I Norge er det en tendens til å plassere alle politiske stridsspørsmål - inklusive EU-spørsmål - langs en høyre-venstre akse, der høyresiden oppfattes synonymt med markedsliberale partier som toryene i Storbritannia og republikanerne i USA, mens venstresiden utgjøres av mer eller mindre markeds-skeptiske sosialistiske eller kommunistiske partier. Fordi våre oppfatninger om høyresiden er hentet fra protestantiske stater, misoppfatter vi ofte posisjonen til de kristeligdemokratiske partiene på kontinentet, og da særlig i Tyskland samt Syd-Europa, der katolske sosiale doktriner alltid har utgjort en motvekt mot rene markedsliberale synspunkter. Samtidig går vi glipp av den betydning katolske sosiale doktriner har hatt for tenkingen til "progressive" katolikker, som Jaques Delors.
Hvorfor er kjennskap til de katolske sosiale doktriner viktig for Norge? Det er viktig fordi vårt begrensete kjennskap til dette tankegodset gjør at vi har problemer med å forstå, eller endog bli oppmerksomme på, viktige politiske skillelinjer i EU-landene - og uten å forstå den idehistoriske bakgrunnen, forstår vi heller ikke hvilke krefter som er i virksomhet på det sosialpolitiske området. Denne idehistoriske understrømmen, som har sitt utspring i katolske sosiale doktriner, er en viktig årsak til at motsetningen innen EU - særlig på det sosialpolitiske område - ofte går mellom Storbritannia og kontinentet. Storbritannia, som Norden, mangler referansen til katolske sosiale doktriner i sitt politiske koordinatsystem.
I vårt protestantiske nord er vi ikke vant til at kirken spiller en dominerende rolle som premissleverandør i den sosialpolitiske debatten. Annerledes i landene lenger syd. Den katolske kirke har en lang tradisjon med å publisere såkalte encyklika (eller "rundskriv") til kirken, der pavene redegjør og presiserer den katolske kirkes syn på ulike sosiale fenomen; herunder sosialpolitikken. Den nærmeste norske ekvivalenten måtte være de årlige uttalelsene fra bispemøtet på Geilo. Men de katolske sosiale encyklikaene, eller rundskrivene, har hatt en ganske annen innflyelse på den sosialpolitiske debatt i Europa, og dermed i EU, enn noen tilsvarende uttalelse fra norske biskoper. Det er tre hovedgrunner til dette:
- Katolikkene startet tidligere. Praksisen med å publisere rundskriv til kirken om aktuelle stridsspørsmål skriver seg minst fra 1740 og den daværende pave Benedict XIV (Coleman 1991). Den første encyklika som var spesifikt viet sosialpolitikken ble publisert i 1891 av Leo XIII under tittelen Rerum Novarum ("om nye ting"). Her må det skytes inn at verdens første sosiallovgiving - Bismarcks sosiallover - ble vedtatt i årene fra 1884 og 1889. Pavestolen var helt i forkant av sosiallovgivningen i Europa såvel som i verden, og Rerum Novarum ble tilsvarende innflytelsesrik som et referansepunkt for den sosialpolitiske debatten i land med sterke katolske menigheter, dvs. i de fleste europeiske land.
- Den katolske kirke vektlegger tradisjonen sterkere enn protestantene. Protestantisk teologi legger hovedvekten på bibelens ord alene, og tillegger den overleverte tradisjon begrenset vekt som en veileder for praksis. Protestantenes noe anstrengte forhold til tradisjonen må sees i lys av at reformasjonen startet som et opprør mot deler av den overleverte tradisjon. I den katolske kirken har tradisjonen, dvs. de store kirefedres fortolking av skriften, i større grad bevart en vekt i seg selv ved siden av bibelens ord. Det innebærer at uttalelser fra pavestolen får større tyngde enn tilsvarende uttalelser fra overhodene i protestantiske kirkesamfunn, i og med at kirken - såvel som de troende - vet at pavestolen ved utsendelse av en encyklika samtidig leverer et bidrag til tradisjonen; et bidrag som vil utgjøre en del av den autoritative fortolkningen av skriften for framtidige troende. Utsendelsen av en encyklika er derfor ingen tilfeldig affære: Ofte brukes år på utredningsarbeide, høringsrunder og finsliping av hver enkelt setning, der hver fraksjon innen kirken forsøker å få med sitt, før Encyklikaen gjøres offentlig. Prosessen er ikke ulik forarbeidene til våre lover, og sier noe om den betydning deltakerne tillegger det ferdige produkt.
- Den katolske kirkes overnasjonale karakter. Selv om overhodene for et protestantisk kirkesamfunn skulle ha utformet et autoritativt skrift à la Rerum Novarum på et like tidlig tidspunkt som pavestolen, ville effekten av et slikt skrift i hovedsak vært begrenset til en nasjonalt forankret menighet, i og med at de protestantiske kirkesamfunn mangler et overnasjonalt senter. Den overnasjonale karakteren til den katolske kirken, kombinert med et strengt hierarki med senter i Roma, innebærer at pavestolens uttalelser ikke bare påvirker debatten i Italia, men i alle land der katolikkene står sterkt.
