Liturgien står sentralt i katolsk tro og praksis. I dåpen ble vi innlemmet i Kristi kropp, som er Kirken (jmf 1. Kor 12,27). Som lemmer på Kristi kropp har vi også del i Kristi allmenne prestedømme. Apostelen Peter skriver: ”Men dere er levende stener, bygget opp til en åndelig bolig i et hellig presteskap til å frembringe åndelige offer som er Gud behagelig ved Jesus Kristus.” (1Pet 2,5). Vårt prestedømme utøves på en særlig måte i liturgien, hvor Guds Hellige Ånd samler oss til Kristi kropp i lovprisning og tilbedelse av Faderen. Der kan vi forene våre åndelige offer med Kristi ene frelsesbringende offer. Den ordinerte prest frembærer offeret i Kristi sted.
Det nye testamentet viser oss at liturgien er det eldste og mest grunnleggende elementet i Kirkens liv. ”De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene” (Apg 2,42). ”Brødsbrytelsen” er en tidlig betegnelse på messefeiringen. Jesu første disipler var trofaste mot Jesu ord i nattverdssalen skjærtorsdag: ”Gjør dette til minne om meg” (Luk 22,19). Siden da feiret de Jesu offermåltid i full visshet om at han selv var tilstede: ”Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen” (Luk 24,30-31).
Dette har vært Kirkens tro like til i dag. I liturgien blir Kristus nærværende, og med ham i vår midte får vi del i frelsesverkets frukter. Samtidig er liturgien et bilde på skaren av de hellige i det himmelske Jerusalem. I Johannes åpenbaring, særlig kapittel fire og fem, leser vi om den himmelske tilbedelse av Faderen og det ofrede lam som vår jordiske liturgi gir oss del i. Liturgien er møtestedet for himmel og jord, tid og evighet, Gud og mennesker.
Gjennom møtet med den levende Gud i liturgien lar vi oss prege av ham. Der kan vi la oss fylle av Guds Hellige Ånd, den Ånd som omskaper det falne mennesket tilbake til sitt opprinnelige guddommelige opphav. Liturgien er stedet for menneskets helliggjørelse.
