Tre salige marianist-martyrer i Den spanske borgerkrig ( -1936)

Disse tre salige martyrene var legbrødre i kongregasjon Marianistene (Societas Mariae – SM), som ble grunnlagt i Bordeaux i 1817 av den salige Vilhelm Josef Chaminade for å virke innen utdanningssektoren. De forveksles lett med maristene, som heter det samme på latin og bruker samme forkortelse.

Aozaraza lå nær Escoriaza, hvor marianistene hadde et hus for utdannelse av gutter som viste tegn på begynnende kall. Karl begynte å studere der som 15-åring den 3. januar 1899 og påbegynte samtidig postulatet hos marianistene. Han trådte inn i kongregasjonens novisiat i Vitoria den 5. september 1902 og han avla sine første løfter som 19-åring den 9. september 1903 i Vitoria.

Han var liten av vekst, lite robust og noe engstelig, men hadde en sterk kjerne. Han var svært følsom og samvittighetsfull. Den 15. august 1908 avla han sine evige løfter på Collegio del Pilar i Madrid. Han startet sitt arbeid som lærer ved en skole som marianistene hadde i Villafranca de Oria, men som ikke eksisterer lenger. Senere ble han forflyttet til Collegio del Pilar i Madrid. Der utmerket han seg som en god ordensbror og en fremragende lærer. Ved sin enkelhet, selvoppofrelse og hengivenhet til klassen og studentene ble han svært populær blant dem. Karl Eraña var en fremtredende representant for den første generasjonen av spanske marianister, som var hengivne til lærerapostolatet og instituttets spiritualitet.

Fra 1916 til sin død var han rektor for flere skoler. I 1916 sendte hans overordnede ham til Ciudad Real, hovedstaden i provinsen av samme navn i området La Mancha, for å lede en friskole som biskop Irastorza akkurat hadde grunnlagt for å forbede den sosiale situasjonen for barn og fattige familier. Skolen lå i Calle La Mata 2 og het Institudo Popular de la Concepción. Blant folket var den bare kjent som La Popular. Ciudad Real hadde den gangen rundt 20.000 innbyggere, men ikke noen skole drevet av ordensbrødre.

La Populars suksess og berømmelse ble så stor at søknadene ble dobbelt så mange som de hadde kapasitet til. Skolen var for fattige barn, men mange velstående familier prøvde uten suksess å få dem til også å motta deres barn mot betaling. For å kunne ta imot alle som søkte og dessuten for også å kunne ta seg av andre sosiale lag, åpnet marianistene skolen Nuestra Señora del Prado uavhengig av La Popular. Denne skolen eksisterer fortsatt.

Don Carlos ble i 1927 forflyttet til Collegio del Pilar i Tetuán i Marokko, som var et spansk protektorat, og han etterlot i Ciudad Real et stort verk med en uventet utvikling. I Tetuán var han i seks år, og hans arbeid der var like ekstraordinært som det hadde vært i Ciudad Real og de andre stedene han hadde virket. Han begynte med 50 studenter, men da han dro, var antallet økt til 250.

I 1933 ble han igjen sendt til Madrid, hvor han i sine siste år var rektor på den prestisjefylte skolen Vår Frue av Pilar (Collegio Nuestra Señora del Pilar). Der hadde han ansvaret for de yngste studentene, og hans pedagogiske suksess var enda større enn før. Hans studenter husket ham senere for hans intense religiøse liv med en dyp tro og en stor kjærlighet til bønn, hans ydmykhet, ansvarsfølelse, godhet og naturlige enkelhet.

Borgerkrigen i Spania brøt ut den 18. juli 1936 med Francos militærkupp. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen. Utbruddet av borgerkrigen ble fulgt av et generelt utbrudd av antiklerikal følelser, spesielt rettet mot katolsk utdannelse. Skolen i Madrid ble rekvirert av republikanerne den 24. juli i forsvaret av Madrid, og alle marianistene ble kastet på dør. De spredte seg på jakt etter tilfluktssteder, og Karl Eraña flyktet fra hovedstaden, hvor han ikke var trygg. Den 25. juli la han ut på en farlig togreise til Ciudad Real, hvor han håpet å finne skjul hos tidligere elever. Men der fant han at kongregasjonens to skoler der også var rekvirert og kommuniteten spredt.

