Det nye Testamentet nevner minst to personer ved navn Jakob, trolig minst tre og kanskje så mange som åtte. La oss prøve å sortere dem fra hverandre.
1. Jakob den Eldre: Jakob, sønn av Sebedeus, kalt «Jakob den Eldre» eller Jacobus Major, var en av De tolv apostlene og han tilhørte også, sammen med sin bror Johannes og med Peter, det som synes å ha vært en Jesu indre krets på tre. Han ble drept etter ordre fra kong Herodes, som det står i Apg 12,2 (se Matt 4,21; 10,2; 17,1; Mark 1,19.29; 3.17; 5.37; 9.2; 10,35,41; 13,3; 14,33; Luk 5,10; 6,14; 8,51; 9,28.54; Apg 11,13; 12,2).
2. Jakob den Yngre: Jakob, sønn av Alfeus, opptrer på lister over de tolv apostlene (vanligvis på niende plass), men han nevnes aldri andre steder. Han kalles Jakob den Yngre eller Jacobus Minor (Se Matt 10,3; Mark 3,18; Luk 6,15; Apg 1,13).
3. Jakob den Rettferdige: Jakob kalt «Herrens bror» opptrer i Apg 12,17 og deretter (Apg 15,13; 21,18; 1.Kor 15,17; Gal 1,19; 2,9.12) som leder for menigheten i Jerusalem. Senere kirkehistorikere regner ham som den første biskop av Jerusalem, med Simon (beskrevet som også en slektning, noe slikt som en grandnevø av Josef) som den andre biskop. Ifølge den jødiske historikeren Josephus ble Jakob drept etter ordre fra Ypperstepresten i et intervall mellom romerske guvernører, til fariseernes protester, for de regnet ham som en rettskaffen mann. Han er kjent som Jakob den Rettferdige, Jakob av Jerusalem eller Jacobus Protepiscopus (første biskop).
4. Jakob Forfatteren: Et av brevene i Det nye Testamentet er skrevet av en Jakob (Se Jak 1,1).
5. Jakob, sønn av Kleofas: Joh 19,25 kaller kvinnene som står ved Jesu kors «hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas' hustru, og Maria Magdalena.» Hvis denne listen bare nevner tre kvinner, er Maria, Klopas' hustru trolig en svigerinne av Jomfru Maria.
Synoptikerne har lister over kvinner som åpenbart var et stykke unna. Matt 27,55f nevner noen galileiske kvinner som «så på fra en viss avstand», «blant dem Maria Magdalena og Maria, mor til Jakob og Josef, og mor av Sebedeus-sønnene».
Mark 15,40f lister opp «Maria Magdalena og Maria, mor av Jakob den Yngre og av Joses, og Salome... og også mange andre kvinner.»
Luk 24,10 lister opp «Maria Magdalena og Johanna og Maria, mor av Jakob og de andre kvinnene med dem.»
Er det slik at synoptikerne med «mor av Jakob...» mener mor av Jesus? Det synes merkelig om de ville utelate å nevne henne hvis hun var der, men enda merkeligere om de ville identifisere henne som mor av Jakob og Josef (Joses), men ikke som mor av Jesus. I tillegg legger vi merke til at Matteus og Markus snakker om kvinner som sto et stykke unna, mens Jomfru Maria var nær nok til å høre sin sønn snakke. Vi går derfor ut fra at «Maria, mor av Jakob etc.» ikke er den samme som Jomfru Maria, og er enten ikke nevnt av Johannes i det hele tatt eller identisk med den «Maria, Klopas' hustru,» som trolig er svigerinne av Jomfru Maria.
Konklusjon: «Jakob, sønn av Klopas» var kanskje nevø av enten Maria eller Josef, og dermed ville han ha vært kjent som Jesu fetter.
