"The personal resources of femininity are certainly no less than the resources of masculinity: they are merely different" (Mulieris dignitatem1, 10)
Introduksjon
Emnet kvinner og arbeid burde interessere alle kvinner, ettersom de arbeider uten stans. Lite av det de gjør blir imidlertid lagt merke til. Arbeidet i hjemmet er f.eks. mest synlig når det ikke er gjort! Kvinners innsats er allikevel helt uunnværlig - de har ansvaret for ikke bare å føde barn, men å stelle spedbarn, oppdra småbarn, veilede tenåringer. Som om ikke dette var nok, deltar kvinner nå i alle typer betalt arbeid. Ikke minst kvinner i utviklingslandene hvor de ofte i tillegg til husarbeid, matlaging, barnepass og barneoppdragelse, dyrker jorden, bærer brensel og vann, bringer varer til markedet, osv. Med andre ord, arbeid er et velkjent begrep for de fleste kvinner i verden.
Spørsmålet som er bakgrunnen for dette innlegget er: "Siden kvinner i økende grad bidrar til å forsørge familien, er det på tide at Kirkens sosiallære endres fra å være opptatt av menn som forsørgere og kvinner som mødre, til å utdype de moralske og politiske betingelsene for at kvinner og menn kan være ansvarlige foreldre?" Jeg vil i det følgende diskutere situasjonen for kvinner som også er mødre, i forhold til arbeid i og utenfor hjemmet. Diskusjonen er begrenset til mødre, men deler av analysen relaterer selvfølgelig til situasjonen for kvinner i arbeidslivet generelt. Selv om diskusjonen her fokuserer på mødre i to-inntekts familier, er det naturligvis klart at situasjonen er enda vanskeligere for enslige mødre.
Mens det kan være sant at mye av sosiallæren om arbeid og arbeidets forhold til familien er skrevet med den tradisjonelle modellen 'mannlig familieforsørger' og 'hjemmeværende mor' i tankene, er ikke dette av avgjørende betydning i sosiallæren. Sosiallæren insisterer ikke på at kvinners 'naturlige' plass er i hjemmet. Den legger vekt på hvor viktig dette arbeidet er hvis hun velger det, samtidig som den fordømmer all diskriminering av kvinner som tar dette valget. Når det gjelder arbeidets 'hierarki', er det bare kvinner som kan være mødre, det regnes derfor for å være en kvinnes viktigste rolle. Det er derfor et behov for spesiell respekt og praktiske tiltak for mødre som arbeider utenfor hjemmet for å gjøre det realistisk mulig både å være mor og å ha en profesjonell karriere. Således inneholder sosiallæren de nødvendige prinsipper for å utvikle to 'valgmuligheter' for kvinner: arbeid i hjemmet, og arbeid utenfor hjemmet.
Kirken skulle ikke på noen måte gi opp kampen for politisk og sosial anerkjennelse av hvor viktig det er å være mor. Men det er nødvendig å utdype hva sosiallæren kan bidra med når det gjelder arbeid i hjemmet og arbeid utenfor hjemmet basert på at i) kvinners arbeid som mødre er viktigere enn menns arbeid som fedre, i det minste i barnets første år, mens fedres arbeid med barn og i hjemmet må øke og arbeidsgivere må godta dette; og ii) at kvinners arbeid og rolle som mødre på samme måte må bli anerkjent både av stat og arbeidsgiver når de arbeider utenfor hjemmet. Kvinners spesifikke rolle som mødre gir dem rett til å bli behandlet forskjellig fra menn uten at dette skal lede til noen form for diskriminering.
Det er ikke behov for en revidering av sosiallæren om kvinner og arbeid - den er faktisk meget radikal fordi den går til røttene av det antropologiske spørsmål om hva feminitet er og hvilke rettigheter den krever. Men det er nødvendig å peke på hva sosiallæren sier om kvinnenes to valgmuligheter:
- Valget å arbeide i hjemmet - hvordan kan dette bli et realistisk valg?
