Den hellige Edith (Eadgyth, Eadgith, Eadgitha, Eadida, Edyva; lat: Editha) ble født i 961 i Kemsing i Kent i Sør-England. Hun var uekte datter av den hellige kong Edgar den fredsommelige av England (959-75) og hans konkubine, den hellige Wulfrida (Wulfthryth, Wilfrida, Wulftrudis), som var novise i klosteret i Wilton ved Salisbury.
Etter broren Edwys død den 1. oktober 959 ble Edgar ny konge av England (959-75). Han var bare seksten år gammel da han tiltrådte, men han konsoliderte kongerikene Mercia, Northumbria og Wessex, og hele riket ble forent under ham. Han ble en av de første som gjorde krav på tittelen «konge av hele England». Men kongens tidlige liv var ikke akkurat plettfritt. Han forelsket seg i en ung novise i klosteret Wilton ved Salisbury, den senere hellige Wulfhilda av Barking. Kong Edgar ønsket å gifte seg med henne, men hun ville heller være nonne. Da allierte han seg med hennes tante Wenfleda, abbedisse i Wherwell, som med bedragerske hensikter inviterte Wulfhilda til sitt kloster for angivelig å bli hennes etterfølger. Men da Wulfhilda ankom, fant hun at kongen ventet på henne sammen med sin medskyldige, hennes tante. Imidlertid klarte Wulfhilda å unnslippe gjennom avløpsrørene, til tross for hun var voktet av anstandsdamer inne og vakter utenfor.
Edgar forfulgte henne til Wilton og grep henne i klosteret, men hun rev seg løs fra hans grep og tok tilflukt i kirken blant altere og relikvier. Etter dette ga Edgar avkall på henne. Han ga henne i stedet klosteret Barking og la klosteret i Horton i Dorset og flere kirker i byer i Wessex under det. Som erstatning for Wulfhilda tok han i stedet hennes kusine Wulfrida som elskerinne. Wulfrida var en kvinne som bar slør uten å være nonne, og han tok med seg henne fra Wilton, trolig i 961. Resultatet av denne forbindelsen ble en datter, nemlig Edith, som ble født i den kongelige villaen i Kemsing i Kent. Wulfhilda nektet å inngå noe permanent forhold med Edgar, og Edith var bare spedbarn da moren tok henne med seg tilbake klosteret i Wilton, som hun senere aldri forlot.
To kapellaner i dette kongelige klosteret Wilton tok seg av Ediths oppdragelse. Utdannelsen omfattet litteratur, skriving, illuminasjon, sying og brodering, og hun skal ha hatt eksepsjonelle kunstneriske evner. Edith kjente også de hellige Dunstan av Canterbury, Ethelwold av Winchester og Elstan av Ramsbury. Allerede som barn mottok hun sløret av Ethelwold. Hennes mor ble klosterets abbedisse.
Ennå ikke femten år gammel avla Edith klosterløftene, selv om kong Edgar da forsøkte å ta henne ut av klosteret for å gi henne en fremtredende posisjon i samfunnet. Han skal ha kommet dit med en mengde gull- og sølvornamenter og juveler. Disse la han ut på et rødt teppe foran alteret, mens hennes mor, som nå var abbedisse i Wilton og også noen ganger kalles hellig, sto ved siden av med et slør og et psalter. Edith valgte sløret. Da utnevnte faren henne til abbedisse for klostrene Winchester, Barking og Amesbury, men hun avslo utnevnelsene fordi hun skjønte at hun var for ung og uerfaren til å lede selv ett kloster, og hun utnevnte superiorer i alle tre klostrene. I stedet ble hun hos moren fordi hun ønsket å leve som en vanlig nonne og tjene sine medsøstre på det mest ydmyke vis, «som den hellige Marta selv».
Kort etter døde kong Edgar og ble etterfulgt på tronen av sønnen, den hellige kong Edvard Martyren (975-78), altså hennes halvbror. Men han ble myrdet i 978 da han var på besøk hos sin stemor Elfrida (Ælfthryth) i Corfe i Dorset, og samtidig hadde Edith en drøm hvor hun mistet det høyre øyet. Etter Edvards død ønsket de stormennene som hadde støttet ham, å gjøre henne til dronning, men hun nektet. Om dette tegner et temmelig seriøst bilde av henne, hadde hun også en mer livlig side, noe som går frem av en diskusjon hun hadde med biskop Ethelwold av Winchester. Han irettesatte henne for å bære fargerike klær, med til det svarte hun at hennes hjerte ikke var noe mindre rent under vakre klær enn under filler.