Rerum Novarum er det første og mest innflytelsesrike av de store sosiale encyklikaer. Her distanserer Leo XIII kirken både fra Manchester-liberalisme og ortodoks sosialisme (kommunisme). Rerum Novarum trakk linjen tilbake til Thomas Aquinas' (1226-74) Summa Theologica (Coleman 1991). Ifølge Thomas var privateiendom unødvendig før syndefallet, fordi ressursene var ubegrensete og dekket ethvert behov. Syndefallet og den påfølgende utdrivelsen hadde imidlertid som følge at ressursene ble begrenset og behovene uendelige. Dermed ble privateiendommen og egeninteressen nødvendig. Thomas så egeninteressen som en sterk drivkraft for produksjon og effektivitet. Men den enkelte eier privateiendommen på vegne av fellesskapet, og har plikt til å dele med andre i nød. En uhemmet streben etter egeninteressen vil virke ødeleggende på sosial integrasjon, som i sin tur fører til at freden og stabiliteten trues (Stjernø 1995). Leo XIII videreutviklet denne tenkemåten nesten 700 år seinere i Rerum Novarum. På den ene siden forsvarte han privat eiendomsrett og farens herredømme i familien (dette var tross alt 1891!). På den annen side slo han fast at den beste måten å forhindre streiker og konflikter på, var å bedre arbeidernes kår. Med direkte brodd mot Manchester-liberalisme heter det at "...Med hensyn til værnet for arbejdernes timelige vel gælder det først og fremmest om at rive staklene ut af kløerne paa hensynsløse og griske mennesker, der udbytter dem og behandler dem, som om de kun var en vare". Leo XIII tok til orde for offentlige reguleringer av lønns- og arbeidsforhold, godtok brudd på avtaler med urimelige kontraktsvilkår og forsvarte arbeidernes organisasjonsrett; alt sammen meget kontroversielle standpunkter i 1891.
Seinere paver har oppdatert, nyansert eller utfylt Rerum Novarum etterhvert som nye, sosialpolitiske stridsspørsmål har dukket opp på den politiske arenaen. Pius XI gjorde det såkalte subsidiaritetsprinsippet mer eksplisitt i Quadragesimo Anno ("førti år"), utgitt i forbindelse med førtiårsjubileet for Rerum Novarum. Subsidiaritetsprinsippet har seinere blitt en hjørnesten i EUs politikk på flere felt, og innebærer at EU-kommisjonen ikke skal fatte vedtak om saker medlemsstatene best kan utføre selv, samt at statene på tilsvarende vis skal overlate til regionene det de kan utføre selv.
I Quadragesimo Anno utropte Pius XI Rerum Novarum til "det Magna Charta, hvortil alt kristeligt socialt arbejde maa støtte sig". Disse bestrebelsene på å rotfeste grunnideene i Leo XIIIs encyklika som katolsk offisiell doktrine ble om mulig enda mer forsterket i Johannes XXIIIs ensyklika Mater et Magistra fra 1961, som omtalte Rerum Novarum som intet mindre enn "en katolsk summa på det økonomiske og sociale område".
Seinere encyklikaer verd å nevne i en sosialpolitisk sammenheng omfatter Paul VIs Populorum Progressio (1967) som særlig berører u-landenes situasjon, Johannes Paul II med Laborem Exercens (1981) og Sollicitudo Rei Socialis (1987), samt Johannes Paul II Centesimus annus (1991). Det må likevel sies at de eldste encyklikaene nok har vært de viktigste, dels fordi de foregrep - og dermed kunne være premissleverandører ved - utformingen av ulike typer sosiallovgiving, dels fordi sekulariseringsprosessen ikke var kommet så langt som i dag, og dels fordi konkurransen fra massemedia om publikums oppmerksomhet var mindre intens enn den er nå. Generelt kan man si at katolske sosiale doktriner trekker i samme retning som pragmatisk konservatisme og sosial-liberalisme, og i noen grad også har vært premissleverandør i den prosessen der disse ideologier har funnet sin form.
Til slutt en personlig anekdote. Under reiser i EU-landene før Norges EU-avstemning møtte jeg av og til skepsis mot å inkludere de nordiske land i EU. Skepsisen skyldtes ikke frykt for at vår (i egne øyne) generøse velferdspolitikk skulle påvirke EU til å drive en mer kostnadskrevende sosialpolitikk. Snarere tvert imot: Man var engstelig for at den "markedsliberale, protestantisk-individualistiske EFTA-kulturen" skulle svekke muligheten for å gjøre EU til et genuint sosialt fellesskap. Man pekte på at de EU-landene som har lagt flest kjepper i hjulene for en fordypning av EU-samarbeidet, Storbritannia og Danmark, er gamle EFTA-land. Og - med EU- avstemningen trygt på avstand - kanskje disse skeptikerne så oss klarere enn vi ser oss selv? Det er tross alt EFTA, ikke EU, som aldri hadde ambisjoner ut over å danne et frikonkurranse-forbund. Og pr. idag later norske politikere, inkludert mange EU-motstandere, til å trives fortreffelig med et EØS som er begrenset til frikonkurranse-delen av fellesskapet, dvs. et fellesskap som mest av alt minner om et "super-EFTA". Max Weber mente i sin tid at kapitalismens framvekst var intimt knyttet til protestantismens framvekst. Er det kanskje fortsatt det protestantiske Nord-Europa, snarere enn det katolsk dominerte kontinentet, som utgjør Europas markedsliberale falang?
Referert litteratur
John A. Coleman (red). 1991. One houndred years of catholic social thought. New York: Orbis Books.
Pave Johannes XXIII. 1961. Vort sociale ansvar (Mater et magistra). Sankt Ansgards forlag, København.
Pavestolen og arbeiderspørsmålet: Rerum novarum et quadragesimo anno. 1961. Sankt Ansgars forlag, København.
Steinar Stjernø. 1995. Mellom kirke og kapital: tysk velferdspolitikk - med sideblikk til britisk, svensk og norsk. Oslo: Universitetsforlaget.
Weber, Max. 1930. The protestant ethic and the spirit of capitalism. London: Allen & Unwin.