Den salige Vincent Vilar David (1889-1937)

Den salige Vincent Vilar David (sp: Vicente) ble født den 28. juni 1889 i Manises i erkebispedømmet og provinsen Valencia i Spania. Manises er en liten by ved Valencia som var berømt for sin keramikk. Hans foreldre var Justo Vilar Arenes, som eide et keramikkverksted, og Carmen David Gimeno. Vincent var den yngste av åtte barn og han ble døpt dagen etter. Han mottok sin første kommunion som niåring, og året etter ble han fermet (konfirmert).

Etter grunnskolen ble han sendt på kostskole til piaristenes kollegium i Valencia. Kongregasjonen som til daglig kalles piarister, heter egentlig «Fattige regulerte klerikere (ordensprester) av Guds Mor for Religiøse Skoler» (Ordo Clericorum Regularium Pauperum Matris Dei Scholarum Piarum – SP) og ble grunnlagt av den hellige Josef Calasanz. Han tok eksamen artium som 17-åring. Deretter studerte han i seks år til ingeniør på den tekniske høyskolen i Barcelona og tok en grad i produksjonsteknikk med sikte på å gå inn i familiebedriften.

Vincent var et kristent nærvær blant sine jevnaldrende og studiekamerater, og han var kjent for sin barmhjertighet overfor de fattige. Han var ivrig opptatt av Kirkens sosiallære, spesielt den formen for «legapostolat» som ble oppmuntret av den hellige pave Pius X (1903-14), et svært levende tema på den tiden i det industrialiserte Barcelona. Han praktiserte også en regulær religiøs observans og utøvde et sosialt apostolat under ledelse av St. Vincent av Paul-selskapet.

Da faren døde i 1911, overtok de fire sønnene i familien keramikkverkstedet, og Vincent ble utnevnt til teknisk direktør da han hadde gjort ferdig studiene. Han satte seg fore å innføre en progressiv sosialpolitikk på fabrikken og innførte sykelønn og en pensjonsordning for arbeiderne. Han åpnet også en teknisk skole for å utdanne arbeidere i keramikkindustrien, for han så at bare spesialiserte kunnskaper kunne bedre både deres personlige og den tilbakestående spanske industriens muligheter. Skolen startet med lærere som underviste gratis, men så fikk den statlig støtte og ble offisielt åpnet i 1925. Dens berømmelse vokste, og den tiltrakk seg studenter fra hele Spania og noen fra Latin-Amerika.

Imidlertid ble hans politikk for mye å bære for hans brødre, så de overtalte ham til å forlate familiefirmaet i 1924. Han anvendte da de samme prinsippene på et annet keramikkverksted, men ble igjen tvunget til å forlate jobben, denne gangen etter bare to år. Sammen med en velstående enke og andre startet han da en fabrikk som lagde kjemiske produkter, og der kunne han som medeier sette sine avanserte sosiale prinsipper ut i praksis. Han hadde blitt tilbudt en stilling i den sivile administrasjonen i Valencia under diktaturet til general Primo de Rivera i 1923, men han avslo den og sa at hans arbeid i Manises var for verdifullt.

I 1917, da Vincent var 28 år, falt han for en ung kvinne som besøkte keramikkverkstedet, Isabel Rodes Reig (d. 1993). Hun var ennå ikke 17 år, men etter tre år med vurderinger og konsultasjoner og to år med formell forlovelse, giftet de seg den 30. november 1922. Ekteskapet var basert på et dypt kristent engasjement og var svært lykkelig helt fra starten. Vincent, som var et fremtredende medlem av flere fromme brorskap, donerte hele sin del av profitten fra den kjemiske fabrikken til seminaret i Valencia, til tross for protester fra rektoren, som også var hans onkel, om at det var alt for mye. Han besøkte Roma i forretninger og hadde private audienser med pave Pius XI (1922-39). I 1933 besøkte han og hans kone også Assisi, noe som gledet ham stort, siden han hadde en spesiell hengivenhet til den hellige Frans av Assisi.