- Valget både å være mor og å arbeide utenfor hjemmet - hvilke rettigheter og innrømmelser må til både fra den indirekte og den direkte arbeidsgiver for å gjøre dette til et 'levedyktig' valg for kvinner? Hvordan kan menn gjøre en bedre jobb som fedre og som samarbeidspartnere i den 'tredje' jobben i hjemmet?
I vestlige land er kvinner nå ofte like godt eller bedre utdannet enn menn, og de arbeider i stadig større grad utenfor hjemmet. Allikevel organiseres arbeidslivet fortsatt som om kvinner ikke også var mødre. Videre, selv om småbarnsfedre nå begynner å forlange at arbeidsgivere skal ta hensyn til at deres rolle som arbeidstaker skal være forenlig med rollen som far, organiseres fremdels arbeidslivet som om fedre ikke hadde familieplikter.
For 70-årenes kvinneforkjempere var målet å vise at kvinner kunne arbeide like godt som menn på alle fagområder. Resultatet av denne prosessen var at kvinner imiterte menn og godtok menns premisser i arbeidslivet. Dette var kanskje ikke til å unngå i kampen tilgang på tradisjonelt 'maskuline' yrker og for å bli akseptert av menn, men dette kan ikke være mer enn ett skritt på veien til virkelig likestilling for kvinner. Det essensielle mål for kvinner er å oppnå anerkjennelse for at de ikke er lik menn og for at denne ulikheten skal reflekteres i måten arbeidslivet organiseres på. Kvinner begynner nå å forstå hvor viktig dette er. Hittil har de 'privatisert' krysspresset fra familiearbeid og yrkesliv, mens de har forsøkt å gi inntrykk av at rollen som mor er irrelevant i yrkeslivet. Det har vært viktig å bevise at de er helt og holdent i stand til å arbeide som 'menn', d.v.s. at det å være mor ikke er en 'ulempe' på arbeidsplassen. Den faglige standarden er selvfølgelig den samme for kvinner og menn. Forholdene for kvinnelige arbeidere må reflektere det faktum at det ofte er behov for mødre hjemme når barna er syke, mens de er små, osv. Det skulle ikke være nødvendig å 'ha dårlig samvittighet' for dette, men vi vet at det er nettopp det som ofte skjer. Det er 'farlig' å bruke for meget tid på barna hvis man ønsker å bli tatt alvorlig i yrkeslivet.
Valget i Vesten i dag er enten å ha barn eller ha en karriere. Kvinner i dag må ofte fremdeles plassere sin rolle som mødre i den ytterste periferi av livet når de søker eller konkurrerer om jobber. Slik godtar de at menn fremdeles setter premissene i arbeidslivet. Eksisterende politikk, holdninger og forhold for kvinners arbeid i Vesten er fremdeles meget langt fra ekte likeverd - et likeverd som respekterer og gir plass til ulikheten mellom kjønnene.
Kvinner er forskjellige fra menn og denne forskjellen må reflekteres i organiseringen av kvinners arbeid. Jeg er dypt overbevist om at kvinner må sloss for en sann likeverd basert på ulikhet. Dette er fundamentet for den katolske sosiallæren om kvinner og arbeid.
Hovedfeilen ved 70-årenes feminisme var at den fokuserte på maktoppnåelse og argumenterte at kvinner skulle ha del i denne makten. Dette var kanskje nødvendig den gang, men tiden er definitivt kommet for å reflektere på ulikhetene mellom kjønnene og den arbeidsbyrden som ligger i det å være mor. Ved å late som om morsrollen var uten betydning og til og med ikke- eksisterende, har kvinner akseptert å imitere menns roller i yrkeslivet og har 'privatisert' rollen som mor.
