| Den hellige Hieronymus Emiliani (1481-1537) |
Den hellige Hieronymus Emiliani (it: Girolamo) ble født i 1481 i Venezia i Nord-Italia. Han kom fra en adelsfamilie og var sønn av Angelo Emiliani, et navn som folkelig ble forkortet til Miani, og Eleanor Mauroceni. Han var den yngste av fire brødre. Faren døde da han var 15 år, og da rømte han hjemmefra. Han ble offiser i den venetianske republikkens hær og levde er verdslig og ubekymret liv. I 1509 ble han satt til å forsvare festningen Castelnuovo ved Treviso mot «Ligaen av Cambrai». Denne ligaen besto av pave Julius II (1503-13), keiser Maximilian I (1486-1519), Frankrike, og Spania, og formålet var en oppdeling av det venetianske riket.
I mai 1509 led Venezia et knusende nederlag. Hieronymus ble tatt til fange og lagt i lenker i et fengsel, men han slapp ut etter en måned. Dette tilbakeslaget fikk ham til å angre sitt tidligere liv, og han vendte seg til bønn og avla et løfte om å vie seg selv til tjeneste for den hellige Jomfru Maria. Det sies at han ba til Maria da han satt fengslet og deretter mirakuløst slapp unna, mens han bar sine lenker. Han takket Gud for dette i en kirke i Treviso og hengte opp lenkene på veggen ved Maria-alteret.
Han fikk posten som borgermester (podestà) i Treviso på grunn av sitt forsvar av Castelnuovo, men kort etter vendte han tilbake til Venezia for å ta seg av utdannelsen av sine nevøer og å begynne på prestestudier. Han ble presteviet i 1518, i en alder av 37 år. Han viet seg helt til arbeid blant de lidende, først og fremst etter pesten og hungersnøden i Nord-Italia. Han tok seg særlig av de foreldreløse barna, samlet dem i et hus han leide ved kirken St. Rosa og ga dem mat og klær for sine egne midler, og ga dem undervisning i kristen tro og praksis. Om natten gravla han de døde som hadde falt om i gatene. Han overtok også ledelsen av sykehuset for uhelbredelige, som var grunnlagt av den hellige Cajetan.
I 1528 ble han selv syk da han pleide ofrene for en pest (flekktyfus), og da han ble frisk, bestemte han seg å vie seg selv og sin eiendom helt til andre. Han grunnla barnehjem i Venezia, Brescia, Como, Bergamo og to andre byer, ikke bare for oppbevaring av barna, men for å gi dem en yrkesutdannelse så de senere kunne klare seg selv. I Verona grunnla han også et hospital, og i Bergamo grunnla et hus for fattige jenter som nøden hadde tvunget til å bli prostituerte. Der fikk de tilbake sin menneskelige verdighet og lærte seg å forsørge seg selv på en hederlig måte. Det var en av de første institusjonene som ga ly til botferdige prostituerte. Disse grunnleggelsene ble fulgt av andre.
I 1528 fant Hieronymus en åndelig leder i Giampietro Caraffa, som senere skulle bli pave Paul IV (1555-59). De to prestene Alessandro Besuzio og Agostino Bariso sluttet seg til ham i hans arbeid, og av Caraffa fikk han i 1532 hjelp til å grunnlegge en liten kongregasjon av regelbundne prester for å bemanne barnehjemmene og de andre husene. Kongregasjonen het opprinnelig Compagnia dei servi dei poveri, «Selskapet for hjelp til de fattige», men den ble senere kjent som Somasker-ordenen eller somaskerne etter sitt opprinnelsessted, den lille landsbyen Somasca mellom Bergamo og Milano (Ordo Clericorum Regularium a Somascha – CRS) der postulanter i kongregasjonen kunne gjøre åndelige øvelser.
Blant alt dette karitative arbeidet var hans yndlingsoppgave omsorgen for de foreldreløse. I utdanningen av dem antas han å være den første som gjorde bruk av teknikken med kateketismer som var satt opp i form av spørsmål og svar. Snart begynte somaskerne å arbeide også for prestestudentene og forbedret deres undervisning betraktelig, og foregrep på den måten Trient-konsilets reformer. Hieronymus grunnla et seminar i Somasca for dem som sluttet seg til kongregasjonen.
Hieronymus' påpasselige omsorg for de fattige i Somasca gjorde at de tilskrev ham helbredende evner. Han prøvde å dele deres liv, og arbeidet til og med sammen med dem på markene mens han talte til dem om Gud. I 1537 brøt det ut en fryktelig pestepidemi i Nord-Italia. Hieronymus og hans medbrødre viste et sant heltemot i å pleie de syke og gravlegge de døde. Men Hieronymus ble smittet av byllepesten i Bergamo, og denne gangen kunne han ikke reddes. Han døde den 8. februar 1537 i ordenens moderhus i Somasca, 56 år gammel. Hans siste ord var: «Følg korsets vei».
Etter grunnleggerens død holdt kongregasjonen på å gå i oppløsning, men den ble holdt sammen av Gambarana, som var valgt til superior. Han fikk ordenen godkjent i 1540 av pave Paul III (1534-49). I 1547 forsøkte medlemmene forgjeves å bli opptatt i jesuittordenen, og mellom 1547 og 1555 var de forent med theatinerne. Pave Pius IV (1559-65) godkjente institusjonen i 1563 og den hellige pave Pius V (1566-72) opphøyet den til en orden etter den hellige Augustins regel, med høytidelige løfter, samme privilegier som tiggerordenene og eksempsjon (uavhengighet). I 1569 avla de første seks medlemmene sine løfter, og Gambarana ble den første generalsuperioren. Den hellige Karl Borromeus ga ordenen sterk støtte, og han ga dem kirken St. Mayeul i Pavia. Etter den tok ordenen sin offisielle navn Clerici Regulares S. Majoli Papiae congregationis Somaschae. Senere ble utdannelsen av unge satt på ordenens program, og kollegiene i Roma og Pavia ble berømte. Ordenen spredte seg til Østerrike og Sveits, og før Den franske revolusjon hadde den 199 hus i de fire provinsene Roma, Lombardia, Venezia og Frankrike. Antallet medlemmer i ordenen har sunket, men de driver fortsatt skoler og barnehjem i Italia.
Han ble saligkåret den 29. september 1747 av pave Benedikt XIV (1749-58) – dokumentet (Breve) var datert den 22. september, og helligkåret den 16. juli 1767 av pave Klemens XIII (1758-69). Et officium og en messe til hans ære ble godkjent åtte år senere. Han ble i 1928 utnevnt til skytshelgen for de foreldreløse og forlatte barn av Pius XI (1922-39), og som en typisk representant for denne form for karitativt arbeid har han fått plass i den reviderte romerske Universalkalenderen fra 1969.
Hans minnedag er nå 8. februar, mens han tidligere (før 1969) ble feiret den 20. juli. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han fremstilles i fornem venetiansk drakt med bok og krusifiks, eller som ordensmann med foreldreløse barn. Hans attributt i kunsten er kule og lenke.