| Den salige Kolumba av Rieti (1467-1501) |
Den salige Kolumba (it: Colomba) ble født som Angiolella Guadagnoli den 2. februar 1467 i Rieti i regionen Umbria i Midt-Italia. Legenden forteller at engler sang rundt huset da hun ble født og at hennes opprinnelige navn skulle være Angelica, men en hvit due kom til syne over døpefonten og det ble bestemt å forandre det til Kolumba (it: colomba = due). Foreldrene drev med tøyhandel, men var alt for velgjørende til å legge seg opp noen penger, og den lille jenta lærte å være sulten i yndighet. Tidlig i livet lærte hun å spinne og sy, og hun og hennes mor tok på seg oppgaven å reparere klærne til dominikanerfedrene i Rieti.
Kolumba plukket snart opp kunsten å lese fra søstrene i Rieti, og hun lærte seg Det lille officiet ved å høre det sunget. Hun var spesielt hengiven til Jomfru Maria, og så snart hun hadde lest biografien om den hellige Katarina av Siena, begynte hun å bygge livet sitt som en modell av denne store dominikanertertiaren. Hennes foreldre ser ut til å ha hatt en svært avslappet holdning til denne verdens goder, og det virker som om hun og de arbeidet bare på uvanlige tidspunkt når det var absolutt nødvendig. De viet resten av tiden til å lese og velgjørende arbeid for de fattige.
Som 12-åring var Kolumba selvforsørgende og hun hadde også lært sannheten i uttrykket: «Det er bedre å mangle mindre enn å ha mer». Hun ba oppriktig for å få vite sitt kall, og da ble hun benådet med en visjon hvor hun så Jomfru Maria på en gulltrone sammen med de hellige Dominikus, Hieronymus og Peter Martyr av Verona. Hun tolket visjonen til å bety at hun skulle vie seg til Gud, og hun avla et privat kyskhetsløfte og planla å leve et liv i ensomhet.
Dessverre tenkte hun ikke på å nevne dette for sine foreldre, som var travelt opptatt med å arrangere et ekteskap for henne. Kvelden før forlovelsen skulle forkynnes offentlig fortalte de henne plutselig at den unge mannen som de hadde arrangert at hun skulle gifte seg med, ventet i stuen for å treffe henne. Hun var advart på forhånd i en visjon, så hun visste hva hun skulle gjøre. Hun skar raskt av seg håret og sendte det inn til ham, noe som synes å være en akseptert dominikansk måte å avfeie en frier på. Han tok hintet og dro sin vei, til hennes brødres raseri, som kanskje hadde følt at familiens økonomi nå skulle bli solid.
Kolumba fulgte Katarinas eksempel og bestemte seg for å leve et eneboerliv i farens hus. Hun arbeidet dyktig med alt som moren foreslo, noe som mildnet hennes irritasjon over datterens spesielle valg av livsform. En onkel og en av hennes brødre forfulgte henne konstant, og en gang prøvde broren å drepe henne. Man kan neppe si at dette var behagelige omgivelser for en mystiker. Men oppi alt dette gjennomførte hun med besluttsomhet sitt åndelige program. Hun holdt fem faster i året, fastet på brød og vann og gikk til messe og kommunion så ofte som hun kunne i de dager hvor kommunionen ble mottatt sjelden.
Hun hadde en spesiell hengivenhet til Jesusbarnet, og hun lengtet etter å besøke Det hellige Land for å se stedene som var helliggjort av den inkarnerte Kristus. Hun ble aldri i stand til å foreta reisen i virkeligheten, så hun reiste åndelig. I en ekstase som varte i fem dager, ble hun ført til alle de hellige stedene i Palestina. Ved en anledning hadde hennes skriftefar, som var litt av en kunstner, lovt å lage et sett krybbefigurer til henne for å bruke i julen. Men han glemte det, og hun var fortvilet inntil Jesusbarnet selv viste seg for henne. Da hadde hun ikke bruk for noen trefigurer. En gang hun mediterte over lidelsen ble hun så beveget at hun tryglet Vårherre om aldri å la henne se slik lidelse igjen, av frykt for at hun ville dø av dens intensitet.
Som 19-åring ble hun opptatt som dominikanertertiar (Tertius Ordo Sancti Dominici – TOSD) i Rieti med ordensnavnet Kolumba. Hun hadde fått en visjon som sa at hun skulle slutte seg til denne gruppen og at hun så snart hun var ikledd drakten, skulle lede en valfart til den dominikanske helligdommen «Vår Frue av Eika» i Viterbo. Hennes ry hadde allerede begynt å spre seg, og mens de gikk langs veien, samlet folk seg rundt henne for å komme nærmere og hyllet henne som en helgen. Kolumba ble brydd over en slik oppmerksomhet, men hun fortsatte til Viterbo. Her ba hun om at en djevel måtte fare ut av en ung kvinne som hadde vært besatt i 18 år. Da kvinnen ble helbredet, spredte ryktet om at hun var en helgen seg til hele området. Hun besøkte en morder i fengselet og fikk ham til å angre og gjøre bot, og han ble løslatt kort før han skulle henrettes. Hun hadde også ry for å ta til seg svært lite næring.