Nå er tiden inne til å utvikle og implementere en sann likeverdspolitikk. I denne sammenheng er Pavens lære i sannhet meget radikal. Den går til roten av det antropoligiske spørsmål om ulikhetene mellom menn og kvinner og insisterer at kvinner som mødre har spesielle forpliktelser og en tung arbeidsbyrde som ikke kan overtas av menn. Dette betyr, blant annet, at de i yrkeslivet må beskyttes mot diskriminering grunnet manglende forståelse for denne ulikheten. Ulikheten mellom menn og kvinner må anerkjennes, kvinner som er mødre må gis andre betingelser i yrkeslivet enn menn. Dette er et meget radikalt synspunkt, et synspunkt mange menn vil ha vanskelig for å godta.
Arbeidet som mor er i seg selv ikke bare en 'heltids' jobb, men en som er viktigere enn noen annen, også for samfunnet. Kvinner burde derfor kunne velge å arbeide som mødre, i hjemmet, og staten skulle gjøre dette mulig. Dette er også et ekstremt radikalt utsagn. I dag er dette et ikke-valg i de fleste Vestlige land, og kvinner som 'ikke arbeider', som 'bare' er hjemme, blir gjort narr av, sett på med nedlatenhet, og vurdert som tilbakestående. Ikke bare det, men de er utenfor et hvert trygdesystem - de får ikke sykelønn, de får ikke betalt mammapermisjon som sine 'arbeidende' søstre, deres arbeid blir ikke regnet med i landets GNP, og de får bare den aller laveste offentlige pensjon hvis de får pensjon i det hele tatt. Valget å arbeide hjemme er altså i hovedsak ikke-eksisterende i Vestlige 'avanserte' land. Kvinner som velger å være husmødre er utsatt for de mest negative holdninger, spesielt fra andre kvinner. I denne situasjonen synes det som bare Kirken står på kvinnenes side i valget å arbeide hjemme. Dette 'mot- kulturelle' utsagnet er dårlig likt av mange kvinner som tror det innebærer at de må 'gå tilbake til kjøkkenet'. Dette er imidlertid et meget mer radikalt syn enn man kan tenke seg. Fra egen erfaring med fire små barn kombinert med yrkesliv, vet jeg at kvinner må insistere på at arbeidet som ligger i å være mor ikke bare må anerkjennes, men må også resultere i arbeidsforhold som gjør denne kombinasjonen mulig. Hun må være i stand til å være seg selv som mor, før hun kan fullt ut være seg selv også i yrkeslivet. Jeg aksepterte lenge å arbeide på menns betingelser. Bare gradvis ble jeg sterk nok og sint nok til å forlange at mitt arbeid som mor skal prioriteres, og at jeg som kvinne er ulik menn i dette meget viktige aspekt. Videre at min faglige dyktighet er like god som en hver manns, men at den trenger like meget tid og ro til å komme til sin rett.
Poenget her er derfor ikke bare at praktiske forhold må gi plass til kombinasjonen mor/yrkesutøver, men at kvinner selv er entfremdet så lenge de må late som det å være mor er noe de bare er 'på deltid', i fritiden, noe som ikke har noen innvirkning på eller konsekvenser for yrkeslivet. Så snart man tør erkjenne at det å være mor må komme først, blir det forståelig hvorfor morsrollen kan få mange kvinner til å velge å være hjemme. Dette er et kolossalt viktig valg, ikke bare for barna, men for hele samfunnet. Pavens fokus på det antropologiske spørsmål er nøkkelen til utdypningen av konkrete politiske og sosiale følger av dette. Man må bare godta som et faktum, at det kun er den Hellige Far som synes å tilby en sammenhengende holdning til hvorfor og hvordan kjønnene er forskjellige, og hva denne forskjellen skulle medføre av rettigheter og forpliktelser fra arbeidsgiveres og samfunnets side. Katolsk sosiallære tilbyr prinsippene for dette, men gjennomføringen må naturligvis skje på forskjellige måter innen de forskjellige nasjonale strukturer og samfunn. I det følgende gir jeg derfor bare noen indikasjoner på hvordan denne læren kan settes ut i livet.
