De hellige tre konger: Baltasar, Kasper og Melkior (1. årh)

Da Jesus ble født i Betlehem, kom det noen vise menn fra Østen og spurte: «Hvor er den jødenes konge som nettopp er født? For vi har sett hans stjerne i Østen, og er kommet for å hylle ham» (Matt 2,2). Herskeren på den tiden, kong Herodes, ble urolig over dette. Han ba dem om å finne Jesus og melde tilbake til ham hvor barnet var. Herodes planla å drepe Jesus. De vise mennene fulgte stjernen, som førte dem til Betlehem. Der fant de Maria, Jesu mor, hennes mann Josef og Jesus, som lå i en krybbe. De knelte foran ham og ga ham tre gaver: Gull, røkelse og myrra. En drøm advarte dem mot å fortelle Herodes noen ting, så de dro hjem uten å fortelle ham hvor barnet var.

De hellige evangelistene Markus og Johannes er tause om vismennene, for de begynner sine evangelier med Jesu offentlige virke. Lukas nevner dem heller ikke. I den greske grunnteksten hos evangelisten Matteus står det mágoi, som skal bety trollmenn eller vismenn, muligens astrologer (lat: magus, pl imagi), og de kom trolig fra Persia eller Babylon (Mesopotamia). I mange århundrer hadde de prestelærde der med forbløffende nøyaktighet beregnet himmellegemenes bevegelser. De fulgte en stjerne, som moderne astronomer mener er en samstilling av planetene Jupiter og Saturn i fiskenes tegn. En slik samstilling skal ha skjedd tre ganger i år 7 f.Kr. Fenomenet er svært sjeldent – neste gang skal ha funnet sted i 1603/04.

Ingen steder i evangeliene står det spesifikt at det var tre vismenn, men den lærde kirkefaderen Origenes (ca 185-ca 254) sluttet seg til at de var tre på grunn av at de ga Jesus tre gaver. Tidligere hadde andre menn i Kirken antydet at de måtte ha vært tolv, samme antall som Jesu disipler. Omtrent samtidig kom kirkefaderen Tertullian (160-ca 220) frem til at de måtte være «nesten konger» (fere reges),1 siden Salmenes bok sier: «Fra Tarsis og de fjerne øyer sender kongene ham gaver, kongene av Saba og Seba svarer skatt» (Salme 72,10). Profeten Jesaja hadde en lignende spådom: Konger fra sydlige land Midjan, Efa og Saba skal komme. «Gull og røkelse fører de med seg. Med glede forkynner de Herrens pris» (Jes 60,6).

Vi vet ikke nøyaktig hvor «i øst» de kom fra. Noen sier Babylon, som den hellige Maximus av Torino,2 og biskop Theodotus av Ancyra.3 Andre sier Persia, som de hellige Klemens av Alexandria4 og Kyrillos av Alexandria.5 Andre igjen sier Arabia, som den hellige Justin Martyr,6, Tertullian7 og den hellige Epifanius av Salamis.8

De tre vismennene var de første ikke-jødene som tilba Jesus. Svært tidlig i den kristne æra ble de favorittobjekter i kristen kunst, og et bilde av dem var malt på veggene i en katakombe tidlig på 100-tallet. På 500-tallet fikk de navn i vest, Baltasar, Kasper og Melkior. På en mosaikk i kirken Sant'Apollinare Nuovo i Ravenna i Nord-Italia, som ble bygd rundt 560, er de tre navnene tegnet inn. Den eldste skriftlige henvisningen er fra den hellige angelsaksiske munken Beda den Ærverdige, som døde i 735. Syrerne kaller dem Larvandad, Hormisdas og Gushnasaph (og andre varianter), mens armenerne har Kagba, Badadilma og andre.9 Ifølge de fromme betraktningene til den salige Anna Katarina Emmerick (1774-1824) heter de Mensor, Seir (Sair) og Theokeno.10

Kasper (Kaspar, Caspar, Gaspar, Jasper) kommer trolig fra det syriske Gathaspar, også kjent som Gondofares og Gotarses. Melkior (Melchior) betyr «lysets konge», og kan være utledet av legendene om Betlehemsstjernen. Baltasar (Balthasar, Balthazar) er en lydomforming av det kaldeiske navnet Belt-tsar-ussur, og forekommer i Bibelen med en litt annen skrivemåte (Beltsasar) (Dan 1,7). Fra 800-tallet ble de tilskrevet hver sine gaver: Kasper kom med gull, Baltasar med røkelse og Melkior med myrra. Snart begynte kristne å spekulere i betydningen av de tre gavene. Gull symboliserte åpenbart Jesus som selv en konge – ikke bare jødenes konge, men også hedningenes konge. Røkelse sto for de tre vise menns (og hele den ikke-jødiske verden) tilbedelse til Jesus. Men myrra ble brukt til å balsamere døde, og denne gaven varslet hans død på korset, redskapet til vår frelse.