6. Jakob Nasareeren: Innbyggerne i Nasaret snakker om Jesu brødre, inkludert en ved navn Jakob (Matt 4,55 = Mark 6,3).
7. Jakob, slektning av Judas Apostelen: Når Lukas lister opp apostlene (Luk 6,16; Apg 1,13), har han på plassene 9 til 11 «Jakob, sønn av Alfeus, Simon Seloten og Judas av Jakob.» [Dette er ikke Judas Iskariot.] «Judas av Jakob» ville vanligvis bety «Judas, sønn av Jakob,» men noen oversettelser har «Judas, bror av Jakob,» og noen antar at han er bror av «Jakob, sønn av Alfeus», slik at vi ikke har færre enn tre par brødre blant disiplene: Peter og Andreas, sønner av Jonas; Jakob og Johannes, sønner av Sebedeus og Jakob og Judas, sønner av Alfeus. Dette synes usannsynlig, siden (a) hvis Lukas hadde ment oss å forstå at de var brødre, ville han ha skrevet dem sammen i stedet for å separere dem med Simon Seloten (men se Mark 3,16-18); og (b) hvis han hadde ment oss å forstå «bror av» i stedet det mer vanlige «sønn av», ville han ha sagt «bror».
8. Jakob, bror av Judas Forfatteren: Forfatteren av Judas' brev kaller seg «bror av Jakob». Trolig ville denne Jakob være en som er velkjent for hans lesere, hvorfor skulle han ellers bry seg med å nevne ham?
Er noen av disse samme person som én eller flere av de andre?
Det er naturlig å anta at Jakob den Rettferdige (3) og Jakob Nasareeren (6) er den samme, ettersom de begge kalles brødre av Jesus. Imidlertid brukes det hebraiske ordet for «bror» mer elastisk enn vi er vant til, og ordet refererer ofte (for eksempel) til fettere eller til og med enda fjernere slektninger (se 3.Mos 10,1-4, hvor Moses taler til Misjael og Elsafan om deres brødre, og mener sønnene av deres fetter). Hvis tidlige kristne for hvem arameisk var morsmålet og gresk et sekundært språk, beholdt denne bruken når de snakket gresk, er det rom for tvil på dette punktet. Kanskje en av dem var fetter av Jesus heller enn en bror. Kanskje begge var fettere, og da kan de ha vært samme person, men de trenger ikke å ha vært det.
Sønnene av Kleofas ville ha vært nevøer av enten Josef eller Maria, og derfor kan de ha vært de «brødrene» som nevnes andre steder. Dermed kan Jakob, sønn av Kleofas (5) identisk med Jakob den Rettferdige (3) eller Jakob Nasareeren (6) eller begge.
Det er fristende å identifisere Jakob, sønn av Alfeus (2) med Jakob, sønn av Kleofas (5) ved å anta at «Kleofas» og «Alfeus» er to forskjellig forsøk på å gjengi det semittiske navnet (som trolig begynte med ayin) på gresk, men de fleste lingvister mener dette er svært tvilsomt. Jakob, sønn av Kleofas kalles Jakob den Yngre i Mark 15,40, og Jakob, sønn av Alfeus kalles også Jakob den Yngre i populær bruk, delvis fordi de to antas å være samme person, og delvis på grunn av behovet for å skjelne de to apostlene ved navn Jakob.
Jakobs brev er adressert til jødiske lesere, og Jakob den Rettferdige (3) synes å ha vært spesielt opptatt av det jødiske kristne samfunnet. Det er derfor plausibelt, og vanlig, å identifisere Jakob den Rettferdige (3) med Jakob Forfatteren (4).
Mange forfattere identifiserer Jakob den Yngre (2) med Jakob den Rettferdige (3). En vanskelighet med den identifikasjonen er at vi blir fortalt at Jesu brødre ikke trodde på ham (Joh 7,5), noe som betyr at de ikke kunne ha vært blant de tolv apostlene. (Det er alminnelig antatt at Jakob (3) først kom til tro etter Oppstandelsen (1.Kor 15,7).) På den andre sider navngir Johannes ikke de vantro brødrene, og de trenger ikke å inkludere Jakob.
Det er fristende å anta at et brødrepar ved navn Jakob og Judas er de samme som et annet brødrepar ved navn Jakob og Judas, hvis det ikke er noen åpenbare innvendinger mot å identifisere dem. Derfor har det vært vanlig å identifisere de to apostlene «Jakob, sønn av Alfeus» og «Judas, (bror) av Jakob» med de to brødrene som nevnes i beretningen fra Nasaret, og også med den Judas som skrev brevet og hans bror Jakob, antatt å være den samme Jakob som skrev Jakobs brev.