Han ble ikke arrestert i første omgang, men han hadde meldeplikt for myndighetene hver dag. Han tok ansvaret for de spredte marianistene i byen og for gamlehjemmet. Helt til sin arrestasjon styrket han dem økonomisk og moralsk. I Ciudad Real møtte han sine to ledsagere Fidelis Fuidio Rodríguez og Jesus Hita Miranda, men de skulle lide martyrdøden hver for seg.

Men den 6. september ble Karl Eraña arrestert i Ciudad Real av militsmenn fra Folkearmeen, og han satt en tid i fengsel i det gamle seminaret som nå var Folkets hus og omgjort til fengsel. Kaos hersket i Ciudad Real, hvor anarkister og kommunister kjempet om makten og militsmennene handlet uten noen kontroll. Biskopen, flere prester og mange ordensmenn ble henrettet. Natten mellom 1. og 2. september ble også fire marianister drept på denne måten.

Natten mellom 17. og 18. september ble Karl hentet på cellen og ført bort sammen med syv andre fanger, blant dem skolens gymnastikklærer Antonio Tomás og brødrene Cristóbal og Emmanuel Noblejas, som var gamle studenter fra La Popular. De ble satt på en lastebil og kjørt ni kilometer av gårde til en bro over Rio Guadiana like ved klosteret Nuestra Señora de Alarcos i Ciudad Real. I lyset fra billyktene ble de stilt opp 20 meter fra broen og skutt. Deretter fikk de hvert sitt nådeskudd. Det var ved daggry den 18. september 1936.

Dagen etter ble likene funnet av en mann fra nabobyen Valverde, og de ble tatt med til byens kirkegård og gravlagt i en massegrav. Etter at krigen var ferdig i 1939, ble graven åpnet og levningene forsøkt identifisert. Av Karl Eraña identifiserte man kraniet. Alle restene ble den 15. mai 1939 brakt til Ciudad Real, hvor de fikk en kristen begravelse på kirkegården. Den 8. april 1962 ble Karl Erañas hodeskalle igjen gravd opp og overført til kapellet i skolen Santa Maria i Carabanchel i provinsen Madrid, hvor det var bygd et mausoleum for marianistenes martyrer.

Litt etter litt oppsto det hos ham et ønske om å bli marianist når han så sine lærere og delte deres liv i studier og lek og i kapellet. Etter det første skoleåret ble han i 1893 sendt til Potitacq nær Lourdes i Frankrike. Der hadde marianistene et hus hvor de tok imot unge mennesker som ønsket å tre inn i ordenen. For Fidelis var situasjonen vanskelig, for han mislikte lærerne for deres stadige vitser. Han var på denne skolen i to år, og deretter hadde han en samtale med rektoren der om sitt kall. Fidelis sa at han ønsket å elske Jomfru Maria siden hans lærere gjorde det, og hans kall ble bekreftet.

Han trådte inn hos marianistene og ble sendt til Vitoria, hvor han den 26. august 1896 påbegynte novisiatet, som var et år med studier og bønn som var nødvendig for å bli ordensmann. Deretter fortsatte han gymnasstudiene i Escoriaza i byen Guipuzcoa nær Vitoria. Han hadde en intuitiv intelligens og var mer kreativ enn reflekterende. Han likte å fortelle vitser. Lærerne mente at han var litt ukonsentrert og ustadig og noe barnslig, men alle var enige om at han hadde en stor kjærlighet til sitt religiøse kall. Han avla sine første løfter den 8. september 1897.

Han tok artium i september 1899, 19 år gammel. Hans overordnede sendte ham da til Jerez de la Frontera i Sør-Spania, hvor marianistene hadde en skole i Calle de la Porvera. Året etter sendte de ham til skolen i Cádiz. Etter enda to år ble han sendt til Escoriaza for universitetsstudier og eksamener i Zaragoza. Han følte seg tiltrukket av historie, og av den grunn sendte hans overordnede ham igjen til Cádiz. Der fikk studentene besøk av kong Alfonso XIII (1886-1931). Den 5. august 1904 avla han sine evige løfter.

Han ble forflyttet til Madrid, hvor han kunne fullføre historiestudiene på universitetet der. Han hadde en svakhet for arkeologi, og på det fagfeltet skulle han bli en ledende skikkelse i Spania. Da han underviste på skolen Nuestra Señora de Pilar i Madrid (1910-33), ble han kjent med den berømte tyske presten og arkeologen Obermaier, som var i Spania av frykt for forfølgelser i Europa, hvor Første verdenskrig var brutt ut. I Madrid arbeidet Obermaier som professor i prehistorie ved universitetet. Han pleide å feire messen i kapellet til marianistenes skole, og for å bli bedre kjent med ham, hjalp Fidelis ham i feiringen.

