Med foreldrenes samtykke trådte han som 15-åring i 1896 inn i augustinerordenen (Ordo Sancti Augustini – OSA) og begynte på deres skole i Valladolid, hvor rektoren var hans onkel, p. Sabas Fontecha. Den 1. august 1896 begynte han i novisiatet og ble ikledd ordensdrakten, og den 2. august 1897 avla han sine første løfter. På grunn av symptomer på tuberkulose vendte han tilbake til familien, men i 1899 gjenopptok han studiene i Medina del Campo i Valaldolid. I 1900 fortsatte han med filosofistudier på Reale Collegio Seminario i Valladolid. Der avla han sine evige løfter den 3. august samme år. I 1902 flyttet han over til klosteret Santa Maria de La Vid i Burgos, hvor han studerte teologi.
Den 17. desember 1904 ble han presteviet, 23 år gammel. Deretter fortsatte han sine studier i teologi til 1905, i 1906 studerte han videre i Tyskland før han i 1907 vendte tilbake til Spania. Der ble han utnevnt til lærer i de samme klostrene hvor han selv hadde fått sin opplæring, Valladolid og La Vid. Den 1. mai 1909 fikk han tittelen lektor. I desember 1913 kom han som professor til La Vid, og i 1916 ble han rektor for denne ordensskolen. Den 26. oktober 1921 tok han doktorgraden i teologi.
I 1923 ble han valgt til prior i Valladolid, og han beholdt dette embetet til han i 1929 ble sendt til Filippinene som provinsialråd (Filippinene tilhørte hans spanske provins) for å bygge opp en egen provins. Han ble i 1932 utnevnt til provinsial for provinsen Jesu Hellige Navn av Filippinene i Spania. Hans plikter førte ham på reiser overalt hvor provinsen var representert – Filippinene, Kina, USA, Colombia og Peru.
Den 21. juni 1935 utnevnte pave Pius XI (1922-39) ham til biskop av Teruel og apostolisk administrator av Albarracín. Han ble den 24. august bispeviet i sin elskede augustinerkirke i Valladolid. Som bispemotto tok han et sitat fra Paulus' brev til korintierne: «Selv vil jeg med største glede gi, ja ofre meg helt ut, for deres skyld» (2.Kor 12,15). Da han den 7. oktober tok bispedømmet i besittelse, siterte han fra skriften: «Jeg er kommet for å gi mitt liv for mine får». Han utnevnte p. Felipe Ripoll Morata til sin generalvikar.
Fra 1902 var han professor i latin, filosofi og teologi og åndelig veileder ved bispedømmets presteseminar. Mellom 1913 og 1924 var han rektor der. Han ble også kannik ved katedralen i Teruel. Han prøvde i 1924 å bli jesuitt, men sykdom hindret ham i å få oppfylt sitt ønske. Han måtte slutte etter to år og vendte i 1926 tilbake til Teruel. Han ble utnevnt til delegat for Katolsk Aksjon og ledet flere foreninger. I 1935 ble han utnevnt til generalvikar av Teruel.
Borgerkrigen i Spania brøt ut den 18. juli 1936 med Francos militærkupp. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen.
Teruel var den eneste regionen hvor den republikanske siden hadde betydelig militær fremgang i borgerkrigens siste fase. Byen Teruel lå ved frontlinjen, og byen var beleiret. Men biskop Polanco sto ved sitt folks side, noe som økte hans anseelse blant dem. Både han og generalvikaren valgte å bli i byen, selv om de kunne ha evakuert, som mange rådet dem til. Dermed praktiserte biskopen det råd hans hellige ordensgrunnlegger Augustin hadde gitt til biskop Honoratus: «Når vi alle er truet av den samme fare, det vil si biskoper, prester og legfolk, må ikke de som trenger de andre, bli forlatt av dem som de trenger.» (Possidius: Augustins liv, 30,11).
Da Teruel den 8. januar 1938 ble erobret av den republikanske hæren, ble biskopen arrestert. Republikanerne forsøkte å få ham til å stryke sin underskrift fra de spanske biskopenes fellesbrev som fordømte kirkeforfølgelsene. Men til tross for både trusler og løfter motsatte hans seg det, selv om han skjønte hva han risikerte. I følge noen vitner tilbød de til og med å støtte hans kandidatur til erkebispestolen i Barcelona. Han og p. Ripoll satt i fengselet i tretten måneder. De holdt ut sine lidelser med tålmodighet, trøstet og oppmuntret sine medfanger, og de organiserte et intenst åndelig liv i fengselet. Men bare sjelden fikk de tillatelse til å feire eukaristien.
Mot slutten av borgerkrigen evakuerte den republikanske siden Catalonia, og da ble fangene brukt som levende skjold for soldater på flukt. Til slutt ble de skutt i «Can Tretze» i Pont-de-Molins i Gerona den 7. februar 1939. Likene ble dynket med bensin og brent, og deretter ble de kastet ned i en slukt nær Girona. Krigen sluttet den 1. april 1939, så de var blant de siste ofrene. Deres jordiske rester hviler nå i kapellet for den hellige Emerentiana i katedralen i Teruel.
Den 2. juli 1994 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet som anerkjente deres martyrium, og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De to ble saligkåret den 1. oktober 1995 i Roma sammen med 43 andre martyrer fra Den spanske borgerkrig: Den salige Angela Lloret Marti og hennes 16 ledsagere, den salige Dionysius Pamplona og hans 12 ledsagere, den salige Peter Ruiz de los Paños y Angel og hans 8 ledsagere, de salige Karl Eraña Guruceta, Fidelis Fuidio Rodriguez og Jesús Hita Miranda og den salige Vincent Vilard David. Minnedagen for Anselm Polanco Fontecha og Filip Ripoll Morata er dødsdagen 7. februar.