Skytshelgen for Sverige og birgittinere, for Europa (1999); for pilegrimer, for leger og for en fredelig død
Den hellige Birgitta ble født ca 1303 i Finstad ved Uppsala i Uppland i Sverige. Hennes far Birger Pedersson var Upplands lagmann (lovkyndig og talsmann hos kongen) og rik godseier. Hennes mor Ingeborg Bengtsdotter var hans andre hustru. Hun var datter av lagmannen for Östergötland stammet fra Folkungaætten, den svenske middelalderens mest fornemme ætt og i slekt med det regjerende kongehuset. På begge sider var det stormannsslekter med politisk innflytelse, høy kultur og i tillegg kirkelig sinnelag, noe deres mange donasjoner til kirker og kirkelige institusjoner viser. Birgitta ble sendt til en tante i Aspenäs ved innsjøen Sommen da moren døde ca 1315.
Etter farens ønske ble den 14-årige Birgitta ca 1317 giftet bort til den fire år eldre Ulf Gudmarsson, som var sønn av lagmannen av Närke. De bosatte seg på Ulvåsa gård i Östergötland. De første årene levde det unge ekteparet i avholdenhet, religiøst engasjert og fysisk umodne som de var. Senere fikk de åtte barn, fire sønner og fire døtre, i et lykkelig samliv, blant dem den salige Katarina av Vadstena og sønnen Karl, som ga sin mor mange bekymringer i senere år. Ulf synes å ha bestemt barnas utdannelse og giftemål. Deres eldste datter Märta ble av politiske grunner giftet bort til den mektige Sigvid Ribbing, som var en av rikets verste røverriddere. Hun følte sterk motstand mot ekteskapet, men føyde seg etter sin mann som loven bød henne. Birgitta ivaretok sine huslige og representative plikter i det store hjemmet, kulturelle interesser med studier i latin og bibelkunnskap, og en utstrakt velgjørenhet.
Tresnitt av den hellige Birgitta som skriver ned sine åpenbaringer, Hans van Ghetelen (1496), i dag bevart i Det Kongelige Bibliotek i København.
Ca 1335 ble hun utnevnt overhoffmesterinne hos den nygifte dronning Blanka (Blanche) av Namur, hvor hun forsøkte å få henne og kong Magnus II Eriksson til å ta livet mer alvorlig. Han var svak og en smule ondskapsfull, mens hun var velmenende, men uansvarlig og elsket luksus. Kongen fikk løpende underretning om Guds mening om hans regjering. Kongeparet respekterte henne, men fortsatte sitt gamle liv. I 1341 forlot hun hoffet.
Birgitta tok seg også av familiens religiøse liv: fellesbønn og valfarter, blant annet til hellig Olavs grav i Nidaros (Trondheim). Etter den yngste sønnen Gudmars død va 1340 foretok hun en annen valfart sammen med mannen i 1341/42 som fikk avgjørende betydning, nemlig til apostelen Jakob den Eldres grav i Santiago de Compostela i Spania. De andre barna var innkvartert i et kloster mens foreldrene var borte. Reisen til fots gjennom Tyskland og Frankrike ble et møte med situasjonen ute i Europa: 100-årskrigen mellom Frankrike og England, som truet Europas enhet, og pavenes babylonske fangenskap i Avignon, som truet Kirkens enhet. Etter denne valfarten gikk de to ektefeller med tanker om å gå i kloster. De levde i avholdenhet og bønn. Ulf besøkte Alvastra cistercienserkloster, og her døde han den 12. februar 1344.
Det ble vendepunktet i Birgittas liv. Hun tok ringen av fingeren, fordelte det hun eide på sine barn, de fattige og noen kirker, beholdt bare det nødvendigste til seg selv og henga seg til et liv i bot og bønn. I 13434-46 bodde Birgitta i Alvastra-klosteret. Nå begynte hun også å få de mange åpenbaringene som skulle gjøre henne kjent, og nedskrivingen av dem betegnes som svensk middelalders litterære hovedverk. Hun ble innført i Guds rådslutninger med beskjed om å offentliggjøre dem. Hun skulle være en profetisk røst i tiden, ikke minst overfor sine egne standsfeller, som hadde så stor innflytelse, og overfor kongehuset
Som sekretær for Birgitta meldte Peter Olovsson seg. Han var subprior og senere prior for Alvastra cistercienserkloster. Hun fortalte sine åpenbaringer for ham, og han oversatte og skrev dem ned på et enkelt og vakkert latin som hun kontrollerte, når hun ikke selv dikterte på latin. De gjorde sterkt inntrykk på munkene der og på de teologer i Birgittas vennekrets som hun ba om å kontrollere nedtegnelsene: kanniken Mattias, biskop Hemming av Åbo og andre biskoper. Det oppsto en krets omkring henne, de såkalte «birgittinske helgener», som levde på et høyt åndelig nivå og gjorde Birgitta kjent. Hennes tiltrekningskraft skyldtes ikke noen lyst til å dominere. Hun skildres av alle som et taktfullt og saktmodig menneske.
