Vi hører stadig oftere ordet fundamentalisme, men hva betyr det egentlig? Rent språklig har det med fundament, grunnlag, å gjøre, og vil i kristen sammenheng antyde noe om grunnleggende sannheter. Men ordet har her en påviselig historisk tilknytning; nemlig til et bestemt bibelsyn, og til fem fundamentale punkter som ble formulert på en konservativ protestantisk bibelkongress i USA i 1895.
Punktene gjelder: Skriftens ufeilbarlighet, Jesu guddom, jomfrufødselen, den stedfortredende soning og legemets oppstandelse ved Jesu gjenkomst. Dette er langt på vei kjente katolske trosfundamenter, men servert på en måte som katolikker ikke kan slutte seg til.
Det gjelder særlig bibelsynet. Om det har Den pavelige bibelkommisjon nylig uttalt: "Fundamentalismen er farlig bl.a. fordi den utilsiktet blander sammen den guddommelige substans i det bibelske budskap og det som faktisk utgjør bibeltekstenes menneskelige begrensning". Det advares mot "tendensiøse tolkninger, som i stedet for å være lydhøre overfor teksten, utnytter den i eget begrenset ærend". Dette må nok sies å være hovedfeilen ved all fundamentalisme: Den gir enkle (for enkle!) og temmelig firkantede svar på kompliserte spørsmål. Religiøse spørsmål er nesten alltid kompliserte, fordi de handler om forholdet mellom Gud og mennesker, og dette forholdet har mange nyanser. Katolsk kristendom henger fullstendig sammen med det faktum at Gud er blitt menneske i Jesus Kristus. Da må vi ha for øye at både det guddommelige og det menneskelige har sin plass i Jesus, i Kirken og i oss selv. Som voksne mennesker er vi nødt til å innse at vi står overfor kompliserte sammenhenger, og at sannheten ofte befinner seg et sted i midten, og ikke i et ytterpunkt.
Fundamentalistenes psykologi
Mennesker som er fundamentalister, reagerer negativt på tanken at kristendommen er en sammensatt verden, hvor man må tilstrebe en balanse mellom et mangfold av ulike hensyn. De hater all usikkerhet og relativitet, og krever en absolutt og øyeblikkelig sikkerhet. Behovet for en lettvint sikkerhet er så sterkt at alt annet må vike for det. Sikkerheten finner de gjerne i konkrete ting, og da skjønner vi kanskje bedre det fundamentalistiske bibelsyn. Gud er uutgrunnelig og vanskelig å holde fast hvis man lever i en enkel verden med krav på absolutt sikkerhet. Derfor plasserer protestantiske fundamentalister Gud i "Bibelen alene", som en ting de kan manipulere. Deres bibelsyn blir da lett overfladisk, forenklet, urealistisk og til tider preget av magiske forestillinger.
De ledende evangelistene innenfor fundamentalistiske kirkesamfunn og sekter velger ofte selv hvordan Bibelen skal tolkes, og av og til utnyttes, til deres spesielle formål. De eier gjennom sine tolkninger nøkkelen til Bibelen, og selger sin kunnskap til lett-troende mennesker som har personlig behov for sikkerhet og trøst. Det hevdes da at det bare finnes én vei til slik sikkerhet, og denne veien er det bare evangelisten som kjenner. Det gir ham (så å si alltid en mann!) en enestående maktposisjon overfor usikre mennesker. Det religiøse budskapet blir da nesten alltid et snevert utvalg av emner, bibelord og læresetninger som kan gi mennesker en lettkjøpt sikkerhet, ikke noe forsøk på å gi en helhetlig kristendom. Kjernen i budskapet ligger gjerne i fremstillingen av en streng Gud som ønsker å frelse en utvalgt gruppe kristne fra en ond verden. Og man ønsker helt klart å vinne mennesker over til seg, ikke å gå inn i en balansert diskusjon om synspunkter og holdninger.
Her finner vi en feilaktig form for konservatisme. Ekte konservatisme (som Den katolske kirke bør være et eksempel på!) er å beholde det beste i noe som har utviklet seg gjennom lang tid, samtidig som man er åpen for gradvise nødvendige endringer. Det tilstrebes et objektivt helhetssyn. Fundamentalisten velger derimot et subjektivt utdrag av, eller symbol på, noe fra fortiden, og sier at dette har evig gyldighet, mens alt annet er av det onde. Han har ikke noe historisk perspektiv, og er som regel lukket for enhver form for forståelse når det gjelder mangfold og ulike menneskelige holdninger.
