«… vet dere ikke at vi som er blitt viet til Kristus gjennom dåpen, vi har fått del i hans død gjennom det? Ved dåpen er vi altså døde og blitt begravet, sammen med ham, for at også vi skal leve og ferdes i en ny tilværelse, på samme måte som Kristus ved Faderens herlighet ble oppreist fra de døde» (Rom 6,3–4). Ved dåpen får vi del i det Kristus vant for oss ved sitt påskemysterium: vennskap med Gud og evig liv.
Ved syndefallet vendte mennesket seg bort fra Gud. Syndens lønn er døden, sier Bibelens lærefortelling (1 Mos 2,17). «Og slik nådde døden alle mennesker, siden de alle syndet» (Rom 5, 13). Gud hadde skapt mennesket i sitt billede. Synden gjorde billedet uklart.
Augustin (354–430) utarbeidet Kirkens tanke om arvesynden. Ifølge ham er den en plett på sjelen, som overføres fra foreldre til barn sammen med resten av den menneskelige natur. Marias «ubesmittede unnfangelse» betyr at Maria ble født i samme tilstand som Eva før fallet. Gud gjorde en ny begynnelse da en kvinne skulle bære hans sønn. De er opphav til den nye pakts folk. Maria hadde ikke arvesyndens plett. Hun er «Maria Immaculata». «Den ubesmittede unnfangelse» betegner altså ikke jomfrufødselen eller måten Marias foreldre unnfanget henne på (se kap. IV. Bønnen, c) Maria og rosenkransbønnen).
Tross arvesyndens plett har mennesket en naturlig trang til det gode, sier katolsk teologi. Udøpte har en naturlig lengsel etter Gud. Hovedstrømningen i katolsk tanke har et optimistisk menneskesyn, og vurderer også ikke-kristnes liv og arbeide positivt.
Men mennesket kan ikke komme til tro uten at Gud gir troen som en gave. Augustins samtidige, munken Pelagius, mente at mennesket kunne frelse seg selv ved å bruke sin frihet til å velge det gode. Augustin måtte understreke at bare Kristus er frelser. Kirken tenker at når Gud frelser de udøpte, er det også takket være Kristus. Hans soning gjelder for alle mennesker.
Når en voksen har fått troens gave, kan han motta dåpens sakrament. Dåpen fjerner arvesyndens skyld. Den troende blir gjort «rettferdig» (cf. Rom 5,1–11). Den Hellige Ånd kommer og tar bolig i den døpte. Ånden setter i gang en helbredende utvikling i mennesket, som vokser i tro, håp og kjærlighet. Nåden er mer enn tilgivelse. Nåden gjør mennesket hellig, og leger det ødelagte Guds billede. Mennesket samarbeider med Gud i denne helliggjørelsesprosessen ved å si ja til Åndens inngivelser. Inspirert av Ånden, kan mennesket gjøre «gode gjerninger» som er velbehagelige for Gud. «Din herlighet lyser fra helgenenes skare, for ved å krone deres fortjenester, kroner du dine egne gaver», sier liturgien (Helgenprefasjon I. I: Messebok for søndager og festdager, s. 1140. St. Olav Forlag 2011). Det er et sitat fra Augustin.
«Nåden opphever ikke naturen, men gjør den fullkommen», skriver Thomas Aquinas, «Gratia non tollit naturam, sed perficit eam» (i Summa Theologica, og overalt i hans verker). Mennesket tar del i sin vekst i hellighet, ved sin frie tilslutning til nåden. Ånden samarbeider med menneskets naturlige utrustning, som jo også er Guds verk. Kunstneriske talenter kan settes i kristenlivets tjeneste på samme måte som pedagogiske evner eller et meditativt gemytt. Naturlig innsikt i skaperverket leder tanken mot Gud (naturlig åpenbaring). Denne bekreftes av åpenbaringen i Kristus.
En katolsk kristen sier ikke: «Jeg er frelst». Frelsen er en utvikling som først er ferdig når vi ser Gud ansikt til ansikt. «Vi skal bli ham lik, for da skal vi se ham som han er» (1 Joh 3,2).
I Kirkens første århundrer var voksendåp det alminnelige. De som forberedte seg på dåpen, kalles katekumener. Kirkeårets fastetid var slutten på deres forberedelse til dåpen, som ble foretatt påskenatt, Kristi oppstandelses morgen. Dåpen ble gitt ved full neddykking i vann, et talende symbol på å bli gravlagt med Kristus og å oppstå med ham. Dåpskapeller fra antikken med basseng til full neddykking er bevart, blant annet i Aix-en-Provence og i Lateran-kirken. Søndag etter påske kom de nydøpte til kirke i hvite klær. Denne søndagen kalles ennå «dominica in albis», «hvite søndag».