Pavens lære om kvinner og arbeid er meget mer avansert enn 70-årenes visjon som kjempet for 'likhet' mellom menn og kvinner i arbeidslivet, men som nektet å se kvinners arbeid i hjemmet og som mødre som noe annet enn en kvinneundertrykkende overlevning fra fortiden. Dette synet har endret seg. I dag opplever man at kvinner er ulykkelige i en arbeidssituasjon helt og fullt på menns premisser som gjør det umulig å ha barn. De ser nå det absurde i at kvinner skal være tvunget til å velge mellom barn og karriere i en tid da kvinner ofte er bedre utdannet enn menn. Tross alt, ingen ville forlange at en mann skulle velge enten å være far eller ha et yrke. Det er like absurd å se på arbeid utenfor hjemmet som viktigere enn arbeid med barn og hjem. Kvinner forstår i stadig større grad hvor enormt viktig mødrenes rolle er for samfunnet. Dette er allikevel noe hverken mannlige politikere eller de få kvinner som har oppnådd politisk innflytelse er særlig interessert i.
Vi vil først presentere pavens lære om kvinner og arbeid. Deretter tar vi opp de to valgmulighetene - arbeid i hjemmet eller arbeid i hjemmet kombinert med arbeid utenfor hjemmet og hva disse valgmulighetene medfører av forpliktelser fra både direkte og indirekte arbeidsgiveres side.
Kvinner og arbeid: Sosiallæren
Ifølge katolsk sosiallære, har kvinner så vel som menn både rett og plikt til å arbeide. Arbeid er nødvendig for menneskelig utvikling. Men arbeid er også selvutfoldelse: "Et arbeidende menneske endrer ikke bare ting og samfunn, men utvikler også seg selv. Han lærer meget, han bruker sine ressurser, går utenfor seg selv og forbi seg selv. Rett forstått er denne type vekst av større verdi enn materiell rikdom.... Menneskers arbeid skulle, i samsvar med den guddommelige plan og vilje, harmonisere med det genuint gode i menneskeheten og tillate mennesker som individer og som medlemmer av samfunnet å følge sitt kall og bruke sine evner" (Gaudium et spes, 352) I Laborem exercens (LE)3 lærer vi at mennesket utvikler sin menneskelighet gjennom arbeid: "Arbeid er av det gode for mennesket - av det gode for menneskeverdet; gjennom arbeid forvandler mennesket naturen for å tilpasse den til sine behov, men arbeidet er i seg selv en tilfredsstillelse og bidrar til å gjøre mennesket til 'et mer menneskelig menneske''" (40). Å være arbeidssom er derfor en dyd.
Arbeid er en "fundamental dimensjon av menneskets eksistens på jorden" (LE, 12) og defineres som "....en hver aktivitet utført av mennesket, manuelt eller intellektuelt, hva det enn består i og uavhengig av omstendighetene.." (LE, preamble). Arbeidet er en plikt fordi det er nødvendig for andre - familien og samfunnet - men som regel innebærer det lidelse og slit: "Den kristne finner i menneskers arbeid litt av Kristi kors og bærer det i samme frelsesånd som Kristus bar sitt kors for oss" (LE, 129). I et kristent perspektiv er det ingen motsigelse mellom arbeid som lidelse eller offer og arbeid som tilfredsstillelse: hensikten er å bruke sine evner på en fruktbar måte, hva enn disse evnene er; men dette ekskluderer hverken slit eller oppofrelse.
Familie og arbeid
Mennesket må arbeide for å bli i stand til å danne og forsørge sin familie. Sannelig, "arbeid utgjør fundamentet for å stifte familie" (LE, 42), men også arbeid innen familien er nødvendig for at familien skal fungere.
