Hopp til hovedinnhold

Jesus Kristus er den eneste mellommann mellom Gud og mennesker (Hebr 7,23). Ved dåpen får alle del i hans prestelige tjeneste, i det vi blir del av «Kristi legeme». Alle døpte har fri adgang til Gud: «… gå selv inn som levende stener i et åndelig byggverk, bli et hellig presteskap, til å frembære åndelige ofre, slike som Gud med glede kan motta gjennom Kristus Jesus» (1 Pet 2,5).

Forstanderne i Den nye pakt er ikke først og fremst offerprester, men «eldste» (presbyter) eller «tilsynsmenn» (episkopos). Det kan være misvisende når ordet prest også brukes om gammeltestamentlige eller hedenske offerprester. Prestene i den kristne Kirke er ikke «mellommenn mellom Gud og mennesker». I Kristus har alle døpte adgang til Gud.

Jesus valgte tolv apostler. Apostlene la hendene på andre menn og sendte dem ut. Fullmaktene til prestefunksjonen kommer altså fra Kristus, ikke fra menigheten. Biskopene er apostlenes etterfølgere.

Biskopen vies av tre biskoper, normalt ikke av sin forgjenger på bispesetet. Presten vies av en biskop. Ordinasjonen er et sakrament. Biskopen mottar sakramentet i sin fylde. Tegnet er håndspåleggelse, salving og en konsekrasjonsbønn. «Den apostoliske suksesjon» innebærer at vielsene går i ubrutt rekkefølge tilbake til apostlene. I oldkirken ble dette forstått som en garanti for rett lære eller forkynnelse. Fra Augustin av, blir den forstått som garanti for gyldige sakramenter. Den anglikanske kirke og den svenske lutherske kirke mener at de har «den apostoliske suksesjon». Men det er ikke nok at den som ordinerer, selv er gyldig viet. Han må også overlevere trosinnholdet intakt, og Den katolske kirke anerkjenner derfor ikke de anglikanske og lutherske vielser. Den ortodokse og Den romersk-katolske kirke anerkjenner gjensidig hverandres vielser.

Biskopene har presteembedet i sin fylde. Oppgaven består i å lede som hyrde, å undervise, og å forvalte sakramentene. Vatikan II understreker at bispekollegiet utfører sin oppgave i fellesskap: «Bispekollegiet, som i lære- og hyrdeembedet er apostelkollegiets arvtager, ja i hvilket apostelkollegiet uavbrutt består, innehar også sammen med sitt hode, den romerske biskop, og aldri uten det, den øverste og fulle myndighet i hele Kirken» … «Den øverste myndighet over hele kirken som dette kollegium sitter inne med, utøves på høytidelig måte når et økumenisk kirkemøte blir holdt» (Vatikan II: Den dogmatiske konstitusjon Lumen gentium om Kirken, 22. St. Olav Forlag 1965). Også når biskopene ikke er samlet til konsil, utøver de sin myndighet som kollegium, i fellesskap.

For å sikre enheten i dette kollegiet spredt over hele verden, har biskopen av Roma, apostelen Peters etterfølger (cf. Matt 18–19; Joh 21,15 ff.) «den fulle, øverste og universelle myndighet, som han alltid har anledning til fritt å utøve» (Lumen gentium, 22). Biskopen av Roma utnevner i vår tid alle nye biskoper over hele Den katolske kirke.

Også når det gjelder lærefunksjonen, har biskopen av Roma en nøkkelposisjon. Vatikan I definerte i 1870 at biskopen av Roma ikke tar feil når han uttaler seg «ex cathedra» (fra lærestolen) om hva som alltid har vært katolsk tro og moral. Dette ble kalt «dogmet om pavens ufeilbarlighet». Imidlertid har hele Kirken mottatt Den Hellige Ånd som gave. Vatikan II presiserte at hele bispekollegiet har del i lærefunksjonen: «Den ufeilbarhet som Kirken har fått løfte om, er også tilstede hos biskopene in corpore, når de utover sitt øverste læreembede sammen med Peters efterfølger. Til slike definitive avgjørelser kan Kirkens tilslutning ikke mangle, på grunn av Den hellige ånds virke som bevarer og rettleder hele Kristi hjord i troens enhet. Når den romerske biskop, eller bispekollegiet sammen med ham, treffer og kunngjør en definitiv avgjørelse, gjør de det i overensstemmelse med selve åpenbaringen, som alle plikter å bli stående ved og rette seg efter, i sin skrevne eller overleverte form overføres åpenbaringen uavkortet gjennom biskopens rettmessige suksesjon og først og fremst under den romerske biskops ledelse, den bevares ren og fremlegges trofast i Kirken i lys av Sannhetens Ånd. Den romerske biskop og de øvrige biskoper legger omhyggelig vekt på å granske åpenbaringen og uttrykke den på den rette måte med de egnede midler, for slik er deres plikt og tunge ansvar, de godtar ingen ny offentlig åpenbaring som del av troens guddommelig overleverte skatt» (Lumen gentium, 25).