Da Den andre spanske republikk ble proklamert i april 1931, endret klimaet seg, for nå skulle utdannelse og sosialt arbeid drives av staten, ikke Kirken. Noen katolikker bestemte seg for å ta saken i egne hender, og Vincent Vilar var den ledende kraft i å etablere et senter i Manises for religionsundervisning for lokalbefolkningen. Han sørget for et hus og overtalte til og med de lokale myndighetene til å støtte prosjektet i juli 1931. Sentret startet kveldsklasser i 1932 med 170 elever.

Men den 18. juli 1936 brøt Den spanske borgerkrigen ut med Francos militærkupp. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen. Valencia sto fast på republikansk side, og det kom til voldshandlinger fra antiklerikale enheter innen Folkefronten. Det ble feiret messe åpent for siste gang dem 19. juli. Vincent Vilar åpnet sitt hus som et tilfluktssted for karmelittnonner. Huset ble offisielt gjennomsøkt i november, og han fikk vite at hvis han stoppet med sine militante katolske aksjoner, ville han bli latt i fred. Dette avslo han kategorisk.

På den tiden arbeidet han igjen i keramikkindustrien. Fabrikken ble overtatt av den kommunistiske fagforeningen CNT, men han fortsatte der som vanlig arbeider. I februar 1937 ga han det meste av klærne og teppene i hjemmet til frysende republikanske militsmenn. Han og hans hustru dro til Valencia for å kjøpe flere, og da besøkte de en prest som hørte deres skriftemål og ga dem en konsekrert hostie for å ta med hjem. Dagen etter ga de det meste av maten som de hadde i huset, til flyktninger fra Malaga.

Samme kveld ble Vincent arrestert. Da han ble ført bort, sa hans kone til ham: «Ser deg i morgen!». Han svarte: «I morgen eller i himmelen.» Han ble brakt for den lokale revolusjonskomiteen, anklaget for å hjelpe prester, støtte Kirken og lære unge mennesker å be. To fagforeningsrepresentanter talte til hans forsvar, siden de visste hvordan han alltid hadde søkt å hjelpe sine arbeidere. Da han ble bedt om å benekte verdien av det han hadde gjort, svarte han: «Min største hedersutmerkelse er å være det jeg er og å ha handlet som jeg har gjort. Jeg fornekter ikke sannheten.»

Komiteen forsøkte å hindre at han ble henrettet og ga ordre om at han skulle overføres til modellfengselet i Valencia, men noen kommunister protesterte på gaten utenfor. Det kom til sammenstøt mellom dem og militsmennene, og Vincent ble da skutt i beina og falt på bakken. Der ble han drept med et skudd gjennom hodet. Det var den 14. februar 1937, og mordet skjedde få meter fra hans eget hjem i Manises.

Hans død skapte utbredt forferdelse på stedet. Han hadde ikke vært involvert i partipolitikk, og straks ble han av katolikkene betraktet som en martyr, drept utelukkende av hat mot Den katolske kirke. Fabrikken ble stengt i en uke som et tegn på respekt.

Bispedømmets prosess for hans saligkåring ble åpnet i 1963 og fullført i 1990. Hans legeme ble overført til sognekirken San Juan Bautista i Manises den 20. november 1967. Hans hustru, Isabel Rodes Reig, var hovedvitnet til hans liv og martyrium. Hun døde i 1993, og fikk dermed ikke oppleve mannens saligkåring. Den 6. juli 1993 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans martyrium, og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Han ble saligkåret den 1. oktober 1995 av paven i Peterskirken i Roma sammen med 44 andre martyrer fra Den spanske borgerkrig: Den salige Angela Lloret Marti og hennes 16 ledsagere, den salige Dionysius Pamplona og hans 12 ledsagere, den salige Peter Ruiz de los Paños y Angel og hans 8 ledsagere, de salige Karl Eraña Guruceta, Fidelis Fuidio Rodriguez og Jesús Hita Miranda og de salige Anselm Polanco Fontecha og Filip Ripoll Morata. Vincents minnedag er dødsdagen 14. februar.