Inspirert av professor Obermaier begynte Fidelis å gjøre utgravninger i Villaverde Bajo i provinsen Madrid, og han fant romerske rester. Disse studiene gjorde at man fikk mye bedre kunnskap om romernes etablering på Den iberiske halvøya. I tillegg oppdaget han restene av en gammel romersk villa i Illescas i provinsen Toledo, og i Sonseca fant han restene av systemet som sørget for vann til byen Toledo. Alle disse oppdagelsene samlet han i en studie kalt Carpetania Romana, som skulle bli hans doktoravhandling i historie i 1933. Han var også en velkjent skikkelse på fagfeltet spansk kunst.

I 1931 kollapset monarkiet i Spania og borgerkrigen rykket nærmere. En antireligiøs stemning spredte seg, og ordensbrødrene begynte å ta sine forhåndsregler. Broder Fidelis var alt for velkjent i Madrid, og i 1933 overflyttet hans overordnede ham til Ciudad Real etter 23 år i hovedstaden. I Ciudad Real mottok marianistene ham med åpne armer. Han ble lærer ved marianistenes kollegium i Ciudad Real og på den offentlige videregående skolen. Marianistenes skoler var under republikanernes oppsyn, så av frykt for anslag mot eiendommene ble ledelsen av skolene overført til legfolk.

Fidelis underviste i geografi, historie, fransk og latin, og han fortsatte letingen etter arkeologiske rester. Han fant svært god hvile i Alarcos og Calatrava. Biskopen og instituttet Santa Maria de Alarcos ba ham om å holde forelesninger på seminaret og på instituttet, og dette gikk han med på. På grunn av den ekstremt farlige situasjonen måtte ordensbrødrene bo i herberger og pensjonater ved byen.

I 1934 vant de konservative under Gil Robles valgene, noe som brakte en periode med ro til ordensfolk. Fidelis og de andre brødrene kunne igjen bo i residensen på skolen. I skoleåret 1935-36 drev han hovedsakelig sine arkeologiske ekskursjoner i regionen Alarcos. Men det harde arbeidet gikk ut over helsen hans. Han var ikke opptatt avpolitikk, og hans interesser var religiøse, pedagogiske og historiske emner.

Den 16. februar vant Folkefronten valgene i Spania, og volden og myrderiene startet. I Ciudad Real fikk de en advarsel om at skolen kunne bli satt i brann, og brødrene ble evakuert til private hjem. Den 18. juli begynte borgerkrigen med Francos opprør i Afrika. Den 24. juli kom republikanerne for å rekvirere skolen, og den 25. juli, festen for apostelen Jakob, ble den siste messen feiret i marianistenes kommunitet. De hjemløse munkene måtte finne losji i pensjonater og herberger i byen.

Den 7. august kom militsmenn til pensjonatet hvor Fidelis bodde for å arrestere en prest. Da de så at Fidelis hadde et stort krusifiks på brystet, mente de at det var grunn god nok til å arrestere ham også. Han ble holdt fengslet i to måneder i lokalene til de sivile myndighetene, og i denne tiden bidro han til å holde moralen oppe hos sine medfanger. Den 15. oktober ble han stilt for retten og frikjent. Dette var en torsdag, og siden helgene ble regnet som svært farlige, ble han rådet til å bli i fengslet hos de sivile myndighetene til mandag.

Men om kvelden angrep en gruppe revolusjonære disse lokalene og tok med seg dem som satt i fengselet der, selv de som var frikjent. De ble ført til seminaret som var omgjort til fengsel, som var et venterom for henrettelsene. Natten mellom 16. og 17. oktober ble han ført bort på en liten lastebil sammen med to sekularprester og en berømt advokat fra Ciudad Real. De ble henrettet ved daggry på kirkegården i Carrión de Calatrava i Ciudad Real. Deres legemer ble kastet i en umerket brønn i nærheten.

I 1960 ble denne brønnen gravd opp, og man fant de jordiske restene av 90 mennesker som var skutt, inkludert Fidelis. De ble overført til De falnes dal, Valle de los Caídos.

Calahorra hadde da 20.000 innbyggere, en by full av historie og kunstneriske monumenter. Jesus' onkel var prest og universitetsprofessor i historie på Instituttet i Vitoria. Snart ble det oppdaget en defekt hos gutten som skulle påføre ham lidelse og på en måte prege hele livet hans, nemlig dysartri (vanskeligheter med å artikulere seg på grunn av muskel- og nervesykdommer). Han lærte seg mange teknikker for å mestre problemet, men klarte ikke fullstendig å overvinne taleforstyrrelsene.