Sosiallæren trekker opp konturene av statens plikter (som indirekte arbeidsgiver) og den direkte arbeidsgiverens plikter overfor sine arbeidere. Disse pliktene inkluderer blant annet en rettferdig lønn - d.v.s. nok til å forsørge en familie: "Rettferdig arbeidslønn for en voksen person med ansvar for en familie betyr tilstrekkelig betaling til å kunne etablere og forsørge familien og til å sikre familiens fremtid. Slik betaling kan gis enten gjennom det som kan kalles familie-lønn - d.v.s. en enkelt lønn gitt til familiens overhode uten at den andre ektefellen behøver å ta lønnet arbeid utenfor hjemmet.."(90).
Både indirekte og direkte går arbeidsgiveres plikter som beskrevet i Laborem excercens langt: Lønn (og i fravær av lønn, sosial og arbeidsledighetstrygd) tilstrekkelig til å forsørge ikke bare de som arbeider men også deres familier. De fleste familier forsørges av en lønnsmottaker, vanligvis en mann. Imidlertid ser en ofte - særlig i Vesten - familier hvor begge foreldre arbeider utenfor hjemmet. Hva sier sosiallæren om denne situasjonen?
Paven legger først av alt vekt på at morens arbeid må anerkjennes og settes pris på av samfunnet:
"Erfaringen bekrefter at behovet for en samfunnsmessig revurdering av morens rolle, av slitet forbundet med denne rollen, og barnas behov for omsorg, kjærlighet og hengivenhet for å kunne utvikle seg til ansvarlige, moralsk og religiøst modne og psykologisk stabile personer. Det vil være til samfunnets gode å gjøre det mulig for moren - uten å begrense hennes frihet, uten psykologisk eller praktisk diskriminering, og uten at hun straffes sammenlignet med andre kvinner - å vie seg til å ta vare på barna og oppdra dem i samsvar med deres behov, som endres med alderen. Å måtte oppgi dette for å ta lønnet arbeid utenfor hjemmet er galt når det gjelder samfunnets og familiens gode, når det motsier eller hindrer disse fremste mål i morskallet (LE, 91)
"Det er et faktum at i mange samfunn deltar kvinner i nesten alle områder av arbeidslivet. Men kvinner bør kunne utføre sine oppgaver i pakt med sin natur, uten diskriminering og uten å bli ekskludert fra jobber de er kvalifisert for. De må respekteres for sitt håp om familie og for den spesifikke rollen de spiller i arbeidet for, sammen med menn, å bidra til et bedre samfunn. Virkelig fremgang for kvinner ligger i at arbeidet struktureres slik at de ikke behøver å betale for forfremmelse ved å gi opp det spesifikt kvinnelige eller at det skal være på bekostning av familien, hvor kvinner som mødre har en uerstattelig rolle" (LE, 92).
Kvinner skulle altså ikke bare kunne arbeide utenfor hjemmet, men arbeidslivet skulle struktureres slik at kvinner ville være i stand til å konkurrere og ha en karriere uten at dette skulle ha negative konsekvenser for rollen som mor. Dette er det motsatte av dagens situasjon hvor 'privatisering' og 'kryss-press' preger kvinners arbeidssituasjon. Det er en oppfordring ikke bare til eksplisitt anerkjennelse av kvinners 'rett til å være annerledes', men også en anmodning om at denne annerledesheten danner grunnlaget for en restrukturering av arbeidsforholdene.