Kirken lærer altså ikke noe nytt, men presiserer innholdet i det den har fått overlevert. I praksis blir biskopene, og også teologiske fakulteter og store munkeordener, konsultert før paven gir en definisjon «ex cathedra» på vegne av Kirken.

Representanter for biskopene møtes siden Vatikan II til synode hvert tredje år.

Etter Vatikan II er det opprettet permanente «bispekonferanser», ofte inndelt efter språkområde. De kan ta praktiske beslutninger på det lokale plan, og sende rådgivende uttalelser til Roma.

I sitt eget bispedømme har den lokale biskop øverste myndighet: «Den pastorale oppgave, dvs. den alminnelige og daglige sjelesorg, er helt og holdent betrodd biskopene, og de skal ikke betraktes som de romerske biskopers stedfortredere, i og med at myndigheten er deres egen, og det er med full rett man kaller dem prelater for det folk de styrer. Deres myndighet stammer altså ikke fra den øverste og universelle myndighet, men bekreftes, styrkes og forsvares tvertom av denne, i det Den Hellige Ånd urokkelig verner om den forfatning som Herren Kristus har grunnet i sin Kirke» (Lumen gentium, 27).

Biskopen er hyrde ved å administrere sitt bispedømme. Han er personalsjef for prestene og sørger for prestekandidatenes utdannelse. Menighetene er underlagt biskopen, og byggearbeider finansieres av ham.

Som lærer våker biskopen over at forkynnelse, religionsundervisning og bispedømmets presse utbrer rett katolsk tro.

Som forvalter av sakramentene ordinerer biskopen prester og diakoner. Han meddeler konfirmasjonens sakrament. Domkirken er bispedømmets hovedkirke, hvor alle kan samles til biskopens messe. I Den stille uke velsigner biskopen alle oljer som skal brukes til sakramentene i menighetene.

Man blir ordinert til en bestemt tjeneste. Ved prestevielse blir det presisert at kandidaten blir ordinert til «prest av annen rang». Presten utøver sin tjeneste i samarbeide med biskopen.

«Sekularprester», eller «verdensprester», har biskopen som sin direkte overordnede. Prester som tilhører en orden eller en kongregasjon, har sine egne juridiske strukturer, men de må ha biskopens tillatelse til å arbeide i hans bispedømme, og samarbeider nært med ham. Presten er hyrde, lærer og forvalter av sakramentene på sitt nivå. I Norge kalles verdensprester «pastor», mens ordensprester kalles «pater».

Et års tid før prestevielsen blir man viet til diakon. Vatikan II gjeninnførte «det permanente diakonat», og Kirken har nå diakoner som ikke akter å bli prest. De underviser og arbeider i menighetene. De kan være gift når de ordineres.

I Den romersk-katolske kirke ble obligatorisk sølibat for prestene innført gradvis fra 300-tallet, mens den ortodokse kirke – og de unerte – alltid har ordinert gifte menn. Mangel på prestekandidater og vårt århundres vurdering av seksualitet som et positivt element i menneskelivet, reiser spørsmålet om Den katolske kirke igjen skal prestevie gifte menn – ikke bare som et unntak, slik vi kjenner det fra Norge.

Man spør også om kvinner kan prestevies. Kvinner ville utvilsomt tilføre prestetjenesten verdifulle aspekter. Skriftens ord om kvinnens plass gjelder ikke ordinasjon, ifølge en pavelig bibelkommisjon. Det er uvisst om kvinner ble ordinert til diakonisser i oldkirken, så tradisjonen gir ingen veiledning på dette punktet. Den romersk-katolske kirke vil neppe ordinere kvinner før den ortodokse kirke gjør det samme. Man vil ikke gjøre noe som skaper større avstand mellom de to kirker.