Edith utmerket seg ved sin personlige tjeneste for de fattige og sin fortrolighet med ville dyr. For sine egne penger bygde hun et kapell i Wilton for den hellige Dionysius av Paris (Denis), som ble dekorert av Benno med fresker av Kristi lidelse og Dionysius’ martyrium. Kapellet var av tømmer, men med rundhåndede dekorasjoner av gull og halvedelstener. Ved vigslingen av oratoriet skal Dunstan i bønn ha fått vite om hennes forestående død og at hennes tommel ikke skulle råtne, og han brøt da ut i gråt.
Like over en måned senere, den 16. september 984 (selv om det eksakte året ikke er kjent), døde Edith i Wilton, bare 23 år gammel. En uke senere viste hun seg for sin mor i en visjon, og hun hevdet da at hun hadde slått djevelen i hodet. Mirakler skjedde snart ved hennes grav i oratoriet for St Dionysius, noe som hjalp til med å etablere hennes kult. Translasjonen av hennes relikvier fant sted den 3. november 997, tretten år etter hennes død. Skrinleggingen ser ut til å ha vært entusiastisk fremmet av hennes halvbror kong Ethelred, for kongen og hans onkel Ordulf var blant dem som Edith viste seg for og krevde at hennes hellighet måtte bli anerkjent.
Edith ble den viktigste skytshelgenen for Wilton og blir noen ganger sagt å ha vært abbedisse der. Verken hennes åpenbare illegitime fødsel eller kong Knut den mektiges (1016-35) skepsis til at en datter av en så skandaløs konge kunne regnes som helgen, hindret hennes fest i å spre seg til mange klostre og Sarum-kalenderen. Vi vet om tre gamle kirker som er viet til henne., og de ble plassert sammen med skrinet for den hellige Iwi. Fra da av var de to Wiltons viktigste skytshelgener. I 1003 ødela kong Svein av Danmark byen Wilton, men vi vet ikke om klosteret delte samme skjebne. Edith, hustruen til den hellige kong Edvard Bekjenneren, som hadde blitt utdannet i Wilton, bygde om det gamle klosteret i stein.
Den viktigste kilde til Ediths legende og kult er biografien Vita Edithe som ble skrevet av kronikøren Goscelin mellom 1078 og 1087. Han var benediktinermunk, først i Saint-Bertin og deretter i Canterbury, hvor han flyttet på midten av 1000-tallet. Historikeren William av Malmesbury (ca 1080-1143) beskrev ham som «den beste biograf for engelske helgener etter den hellige Beda den ærverdige» (in laudibus sanctorum Angliae nulli post Bedam secundus). Han var opplagt kjent med livet ved klosteret i Wilton og med dets tradisjoner. Han beskriver også Wulfrida som «Wiltons skjulte skatt og lys». Goscelin ser ut til på et tidspunkt å ha tjent som kapellan for nonnene i Wilton, og han bygde på muntlig og skriftlig tradisjon som var bevart der om Edith, og i tillegg hadde han førstehånds kunnskap om bygninger og relikvier som var assosiert med henne, som hennes kleskiste som på mirakuløst vis hadde blitt bevart under en brann.
Goscelin konsentrerer sitt forvar av Ediths hellighet om hennes ydmykhet og avvisning av sin verdslige status, som for eksempel ble manifestert ved at hun bar hårskjorte og i den uten tvil apokryfe historien om at hun avslo den engelske tronen etter at Edvard Martyren døde i 978. Men til tross for dette er det helt klart at både Edith og Wilton nøt godt av spesielle fordeler og velstand på grunn av hennes kongelige fødsel. Edgar var ansvarlig for utnevnelsen av to utenlandske kapellaner til Wilton, Radbod av Reims og Benno av Trier, for å sørge for datterens utdannelse.
Bekreftelse på Ediths kongelige status og uavhengige formue kommer fra hennes bevarte personlige segl, som senere ble brukt som klosterets segl. Der beskrives hun «kongelig søster». Goscelin priser Edith for hennes dyktighet i musikk, kalligrafi, maling og brodering og hadde sett en alba brodert av henne i gull, juveler og perler, hvor Edith hadde avbildet seg selv i bønn ved Kristi føtter.
Wilton House, som ble gjenoppbygd av Inigo Jones etter en brann på 1600-tallet, står nå på stedet for klosteret i Wilton. William av Malmesbury beskrev også de vesentlige fasene av Ediths korte liv i hans De gestis regum Anglorum. Rundt 1420 inspirerte helgenens liv også et verk på Wiltshire-dialekt, kalt Chronicon Vilodunense, sive De vita et miraculis Sanctae Edithae regis Edgarii filiae Carmen vetus anglicum.
Edits minnedag i Martyrologium Romanum er 16. september. Hennes translasjonsdag var 3. november. Hun minnes i det katolske bispedømmet Clifton. I den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum blir det sagt om henne at hun «ikke forsaket verden, for hun kjente den ikke».
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler (IX), Benedictines, Bunson, Green 2, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, britannia.com, ODNB, celt-saints, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 26. mai 2004