I vår tids katolske kirke blir de fleste døpt som barn. Spebarn har ingen bevisst gudstro. Foreldre og faddere sier trosbekjennelsen, og lover å forsøke å dele troen med barnet. Skulle barnet ikke vokse opp som troende, men finne troen senere, blir dåpen ikke gjentatt. Man kan si at sakramentet setter et «tegn (character) på sjelen», som ikke kan slettes ut. Eller man kan si at Gud er trofast, og trekker ikke dåpens nåde tilbake, selv om mennesket er troløst.
Barnets nye identitet som Guds barn understrekes ved at det får et navn som tidligere er båret av en hellig mann eller kvinne – ofte en apostel eller en annen bibelsk person. I mange land feirer man «navnedag», som er helgenens minnedag i kirkeåret (Johannes 24. juni, Per og Pål 29. juni, Olav 29. juli, osv.). Man betrakter sin hellige navnebror/navnesøster som «vernehelgen», og kan be om hans eller hennes forbønn. (Helgenkalenderen finnes blant annet i Messeboken, s. 753–1067 og Alfabetisk register, s. 1269–1276. I: Messebok for søndager og festdager. St. Olav Forlag 2011.)
Presten døper ved å øse vann over barnets hode og si: «N.N., jeg døper deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» Barnet blir salvet med olje som tegn på innlemmelse i Kristi, den Salvedes, legeme. Det får del i Kristi prestetjeneste, «han som selv er prest, profet og konge». Barnet mottar et brennende lys, tent på påskelyset, som er symbol på den oppstandne Kristus og tegn på evig liv. Barnet blir bedt om å holde dåpskjolen plettfri til dommens dag.
Når foreldrene ikke har mange katolske slektninger og venner, er det tilstrekkelig at én av fadderne er katolikk. Er den nyfødte i livsfare, kan enhver foreta nøddåp med vann og med ordene som er sitert ovenfor.
Dåpen er også innlemmelse i menigheten, og det er ønskelig at denne er til stede under handlingen. Konfirmasjonen er et supplement til dåpen (cf. Apg 8,14–17). I den ortodokse kirke mottar dåpsbarnet konfirmasjonens sakrament sammen med dåpen. I Norden meddeles det ved overgangen til voksen alder. Den katolske kirke forstår konfirmasjonen som en nådegave fra Den Hellige Ånd, gitt som hjelp til å bygge opp det kristne fellesskapet (cf. 1 Kor 12,1–13,33). Denne «karismen» gir nåde til å leve som voksen kristen i verden og ta del i Kirkens sendelse. Vanligvis meddeles konfirmasjonen av biskopen, som er apostlenes etterfølger.
Etter en påkallelse av Den Hellige Ånd, tegner han et kors med salve på konfirmantens panne og sier: «N.N., motta Den Hellige Ånd og hans innsegl.» Biskopen reiser rundt i menighetene ved pinsetider og gir de unge konfirmasjonens sakrament. Vanligvis er dåpsfadderen til stede. Norske katolikker kaller somme tider konfirmasjonen «ferming» (av latin: firmare, gammelnorsk: ferma) og konfirmanten «fermling».
Konvertitter kalles de som velger å gå over til Den katolske kirke. De får først undervisning om troen i et år, i form av kurs eller privatundervisning. Hvis de er udøpte, består opptagelsen i Den katolske kirke i at de blir døpt. Hvis de tidligere er gyldig døpt i et annet kirkesamfunn, blir de ikke døpt igjen. Opptagelsen foretas da ved at alle de tilstedeværende sammen sier trosbekjennelsen. Konvertitten tilføyer alene: «Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart, slik den hellige katolske kirke tror, lærer og forkynner.»
Å konvertere betyr blant annet å bestemme seg for å leve som voksen kristen i verden. Konfirmasjonen gir nådegaven som skal til for å gjennomføre dette forsettet. Det er derfor blitt vanlig i Norge at konvertitten konfirmeres under opptagelsesseremonien. Biskopen gir da presten som foretar opptagelsen, fullmakt til å meddele konfirmasjonens sakrament. De reformerte kirkers konfirmasjon og «borgerlig konfirmasjon» har ikke det samme innhold, og erstatter ikke Den katolske kirkes sakrament.
Har konvertitten et «hedensk» fornavn, som Tor eller Odin, kan han velge et kristent «fermingsnavn» i tillegg. Dette blir imidlertid ikke borgerlig navn, med mindre han foretar navneforandring. Konvertitten velger også en «fadder» – i det nyeste rituale kalt «talsmann» – som skal bistå med råd og dåd og ikke minst med bønn. Foretas opptagelsen under en messe, mottar konvertitten nattverden for første gang i katolsk kirke ved samme anledning. I Norge er det for tiden mellom 100 og 150 konversjoner årlig.