De to første disiplene var både velstående og velutdannede og hadde forlatt alt rundt en uke før Egidius for å leve sammen med den fattige mannen i det skogkledde området av Portiuncula. Der bodde de i individuelle hytter av stokker og grener, og vanligvis spiste de brød og oliven. Egidius hadde ingenting å legge fra seg. Han var analfabet og arbeider og eide bare en kappe, men selv det varte ikke lenge, for etter noen dager ga han den til en tigger. Deretter fulgte han sin mester på hans første prekenreiser i området rundt Assisi og i Marche. Samtidig fortsatte han å arbeide, for han kjente alle håndverk på landsbygda.
Egidius fulgte Frans til Roma sammen med et dusin brødre våren 1209, da den første regelen ble godkjent muntlig av pave Innocent III (1198-1216), og det synes som om han da mottok den klerikale tonsuren. Han dro i 1212/13 på pilegrimsferd til apostelen Jakob den Eldres grav i Santiago de Compostela. Kort etter sin hjemkomst til Assisi dro han for å ære de hellige steder i Jerusalem, og på veien besøkte han de italienske helligdommene for erkeengelen Mikael på Monte Gargano og den hellige Nikolas av Myra i Bari.
Egidius tilbrakte årene fra 1215 til 1219 som eremitt i Favorone nær Assisi. Etter et besøk i Det hellige Land reiste han til Tunis for å preke for sarasenerne, men hans misjon var en fiasko (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). De kristne i Tunis var redde for at misjonsvirksomheten ville provosere muslimene og at det ville være de lokale kristne som måtte unngjelde for Egidius’ religiøse glød, så de tvang ham ombord et skip straks etter at han var ankommet. Resten av sitt liv tilbrakte han i Italia, i Fabriano, Rieti og Perugia.
I oktober 1226 var Egidius og broder Bernhard, Frans’ to første disipler (Peter Cattani var død), til stede ved Frans dødsleie. Frans ville velsigne Bernhard, men fordi han var blind, la han først hånden på hodet til Egidius. Deretter ønsket han «søster Død» velkommen. Ved solnedgang rundt klokken syv lørdag den 3. oktober 1226 lukket han sine øyne for alltid.
Fra omkring 1243 levde Egidius som eneboer på Monte Ripaldo i utkanten av Perugia. Han hadde lite formell kunnskap, men mange mennesker søkte råd hos ham i åndelige spørsmål, blant dem både kardinaler og pave Gregor IX (1227-41). De korte utsagnene som tillegges ham i «Broder Egidius’ gylne utsagn» karakteriseres av sin humor, optimisme og dype forståelse av menneskenaturen. Han anses som et perfekt eksempel på en typisk tidlig fransiskaner.
Egidius’ åndelige liv utviklet seg til et punkt hvor han opplevde hyppige ekstaser, og i Cetona hadde han i 1226 en Kristus-visjon, som han beskrev som sin «fjerde fødsel». De tre andre var hans fødsel, hans dåp og hans ikledning. Han døde den 23. april 1262 i Monteripido i Umbria, på 52-årsdagen for hans inntreden i ordenen. Hans kult som salig skal ha blitt stadfestet i 1777 av pave Pius VI (1775-99), men dette nevnes ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en fortegnelse av alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 23. april.
Egidius var en av de to mest berømte av de tidligste disiplene av Frans. Han var også en av de livligste av dem og spesielt kjær for Frans, som beskriver ham fornøyelig som «Ridderen av det runde bord» i Fioretti (Fioretti di San Francesco eller «den hellige Frans’ små blomster»).
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (IV), Benedictines, Delaney, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. september 1999