Kunstnere begynte å male Kasper som ung konge, Melkior som middelaldrende og Baltasar som en gammel mann. Senere resonnerte kunstnere slik at siden de kom fra øst, måtte i det minste en av dem ha vært svart. Dette begynte på 1400-tallet i kirken St. Gereon i Köln, hvor en av «maurerne», byens afrikanske soldatmartyrer, måtte holde krybbevake. I legendene ble så den svarte Kasper fra Nubia (Etiopia) og de lysere Baltasar og Melkior fra henholdsvis Saba og Egryskulla.

Legenden forteller at De hellige tre konger senere ble døpt i Persia av den hellige apostelen Thomas og viet til biskoper. De skal ha feiret julen sammen i år 54 og dødd like etter. Deres relikvier skal ha blitt funnet av den hellige Helena (ca 257-ca 336), keiser Konstantins mor, og brakt til Konstantinopel. Historien forteller at de ble tatt med derfra til Milano på slutten av 300-tallet av den hellige biskop Eustorgius (344-50), den hellige Ambrosius' (374-97) tredje forgjenger, selv om andre versjoner sier at de ble tatt med direkte til Milano fra Det hellige Land på 500-tallet eller under korstogene. Det virker ikke som om Ambrosius selv visste om overføringen av De hellige tre kongers relikvier til Milano, og det gjør heller ikke hans biograf Paulinus. Men det finnes en overlevering som sier at Ambrosius skal ha løsnet tre deler av De hellige tre kongers fingre og gitt dem til sin hellige søster Marcellina (ca 330-98). Disse relikviene æres fortsatt i Brugherio ved Monza i provinsen Milano.

Da Milano ble erobret i 1158 av keiser Fredrik Barbarossa (1152-90), fikk hans kansler Rainald av Dassel, erkebiskop av Mainz, tak i relikviene, og den 11. juni 1164 tok han dem med seg fra Milano. Den 23. juli dro han inn i Köln med relikviene.11 Der ble de lagt i et relikvar av gull, som var av betydelig størrelse og formet som en basilika med midtskip og to sideskip. Det finnes fortsatt bak høyalteret i katedralen, og man vet at det er et verk av Nikolas av Verdun. Disse relikviene ble gjenstand for stor ære i middelalderen, og Köln ble ett av de viktigste valfartsmålene. Fra den tid var De hellige tre konger skytshelgener for Köln. Det ble høytidelig bestemt at ikke den minste del av deres relikvier skulle kunne føres ut av byen. I kirken Sant'Eustorgio i Milano finnes fortsatt deres tomme grav med en forklarende innskrift.

Milaneserne har gjort flere forsøk på å få de ærverdige relikviene eller i det minste en del av dem tilbake. Ludovico Sforza med tilnavnet Moro klarte å få pave Alexander VI (1492-1503) til å utstede en bulle om dette, men til ingen nytte. På samme måte henvendte dominikanerne seg i 1564 til pave Pius IV (1559-65), og den hellige erkebiskop Karl Borromeus av Milano (1560-84) henvendte seg til pave Gregor XIII (1572-85) og kong Filip II av Spania (1556-98), men like resultatløst. Kardinal og erkebiskop Alfonso Litta (1652-79), prøvde på nytt i 1675, man klarte ikke å få tak i så mye som en finger eller en liten partikkel. Da den franske hæren nærmet seg Köln i 1794, ble relikviene brakt til Arnsberg, og den 6. januar 1804 ble de brakt tilbake med den aller største høytid.

Det var først ved overføringen av de Hellige tre Kongers relikvier til Köln at det vokste frem en Helligtrekongersfest, og på folkemunne ble epifani til Helligtrekongersfest eller bare Hellige tre konger. Nå er det mange steder først og fremst feiringen av de tre vise menn man forbinder med 6. januar. I middelalderen ble det utviklet helligtrekongersspill. Fra slutten av middelalderen ble det vanlig med husvelsignelse med formelen 20-C-M-B-09 (osv) skrevet på dørposten. Dette ble folkelig tolket som Caspar – Melchior – Baltasar, men i dag mest som Christus mansionem benedicat – «Kristus velsigne huset».

Opprinnelig ble de tre vismennene feiret i Martyrologiet den 1. januar (Kasper), den 6. januar (Melkior) og den 11. januar (Baltasar).12 De tre vismennenes minnedag er 6. januar. Dagen var også avmerket på den gamle Primstaven. De ble naturlig nok regnet som skytshelgen for de reisende inntil den hellige Kristoforos ble mer populær. De er også skytshelgener for gjestehus og hospitser, spillkortfabrikanter (på grunn av det vanlige kortspillet i vertshusene), for buntmakere (på grunn av at den gamle Baltasar var kledd i vinterlig pels) og ryttere. De hjalp mot trolldom og uvær og for en god død. I Köln feires de den 23. juli, som er en translasjonsfest. Der feires deres dødsdag den 11. januar.