Kirkelig begivenhet - samfunnsmessig utfordring
Allerede ved sin tiltreden i 1963 var pave Paul VI opptatt av et emne som kom til å stå sentralt under Det annet vatikankonsil; forholdet mellom Kirken og dagens verden. Hans nærmest programmatiske encyklika Ecclesiam suam banet veien for konsilets fremstående pastorale konstitusjon: Gaudium et Spes (Glede og håp), "Kirken i verden av i dag".
Kirken og verden: problemet med et felles språk
Dialogen mellom "Kirken" og "verden" er preget av pendelens lov. Ulike betingelser, både i Kirken og i samfunnet, har innflytelse på hvordan vi oppfatter dette forholdet. Det viser historien oss, og det er også tilfelle i dag.
Forholdet mellom kirke og samfunn er et grunnleggende teologisk problem, og et av de mest brennende spørsmål i vår tid. Men det kan ikke bare besvares i abstrakte termer. Det språk vi søker når teologien skal gi sine svar, må ikke sees isolert fra samtidens og samfunnets selvforståelse. Vi vet alle hvor vesentlig språket er i angel-saksisk filosofi. Vi snakker videre i dag om "politisk korrekt" språkbruk. Dette understreker språkets viktige betydning i utviklingen av sosialfilosofi og politisk tenkning og praksis. Vår teologiske språkbruk kan ikke sees adskilt fra språkforståelsen i den verden som omgir oss.
Hvis vi skal uttrykke Kirkens sosiallære i et språk som er begripelig for vår samtid, må vi gå til røttene av dagens språkbruk. Språket undergår forandring. Meninger utvikles. Ord tillegges ikke bare en utvidet betydning, men blir ikke sjelden politisert og kan til tider angi et helt politisk program.
Vanskelighetene som oppstår i dialogen mellom Kirke og samfunn når språkets meningsinnhold forskyves og språket politiseres, er betydelige. Noen er fristet til å forlate dialogens arena og gå i åpen krig mot det de ser som en fundamental utfordring til en kristen forståelse av visse grunnleggende realiteter. Andre går i retning av å slå retrett, i det de forsøker å vekke til live velprøvde teologiske forståelsesmodeller. Noen ser utviklingen i den moderne verden på områder som individuell frihet, vitenskapelige fremskritt, menneskerettigheter og kvinnens rolle, som uomgjengelige nyvinninger og utfordrer Kirken til positivt å gjøre den moderne verdens visjon av samfunnet til sin egen. Andre ser igjen det moderne samfunns utilstrekkelighet, og tolker det som et tegn på syndighet som tvert imot skulle føre til en strengere kritikk av nåtidig sosial og politisk filosofi.
I Ecclesiam suam reflekterte Paul VI på samme måte over hvordan Kirken skulle forholde seg til den moderne verden. Med glitrende klarhet og sans for helheten, slo han fast at dialogen var Kirkens redskap i møte med den moderne verden:
"Vi mener ikke en urealistisk dialog. Den må tilpasses nivået til dem den henvender seg til, foruten å ta hensyn til omstendighetene... Denne tilnærmingsmåten stiller krav til dynamisk samhandling som vil forandre det moderne samfunns utseende" (ES, 78)
Kirken og verden i dag: en trosprøve
Dialogen mellom Kirken og dagens samfunn er fremfor alt en dialog i tro og en prøve på vår tro. Den kan bare føres av menn og kvinner som står støtt i troen, og har tillit til den. Frykt for "verden", og frykt for en stadig mer sekularisert verden, kan være tegn på manglende tillit, selv om en slik frykt kan finne uttrykk i teologiens og fromhetslivets språk. Hvis man på den annen side er uvillig til å la seg konfrontere med de utfordringer tiden stiller til seg som troende troende og til den kristne forståelse av mennesket, da unnlater man å påta seg de plikter troen tross alt pålegger oss. Selv om utøvelse av denne plikten ikke nødvendigvis gjør oss populære.