Innbyggerne i Narni bestemte seg for å fange Kolumba og beholde henne når hun passerte gjennom byen på vei hjem. Kolumba og hennes lille følge var advart om deres intensjon, så de krøp ut om natten og flyktet fra de overentusiastiske innbyggerne, som en dag skulle komme til å kjempe et blodig slag for å få en annen hellig dominikaner i sin varetekt – den salige Lucia av Narni.
I 1488 flyttet Kolumba til klarisseklosteret i Foligno. Det er ukjent hvorfor hun flyttet dit, kanskje hennes berømmelse for mirakler, inkludert å bringe et dødt barn tilbake til livet, begynte å bli et for stort press for henne. Men biskopen hørte snart om dette, og uventet fant Kolumba seg i rollen som grunnlegger for en kommunitet av dominikanertertiarer som biskopen ønsket å etablere i Perugia. Biskopen sendte henne beskjed om å reise til Perugia, men samtidig ga ordenens generalmagister henne ordre om å vende tilbake til Rieti. Men folket i Foligno blokkerte alle veier og sa rett ut at Kolumba ikke skulle reise noen steder. Da generalmagisterens utsending kom for å hente henne, var hun i ekstase, og han måtte riste henne våken for å gi henne beskjeden. Hun ble lydig med, men senere endret generalmagisteren mening og hun ble sendt til Perugia.
Kolumba avla sine høytidelige løfter i klosteret i Perugia på pinsedag i 1490. Der levde hun lykkelig, ofte hensunket i bønn, inntil sin død elleve år senere. Hun vant alles tillit i byen og biskoper, prester og øvrighetspersoner kom for å konsultere henne om forskjellige problemer og for å be om hennes bønner. Hun ble støttet av den rike og innflytelsesrike familien Baglioni. Noen dominikanere og fransiskanere var imidlertid temmelig reservert til hennes eksistens på bær og ekstaser. En av dem, Sebastian degli Angeli, som senere skulle bli hennes skriftefar og biograf, anbefalte forsiktighet og en venteperiode på ti år før hun ble anerkjent som helgen. Men folket hadde ikke noen slike reservasjoner, og hennes hellighet og åndelige gaver gjorde at hun ble sett på som en slags vernehelgen for byen Perugia allerede mens hun levde.
Da pesten herjet Italia i 1494, ba Kolumba folket om å vie byen til de hellige Dominikus og Katarina og gjennomføre botsprosesjoner. Hennes ønske ble fulgt, og pesten stanset straks. Mange syke ble helbredet ved at hun berørte dem, men hun ble selv smittet av pesten og tilskrev Katarina av Sienas forbønn at hun kom seg igjen. Perugia var på den tiden en av de mest urolige byene i Italia, og i de bitre stridene opptrådte hun som fredsmaker, og en gang advarte hun dem korrekt mot snarlige angrep utenfra, som derfor ble slått tilbake. Da den beryktede Borgia-paven Alexander VI (1492-1503) besøkte Perugia, ble han imponert, selv om hun senere ga advarsler, som aldri ble publisert. Pavens mektige datter Lucrezia Borgia ble imidlertid irettesatt av Kolumba og ble hennes bitre fiende. Senere forfølgelser av Kolumba og anklager om magi ble antatt å skyldes Lucrezias innflytelse.
Til tross for all sin himmelske aktivitet var Kolumba en svært snill superior, som aldri forventet noen som var i hennes varetekt å imitere hennes ekstreme botsøvelser. Hun måtte tåle mye fysisk smerte, og hennes råd på dødsleiet til herskerne i Perugia var å praktisere nestekjærlighet og å øve rettferdighet mot de fattige. Hun døde den 20. mai 1501 i Perugia, kvelden før Kristi Himmelfartsdag. I dødsøyeblikket viste hennes sjel seg omgitt av stråleglans for hennes åndelige venn, den salige Hosanna av Mantova. Hun fikk en offentlig begravelse, og nesten hele byen var til stede.
Hun ble saligkåret den 25. februar 1625 ved at hennes kult ble stadfestet av pave Urban VIII (1623-44). Hennes minnedag er dødsdagen 20. mai. I kunsten fremstilles hun som dominikanertertiar som får eukaristien av en engel. Noen ganger kan en hånd komme ned fra himmelen for å gi henne hostien, med en krans av roser, kors, lilje og rosenkrans, eller med en due, lilje og bok.