| Den hellige Afra av Augsburg ( -304) |
Den hellige Afra led martyrdøden på grunn av sin tro i år 304. Keiser Diokletians (284-305) kristenforfølgelser fortsatte med stor grusomhet under Maximian Herkules (286-305), hans medregent i de vestlige provinsene som han kontrollerte mens imperiet var delt. Afra ble drept på en øy i elva Lech ved Augsburg i Bayern i Tyskland. Relikviene, som oppbevares i Afra-alteret i basilikaen St. Ulrich und Afra i Augsburg, har spor av brann. Men dette er også alt som er historisk uomtvistelig. Resten av hennes livshistorie består stort sett av legender. Conversio Sanctae Afrae, «beretningen om den hellige Afras omvendelse», stammer fra 700-tallet.
Legenden forteller at Afra var datter av kongen av Kypros. Etter at han var blitt myrdet, kom Afra i andre halvdel av 200-tallet sammen med sin mor, den hellige Hilaria, via Roma til den romerske festningen Augusta Vindelicorum ved elva Lech i provinsen Raetia, det nåværende Augsburg i Bayern. Her skal kvinnene sammen med tre andre ledsagere ha drevet en bordell for de romerske offiserene og soldatene som var stasjonert der.
Noen år senere kom den hellige Narcissus til Augsburg. Han skal i følge «Conversio sanctae Afrae» ha vært biskop i Gerona i Catalonia i Spania og var på flukt fra keiser Diokletians kristenforfølgelser. Afra og hennes mor ga ham og hans hellige diakon Felix husly i gledeshuset og ga dem mat.
Dypt grepet iakttok Afra hvordan biskopen og diakonen før måltidene alltid ba en inderlig takkebønn, og hvordan de etter måltidet straks trakk seg tilbake til rommet og tilbrakte natten i bønn. Med ett innså den unge kvinnen hvor verdiløst hennes tidligere liv hadde vært. Gråtende kastet hun seg for Narcissus' føtter og ba om å få motta dåpens sakrament. Også Hilaria og de tre andre skjøgene omvendte seg til den kristne tro. Etter en syv dagers faste mottok kvinnene dåpen av biskopen. Også Afras onkel Dionysius skal ha blitt døpt av Narcissus og deretter vigslet til første biskop av Augsburg. Narcissus vigslet også Afras hus til Augsburgs første kirke. Deretter dro Narcissus og Felix tilbake til Gerona, hvor de led martyrdøden i år 307.
Men Afras standhaftighet ble snart stilt på en hard prøve. Hedningene i byen kunne ikke unngå å merke seg omvendelsen til den tidligere bordellinnehaversken, og de anmeldte kvinnene til dommeren i Augsburg. Han lot Afra arrestere og sa til henne at hennes gud ikke ville ha noe med en så stor synderinne å gjøre. Men Afra svarte at selv om hun uten tvil ikke var verdig til å kalles en kristen, hadde Jesus Kristus likevel tatt imot henne. Da krevde dommeren at hun skulle ofre til de hedenske gudene. Men Afra svarte rolig og fast: «Min kropp har syndet. La den lide. Jeg vil ikke ødelegge min sjel ved å drive med avgudsdyrkelse». Da det var klart at ingen trusler kunne få den unge kristne kvinnen til å oppgi sin tro, dømte dommeren henne til døden ved brenning.
På en øy i elva Lech bandt de keiserlige soldatene henne til et tre. De samlet sammen tørre vingreiner og la dem ved føttene hennes, og satte fyr på dem. Afra døde av kvelning under de frykteligste kvaler, men det kom ikke et klagende ord over hennes lepper. Dette skal ha skjedd i august i år 304. Den natten seilte Afras mor Hilaria og de andre omvendte kvinnene til øya, samlet sammen restene etter Afra og tok dem med til en stor grav i Augsburg. De hedenske myndighetens så dem utføre denne siste nådegjerning, så de fire kvinnene ble lukket inne i familiegraven, som ble satt i brann. Dermed ble de brent til døde i likhet med Afra.
Kulten for Afra går tilbake til 500-tallet, muligens helt tilbake til 300-tallet. På 700-tallet befant Afras grav seg i kirken St. Afra i Augsburg. I år 1064, samme år som pave Alexander II (1061-73) helgenkåret henne, fant man en sarkofag som inneholdt bein, sannsynligvis Afras. Den senantikke sarkofagen står i dag i krypten i basilikaen St. Ulrich und Afra i Augsburg. I noen gamle kalendere i Augsburg blir Afra angitt som jomfru. Noen vitenskapsmenn har foreslått at et hennes legende har oppstått gjennom sammenblanding med en annen martyr, Venerea av Antiokia, som i folket ble blandet sammen med den hedenske kjærlighetsgudinnen Venus, som ga støtet til legenden om den prostituerte Afra. Venerea delte minnedag med Afra i den hellige Hieronymus' martyrologium.
Relikvier av Afra var en gang meget etterspurt. Mange kirker og kapeller var viet til Afra og oppkalt etter henne. Det store benediktinerklosteret i Augsburg fikk hennes navn. I katedralen i Le Mans viet man et alter til henne i 834. I middelalderen ble det skrevet flere hymner til ære for den botferdige synderinnen.
Hennes minnedag i Martyrologium Romanum er 5. august. I Köln er det også en urgammel Afra-kult. Der ble hun også feiret 5. august til 1910, men nå feires hun den 7. august i Tyskland. I bispedømmet Augsburg feiret de troende tidligere også 26. oktober, dagen for hennes omvendelse. Det er også en translasjonsfest den 4. juni. Hun fremstilles i adelsdrakt med hodeduk eller slør, ofte med krone på grunn av sin herkomst, ofte bundet til et tre eller omgitt av flammer. Hennes attributt er en grankongle, som nok er hentet fra Augsburgs byvåpen, som viser en pinjenøtt som ligner på en kongle.
Eksistensen av en martyr ved navn Afra som led martyrdøden i Augsburg, er pålitelig og nevnes av den hellige forfatteren Venantius Fortunatus, biskop av Poitiers på 500-tallet, i sitt dikt om den hellige Martin av Tours, men aktene er av tvilsom verdi. Noen kommentatorer mener at rettssaken og martyriet er en utvidet versjon av en eldre historisk beretning, mens historien om bordellen, moren og de andre ledsagerne er oppfinnelser fra karolingisk tid.