Birgittas åpenbaringer var ikke teologiske i systematisk forstand og ikke spekket med sitater fra Bibelen og kirkefedrene. De er ikke «forbedret» av teologisk skolerte sekretærer, som noen har hevdet. De er praktiske og konkrete, ofte med utgangspunkt i aktuelle misforhold i samfunn og Kirke, preget av hverdagen i kvinnens, husfruens og adelsdamens liv, og opplevd umiddelbart i sammenheng med en åndelig virksomhet. Som regel er det enten Kristus, Maria eller en helgen hun hører tale til seg, og ofte ser hun også hendelser i den overnaturlige verden i tilknytning til dem. Det skjedde især når hun var alene i bønn, i ekstatisk tilstand, med sansene koblet fra; men noen ganger også ved bordet, enkelte ganger til og med på ride- eller spasertur. Mange domsscener over avdøde venner og bekjente inngikk i dem, men også bestemte faser i Kristi og Marias liv.
Et helt Maria-officium ble til i samarbeid med Peter fra Skänninge, beregnet for nonnene i det dobbeltklosteret hun ønsket å stifte. Til det laget hun omkring 1345 en klosterregel som hadde den hellige Augustins regel som utgangspunkt. Den fikk prioren i Alvastra som den endelige redaktør. Som byggegrunn valgte Birgitta i 1346 Vadstena ved Vättern, og ba kong Magnus skjenke denne grunnen og støtte foretagendet med penger og arbeidskraft. Det gjorde kongen, inntil han ble trett av Birgittas åpenbaringer, som var blitt stadig mer kritiske overfor ham og hans styre. Birgitta la, i tidens stil, ikke fingrene imellom, blant annet da hun fordømte konges korstog mot Latvia og Estland. Det kom til et brudd mellom dem og byggingen gikk i stå.
Birgitta hadde fått sine venner biskop Hemming av Åbo og magister Mattias til å foreta en reise til Frankrike for å megle mellom den franske og den engelske kongen i den lange krigen og overtale paven i Avignon til å vende tilbake til Roma. Oppdraget mislyktes, og det fikk Birgitta til å ta den store beslutningen selv å dra til Roma og virke for disse viktige anliggender og fremfor alt for pavens stadfestelse av hennes klosterregel og klostergrunnleggelse, som hun i følge et guddommelig tilsagn skulle motta i Roma. I tillegg ville hun motta den spesielle jubileumsavlaten i det hellige år 1350 i Roma. Høsten 1349 brøt hun opp, fulgt av noen venner; Peter av Skänninge ble den åndelige leder av den lille svenske kolonien i Roma. Året etter kom hennes datter Katarina til og også Peter fra Alvastra. De bodde først i huset til en kardinal, men Birgitta ble oppsagt fra dette bostedet og fant ikke noe annet. Men omsider fikk Birgitta og Katarina et fast tilholdssted ved Piazza Farnese i (det nåværende) Casa di Sta Brigida, som den fornemme romerske enken Francesca Papazuri eide. Hun ble Birgittas venninne og stilte huset til hennes rådighet så lenge hun levde.
Her levde hun et klosterlignende liv med sine husfolk, besøkte Romas kirker og dyrket Romas helgener, som hadde «gjort byens gater røde med sitt blod». Den aktuelle situasjonen i byen harmet henne derimot: Kirkebygningenes og prestenes forfall og legfolkets religiøse likegyldighet. Hun ivret for en reform. Hun studerte latin, sov lite og på en hard briks, fikk fortsatt åpenbaringer og dikterte dem til en ny sekretær, den spanske biskopen Alfons av Jaén, som hadde trukket seg tilbake til et liv som eremitt, men nå sluttet seg til henne. Birgitta tok seg av pilegrimer og trengende. Hun foretok også en rekke valfarter, blant annet en toårig reise til mange av Italias helligdommer. Hun ba ved den hellige Frans' relikvier i Assisi, den hellige Thomas' i Ortona, den hellige Andreas' i Amalfi, den hellige Bartolomeus i Benevento, den hellige Matteus' i Salerno, den hellige Nikolas' i Bari og hun besteg Monte Gargano, den hellige Mikaels helligdom.
Birgitta deltok i jubelåret 1350, men måtte stadig vente på pavens tilbakekomst til Roma. I 1367 kom omsider Urban V til Roma, og Birgitta fikk hans godkjennelse av sin klosterregel i 1370, kort før han igjen vendte tilbake til Avignon, hvor han døde samme år. Birgittas inntrengende brev til hans etterfølger Gregor XI om å komme til Roma for å bli, førte ikke til noe. (Det lyktes imidlertid for Katarina av Siena i 1377.)