På vår liste identifiserer dette Jakob den Yngre (2), Jakob Nasareeren (6), Jakob, slektning av Judas Apostelen (7) og Jakob, bror av Judas Forfatteren (8), og trolig Jakob, sønn av Kleofas (5). Imidlertid må man huske at den mest naturlige forståelsen av «Judas av Jakob» er «Judas, sønn av Jakob,» og at det derfor ikke er noen grunn til å anta at «Jakob, sønn av Alfeus» har en bror ved navn Judas.
De fleste vestlige kristne feirer nå tre Jakobsfester:
- Jakob den Eldre, den 25. juli
- Jakob den Yngre, den 1. mai
- Jakob den Rettferdige, den 25. oktober
De identifiserer de andre med (3) eller ignorerer dem. Det vil bli generelt innrømmet vedrørende (5), (6), (7) og (8) at hvis de ikke er den samme som en av de andre, er det ingen grunn til å minnes dem, slik at det meste en kunne gjøre med en viss grunn er å legge til en fjerde dato for Jakob Forfatteren. Det er imidlertid standard å identifisere (4) med (3), og det gir tre minnedager. Tidligere identifiserte man i vest (2) og (3).
Den hellige Jakob den Eldre eller Jacobus Major ble født rundt Jesu fødsel i Betsaida i Galilea (i dag et-Tell i Israel) ved Jordans munning i Genesaretsjøen. Han var sønn av Sebedeus og Salome og bror av apostelen og evangelisten Johannes, som han hadde en fiskebåt sammen med på Genesaretsjøen. Alt vi vet om Jakob, har vi fra evangeliene. Han og broren ble kalt til Jesu disipler, og etter tradisjonen var Jakob den eldste og broren Johannes den yngste av de tolv disiplene. Jesus ga de impulsive og temperamentsfulle brødrene tilnavnet Boanerges, «Tordensønnene», etter at de ville nedkalle ild fra himmelen over de troløse samaritanerne (Mark 3,17). Kanskje de hadde arvet temperamentet fra sin mor Salome, som kom med sine sønner til Jesus og ba om at de måtte få æresplassene i himmelen ved hans høyre og venstre side. Da han spurte om de var villige til å drikke kalken, det vil si lide, svarte brødrene med et muntert Possumus – «det kan vi» (Matt 20,20-23).
Jakob kalles «den Eldre» eller Major til forskjell fra den andre apostelen Jakob «den Yngre» (Jacobus Minor). Betegnelsen Major har ingen ting med alder å gjøre, men betyr at han ble kalt til disippel tidligere enn Jakob den Yngre. Jakob var en av Kristi tre nærmeste apostler sammen med Peter og Johannes. Han var vitne til helbredelsen av Peters svigermor (Matt 1,29-31) og oppvekkelsen av Jairus' datter (Mark 5,37-43), og sammen med Peter og Johannes ble han utvalgt av Kristus til å være vitne til hans forklarelse på fjellet Tabor (Matt 17,1-9) og til hans dødsangst i Getsemane (Matt 26,36-46), og som disse to hadde han en viss forrang blant de tolv. Etter pinse forkynte han evangeliet, sannsynligvis i Palestina.
En spansk tradisjon forteller imidlertid at Jakob reiste til Spania og forkynte evangeliet der. På spansk heter St. Jakob Sant Iago. Han skal ha gått i land i Iria Flavia (i dag El Padron) og ha oppholdt seg i Spania i to år før han dro tilbake til Det hellige Land. Beretningen stammer først fra 600-tallet, og sannsynligheten taler så vektig imot at tradisjonen nå avvises helt utenfor Spania. Den hellige Julian av Toledo, som døde på slutten av 600-tallet, nevner ikke denne reisen i sin beretning om apostlenes reiser.
Jakob var den første av apostlene som led martyrdøden, idet han ble halshogd med sverd på kong Herodes Agrippa Is ordre for å tekkes de jødiske motstanderne av kristendommen (Apg 12,1-2). Dette skjedde omkring påske i år 44. En tidlig beretning forteller at den som anklaget ham plutselig angret, erklærte seg som kristen og ble halshogd sammen med ham. Da Herodes så at Jakobs død gledet jødene, fikk han også Peter arrestert (Apg 12,3).