Fra guttedagene viste Jesus ønske om å bli prest, og da han fylte 11 år, sendte foreldrene ham derfor for å studere på seminaret. Der var han i to år. Den 14.oktober 1913 flyttet han for å studere i marianistenes postulat i Escoriaza i provinsen Guipuzcoa. Postulatet er en form for seminar for de guttene som har et ønske, om ennå bare vagt, om å bli marianist. Denne flyttingen skyldtes innflytelse fra hans onkel, Don Santiago, som bodde i Vitoria og kjente marianistene, som hadde en skole der. I tillegg hadde unge Jesus allerede et stort ønske om å bli hellig, noe han uttrykte overfor onkelen. Han oppmuntret gutten til å gjøre det som karakteriserte marianistene: å vie seg fullstendig til Maria.

Jesus' første år i Escoriaza var preget av Første verdenskrig (1914-18), og det var til tider stor spenning, siden de fleste av lærerne i Escoriaza var franskmenn. Informasjon fra skolen gir et bilde av Jesus som en seriøs, ansvarlig og from gutt, bekymret over sine taleforstyrrelser. I disse årene vokste det frem et oppriktig kall til å bli marianist.

Han trådte inn hos marianistene den 11. august 1917 og tilbrakte novisiatet i Vitoria for å undersøke sitt kall grundig. Den 14. august 1918 avla han sine midlertidige løfter. Han vendte tilbake til Escoriaza for å forberede seg til sin fremtidige misjon som lærer. I 1918 sluttet Første verdenskrig, hvor 52 marianister var døde i kamp. Det var også voldelige år i Spania, og kong Alfonso XIIIs statsminister Eduardo Dato ble myrdet. Jesus tok eksamen artium den 26. september 1921.

Jesus' første stilling som lærer var i den lille skolen som marianistene da hadde i Suances i regionen Cantabria (provinsen Santander) i Nord-Spania. Hans andre lærerpost var i Escoriaza, hvor han skulle undervise en gruppe av gutter som i likhet med ham selv noen år tidligere skulle vurdere sine mulige kall. Dette var en så ansvarsfull oppgave at den tok alle hans krefter og fylte ham med en dyp uro, så han måtte bytte skole. Hans overordnede sendte ham til Vitoria. Der fikk han roen tilbake og demonstrerte sin store entusiasme for arbeidet som lærer. Han var krevende i klasserommet og sympatisk i rekreasjonen. Han organiserte fotballkamper og kinoforestillinger for dem på søndager og helligdager.

Han reiste til Antony i nærheten av Paris i Frankrike for å avlegge sine evige løfter den 26. august 1928. Men gleden var blandet med smerte. Helt fra guttedagene hadde han ønsket å bli prest, og dette ba han nå om hos marianistene. Men hans overordnede avslo ønsket, spesielt på grunn av hans taleforstyrrelser, som han ikke var i stand til å overvinne helt. Han fortsatte å studere i fritiden, og år etter år tok han eksamener ved universitetet i Zaragoza inntil han i september 1930 tok lisensiatgraden i historie.

Den politiske situasjonen i Spania ble hele tiden verre. Overfor regjeringens trakassering av de religiøse ordenene og deres hus fantes det ingen andre midler enn å kamuflere de religiøse skolene som fellesselskaper drevet av legfolk. Ordensbrøddrene byttet stadig byer slik at de ikke skulle bli så kjent. Don Jesus tilbrakte skoleåret 1931-32 på kollegiet i Ciudad Real. I 1932 ble han sendt til Jerez de la Frontera i Sør-Spania, og året etter var han i Madrid, hvor han underviste i de øverste klassene på kollegiet Nuestra Señora del Pilar frem til 1936. Etter skoleårets avslutning i juni 1936 hadde brødrene en uke med åndelige øvelser.

Deretter reiste Don Jesus til Ciudad Real for å undervise på sommerskolen der. Han kom til byen den 6. juli. På grunn av den fiendtlige stemningen ba skolens direktør om at marianistene søkte tilflukt i pensjonater og herberger. En ung medbror, Leonardo Garay, tjente som forbindelsesledd mellom dem ved at han besøkte brødrene i deres ulike bosteder og ga dem penger å leve for. Marianistenes skole ble okkupert og biskopen av Ciudad Real, Narciso Esténaga, ble arrestert og skutt. Nå hersket det ikke lenger tvil om hvilken skjebne prester og munker gikk i møte.