Med unntak av dem som er kalt til et spesielt og helt vitalt liv i Kirkens tjeneste; det monastiske klosterliv, er alle kristne kalt til å være nærværende og aktive i dagens samfunn med alle dets tvetydigheter, men utrustet med den klarhet og evne til å skjelne som troen gir oss. Å trekke seg fra denne dialogen er å fornekte de forpliktelser som ligger i det forhold at vi er troende og døpte kristne. Nærværet i dialogen mellom Kirke og samfunn er i seg selv et trosvitnesbyrd. Å avholde seg fra å være tilstede, kan på den annen side være et tegn på manglende tillitsfull tro.
Vi feirer en inkarnert tro
La meg vende tilbake til tittelen som henspiller på Jubelåret 2000. I den konkrete kontekst vi som Kirke lever i, er ingen kirkelig begivenhet en ren indrekirkelig begivenhet. Det jubelår som ligger foran oss er inkarnasjonens mysteriums jubileum. Dette mysteriums forløsende kraft er av kosmisk såvel som individuell natur. Jubelåret må også omfatte inkarnasjonens sosiale dimensjon. Kirkens evangelisering i dag krever av oss mer enn noengang tidligere at vi er nærværende i samfunnets strukturer, som, også i langt større grad enn tidligere, definerer sin identitet og autonomi uavhengig av Kirke og religion.
Pave Johannes Paul IIs planer for feiringen av år 2000 og for tiden frem til tusenårsskiftet har klart sosiale dimensjoner. Dette er noe nytt sammenlignet med tidligere "hellige år". Men, som paven understreker, det har sine røtter i selve fenomenet "jubelår". I rundskrivet Tertio Millennio Adveniente kommer paven, i sær i paragrafene 12 og 13, inn på den gamle jødiske tradisjon "sabbatsår", som i overensstemmelse med Moseloven skulle holdes hvert syvende år, og "jubelår", som ble feiret hvert femtiende. Detaljerte beskrivelser for disse feiringene finnes i annen, tredje og femte Mosebok. Det er tydelige sosiale aspekter ved disse bibelske visjonene, aspekter som er høyst relevante i dagens verden. Paven nevner frigivelse av slaver, ettergivelse av gjeld, proklamering av frihet; han skriver om tilbakevenden til familie og eiendom, om beskyttelse for de svake og om å la jorden ligge brakk.
Det er imidlertid helt klart at det som foreslås ikke er en politisk og sosial plattform. Jubelåret er en tid viet Gud på en særlig måte. "Grunnlaget for denne (jubelårs)tradisjonen", skriver paven, "var teologisk, med utgangspunkt i skapelsesteologien og læren om det guddommelige forsyn". De sosiale forskrifter det gammeltestamentlige jubelår la opp til, ble oppfylt for å ære Gud. De var et vitnesbyrd om den harmoni og likevekt som Gud i sitt forsyn hadde gitt skapningen. De så fremover "mens de forutså den frihet som skulle bli dem til del ved Messias' komme" (TMA, 13).
Paven noterer også, interessant nok, at disse forskrifter i stor grad forble idealer, "mer et håp enn et konkret faktum ... som en prophetia futuri" (ibid.). Et av de viktigste bidrag kristne kan bringe vår samtids både hjemlige og internasjonale sosialpolitiske debatt, især i den "utviklede" del av verden, er dette begrepet "prophetia futuri": en visjon av et fremtidig håp, rotfestet i en forståelse av Guds opprinnelige plan for sin skapning. Til tross for de store politiske og økonomiske forandringer det siste tiåret, er det ting som tyder på at de mer velstående land drives mer av ønsket om å opprettholde sin nåværende levestandard enn av å bidra til at resten av menneskeheten kan leve i frd og harmoni. Paradoksalt nok er det mange av dem som roper høyest om "globalisering", som i realiteten står for disposisjoner som mer smaker av isolasjonistisk politikk.
En ny appell om solidaritet
De siste fire-fem år har verdenssamfunnet tatt for seg noen av de utfordringene som - sett fra verdslige regjeringers synspunkt - er av størst betydning for menneskeheten. Det har skjedd på de store FN-konferansene i Rio de Janeiro, Cairo, Wien, København, Beijing og senest i Istanbul. Ved disse konferansene har man tatt opp emner som miljøvern, befolkningspolitikk og befolkningstilvekst, menneskerettigheter, sysselsetting, sosialpolitikk, kvinners status, boligforhold og livet i byene. Hensikten med konferansene har vært å rette søkelyset på menneskehetens behov mot slutten av dette århundret. På noen punkter stemmer sluttdokumentene fra disse konferansene overens med Kirkens sosiallære, på andre gjør de det ikke.