Overleveringene forteller at den hellige keiserinne Helena bygde Jakobskirken på det stedet i Jerusalem hvor han ble henrettet. Den ble ødelagt ved persernes angrep i 614. Korsfarerne bygde på 1100-tallet en ny kirke viet Jakob den Eldre, som i dag er armenernes patriarkatskirke og en av de vakreste sakralbygningene i Jerusalem. Martyrens relikvier skal omkring år 70 ha blitt brakt til Sinai, hvor det ble bygd et kloster for dem, St. Jakobsklosteret (i dag St. Katarinaklosteret).
Det er flere legender om hvordan Jakobs legeme havnet i Spania.
En legende fra 800-tallet forteller at etter Jakobs martyrium brakte hans disipler Athanasius og Theodor legemet ombord på et skip og lot en engel styre det. Mange mirakler skjedde under transporten; selv Spanias dronning skal ha omvendt seg. Skipet landet i Galicia (Nord-Spania), nøyaktig samme sted hvor Jakob gikk i land da han misjonerte i Spania, hvor hans disipler begravde ham i Iria Flavia og bygde en liten kirke over graven. Da disiplene døde, ble de begravd sammen med ham. Under kristenforfølgelsene under keiserne Decius (249-51) og Diokletian (284-305) forfalt kirken, og da vestgoterkongen Leovigild noen århundrer senere innførte den arianske vranglære i Spania, ble stedet glemt, og bare en muntlig tradisjon om apostelen Jakob holdt seg.
Da de siste kristne samlet seg i Nord-Spania for å drive muslimene ut av landet, så eneboeren Pelayo en natt en gang mellom 824 og 829 et uforklarlig lys fra en busk. Dette lyset kom igjen natt etter natt, og til slutt ga han biskop Theodemir av Iria Flavia beskjed. Han lot busken grave opp, og under den fant man legemene til Jakob og disiplene. Da kong Alfons II fikk høre om det, bygde han en kirke over graven. En annen versjon sier at biskopen i 830 ved stranden fant den ødelagte sarkofagen til Jakob på et sted som kaltes «Campus Stella», stjernemarken. Iria Flavia var etter tradisjonen stedet hvor Jakob gikk i land da han kom til Spania for å misjonere.
Det finnes også beretninger om at Jakob ble gravlagt i Jerusalem, og at hans legeme ble flyttet til Spania da muslimene erobret Palestina på 700-tallet. En annen variant sier at keiser Justinian I (527-65) ga Jakobs legeme til klosteret Raithu i Sinai, som deretter fikk navnet Jakobsklosteret. Munker derfra brakte legemet til Spania på 600-tallet for å hindre at de falt i muslimenes hender. I Spania ble legemet oppbevart i kirken Santa Maria i Mérida (Estremadura). I 711 erobret maurerne også det meste av Spania. Bare den nordlige delen av halvøya unnslapp erobringen, slik at det her kunne oppstå noen kristne kongeriker, som Asturias og León. Jakobs bein ble grav ned i en romersk/suebisk kirkegård ved Oria Flavia i det nordvestre Spania.
På denne tiden betegnet den salige Alkuin av York (d. 804), den store teologen ved hoffet til den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800), i en hymne apostelen Jakob som Spanias nasjonalhelgen. Alkuin hadde sine opplysninger fra en asturisk munk ved navn Beatus av Liébana. I slaget ved Clavijo i 843 skal apostelen etter legenden ha grepet inn høyt til hest med banner og sverd på de kristnes side og avgjorde slaget til deres fordel. Etter det fikk han tilnavnet Matamoros, «Maurerdreper». Da Almansor på 900-tallet erobret hele Spania igjen og i 997 til og mer inntok Compostela, rørte muslimene ikke Jakobs grav.
Det finnes ikke noen kjent tidlig referanse til Jakob i Spania, men kirken i Compostela er bygd på et sted hvor det var en tidlig kristen kirkegård og hvor en ukjent helgen ble gravlagt. Kirken i Compostela skal ha blitt vigslet den 25. juli 816, mens dagens kirke ble påbegynt i 1075. I 1095 flyttet den salige pave Urban II (1088-99) bispesetet fra Iria Flavia til Santiago de Compostela og gjorde det uavhengig fra metropolittsetet Braga.