De praktiske følgene av denne annerledesheten når det gjelder kvinner og arbeid oppsummeres i Familiaris consortio (FC)4, som kritiserer den tradisjonelt dominerende holdningen at kvinners plass er i hjemmet: "... en utbredt tradisjon i samfunnet og i familien har sett kvinners rolle å være eksklusivt rollen som ektefelle og mor, uten tilstrekkelig tilgang på offentlige oppgaver, som vanligvis er reservert for menn" (FC, 23). Kvinner må derfor sikres rettigheter og muligheter til arbeid og til deltagelse i det offentlige og politiske liv, hvor de lenge har vært utsatt for diskriminering. Men dette må ikke komme på bekostning av kvinnenes rolle som mor: "kvinners sanne fremgang krever en klar anerkjennelse av verdien av kvinners rolle som mødre og i familien....." Videre, "disse roller og yrker må kombineres på en harmonisk måte" (FC, 23). Kirken skulle uten opphør insistere på verdien av det arbeidet mødrene utfører, et arbeid som i dag oftest er sett ned på i mange land: "en mentalitet som ærer kvinner mer for deres arbeid utenfor hjemmet enn for deres arbeid i familien, må bekjempes. Dette krever .. at samfunnet skaper og utvikler forhold som favoriserer arbeid i hjemmet" (Ibid.).
Videre, når kvinner arbeider utenfor hjemmet, "må dette ikke bety at kvinner må gi avkall på sin femininitet eller imitere den maskuline rollen" Ibid.) Kvinner skulle bidra mer til politikk, offentligheten og yrkeslivet, men har hittil være hindret i dette også i Vestens kulturer. Pavens "Brev til Kvinner"(LW)5, utgitt i forkant av verdenskonferansen for kvinner i Beijing i september 1995 understreker dette temaet sterkt: Kvinner har ikke bare vært utsatt for diskriminering gjennom historien, men får heller ikke i dag likeverdig behandling. Tradisjonelle holdninger til kvinnerollen fortsetter, "vi er arvinger til en historie som har formet oss sterkt, og som over alt og i all tid har vært en hindring for kvinners fremgang." (LW, 3). Kvinner har ikke kunnet være seg selv, og det er først nå at de begynner å ha innflytelse i offentligheten, i politikken og i yrkeslivet. Paven fortsetter: "kvinner har vært og blir fortsatt behandlet som kjønnsobjekter i stedet for å bli respektert for sin intelligens, dyktighet, faglighet og kompetanse; deres bidrag til menneskehetens historie er stort sett oversett, og feministbevegelsens pionerer ble ofte latterliggjort. Kvinner blir fortsatt underbetalt, er overarbeidet, undervurdert og undertrykket av holdninger så vel som av samfunnsstrukturer. Disse faktorene må bekjempes, sier Paven videre i sitt brev, fordi kvinners bidrag er nødvendig i alle samfunnsområder. Dette er ikke bare fordi hun har rett til å bruke sine evner og yrkesfaglighet, men - og dette er virkelig radikalt - fordi hun har noe spesifikt å bidra med som menneskeheten behøver. Hennes bidrag blir annerledes, fordi hun er annerledes, men hittil er dette bidraget blitt undervurdert og kvinner har ikke kommet noen vei fordi de ikke har spilt noen stor rolle i yrkeslivet eller i det offentlige.
