Riseberga klosterruins vestre mur tegnet av C. S. Hallbeck på 1870-tallet |
Den hellige Ingeborg ble født i 1332 på gården Ulvåsa i Östergötland i Sverige. Hun var den syvende av de åtte barna til den hellige Birgitta og hennes mann Ulf Gudmarsson. Hennes søsken var Märta (f. 1319), Karl (1321-71), Birger (1323-91), Bengt (f. 1326), Gudmar (1327-ca 1340), den hellige Katarina av Vadstena (1331-81) og Cecilia (f. 1334). Ingeborg var oppkalt etter Birgittas mor Ingeborg Bengtsdotter av Folkunga-ætten, den svenske middelalderens mest fornemme ætt.
Birgitta var i slekt med den unge svenske kongen Magnus II Eriksson (1319-64) (norsk konge 1319-43), og rundt 1335 utnevnte han Birgitta til overhoffmesterinne hos sin nygifte dronning Blanka (Blanche) av Namur for å lære henne svensk. Birgitta tok sin unge sønn Gudmar med seg, mens de andre barna ble overlatt til ulike klostre. Katarina og den yngre søsteren Ingeborg ble sendt til cisterciensernonnene i Riseberga i Närke, hvor de fikk noe utdannelse.
Det var kanskje ikke Birgitta, men heller Ulf som bestemte dette, for han kjente jo godt til Närke, der han selv var lagmann. Dette klosteret var grunnlagt på slutten av 1100-tallet. I 1241 trådte den niårige Ingeborg inn som novise i klosteret i Riseberga, og som «medgift» ga foreldrene til klosteret en gård i Hvarf inkludert et torp og en kvern i Vartofta herred, med forbehold om at deres datter hvert år så lenge hun levde skulle ha en inntekt av denne gården på «7 mark penningar».
Det heter at Ingeborg «kom langt på den åndelige veien», men hun døde i ung alder. Hun rakk imidlertid å avlegge sine høytidelige løfter i Riseberga. Vi kjenner ikke hennes dødsår, men det var rundt 1350, mens Birgitta var i Roma (1349-73). Da hun fikk vite om datterens død, gråt hun høyt. Deretter fulgte en samtale mellom Kristus og den sørgende moren som er gjengitt i Birgittas åpenbaringer (Extr 98). Der forteller hun at hun selv hørte Kristus si om Ingeborg at hun skulle «raskt nå frem till ærens krone». Kristus lovet altså Ingeborg evig salighet.
Kort etter sin død begynte Ingeborg virkelig å kalles «Sankta Ingeborg» i store deler av Närke. I 1434 nevnes det i et testamente om gaver til «Sankt Göran och Sankta Ingeborg». Abbedisse Margareta Clausdotter i Vadstena (d. 1486) skrev om Ingeborg at «Gud gjør mange jærtegn ved hennes grav for dem som kommer dit og påkaller hennes hjelp».
På det dypt religiøse 1300-tallet nådde Sverige gjennom den hellige Birgitta hellighetens største topper. Ikke mindre enn syv av hennes barn og venner æres som hellige, og man skulle kunne kalle dem «De birgittinske helgenene». Foruten hennes hellige døtre Katarina av Vadstena og Ingeborg av Riseberga gjelder det den største svenske teologen Mattias av Linköping, som har skrevet forordet til den hellige Birgittas Åpenbaringer; Peter Olovsson av Skänninge, den første generalkonfessoren i birgittinerordenen; Peter Olovsson av Alvastra, prior i det berømte cistercienserklosteret, som etter Birgittas diktat nedtegnet hennes Åpenbaringer, og de hellige biskopene Hemming av Åbo og Nils Hermansson av Linköping.
Vi kjenner ingen minnedag for Ingeborg, men i Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen.