Den hellige evangelisten Johannes (lat: Ioannes) ble født rundt år 6 i Betsaida (i dag et-Tell) ved Genesaretsjøen. Han var sønn av Sebedeus og Salome, som etter overleveringen var en slektning av Maria, Jesu mor. Johannes og hans eldre bror, den hellige apostelen Jakob den Eldre, vokste opp i en from jødisk familie, og var godt kjent med datidens teologiske skrifter. Johannes var disippel av den hellige Johannes Døperen sammen med den hellige apostelen Andreas, bror til Simon, som senere fikk navnet Peter. Før Johannes ble kalt til apostel var han fisker, og han og hans bror Jakob fikk kallet til å følge Jesus Kristus mens de satt og bøtte garn (Mark 1,19-20). Jakob skal ha vært den eldste og Johannes den yngste av apostlene, rundt 25 år da han ble kalt av Jesus.
Brødrene var nok av temperament lettbevegelige og oppfarende, for Jesus ga dem tilnavnet Boanerges, «Tordensønnene» (Mark 10,35-41; Luk 9,54-56). Da en samaritansk landsby nektet å ta imot Jesus fordi han var på vei til Jerusalem, sa Jakob og Johannes: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?», noe som antyder en sterk tro, men impulsive og lidenskapelige reaksjoner. På den andre side valgte Jesus dem til, sammen med Peter, å være med seg ved betydningsfulle anledninger som hans forklarelse på fjellet Tabor og hans dødskamp i Getsemane, samt ved oppvekkelsen av Jairus' datter.
Tradisjonen har alltid identifisert Johannes som den navnløse «disippel som Jesus elsket», som lå ved Jesu bryst under den siste nattverd, han som sto under korset som eneste disippel og Jesus betrodde sin mor, han som løp foran den eldre og langsommere Peter til graven Påskemorgen, og som trodde da ham så den tom, han som først gjenkjente den oppstandne Herre ved Tiberiassjøen. Det er ingen grunn til å betvile denne tradisjonen.
Johannes' bror Jakob ble drept i kong Herodes' forfølgelser. I Apostlenes gjerninger opptrer Johannes igjen sammen med Peter ved helbredelsen av den lamme mann ved den skjønne tempelport; han deler hans fangenskap og drar sammen med ham til de omvendte i Samaria. Den hellige Paulus kaller Johannes sammen med Peter og Jakob for søyler i Kirken i Jerusalem (Gal 2,9). Etter korsfestelsen tok han seg av Maria som en sønn som Jesus hadde bedt ham om, helt til hennes død mellom 50 og 54. Han deltok på det første apostelkonsilet i år 51, og lærte der Paulus å kjenne.
Deretter forlot han som de andre apostlene Jerusalem for å bringe Kristi budskap ut i verden. Etter den kirkelige overlevering kom Johannes rundt år 69 til Efesos, og derfra ledet han alle de syv kirkene som han tidligere hadde grunnlagt. I år 95 skal den aldrende apostel ha blitt arrestert av den grusomme kristenforfølgeren keiser Domitian og forvist til den greske øya Patmos.
I følge en lite troverdig legende fikk Domitian Johannes ført til Roma. Etter flere grusomme torturmetoder befalte keiseren at Johannes skulle kastes i en kjele med kokende olje, men oljen skal ha forvandlet seg til et forfriskende bad. Beretningen om dette underet bredte seg fort, og Domitian ble så full av angst at han satte Johannes fri og forviste ham til Patmos. Minnet om dette underet «ved den latinske port» (ante Portam Latinam) ble feiret den 6. mai. Trolig var dette egentlig vigselsfesten for en Johanneskirke på dette stedet.
Johannes satt på Patmos «fordi jeg har preket Guds ord og båret vitnesbyrd om Jesus» (Åp 1, 9). Her skrev han Åpenbaringsboken, Apokalypsen. Etter at Domitian (81-96) var død i år 96 og keiser Nerva (96-98) hadde overtatt, ble tiltakene mot de kristne opphevet og den landflyktige Johannes kunne igjen vende tilbake til Efesos. Her ble han etterfølger til den hellige biskop Timotheos, som var død, og her skrev han det fjerde evangelium og sine tre brev. Den hellige Hieronymus skrev at Johannes, da han var for gammel til å kunne preke, ganske enkelt pleide å si til folket som hadde samlet seg: «Mine barn, elsk hverandre». Da de spurte hvorfor han alltid sa det samme, svarte han: «Det er Herrens befaling, og hvis dere adlyder den, er det i seg selv nok».
Den hellige Ireneus av Lyon hadde som gutt kjent Polykarp av Smyrna, som døde i 155 eller 166, og han hadde fortalt Ireneus at Johannes levde i Efesos til keiser Trajans regjeringstid (98-117), og rundt år 101 (etter tradisjonen den 27. desember år 100), døde han i Efesos i meget høy alder, rundt 94 år gammel. Han ser ut til å ha overlevd alle apostlene, og han er den eneste av dem som med sikkerhet døde en naturlig død. Det er ikke overlevert noe troverdig om hans gravsted eller hvor det ble av hans relikvier. Noen kilder sier at han ble gravlagt på borghøyden i Efesos, i alle fall ble det tidlig bygd en gravkirke der. Keiser Justinian (527-565) bygde en basilika der. Vi hører om Johannes' gravkammer utenfor murene i Efesos i 449, da den senere hellige pave Hilarius gjemte seg der etter å ha flyktet fra den såkalte «Røversynoden».
Johannes er kalt «Den guddommelige», det vil si teolog. Han skrev: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud». Johannes' evangelium er for mystikere og poetiske sjeler, ikke for petimetere og materialister uten ånd. Tradisjonen at Johannes var forfatter av dette evangeliet stammer fra 100-tallet, og selv om det er omdiskutert, tror man i dag at han virkelig er forfatteren, eller at det muligens ble nedskrevet av en av hans disipler etter hans ord. Mange mener også at Johannesevangeliet ble skrevet av en gruppe forfattere. Åpenbaringsboken er imidlertid så annerledes i form og innhold at forskerne regner det for usannsynlig at Johannes virkelig er forfatteren.
Johannes' minnedag er 27. desember. Tidligere ble han også feiret den 6. mai (ved Den latinske Port), første gang nevnt i pave Hadrian Is (772-95) sakramentarium, men denne minnedagen ble strøket av Vatikanet i 1960. I øst minnes han den 26. desember, i Palestina den 29. desember og av armenerne den 28. desember. I Russland feires han den 8. mai. Men i de tidligste tider var det noe forvirring om datoen for hans fest; noen steder ble han feiret sammen med den hellige Jakob den Yngre, andre steder synes det å ha vært en viss sammenblanding med Johannes Døperen. Apostelens «avreise» eller «opptakelse» nevnes i menologiet i Konstantinopel og kalenderen i Napoli den 26. september, som synes å ha vært betraktet som hans dødsdag.
Men festen den 27. desember er svært gammel. Den står i kalenderen i Nikomedia på 300-tallet sammen med broren Jakob den Eldre, i Det syriske Breviarium og i kalenderen fra Kartago. I sin begravelsestale for sin hellige bror Basilios den Store i 379 nevner den hellige Gregor av Nyssa følgende fester som ble feiret mellom jul og omskjæringsfesten 1. januar: De hellige Stefan, Peter (senere flyttet til juni), Johannes og til slutt Paulus (senere også flyttet til juni). Johannes' fest står i vestlige kalendere fra 500- og 600-tallet og i Roma i Verona-sakramentariet fra 500-tallet. Hans navn står i Martyrologium Romanum.
Johannes avbildes gjerne som en ungdom, i alle fall i vesten, mens i øst blir han oftest avbildet som olding. Hyppige er også avbildningene av Jesus på korset, med Maria på den ene siden og Johannes på den andre. Hans symbol i kunsten er en ørn. Han blir også ofte vist med en kopp og en slange, noe som viser til en legende som sier at han ble gitt forgiftet vin av en Diana-prest i Efesos, som utfordret ham til å svelge den uten å bli skadet. Men Johannes velsignet den, og da kom giften frem i form av en slange og han kunne drikke vinen.
Noen steder blir det velsignet vin på hans minnedag. Den blir rakt frem med ordene: Bibe amorem Sancti Ioannis! «Drikk den hellige Johannes' kjærlighet!» At han er skytshelgen for vinbønder, stammer fra legenden om den forgiftede vinen. I middelalderen var han også skytshelgen for lysestøperne, uten dem ble det ikke noe lys i stuene.
Se en side med bilder av Johannes.