Nei, Gud er ikke nøytral. Den Hellige Skrift lærer oss at Gud er kjærlighet, sannhet, rettferdighet og nåde. Alt som opponerer mot disse verdiene og mot Gud, kaller vi "ondt". Som kristne søker vi å basere våre liv på den kjærlighet, sannhet, rettferdighet og nåde som Vår Herre Jesus Kristus gir oss. Likevel - noen ganger må vi også konfrontere det onde, slik Jesus selv gjorde. Han konfronterte demoner og frigjorde besatte. Han konfronterte synderen, manet ham til omvendelse og gav ham tilgivelse. Han konfronterte sine fiender, men hatet ikke. Selv på korset tilga Jesus sine fiender. "Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør," sa han (Luk. 23,34). Menneskemengden trodde at korsfestelsen av Jesus var en stor seier, men egentlig var det Jesus som seiret - Jesus beseiret synden og døden, ofret seg for synden og sto opp igjen for å gi oss evig liv. I alle disse henseende konfronterte og beseiret Herren det onde - også synden og døden.
Vår Herre sa også: "Velsignet er de som skaper fred." Sann fred må bygges på kjærlighet, sannhet, rettferdighet og nåde. For å oppnå fred, må et menneske eller en nasjon konfrontere de onde kreftene som søker å ødelegge freden. Å skape fred kan derfor innebære legitimt selvforsvar - noe som kan medføre å ta livet av et annet menneske.
Ved første øyekast kan en slik holdning synes å være antitetisk til vår kristne tro generelt og det femte bud spesielt: "Du skal ikke slå i hjel." Denne forskriftens intensjon er imidlertid å forhindre overlagt drap av uskyldige mennesker (Den katolske kirkes katekisme (KKK), § 2307). Alle mennesker forplikter å bevare sitt liv, noe som legitimerer selvforsvar. Selv om selvforsvar kan ha en tosidig effekt - beskyttelse av eget liv på den ene siden og drap av aggressoren på den andre siden - er det kun den førstnevnte handlingen som er hensikten (KKK, § 2263).
Finnes det rettferdig krig?
Også en nasjon har rett til selvforsvar. I forsøk på å beskytte sitt liv, må en stat - befolkning og styresmakter - bestrebe seg på å unngå krig og å håndtere konflikter på en fredelig og rettferdig måte. Likevel - det lar seg ikke gjøre å "nekte regjeringene rett til selvforsvar, når først samtlige muligheter for en fredelig løsning er uttømt (Det annet Vatikankonsil, Gaudium et Spes, § 79). En slik rett innebærer ikke at det er fritt fram for enhver type krig eller krigshandling. Tvert imot - teorien om en rettferdig krig gir oss moralske parametere både når det gjelder erklæring og føring av krig.
Det er St. Augustin (d. 430) som er opphavet til teorien om en rettferdig krig. Senere tilpasset og utvidet St. Thomas Aquinas (d. 1274) teorien i sin Summa Theologiae. Vår krigføring har endret seg dramatisk siden middelalderen - noe som særlig viste seg i 2. verdenskrig og gjennom konfliktene i kjølevannet av denne. Ikke desto mindre kan St. Augustins og St. Thomas' teorier anvendes også i dagens verdenssituasjon.
Et land som søker å føre en rettferdig krig (ius ad bellum), må innfri de følgende kriterier:
1) En rettferdig sak - Motstanderen må uomtvistelig representere en stor fare. St. Augustin, sitert av St. Thomas, sier: "En rettferdig krig er en krig som hevner urett når en nasjon eller en stat må straffes - for å ikke ha gjort opp for urett dens innbyggere har begått, eller for å ikke ha levert tilbake det den urettmessig har beslaglagt." "På en og samme tid," sier katekismen," må den skade motstanderen påfører nasjonen eller en sammenslutning av nasjoner, være varig, alvorlig og viss" (2309).
2) Rettmessig autoritet - En legitim autoritet må avgjøre hvorvidt krig er nødvendig, og den må handle på vegne av folket.