Hva ligger i dette? Vil ikke kvinner bli like aggressive og egoistiske som menn når de får makt? Paven insisterer at kvinner har evne og talent til å fortsatt være annerledes: "...en større tilstedeværelse av kvinner i samfunnet vil være verdifull, for det vil bidra til å åpenbare motsigelsene i et samfunn som er organisert kun i samsvar med kriteria for effektivitet og produktivitet og det vil tvinge frem en nytenkning av systemer slik at de vil favorisere menneskeligjøringsprosessen som kjennetegner 'kjærlighetens sivilisasjon'" (LW, 4). Denne evnen til å 'menneskeliggjøre' er en konsekvens av det å være mor i den videste, også ikke-eksistensielle, betydning. Andre steder6 argumenterer Paven at kvinner er bedre fredsbyggere enn menn fordi de har et naturlig talent for empati, erfaring som mødre og evnen til å ta seg av andre. Imidlertid gjenspeiler det 'alminnelige' menns og kvinners erfaring: det er medfødte og naturlige forskjeller mellom kvinner og menn, og de utfyller hverandre som mor og far. Såkalte 'seksroller' - stereotyper som at 'kvinnens plass er naturligvis i hjemmet' er simpelt hen ikke annet enn sosialt betinget og derfor underkastet holdningsendringer. Kvinners talenter er like mangfoldige som menns, men det å være mor er spesifikt kvinnelig, som det å være far er spesifikt maskulint. Fra naturens side er vi forskjellige: vi er forskjellige fordi vi ble skapt slik. Kvinnens rolle ble definert av mannen fordi det var han som dominerte så meget av historien. Dette er i ferd med å endres, likestilling blir langsomt oppnådd, men ett av de store problemene i dag i det avanserte Vesten er at kvinner på arbeidsplassen og i det offentlige liv er tvunget til å imitere menn og godta menns betingelser. Det er altså et stykke å gå før Pavens lære har fått konsekvenser: det at kvinner er forskjellige fra menn må bety at hun ikke skal godta menns betingelser for arbeidslivet, at morsrollen og arbeid i hjemmet skal verdsettes, og at kvinnelighet skal blomstre og berike alle områder av samfunnslivet, det politiske liv og yrkeslivet.
Pavens lære om kvinner og arbeid kan oppsummeres som følger:
- Kvinner er ontologisk forskjellig fra menn. Menn kan ikke erstatte kvinner i rollen som mor når det gjelder amming og barneoppdragelse. Menn og kvinner utfyller hverandre som far og mor. Dette betyr ikke at kvinnens 'naturlige' plass er i hjemmet, eller at menn ikke skulle påta seg rollen som fedre og ta sin del av barneoppdragelsen og husarbeidet. Hvis begge ektefeller arbeider utenfor hjemmet, er dette nødvendig.
- Kvinner skulle ikke tvinges til å arbeide utenfor hjemmet av økonomiske grunner. En rettferdig familielønn betyr at en 'forsørger' tjener nok for hele familiens behov. Kvinner som velger å arbeide hjemme skulle ikke diskrimineres, og staten skulle gjøre et slikt valg mulig.
- Kvinner som velger arbeid utenfor hjemmet må ha betingelser som gjør det mulig for dem å oppfylle oppgavene som mor samtidig. De skulle ikke oppleve diskriminering i yrkeskarrieren fordi de er mødre.
- Kvinner har talenter og kvaliteter menn ikke har. Disse er nødvendige i yrkeslivet, i det offentlige og i det politiske liv. Kvinner vil 'menneskeliggjøre' samfunnet, og deres bidrag er derfor av vital betydning.
Disse fire punktene står i sterk kontrast til den meget 'svakere' utgaven av 70-årenes feminisme som utgår fra den implisitte antagelse at frigjøring betyr å behandles som menn i yrkeslivet. Men dette leder til diskriminering av kvinner som også er mødre, og menn har fortsatt makt til å fastsette betingelsene for yrkeslivet.
Kvinner og arbeid: retten til å være annerledes
70-årenes feminister mente at kvinner kunne bare oppnå likestilling når kvinner gikk inn i alle "maskuline" yrker. Dette var kanskje nødvendig for å oppnå makt, men kvinner ble ikke lykkeligere ved å bli lastebilsjåfører, kullgruvearbeidere eller kommandosoldater. Det var nødvendig å vise at kvinner kan gjøre hva menn kan, men når man har oppnådd dette, hvilken forskjell gjør det? Få kvinner er interessert i denne typen yrke, og når de fikk tilgang til dem var det på menns betingelser. Oftest var resultatet ikke noe nytt og annerledes, men simpelthen å imitere menn. Dette har vært en av de store feilene i 70-årenes feminisme - den har rett og slett erstattet kvinner for menn i mange yrker, men disse kvinnene har godtatt menns betingelser.