I mange tilfeller har disse konferansene ført til at Kirkens sosiallære har tatt opp emner som den hittil ikke hadde behandlet inngående nok. De antyder også hvilke nye prioriteringer og innfallsvinkler sosiallæren må gjøre til sine. I noen tilfeller gjør konferansene bruk av begreper som stammer fra sosiallæren, men som - til det bedre eller til det verre - er blitt innarbeidet i en annen filosofisk kontekst. Igjen et eksempel på utfordringer som språket stiller oss overfor. Der er et aspekt ved disse konferansene som kanskje ikke er blitt undersøkt godt nok i alle konsekvenser, og som jeg tror at en "jubelårs-refleksjon" over sosiale spørsmål, må gjøre til sitt eget.
På verdensbasis har utviklingshjelpen fra de velstående til de fattige land, avtatt i de senere år - det skulle være unødvendig å gjenta statistikkene her. Dertil kommer at hjelpen, av mange grunner, har fått dårlig rykte. Misbruk av ulike slag har ført til at man ikke lenger har den samme tillit til de forskjellige hjelpeprogrammer. Ingen ønsker å bidra til prosjekter som smuldrer opp på grunn av dårlig administrasjon i mottagerlandene, eller til å yte hjelp som ikke alltid når frem til de fattige som virkelig trenger den. Men her er det viktig å huske på at korrupsjon også forekommer i enkelte giverland. Kontrakter er blitt inngått på bakgrunn av personlig vinning. Kortsiktige politiske interesser har ofte fått prioritet over det å bøte på menneskelig nød.
Det som skjer i dag er mer, tror jeg, enn bare en utålmodighet som følge av dårlig administrasjon av bistandsmidler. Det vi i store deler a verden er vitne til, er et tilbakeslag for solidaritetstanken. Der er til og med eksempler på at bevegelser som fremmer slike holdninger kaller seg "kristne".
Tidligere har økonomiske kriser kommet og gått og ført til budsjettrestriksjoner og midlertidig stopp i tilskudd. Men så har det snudd igjen. "Givertretthet" er også et kjent fenomen. Det vi ser i dag, er imidlertid noe nytt. Vi er vitne til at en politikk som sier direkte nei til solidaritet, vinner terreng. Dette nei til solidaritet er ikke bare en følge av denne politikken: Det er faktisk et av dens bærende elementer. I andre sammenhenger viser dette nei seg i form av isolasjonisme, som igjen har begynt å røre på seg. På visse hold møter vi en klart gjennomtenkt "des-interesse", som sier at den beste bistandspolitikk er å la dem greie seg selv, "dropp" dem, simpelthen. På annet hold møter vi holdningen til å ville oppgi internasjonale organisasjoner. Andre velger den strategi å kaste seg over et enkelt emne eller en bestemt gruppe mennesker som man så, temmelig kritikkløst, gjør til skyteskive. Fremmedhat er et typisk eksempel i så måte.
Mye av dette skyldes frykt og usikkerhet. Men i realiteten stikker det dypere. Vi gjenkjenner det gamle spørsmål: "Er jeg min brors vokter?", og det gamle svar: "Nei!"
Kirkene bør føre an i bestrebelsene på å gjøre begreper om solidaritet og felles ansvar til sentrale verdier i menneskers liv og omgang med hverandre. Det gjelder ikke bare i forholdet til utviklingshjelp, men like meget i den enkeltes hjerte og i samfunnet som helhet, og da i sær i de velstående land. En virkelig globalisering må bygge på noe mer enn bare over-fladiske følelser eller frykt for sosiale spenninger. Vi må skape en bevissthet om at vi i sannhet er en menneskelig familie, en bevissthet som bare kan understøttes og fremmes av en bærende idé om visse felles mål.