Don Jesús søkte den 24. juli tilflukt i pensjonatet til en from familie i Calle Montesa 6 i Ciudad Real. Sammen med ham var to pasjonistbrødre, en claretiner og en sekularprest. Eieren av pensjonatet, Doña Ramona Navalón, og hennes tre døtre Antonia, Maria og Eulalia tok seg av de fem flyktningene så godt de kunne.

Fra første øyeblikk skjønte Don Jesús hva som ville skje med dem, og han bestemte seg for å forberede seg på martyriet. I to måneder forsøkte han å bli verdig gjennom et liv i streng bot og kontinuerlig bønn. Han ga avkall på ullmadrassen og sov på tregulvet, og ofte ba han med armene utstrakt som et kors. Han hadde ofte samtaler om religiøse spørsmål med p. Juan Pedro, som han skriftet til to ganger i uken. Før han gikk til sengs om kvelden pleide han å be om prestens velsignelse. Da han uttrykte sitt ønske om martyriet noen dager før han ble tatt, var det noen som spurte om risikoen for å bli rammet av svakhet i siste øyeblikk. Don Jesus svarte trygt: «Gud gir nåde til å stå imot.»

Etter frokost den 25. september 1936, rundt klokken ti om formiddagen kom flere militsmenn til pensjonatet. De stanset ved de fem geistlige uten et ord. Doña Ramona klagde og forsikret om at de fem var gode og fredelige menn. Selv om Don Jesús var svært følsom av natur, ønsket han soldatene velkommen med stor ro. Han tok farvel med kvinnen som hadde huset ham med et rolig smil: «Ikke vær urolig, Doña Ramona.» De ble brakt til seminaret som var omgjort til fengsel.

Samme kveld klokken 21 ble de satt på en liten lastebil og kjørt til kirkegården i Carrión de Calatrava i Ciudad Real. Der ble de skutt mot kirkegårdsmuren. I tillegg til Don Jesús, sekularpresten og claretineren var de to siste martyrene pasjonister, presten Johannes Peter Bengoa Aranguren CP og legbroren Paul Maria Leoz y Portillo CP, og enda to prester. De to pasjonistene ble saligkåret den 1. oktober 1989 i gruppen Den salige Nikeforus Díez Tejerina og hans 25 ledsagere.

Disse fem martyrenes legemer var de første som ble kastet i den herostratisk berømte brønnen ved kirkegården i Carrión. Klokken var nå 11 om kvelden, og militsmennene dro straks til pensjonatet for å samle sammen klærne til de henrettede. Da Doña Ramona spurte etter de fem mennene, fikk hun til svar at de hadde fått pass til Amerika.

Noen dager senere traff Antonia, en av Doña Ramonas døtre, på gaten en av militsmennene som hadde vært med på pensjonatet. Hun spurte om de fem mennene og fikk til svar: «Du er ingen idiot. Og de var ikke munker? Om det var noen tvil, forsvant den da de ropte: ¡Viva Cristo Rey!» (Lenge leve Kristus Kongen!) Uten å vite det ga han dermed det beste vitnesbyrd om disse autentiske martyrene som hadde gitt sitt liv for Kristus. Jesus' kranium ble den 8. april 1962 overført til kapellet i skolen Santa Maria i Carabanchel i provinsen Madrid, hvor det var bygd et mausoleum for marianistenes martyrer.

De tre marianistenes saligkåringsprosess på bispedømmeplan foregikk mellom 1962 og 1966 med vanskelige undersøkelser. Dekretet fra Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet som anerkjente deres martyrium, var datert den 6. juli 1993 og undertegnet av pave Johannes Paul II (1978-2005) samme dag. De fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».

De tre ble saligkåret av paven den 1. oktober 1995 i Peterskirken i Roma sammen med 42 andre martyrer fra Den spanske borgerkrig: Angela Lloret Marti og hennes 16 ledsagere, Dionysius Pamplona og hans 12 ledsagere, Peter Ruiz de los Paños y Angel og hans 8 ledsagere, Anselm Polanco Fontecha og Filip Ripoll Morata og Vincent Vilard David. Restene av de tre martyrene æres som dyrebare relikvier i det nye kapellet som er bygd i marianistenes skole i Ciudad Real. Deres minnedag er 18. september, den dagen da Karl Eraña ble drept.