En av de hellige martyrene fra Kina (Den hellige Augustin Zhao Rong og hans 119 ledsagere)
Den hellige Frans (sp: Francisco) Serrano ble født i 1695 i Guenejea i Granada i Spania og døpt den 3. oktober samme år. Han sluttet seg som 18-åring til dominikanerordenen (Ordo Praedicatorum - OP) i deres berømte kloster Santa Cruz i Granada. Fra begynnelsen viste han tegn på hellighet og han ble et mønster på dyder for sine medbrødre. Han ble en god venn av den hellige Johannes Alcober, som var en medbror i klosteret i Granada. De to hadde planlagt å slutte seg til den kinesiske misjonen sammen, men problemer med skipet holdt p. Alcober tilbake i Lorca. Frans dro imidlertid som misjonær, først til Filippinene, men kort etter til provinsen Fujian [Fukien] i Kina.
Frans var en ressursfull og omsorgsfull person, noe man måtte være for å overleve under slike forhold. Han var begavet med en ekstrem utholdenhet og voldsom vitalitet. Han ble vant til å klatre over murer og gjemme seg på usannsynlige steder. I de vanskelige tidene måtte han ofte forkle seg som en bonde og krysse skoger og elver om natten for å forvalte sakramentene for de kristne og gi dem oppmuntring. Johannes Alcober sa om ham: «P. Serrano er en levende påminnelse om døden. Men han arbeider så energisk som en løve for sjelenes gode».
Frans ble fengslet av anti-kristne styrker i juni 1746 sammen med den apostoliske vikaren av Fujian, den hellige biskop Peter Sanz. Sammen med dem satt tre medbrødre fengslet i Fuzhou [Futsheu; Foochow], hovedstad i provinsen Fujian: de hellige Johannes Alcober, Joakim Rojo og Frans Díaz. De fem mennene, som var knyttet sammen av sine løfter og sitt arbeid, ble brakt enda nærmere sammen i fangenskapet. Patrene Serrano, Alcober og Díaz ble tatt først, torturert og tvunget til å avsløre hvor biskop Sanz holdt til. En annen versjon sier at de ikke brøt sammen, men da biskopen og p. Rojo hørte om torturen, overga de seg for å spare sine brødre for lidelsene. Mens de satt i fengslet, kom nyheten den 20. oktober 1747 om at Frans var utnevnt til titularbiskop av Tipasa og koadjutor for biskop Sanz, men han ble aldri bispeviet. Han omtales derfor som biskop-elekt (episcopus electus), valgt biskop.
De fem prestene ble trukket i lenker til keiserens hoff, hvor de ble utsatt for den frykteligste tortur. Frans fikk et av ørene skadet av slagene han ble utsatt for. Men han ble trøstet av det faktum at alle de kristne som da satt fengslet, forsvarte misjonærene. Alle fem ble i desember 1746 dømt til døden sammen med en kateket ved navn Ambrosius Kou. Under deres lange fengselsopphold lyktes dominikanerpateren Thomas Sánchez å møte dem. Han brakte dem noen klær og litt penger, samt alle nyheter han kunne finne.
Visekongen av Beijing skrev om de fem martyrene: «Hva skal vi gjøre med disse mennene? Deres liv er i sannhet uklanderlige; til og med i fengselet omvender de menn til sine synspunkter, og deres læresetninger griper hjertene i en slik grad at deres mestre frykter verken pinsel eller fangenskap. De selv er glade i sine lenker. Fangevokterne og deres familier blir deres disipler, og de som er dømt til døden, omfavner deres religion. Å forlenge denne tilstanden betyr bare å gi dem muligheten til å øke antallet kristne».
Biskop Sanz led martyrdøden ved å bli halshogd i Fuzhou den 26. mai 1747. Etter biskopens død ble de fire prestene ble brennmerket i pannen med ordene ta dao («falsk religion»). P. Serrano skrev: «Våre hjerter jublet. Vi ble brennmerket som slaver for Jesus Kristus. Siden den store Herren aksepterer oss, er disse hodene ikke våre lenger, men Herrens. Han kan ta dem når han måtte ønske». For å få slutt på de fire dominikanerprestenes evangelisering av vokterne og soldatene, led de martyrdøden i fengselet om natten den 28. oktober 1748 ved å bli summarisk henrettet ved kvelning om natten den 28. oktober 1748. Frans var 52 år gammel.
Da bødlene vendte tilbake neste morgen for å bli kvitt likene, ble de skrekkslagne over å se at deres ansikter lyste med en overjordisk glans - spesielt mirakuløst ettersom de var døde av kvelning. Bødlene var redde for å bli straffet for ikke å utføre sine plikter, så de dekte ansiktene på ofrene, men de kristne fulgte dem likevel for å prøve å samle sammen relikviene. Soldatene visste allerede at det ville bli problemer med å bli kvitt relikviene, for biskop Sanz' jordiske rester hadde motstått brenning og diverse andre former for ødeleggelse. Av denne grunn var de kristne i stand til å berge relikviene av de fem martyrene, og de ble bevart og høyt skattet av de kristne.
Frans ble saligkåret den 14. mai 1893 (dokumentet (Breve) var datert den 18. april) av pave Leo XIII (1878-1903) som en av gruppen «Den salige Peter Sanz og hans fire ledsagere». Han ble helligkåret den 1. oktober 2000 på Petersplassen i Roma av pave Johannes Paul II som en av de 120 martyrene fra Kina (den hellige Augustin Zhao Rong og hans 119 ledsagere).
Minnedagen for de 120 kinesiske martyrene er 28. september. Denne gruppens minnedag er 26. mai, biskop Sanz' dødsdag, men 15. juni nevnes også. De fire ledsagerne har også sine individuelle minnedager - Frans Serrano den 20. oktober sammen med Frans Díaz.