Solidaritet globalt og privat
Kirkene må på ny ta frem solidaritetsbegrepet, se på hva det betyr i en ny kontekst, nemlig i konteksten av en økende globalisert og privatisert økonomi. Pave Johannes Paul II tok opp viktigheten av markedsøkonomien og dens begrensninger i encyklikaen Centesimus Annus. Prinsippene som her er nedfelt forblir gyldige. Men dette var i 1989, innenfor rammen av enkeltnasjoners økonomiske politikk. Likesom Paul VI i Populorum Progressio, 1967, noterte at "det sosiale spørsmål er blitt verdensomfattende", må vi i dag se på de etiske konsekvenser av det faktum at "det økonomiske spørsmål er blitt globalisert".
I en økonomi som både blir mer globalisert og privatisert, kan man for eksempel spørre hvem som bærer ansvaret for dem, hvis behov ikke kan løses av markedet? Kan en globaliseringsprosess hvor markedet er viktigste drivkraft, "på egen hånd" så og si, løse mennskehetens mange og mangfoldige behov? Vi må innse at de forskjellige deler av verden i stigende grad blir avhengige av hverandre, og at denne prosessen ikke kan skrus tilbake. Vi må også se i øynene at de fattige landene fortsatt vil være låst fast i sin fattigdom hvis de ikke får mulighet til økonomisk utvikling og deltagelse i den globale økonomi. Ordene i Gaudium et Spes har bevart sin gyldighet. Det nåværende økonomiske system medfører problemer for menneskeheten. Mennesker i fattige land har en "akutt bevissthet om å være frarøvet (goder) ved en urettferdig eller urimelig fordeling... og ønsker å få del i sivilisasjonens goder... og fritt innta den plass som tilkommer dem" (GS, 9). Disse fordringene er kun det ytre tegn på det mer omfattende ønske og krav om å oppnå bedre livsbetingelser. Ikke bare den enkelte mann og kvinne, men hele samfunn tørster etter en rikere og "selvstendig" tilværelse, i samsvar med menneskeverdet. Nettopp dette menneskehetens problem kan bli møtestedet mellom Kirke og samfunn.
Det er ikke min hensikt å undervurdere det engasjement for en solidarisk verden som finnes både hos enkeltmennesker og i organisasjoner av ulike slag. I Tertio Millennio Adveniente lister paven opp de "håpets tegn" som kjennetegner siste del av vårt årtusen: "...ønsket om forsoning og solidaritet mellom ulike folkeslag, særlig når det gjelder de mangslungne rela- sjonene mellom nord og sør" (TMA, 46). For kirkene gjelder det å medvirke til at denne innstillingen omsettes til "politisk vilje" som tar kampen opp med anti-solidaritetstendensene.
Det internasjonale gjeldsproblemet
Mange ser viljen, eller den manglende vilje, til å løse de internasjonale gjeldsproblemer, som et slags barometer på hvor megen solidaritet der er i verden. Selve problemet, internasjonale gjeld, kan selvsagt kun løses hvis alle de ledende involverte parter gjør en solidarisk kraftanstrengelse. Dette var selve poenget i det dokumentet som ble sendt ut for ti år siden av den daværende pavelige Justitia et Pax-kommisjon. Det pavelige råd for Justitia et Pax vil se det kommende jubelår som en passende anledning til på ny å ta opp saken, se hvilke fremskritt som er gjort, og hvilke hindringer som ikke er overvunnet.
Pave Johannes Paul retter i Tertio Millennio Adveniente oppmerksomheten mot behovet for at kristne "hever røsten på vegne av alle verdens fattige, og foreslår Jubelåret som en passende anledning til å arbeide for at gjelden til de fattige land, som truer mange nasjoners fremtid, reduseres vesentlig, om ikke ettergis fullstendig" (TMA, 51).
Det er sant at gjeldsspørsmålet er symptomatisk for den vanskelige situasjon som de fattigste land befinner seg i. Men vi må være realistiske. Løsningen av gjeldsproblemet alene vil ikke løse hele fattigdomsproblemet. Men gjeldsspørsmålet er det sentrale problem som gjenfinnes på alle nivåer hva gjelder økonomisk utvikling generelt i de fattigste landene. For å mestre det og komme frem til en bærekraftig løsning, må man imidlertid ha i mente at "bærekraftig" i denne sammenheng ikke bare måles i økonomi, men fremfor alt i menneskers liv.