I et brev av 15. aug. 1988 om kvinnens verdighet, Mulieris dignitatem, som han selv kaller en «meditasjon», legger Johannes Paul II vekt på at Jesus valgte bare menn til apostler. Dette, skriver han, kan ikke bare være av hensyn til skikk og bruk i hans samtid, for Jesus brøt gjerne med skikk og bruk. Paven setter nattverden inn i rammen av forholdet mellom Kristus og Kirken. Kirken er Kristi brud (Ef 5,25–32), og dette illustreres ved at en mann presiderer messen: «Hvis Kristus, da han innstiftet nattverden, knyttet denne så eksplisitt til apostlenes prestetjeneste, er det legitimt å tenke at han på denne måten ville uttrykke forholdet mellom mannen og kvinnen, mellom det som er ’feminint’ og det som er ’maskulint’, villet av Gud såvel i Skapelsens som i Forløsningens mysterium. I Nattverdsfeiringen uttrykkes sakramentalt Kristus-Brudgommens frelsesgjerning overfor Kirken-Bruden. Dette blir synlig og entydig når Nattverdstjenesten, hvor presten handler in persona Christi, utføres av en mann. Dette er en forklaring som bekrefter undervisningen i erklæringen Inter insigniores, utsendt under Paul VIs mandat for å svare på henvendelser i forbindelse med spørsmålet om kvinners adgang til prestetjenesten» (Mulieris dignitatem, 26). (Overs. ved forf.)

Johannes Paul II fortsetter med å minne om det alminnelige prestedømme som alle, menn og kvinner, har del i ved dåpen. «Vatikan II fornyet Kirkens bevissthet om det alminnelige prestedømme. I den nye pakt er det bare ett offer og én eneste prest, Kristus. Alle døpte, menn såvel som kvinner, har del i dette ene prestedømme, for de bør ’frembære seg selv som levende, hellige offergaver, velbehagelige for Gud’ (Rom 12,1), bære vitnesbyrd om Kristus over hele jorden, og ved enhver anledning gjøre rede for det håp som bor i dem (cf. 1 Pet 3,15). Denne almene deltagelse i Kristi offer, hvor Forløseren frembar for Faderen hele verden og især menneskeheten, gjør alle Kirkens medlemmer til et kongelig presteskap» (Mulieris dignitatem, 27).

Det er imidlertid ikke opplagt at Kristus i nattverden ville illustrere Brud–Brudgom-relasjonen (paven skriver selv at det er legitimt å tenke det). Når presten handler in persona Christi, er han ikke identisk med Kristus. Det er forskjell på Kristus og presten. For eksempel er Kristus syndfri, mens presten er synder. Denne forskjellen kan tenkes også å omfatte kjønn – «Bruden», Kirken, omfatter jo også både kvinner og menn. Diskusjonen om Den romersk-katolske kirke skal ordinere kvinner, vil antagelig fortsette så lenge noen oppfatter dagens praksis som kvinnediskriminerende.

Ifølge tidsskriftet St. Olav nr. 2, 1990, sendte Verdensunionen av katolske kvinneorganisasjoner WUCWO et brev til Vatikanet, hvor den fremholdt at Mulieris dignitatems «billede av kvinner ikke gjenspeiler den virkelige situasjon for flertallet av kvinner i verden idag». Vatikanet svarte at «kanskje er det opp til WUCWO og lignende organisasjoner å gå i bresjen for å gjøre bruk av den frigjørende sannhet som proklameres i Mulieris dignitatem

Siden vi neppe får ordinerte kvinner innen overskuelig fremtid, bør kvinner allerede nå påta seg alle de tjenester man kan utføre uten å være ordinert. En «pastoral assistent» kan for eksempel lede «gudstjeneste uten prest» og dele ut nattverden ved hostier som er konsekrert sist det ble feiret messe.

Hvis ønsket om ordinasjon av kvinner bygger på vilje til å gi dem del i beslutningsprosesser og ansvar, kan det oppfylles ved at legfolk får større del i disse.

Se også pave Johannes Paul IIs apostoliske brev Ordinatio sacerdotalis (22. mai 1994), om å forbeholde prestelig ordinasjon for menn alene.