bli avduket, klarlagt for oss. Gud arbeider fremdeles med oss, og vi skal gi ham tid og rom til å gjøre det: møte frem, ha et regelmessig bønneliv. Tiden selv er forløst, har fått det faste i Kristus i seg, som bevarer det vi har og lar det ta oss med inn i fremtiden: "Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid (Hebr 13,8).
Juletiden
Guds Sønn er kommet, har fylt det tomme med sitt nærvær. Natten er blitt opplyst. Det er ikke bare tiden for julestemning og litt sentimentalitet, og avgjort ikke for å drukne hverandre i dyre gaver. Vi blir klar over hva vi allerede har. Noe har brutt inn i vår verden og gjort den annerledes. Her er vår fornyelse. Den evige har gått inn tiden. Sønnen er blitt menneske. Gud er kommet. Alt er blitt annerledes. Det fjerne er blitt nært.
Vi skal bare gi et troende amen til at Gud selv har slått opp sin bolig blant oss. Vi er hos ham! Kristi nærvær er vår sanne fremtid. Han er til stede, uten at vi ser ham, men i liturgien kan vi oppleve ham. Juletiden strekker seg langt utover selve juledagene, og slutter først langt ute i januar. I juletiden inngår tilbedelse av Barnet som er født (Herrens åpenbaring) og Jesu dåp. Pedagogisk sørger kirkeåret for at vi venner oss til å leve med Guds Sønn som er blitt menneske.
Fastetiden
Vi har fremdeles en botstid på 40 dager som vi ikke alltid vet hva vi skal gjøre med. I eldre tider feiret man f.eks. karnevalstiden med overdådig spising og festing (etter å ha hatt det temmelig sparsomt og nøysomt mesteparten av året) , og da ble det helt naturlig at man trengte en botstid før påske, med åndelig samling, alvorlig besinnelse og asketisk livsholdning. Den jevne velstand har nå overtatt, og botsøvelser faller ikke naturlig inn i den verdsliggjorte livsformen. Vi er jordisk preget av manglende håp og får andres sult og katastrofer stadig skjøvet over oss i fjernsynet. Gud kan bli uvirkelig selv for de formelt troende kristne. Men i fastetiden skal vi kunne ta oss inn igjen, prioritere riktig og la nøysomhet og offervilje igjen dukke opp i vårt dagligliv.
Påsketiden
"Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer." Dette som vi sier under den eukaristiske bønn etter at presten ved forvandlingen har hevet opp brød og vin, skal være det bærende grunnlaget for et kristent liv, og vi går i påsken inn i det så grundig at det virkelig skal sitte. Derfor de mange festdagene som til dels har en temmelig dyster karakter, som palmesøndag og langfredag, mens påskejubelen virkelig slipper løs i selve oppstandelsesfeiringen. Påsketiden består ikke av en hektisk ferieuke fra palmesøndag av som feilaktig kalles påskeuken (eller til og med påskefestuken!). Påskeuken er derimot uken etter påskedagen, og kalles i liturgien påskeoktaven, og påsken varer helt til pinse, slik at påsketiden faktisk varer lenger enn fastetiden.
I denne tiden skal vi innøve oss i å våge å tro på oppstandelsen. Vi skal bygge opp vårt liv i frihet, ansvar og kjærlighet slik at det får en endelig betydning som ikke forsvinner ut i ingenting. Vi må tro på vår egen oppstandelse, ikke bare på Jesu oppstandelse som skal være den utløsende faktor i et kristent liv. Hvis vi dør med ham, skal vi også leve med ham!
Vi skal i påsketiden virkelig leve oss inn i dette: Kristus er oppstanden, og verden er oppstanden med ham! Vi lever bare en kort tid, i en mellomperiode med store lidelser i verden (og kanskje i vårt eget liv?), mens både verden og vi selv venter på Guds endelige frelse ved tidenes ende. I denne korte tiden må vi gjennom liturgien, og særlig de inntrengende evangelietekstene hos evangelisten Johannes, få samlet vårt eget liv i en oppstandelsessammenheng.
I hvert kirkeår avsluttes påsketiden med pinsen, den Hellige Ånds komme og Kirkens jordiske form som blir synlig for oss. Pinsen gir altså en underlig blanding av momenter som hver av oss må leve oss inn i: Den Hellige Ånd gir liv og åndelig frihet til oss, særlig gjennom sakramentenes ånd, mens Kirken hjelper oss gjennom lover, embeter, fullmakter og de sakramentale tegn. Gud kombinerer sine virkemidler!
Det alminnelige kirkeår
De mange søndager med grønn liturgisk farge fyller nesten hele den annen del av kirkeåret, bare avbrutt av noen helgenfester. I denne lange tiden er det hendelsene i Jesu liv, og temaer i Jesu lære, som er det dominerende innslaget. Først avrundes første del av kirkeåret med Treenighetssøndagen, og så feirer vi festen for Kristi legeme og blod, som et tydelig tegn på at heretter er delaktighet i Jesu liv og hans gaver vi skal oppleve. Vi skal leve med Jesus, oppleve kristendommen ved å være delaktige i det som skjer i hans liv og i de sannheter han åpenbarer for oss. Det er kristen praksis vi skal innøve, og med grunnlag i kristent liv i Det nye testamente kan vi også lære å forstå den katolske Kirkes lære på en riktig måte.
Helgenfestene vil på sin måte bidra til denne fordypelsen: Hver helgen kan gi sitt bidrag til forståelsen for hva det vil si å være en kristen.
I november måned avsluttes så det alminnelige kirkeåret ved at vi kan leve med i de avdødes skjebne og sette oss inn i perspektivene for vårt eget liv, som vi lever i tanken på Kristi kongedømme (Guds rikes komme) og hans endelige dom over verden. Forventningen om det evige liv fører oss på en måte ut over den rundgang vi opplever i de stadig nye kirkeår, men forbereder oss også på å gå inn i et nytt.