For en tid tilbake holdt Englands kardinal Hume et godt besøkt kollokvium om saken, og jeg har fra forskjellige hold hørt lovord om initiativet. Kollokviet fant sted på et tidspunkt da verdenssamfunnet var i ferd med å søke løsningen for ihvertfall noen av de mest forgjeldede og underutviklede landene. Verdens syv ledende industrinasjoner, "G7", vil også sette saken på dagsorden under møtet i Lyon i høst (1996), og forhåpentligvis vil de internasjonale monetære organisasjoner senere i år også kunne enes om noe i så måte.
Ser vi på dette sakskomplekset i lys av det kommende jubelår, blir det klart at det ikke er nok å ettergi de fattige landene deres gjeld. Målet må være at verdenssamfunnet fjerner de byrder som hindrer de fattige landene i å delta i verdensøkonomien på like fot med de andre landene. En gjeldssletting i anledning jubelåret må ha som formål å gjenopprette rettferdighet, harmoni og balanse slik at de fattigste nasjonene kan begynne på ny frisk - at de virkelig kan få en ny giv og ta fatt på et nytt kapittel av sin historie.
Så lenge gjeldsproblemet består, vil en ny start bli mer og mer illusorisk. Jeg vil gjerne illustrere dette punktet ved hjelp av noen eksempler som viser hvordan det aktuelle gjeldsproblemet forvrenger utviklingsprosessen:
- Fattige land, hvor også ekspertise og fagkunnskap er mangelvare, må benytte verdifull kompetanse på gjeldsproblemet. Ofte er det de best kvalifiserte som må ta seg av oppgaven, noe som går på bekostning av nødvendig og konstruktivt arbeide for å gjenopprette økonomien
- Usikkerheten som gjeldsbyrden fører med seg, leder til at private investeringer, både innenlandske og utenlandske, som kunne hjelpe på den økonomiske vekst, holdes tilbake på grunn av den risiko de innebærer
- Som kardinal Hume nevnte i sin tale til kollokviet, så går en betydelig del av bistanden til direkte tilbakebetaling av gjeld. Det vil si at bistand reduseres til et bokholderi som har en oppgave: at midler som er registrert som bistand i virkeligheten returneres til giverlandet uten noen gang å ha vært satt inn i virkelige utviklingsprosjekter
Det som nå trengs, er at de fattigste landene får en omfattende hjelp som raskt kan få en slutt på gjelden de tynges av, og som baner vei for nye investeringer, økonomisk vekst og en ordnet administrasjon. Men nok en gang: Det eneste som duger, er en løsning basert på solidaritet. Løsninger som kommer ovenfra eller utenfra, holder ikke i lengden. De fattige landene må trekkes inn som likeverdige partnere, de må selv være med på å avgjøre hvilke justeringer som skal foretas, hvilke økonomiske og sosiale reformer som skal gjennomføres, og hvordan. Men la oss gå et skritt videre: Befolkningen i de fattige landene må selv få være med på å skissere og virkeliggjøre forandringene. I den grad noen må gi avkall på noe, må denne byrden fordeles og bæres av alle. Høyt prioriterte satsingsområder som utdanning og helsevesen må alltid vernes slik at det ikke er her "avkallet" skjer. Å skjære ned på investeringer som er rettet mot folks grunnleggende behov, å føre en politikk som fører til markert ulikhet, gir dårlig mening, også i økonomisk henseende.
Jordreform og bærekraftig jordbruk
La meg nå gå til et annet bibelsk aspekt paven tar opp i Tertio Millennio Adveniente. Ifølge israelsk tankegang tilhørte jorden Gud. Israel kunne derfor aldri helt fratas jorden. De som bebodde og dyrket jorden, var bare forvaltere. De arbeidet "i Guds navn, den Gud som eier landet i hele dets fylde, for det er Guds vilje at alt det skapte skal tjene alle på rettferdig vis" (TMA, 13).
To viktige temaer kommer opp her:
- Jorden tilhører ikke oss. Skapningens goder er aldri helt og fullt den private eiendom til noe individ eller noen gruppe.
- De goder som er overgitt individer eller menneskeheten i dens varetekt, er gitt dem for at de skal forvalte ifølge Guds plan.
