Den katolske kirke innrømmer fornuften en relativt stor plass i religiøse spørsmål. Ofte kan vi fra andre hold høre at kristendom ikke har noe med forstandens naturlige erkjennelse å gjøre - utelukkende med hjertets erfaring. Kirken benekter på ingen måte verdien av religiøse erfaringer. Vi har en egen del innen katolsk teologi som befatter seg med kristen mystikk, som jo nettopp har den religiøse erfaring på høyeste plan som forskningsobjekt. Men det er også katolsk oppfatning at Gud ikke nødvendigvis gir alle mennesker slike religiøse gunstbevis. Mange kristne føler lite eller intet når de fordyper seg i bønnen. Troen bygger mer på en indre bevissthet, som alltid er der. Møtet mellom Gud og oss er i sitt innerste vesen rent åndelig. Guds ånd og vår ånd omfavner hverandre. Men det som er rent åndelig, kan ikke uten videre registreres av sanser og nerver, som jo våre følelser er avhengig av.
Selv om filosofien aldri kan bevise de kristne sannheter, kan den allikevel komme positivt til nytte når disse sannheter skal beskrives. Her tjener filosofien som «ancilla theologiae», som teologiens tjenestepike. Den skal hjelpe teologien med å finne de riktige uttrykk, anvende de riktige begreper, formulere dekkende definisjoner. Filosofien, brukt i Den katolske kirke, har ikke til hensikt å «forske ut» Gud eller «fatte» Gud. Mysteriene i Guds avgrunnsdype vesen forblir like hemmelighetsfulle for oss med eller uten filosofi. Våre fornuftige spekulasjoner har kun den lille og meget beskjedne oppgave å gi dogmene en klar og stringent formulering.