Fundamentalisten er ofte personlig engstelig og usikker, og finner kompensasjon for dette ved å slutte seg til skråsikre ledere for en snever og intolerant organisasjon. Ut fra denne tilsynelatende sikre posisjonen kan de så føle seg uangripelige og utvalgt til frelse, mens de uten særlige hemninger kan dømme de andre som "står utenfor". Mange unge mennesker føler trang til å innta en slik sikker og dømmende posisjon, nettopp fordi de på bunnen er engstelige og labile og har behov for en enkel tro de fullt og helt kan leve ut. I sekten finner de så et nært miljø med konkrete oppdrag, mens menighetslivet og forkynnelsen i en etablert kirke føles upersonlig og abstrakt. Der møter de skepsis til påståtte mirakler og altfor dramatiske omvendelser, mens dette utgjør konkret dagligliv i sekten. Her kan de også få utløp for skjult sinne og aggresjon på en måte som blir sosialt akseptert: gjennom fordømmelsen av de andre som ikke tilhører de utvalgte.
Fundamentalisme i fremgang
Vi ser i dag mange eksempler på at protestantiske fundamentalister har fremgang. De vinner stadig nye tilhengere fra de mer etablerte protestantiske kirkesamfunn, og utgjør avgjort et faremoment for dem. De enkle fundamentalistiske tankene slår lett igjennom når samfunnet stadig forandrer seg, og folk blir engstelige og rådville. De klamrer seg da til alt som kan forenkle tilværelsen for dem og gi dem en følelse av sikkerhet og stabilitet. Flyktninger og innvandrere er grupper som særlig vil ha slike behov. Fundamentalistiske grupperinger og sekter konsentrerer seg ofte om dem, faktisk også i Norge. Særlig i USA blir katolske innvandrere fra latinamerikanske land utsatt for en massiv påvirkning fra slike sekters side, og protestantiske fundamentalister driver med iherdige fremstøt mange steder i det hittil overveiende katolske Latin-Amerika. Der vinner de frem, særlig fordi den katolske prestemangelen gjør seg negativt gjeldende når det gjelder organisering av regelmessig katekese og skikkelig katolsk pastoral praksis. Fundamentalistene har oftest rikelig med penger til å lage arrangementer som kan trekke til seg store folkemasser, og deres forkynnere er så tallrike at de virkelig kan ta seg av folk på en intensiv måte, mens det kan ta måneder mellom hver gang en katolsk prest dukker opp. Dette gir svært ulike konkurransevilkår, og må oppfattes som en akutt fare for Kirken mange steder. Under slike forhold er grunnlaget for økumenisk forståelse mellom kirkesamfunn dessverre ikke til stede i noen nevneverdig grad.
Fundamentalister er pr. definisjon ikke økumenisk innstilt.
Finnes det katolske fundamentalister?
Katolsk kristendom er egentlig det motsatte av fundamentalisme. Den katolske tolkning av troen og menneskelivet er preget av en altomfattende bredde og dybde, hvor alle elementer holdes i balanse av sindige overveielser og forståelse for mangfoldet i katolisismen. Det dreier seg gjerne om Guds barns frihet innenfor gitte rammer, og disse rammene kan være både romslige og gradvis foranderlige over tid. Evige sannheter kommer frem i en historisk innpakning som er konservativ av preg, men samtidig åpen for kreative nydannelser.
Alle katolikker klarer imidlertid ikke å innse dette i enhver situasjon. De gjør som de protestantiske fundamentalistene: søker sikkerhet og styrke ved å klamre seg til deler av troen eller til et kirkebilde som stammer fra en bestemt periode i kirkehistorien. Noen klamrer seg til en autoritetstro som går langt utover den autoritetene (som paven) selv tillegger sin egen rolle. Andre fester seg ved Kirken på et gitt tidspunkt (f.eks. under Pius XII) og oppfatter dette tidsbildet som nærmest evig gyldig, mens den senere Kirke tydeligvis må ha kommet på avveier. Atter andre går på stadig mirakeljakt eller fester seg ensidig ved bestemte fromhetsøvelser, hvor gjenstander spiller en sentral rolle. Her kommer fundamentalistens trang til å gjøre Gud til en manipulerbar "ting" frem på typisk katolsk måte.
Men dette forblir heldigvis sekundære foreteelser i vår Kirke. Den er virkelig én, katolsk og apostolisk Kirke, som ønsker å samle alle mennesker som skal inngå i et felles og altomfattende Guds rike.