På 1000- og 1100-tallet fikk valfartene til Santiago stadig større omfang. I den senere middelalder var Jakobs relikvieskrin i Santiago de Compostela et av de største valfartssteder i kristenheten, større enn både Jerusalem og Roma. Det var mye på grunn av hans rolle som mektig beskytter av kristenheten mot muslimene. Cluniacensiske og augustinske klostre ble bygd langs pilegrimsleden, spesielt i Nord-Spania, for å sørge for ly for pilegrimene, som kom fra det meste av Vest-Europa. Blant senere helgener som valfartet til Santiago kan vi nevne de hellige Frans av Assisi, Dominikus, Bernardin av Siena, Vincent Ferrer, Elisabeth av Portugal og Birgitta av Sverige sammen med sin mann, Ulf. I Skandinavia kalte man Spania på denne tiden for «Jakobsland». Ved siden av Roma og Jerusalem er Santiago verdens viktigste valfartsmål.
Først Den franske Revolusjon brakte pilegrimsstrømmen nesten fullstendig til opphør. Under Den spanske borgerkrig gjenopplivet general Franco i 1937 Jakobs kult ved at han gjorde 25. juli til nasjonal festdag og offisielt utnevnte Jakob til landets nasjonalhelgen. Pilegrimstradisjonene fikk et stort oppsving i 1987 da Europarådet utropte de gamle pilegrimsledene til historiske kulturminner, og stadig flere kommer til fots langs pilegrimsleden fra Pyreneene til Compostela, Camino Santiago.
Jakobs relikvier hviler fortsatt i katedralen, og de ble omtalt som autentiske i 1884 i en bulle av pave Leo XIII (1878-1903). Jakobs gravkirke er stadig mye besøkt, men sannsynligheten for at de relikvier som ble funnet i Galicia tidlig på 800-tallet virkelig er Jakobs, er nok meget liten. Keiserinne Matilda ga en armrelikvie til klosteret i Reading. I 1161 oppsto i Léon ridderordenen St. Jakob av Sverdet, som kjempet mot maurerne.
Opprinnelig ble Jakob feiret sammen med sin bror Johannes den 27. eller 28. desember, og dette var dagen for hans fest i Frankrike til 600-tallet. Senere ble han feiret den 1. mai, inntil pave Johannes III (561-574) en 1. mai vigslet den korsformede kirken Ss Filip og Jakob i Roma (nå Apostelkirken, Ss Apostoli) etter modell av Justinians Apostoleion i Konstantinopel, hvor noen av Filips og Jakob den Yngres relikvier befinner seg. Da ble festen for Jakob den Yngre byttet med festen for Jakob den Eldre. Endelig ble fra 700-tallet Jakobs minnedag translasjonsdagen 25. juli, og det er fortsatt hans minnedag. Til 1955 feiret Kirken ham også med en vigilie. Han feires med enorme æresbevisninger og verdens største røkelseskar i Santiago, spesielt de årene hvor 25. juli faller på en søndag, de såkalte hellige Jakobsår.
Hans minnedag er også avmerket på den norske primstaven. I den koptiske kirken feires han den 12. april, en dato som ligger nærmere påsken, da han ble martyrdrept. I den greske kirken feires han den 30. april og 15. november og i den armenske kirken fortsatt den 28. desember. Det finnes også en minnedag den 3. januar for overføringen av hans hode til klosteret Vaast (translasjonsfest).
Jakob har siden 1100-tallet blitt fremstilt i kunsten med et muslingskjell i hatten, i Danmark kaller man det et «Ib-skal» (Ib er en form av navnet Jakob). Han blir også fremstilt med sverd, kors, pilegrimsstav, bok eller skriftrull (apostelsymbol). Han fremstilles også som ridder. I Tyskland kalles de eplene som blir modne allerede i juli, for «Jakobusapfel».
Et apokryft Jakobsbrev ble oppdaget blant manuskriptene i Nag Hammadi i 1945. Det utgir seg for å være Jakobs beretning om en samtale Jesus hadde med Jakob og Peter etter oppstandelsen, og det synes å ha oppstått i jødiske kristne kretser.