3) Riktig intensjon - Krigen må ha sin grunn i en rettferdig målsetning - ikke skjulte, underliggende motiver. St. Thomas understreket nødvendigheten av en riktig intensjon, "slik at de søker å oppnå det gode og å unngå det onde." St. Augustin skrev at "Sann religion kan ikke å være tilskuer til krig motivert av stormannsgalskap eller ondskap, kun til krig motivert av et ønske om å trygge freden eller å straffe ondskap - og å fremme det gode." En ond intensjon (for eksempel å utslette en rase eller å absorbere en annen nasjon) kan endre en i utgangspunktet legitimt erklært krig for en rettferdig sak til en ond handling.
4) Siste utvei - Alle fredelige alternativer til krig må være forsøkt iverksatt og vist seg å være inneffektive. De stridende parter må bestrebe seg på å løse konflikten på fredelig vis, gjennom forhandlinger, meglinger eller til og med boikott, før krig erklæres. Også her ser vi nødvendigheten av en internasjonal meglerfunksjon, slik som FN.
5) Proporsjonalitet - Fordelene ved å gå til krig må være større enn ulempene. Hvilken nytte skulle man ha av krig dersom den etterlater landet i total ruin - uten en reell seier? Våre moderne krigsteknikker gjør at dette kriteriet blir særlig avgjørende; for masseødeleggelsesvåpen åpner for knusende, disproporsjonale angrep.
6) Mulighet for å lykkes - Det må være en reell sjanse for å lykkes med henhold til krigens målsetning.
Dersom et land oppfyller de overfor nevnte kriterier, kan det gå til rettferdig krig. Videre kan et land komme et annet land til unnsetning - dersom det truede landet oppfyller kriteriene og selv ikke makter å forsvare seg.
Rettferdige begrensninger
At en krig er legitim, betyr imidlertid ikke at alle krigshandlinger er tillatt. Ordtaket " I krig og kjærlighet er alt tillatt", er feilslått. Også i løpet av en krigsperiode må landet møte visse kriterier for å sikre at krigen føres på en rettferdig måte (ius in bello):
1) Diskriminering - Væpnede styrker må kun kjempe mot bevæpnede styrker - og ikke med forsett skade sivilbefolkningen. Væpnede styrker må aldri uprovosert destruere motpartens landsbyer, byer eller økonomi, kun med ønske om å straffe eller hevne. Dette kriteriet er stadig mer aktuelt, i møte med utviklingen av atombomber og kjemiske og biologiske våpen. Som en respons til de grusomheter som fant sted i 2. verdenskrig, uttalte Det annet Vatikansonsil:
"Krigens gru og ondskap blir grenseløst forøket av de nye våpen som videnskapen har frembragt. Blir disse våpen tatt i bruk, kan krigen føre til enorme ødeleggelser som rammer enhver, og dette går langt ut over de grenser man kan sette for et legitimt forsvar? Enhver krigshandling som uten forskjell tar sikte på å ødelegge hele byer eller store områder med deres innbyggere, er en forbrytelse mot Gud og mennesker. Den skal fordømmes helt ubetinget" (Det annet Vatikankonsil, Gaudium et Spes, p. 80).
2) Riktige proporsjoner - De stridende parter må kun benytte de virkemidler som strengt tatt er nødvendige for å oppnå målet. Eksempelvis er det unødvendig å benytte seg av kjernefysiske våpen for å avgjøre en territorial konflikt. Dette kriteriet omfatter også spørsmålet om nåde - mot sivile generelt, de stridende når motstanden opphører (for eksempel krigsfanger og kapitulerte) og mot alle etter krigens avslutning. De seirende må hjelpe de beseirede med å opprette en stabil regjering og økonomi, slik at det trygges varig fred.
Disse kriteriene sikrer en rettferdig krig, men de er svært vanskelige å etterleve eller gjennomføre. Intet godt menneske ønsker krig. Enkelte ganger må vi imidlertid som individer, samfunn eller nasjoner, konfrontere, forhindre og bekjempe ondskap.
Pave Johannes Paul II sa en gang til en gruppe soldater:
"Fred, slik Den Hellige Skrift og vår menneskelige erfaring lærer oss, er mer enn bare fravær av krig. Som kristne vet vi dessverre at et menneskelig samfunn der freden fullt og helt råder, er en utopi, og at ideologier som hevder at det enkelt lar seg gjennomføre, kun baserer seg på vage forhåpninger. Vi tjener ikke fredens sak ved å forhindre muligheten for og ved å undergrave forpliktelsen til å forsvare den."