Etter en visjon valfartet Birgitta i 1371 med sine venner til Det hellige land. Med henne var datteren Katarina, sønnene Karl og Birger, Alfonso av Vadaterra og andre. Reisen startet uheldig, for i Napoli viklet sønnen Karl seg inn i et forhold til dronning Johanna I, en kvinne med et lite misunnelsesverdig rykte. Selv om hans kone fortsatt levde i Sverige og dronningens tredje mann levde i Spania, ønsket Johanna å gifte seg med ham, og han var langt fra uvillig. Moren var skrekkslagen, og henga seg i hvileløs bønn for en løsning på den vanskelige situasjonen. Karl ble slått med feber, og etter to ukers sykdom døde han i sin mors armer. Sammen med Katarina var han hennes yndlingsbarn, og etter hans begravelse dro Birgitta i dyp sorg til Palestina. Dronning Johanna og hennes erkebiskop fikk et budskap fra henne om å høyne det moralske nivå i byen. På Kypros ba dronning Eleonora av Aragón om hennes råd.
Etter nesten å ha druknet i et skibbrudd utenfor Jaffa ble hennes reise gjennom Det hellige Land en serie visjoner av de begivenheter som hadde skjedd der og annen himmelsk trøst. Etter fire måneder i Det hellige land vendte de tilbake til Roma i mars 1373. Birgitta var utmattet av reisen og hjemsøkt av tørrhet i bønnen. Enda en gang åpenbarte Kristus seg for henne og trøstet henne, og noen dager etter, den 23. juli 1373, døde hun etter å ha mottatt de siste sakramentene av sin trofaste venn Peter av Alvastra. Det var i "Casa di Sta Brigida", som i dag er kloster for Birgittasøstre (Elisabeth Hesselblads gren). Hennes lik ble brakt tilbake til Sverige av barna Birger og Katarina og de nærmeste venner, og mottagelsen i Östergötland ble et sant triumftog. Først den 4. juli 1374 var kisten fremme i Vadstena, hvor Birgitta hadde ønsket å bli gravlagt. Der var det etter pave Urbans stadfestelse av ordenen allerede gjort begynnelsen til et kloster, som hennes datter Katarina straks overtok ledelsen av.
Vadstena ble et dobbeltkloster for seksti nonner og tjuefem munker, under ledelse av en abbedisse. Munker og nonner bodde i hver sin klausur, men delte samme kirke. Gitre skilte sonene for munker, nonner og legfolk. I verdslige saker var abbedissen overhode, men i åndelige spørsmål bestemte munkene. Alt overskudd ble gitt til de fattige, luksuriøse bygninger ble forbudt, men de som bodde der kunne ha så mange bøker for studier som de ønsket. Birgittaordenen (Ordo Sanctissimi Salvatoris) (Den hellige Frelsers orden) hadde på det meste 70 klostre. I dag er det tolv klostre for Birgittasøstre, mens ordenen ikke lenger teller noen munker, til tross for et forsøk fra en engelskmann på å gjenopplive den mannlige grenen i det 20. århundre.
Etter Birgittas død sørget hennes venner og medarbeidere for hennes litterære etterlatenskaper: Åpenbaringene i åtte bind med magister Mattias' prolog, ordensregelen, Maria-officiet samt noen avsluttende åpenbaringer, redigert av Alfons. Den latinske originalen ble trykt i Lübeck i 1492 og hurtig oversatt til svensk. Få måneder etter hennes død hadde Peter fra Alvastra og Peter fra Skänninge hennes biografi ferdig til en kanoniseringsprosess. Den ble supplert av biskop Nikolas av Linköpings protokoll over mirakler ved hennes grav.
Hennes åpenbaringer ble mottatt i fire avgrensede perioder: Sverige (1344-49), Roma (1350-63), diverse pilegrimsturer (1364-70) og pilegrimsreisen til Det hellige Land (1372-73). Ektheten og ortodoksien i hennes åpenbaringer ble gjenstand for teologenes uenighet under prosessen og senere også på konsilene i Konstanz og Basel (1414 og 1431). Hun er som andre helgener (for eksempel Bernadette) ikke kanonisert for sine åpenbaringers, men for sine dyders skyld. Ikke desto mindre fremheves hennes litterære etterlatenskaper som en religiøs og kirkehistorisk bedrift i svensk middelalder.
Hennes datter Katarina fikk pavens godkjennelse av Birgittas orden, men hun fikk ikke oppleve morens helligkåring, som skjedde den 7. oktober 1391 av pave Bonifatius IX. Hennes navn står i Martyrologium Romanum og hennes fest ble skrevet inn i den romerske kalenderen i 1623. Hennes attributter i kunsten er bok, pilegrimsstav, hjerte og kors.
Birgitta ble feiret i den gamle kalenderen den 7. oktober, som både var dagen for helligkåringen og overføringen av relikviene til Blåkyrkan i Vadstena, hvor de fortsatt æres. På denne datoen feires fortsatt hennes translasjonsfest i Birgittinerordenen. Frem til 1969 ble hun minnet den 8. oktober i den romerske kalenderen, men hennes minnedag er nå dødsdagen 23. juli.
I forbindelse med åpningen av bispesynoden for Europa i Vatikanet utropte pave Johannes Paul II den 1. oktober 1999 de hellige Katarina av Siena, Edith Stein og Birgitta av Sverige til skytshelgener for Europa, i tillegg til de hellige Benedikt og Kyrillos og Methodios, som var det fra før.
Se også Birgittasøstrenes eget nettsted, og Birgittas åpenbaringer på latin.