Spørsmålet om jordreformer kan synes svært fjernt, ja, kanskje til og med romantisk for mennesker som bor i storbyer. Konfe-ransen om bosetting i Istanbul tidligere i 1996 tok opp spørsmålet om adekvate boliger i en stadig mer urbanisert verden. Men for mange mennesker, især i Latin-Amerika, er spørsmålet om jord et spørsmål om overlevelse, om å sikre sin eksistens såvel som den personlige identitet. Å kunne disponere over jord og dyrke den med avkastning, er av svært stor betydning for disse menneskene, og like viktig er det at de får garanti for at jorden ikke tas fra dem. De må ha eiendomsretten til jorden. Har de ikke det, er de "ikke noen", men i ett og alt avhengig av de store jordeiere og konserner, som - til dels ganske uten skrupler og hinsides lov og rett - utgjør en stat i staten. Det er nok å minne om de mange drap på brasilianske landarbeidere i den senere tid.
Jordreformer, omfordeling av eiendomsretten til jord, er et ganske annet spørsmål. Det er ikke alltid jordreformene virker. Små jordbrukere må kunne dyrke jorden på rentabel og bæredyktig måte, og de må kunne samarbeide for å få sine produkter avsatt på beste måte. Men jordreformer er absolutt nødvendige; uten dem vil de demokratiske prosesser som er under utvikling i Latin-Amerika og andre steder i verden, ikke kunne virkeliggjøres fullt ut på landsbygden. Jubelåret kan bli en anledning til, med fornyet styrke, å henlede oppmerksomheten på dette spørsmålet, og til å sikre teknisk og utdannelsesmessig støtte til småbønder slik at de kan drive produktivt og bærekraftig landbruk.
Uttrykket "bærekraftig" er forholdsvis nytt i internasjonal språkbruk, men ordets innhold er langtfra nytt. Det ligger nær opptil det Bibelen forventer av en "forvalter": Jorden, skaperverket, er ikke vår private eiendom, noe vi kan skalte og valte med etter eget forgodtbefinnende. Jorden skal dyrkes i overensstemmelse med Guds opprinnelige plan. Jubelåret bør bli en anledning for oss alle sammen å reflektere over hva denne forvalterrolle innebærer for oss: Hvordan vi forholder oss til naturen, til produksjon og til forbruk - det siste er særlig pesserende i de mer velsituerte land. I sitt budskap til Verdensdagen for fred i 1990 tok paven opp noen av disse spørsmålene; spørsmål som må behandles enda grundigere ut fra en teologisk synsvinkel.
Hjertes omvendelse - i jubelårets hjerte
Ikke den mest brennende iver etter mellommenneskelig forståelse og solidaritet, kan frita fra iveren etter den "solidaritet" med Gud som Evangeliet ganske enkelt kaller omvendelse. Jubelåret 2000 bør bli den store anledningen for hver enkelt av oss til å finne den ekstra styrke som skal til for å vende ryggen til egoismen og ta imot Guds tilgivelse i bønn og faste, og dermed til å leve med våre medmennesker som sanne brødre og søstre.
Solidaritet med de fattige er den gyldne nøkkel som åpner døren til verdensomspennende solidaritet. Det er ikke nok å dele med de fattige, vi må selv leve som dem! Hverken den enkeltes eller Kirkens livsstil må etterlate noen tvil om ektheten i vårt evangeliske liv. De som aldri har merket fattigdommen på kroppen, risikerer å gro fast i sin bekvemme ensomhet; de ser ikke at verden er blitt større og ligger åpen for en solidaritet uten grenser.
Et jubelår ment for jubel!
Pave Johannes Paul II anslår tonen i sitt rundbrev, Tertio Millennio Adveniente: "Kirken gleder seg over frelsen. Hun inviterer alle til å ta del i gleden, og søker å skape betingelsen for at alle må få del i frelsens hele fylde" (16). Paven oppfordrer innstendig hver enkelt kristen, om aldri så utslitt, trett og motløs, om å bli en sam- og nåtidig av Evangeliets Kristus, et Evangelium som alltid er nytt, Det glade budskap som aldri ekskluderer noen..., fordi det er Guds glade budskap, Gud som er alle menneskers Far.