En småbarnsfamilie trenger god tid til barna. Derfor burde sannsynligvis begge foreldre arbeide mindre mens barna er små. Hvis begge foreldre arbeider utenfor hjemmet, må også faren fortelle sin arbeidsgiver at han til tider må være hjemme for å ta seg av et sykt barn eller at han må plukke opp et barn fra skolen. Bare når menn tar sin del av familieansvaret - og sin del av barnepass og husarbeid - vil det bli mulig å oppnå virkelige endringer i arbeidsgiveres holdninger og i organiseringen av arbeidslivet. Med moderne teknologi kan mye arbeide gjøres hjemme, til forskjellig tidspunkt, etc.
Den nødvendige fleksibiliteten her anbefalt som en nøkkel til kvinners valgfrihet når det gjelder å velge mellom arbeid i hjemmet og arbeid utenfor hjemmet kan kun realiseres gjennom en kombinasjon av politiske tiltak og holdningsendring. Med politiske tiltak menes ikke bare direkte støtte slik som f.eks. mammapermisjon, men også meget mer indirekte støtte for småbarnsfamilien gjennom skattesystemet.
Konklusjon
Gjennomføringen av pavens lære om kvinner og arbeid vil innebære krav om en reorganisering av arbeidslivet for å gjøre det mulig å kombinere morsrollen med et yrkesaktivt liv uten skade for moren. D.v.s., en kvinne må sikres muligheten til å bli gravid, føde og amme sitt barn uten å miste sitt arbeid, og senere at hun skal kunne ta seg av sine barn uten å bli utsatt for diskriminering på arbeidsplassen. Arbeidsgiveren - både staten som indirekte arbeidsgiver og den direkte arbeidsgiveren - har viktige forpliktelser i denne sammenheng. Pavens lære sier helt klart at kvinner ikke skal være dårligere stilt yrkesmessig fordi de er mødre. Mens farsrollen er viktig, er det morsrollen som forblir sentral mens barna er små.
Det skal også være fullt mulig for kvinner å arbeide hjemme. Samfunnet, og med det menes staten, bør oppmuntre til dette valget. Pavens lære er meget klar på behovet for store endringer på dette feltet, både når det gjelder holdninger og konkrete tiltak, 'det er en politisk oppgave å gjøre det mulig for kvinner å arbeide hjemme. Dette valget eksisterer knapt i europeiske land i dag - arbeidet med barn og hjem er skjult, uten anerkjennelse, og utenfor offentlig statistikk.
Men det viktigste bidraget i Pavens lære om kvinner er den antropologiske, som skjønt det ikke er emne for denne analysen, forblir grunnlaget for den. Moderne feminisme har "stått på kravene", har oppnådd meget, og har kommet langt i kort tid på tross av mange feil og problemer, men har ikke tatt med kvinners fremmedgjøring i en stort sett mannsdominert verden. Å være 'seg selv', fullt og helt, er nødvendig før vi kan være noe for andre i samfunnslivet, i yrkeslivet og i det politiske liv. Katolisismen insisterer på at det å være mor er essensen av femininitet. Dette er en sannhet som mange kvinner kun oppdager når de selv blir mødre, en sannhet som få kvinner hittil har utdypet i offentlig og politisk debatt.
Kun en meget uvanlig mann kunne gjøre dette - og det gjorde han.
Noter
Mulieris dignitatem, 10, Pave Johannes Paul II: Kvinnens verdighet og kall
Gaudium et spes, Pastoralkonsstitusjon om Kirken i verden av idag - "Glede og håp", 7.12.1965, Annet Vatikankonsil
Laborem exercens, Pave John Paul II, "Om arbeidets verdighet, 14.9.1981
Familiaris consortio, Pave Johannes Paul II, Apostolic Exhortation, 22.11.1981
Letter to Women Pave Johannes Paul II, 10.7.1995
World Day of Peace Message, Pavens budskap til fredsdagen 1995