Den hellige Peter Olovsson av Skänninge (1298-1378)

Den hellige Peter Olovsson (Petrus Olai, Petrus Olavi) ble født i Skänninge i Östergötland i Sverige. Han ble trolig født i 1298, ut fra opplysningene på hans gravstein at han «døde i sitt åttiende år og 56 år etter sin prestevielse». Han kom fra en temmelig fattig middelklassefamilie med de fromme og oppriktige foreldre, Olov og Bothild. Hans eneste søster het Margareta. Hun ble senere nonne i St. Ingrids kloster i Skänninge, etter initiativ fra den hellige Birgitta. Det fortelles at han tidlig utmerket seg for sin gudfryktighet og et stille og tilbaketrukket vesen.

Han må ha fått sin første skolegang i Skänninge. Han ble bestemt for prestekallet og studerte på katedralskolen i Linköping i likhet med alle prestestudentene i Östergötland. Men han hadde ingen ambisjoner om en strålende kirkelig karriere, og han levde i streng askese. Han ble presteviet da han var 24 år gammel. Deretter var han prest i Skänninge, og han ble i 1340 forstander for Helgeandshuset i Skänninge, et kloster som var grunnlagt på 1330-tallet og viet til omsorg for gamle, syke og fattige. Her kom hans mildhet og barmhjertighet riktig til syne.

Som tidens kristne for øvrig dro Peter på flere pilegrimsferder. Vi vet at han var i Aachen, Uppsala og Vadstena. Ofte gikk han sammen med sine to venner Sjunde Fota og Vezelbaerg (Fogden Siunde og Wezelius Baenk). Hans biograf Ulf Birgersson skriver at han skal ha vært en strålende skriftefar, confessor gloriosus. Adjektivene som ellers går igjen i hans to biografier er munter, lystig og glad.

Den hellige Birgitta valgte etter en visjon i 1348 Peter til sin skriftefar etter den hellige Mattias av Linköping, som hadde fått et kjøligere forhold til Birgitta etter at det kom til et brudd mellom henne og kong Magnus II Eriksson (1319-64) (norsk konge 1319-43 som Magnus VII). Peter Olovsson synes ikke å ha vær noen spesielt lærd mann, men han ble likevel høyt skattet av Birgitta for sin fromhet og hengivenhet. Peter ble også med som hennes ledsager og åndelige veileder da hun høsten 1349 dro til Roma for å virke for at paven vendte tilbake dit fra sitt babylonske fangenskap i Avignon, men fremfor alt for å få pavens stadfestelse av hennes klosterregel og klostergrunnleggelse, som hun i følge et guddommelig tilsagn skulle motta i Roma. I tillegg ville hun motta den spesielle jubileumsavlaten i det hellige år 1350 i Roma. Peter av Skänninge ble værende i Roma som hennes skriftefar, og han ble den åndelige leder av den lille svenske kolonien i Roma.

Året etter kom hennes datter Katarina og den hellige Peter Olovsson av Alvastra også til Roma. Denne Peter Olovsson var prior i cistercienserklosteret i Alvastra og Birgittas sekretær. De kalles begge Petrus Olai eller Petrus Olavi, så for å skjelne dem må vi ta med «etternavnene» «av Skänninge» eller «av Alvastra» (på latin: Petrus Olavi Alvastrensis; Petrus Olavi Skeningensis).

De bodde først i huset til en kardinal, men Birgitta ble oppsagt fra dette bostedet og fant ikke noe annet. Men omsider fikk Birgitta og Katarina et fast tilholdssted ved Piazza Farnese i (det nåværende) Casa di Santa Brigida, som den fornemme romerske enken Francesca Papazuri eide. Hun ble Birgittas venninne og stilte huset til hennes rådighet så lenge hun levde. Der bodde også Peter av Skänninge som skriftefar og åndelig veileder for henne og de andre svenskene som bodde der. Det sies at Birgitta ikke foretok seg noen ting uten hans uttrykkelige tillatelse. I jubelåret 1350 ble han utnevnt av paven til skriftefar for de skandinaviske pilegrimene som da besøkte Roma.

Peter Olovsson av Skänninge hadde nok å gjøre i Roma, for Birgitta skriftet ofte, opptil tre ganger hver dag. Peter var også hennes lærer, og kalles derfor magister, selv om han aldri hadde oppnådd denne akademiske tittelen. Han underviste henne i latin, teologi og liturgisk sang. I tillegg fungerte han som husfar og økonomiforvalter for Birgittas raskt voksende husstand. Han ledsaget Birgitta på hennes tallrike kirkebesøk og senere på hennes valfarter. Han oversatte også hennes åpenbaringer til latin, selv om det oftest ble gjort av Peter Olovsson av Alvastra, som oppholdt seg like mye i Roma som på Alvastra.

I de første årene i Roma skrev Birgitta og Peter av Skänninge sammen det officiet til Jomfru Marias ære som nonnene i det planlagte klosteret i Vadstena skulle lese og synge. De 21 lesestykkene i Mariaofficiet, tre for hver ukedag, ble skrevet av Birgitta alene. De har fellestittelen Sermo angelicus de excellentia beatae Mariae virginis («Engelens lovsang om Jomfru Marias dyder») og beskriver de ulike avsnittene i Marias liv. De poetiske partiene (hymner og lignende) er det Peter som har skrevet. I lesestykkene skildres det hvordan englene og Det gamle testamentets fromme gledet seg over Kristi mor Maria før hennes fødsel, og han skrev også en hymne om Marias opptakelse i himmelen med sjel og legeme, som Birgitta hadde en urokkelig tro på. Birgittas og Peters Maria-officium er stadig i bruk i de fem klostrene som følger den gamle Birgittaregelen: Syon, Altomünster, Uden, Weert og Vadstena.

På slutten av oppholdet i Roma var Peter av Skänninge lam i den ene hånden og halt etter et fall ned fra taket av Birgittas bosted i Roma. Han deltok på den valfarten Birgitta og Katarina i 1371 foretok til Det hellige Land. Med dem var også Birgittas sønner Karl og Birger, biskop Alfons av Vadaterra og andre. Etter Birgittas død førte han sammen med Peter Olovsson av Alvastra, Katarina og Birger og andre av Birgittas venner hennes legeme tilbake til Vadstena.

Trekisten med relikviene forlot Roma den 2. desember 1373, og den ble båret over Alpene, gjennom Dalmatia, Østerrike, Brno og Danzig, hvor relikviene ble stilt ut i lengre tid. Dette skyldtes vanskelighetene med å krysse Østersjøen om vinteren. Deretter ble skrinet brakt med båt til Sikavarp på Öland og videre til Söderköping, og den 4. juli 1374 var kisten fremme i Vadstena, hvor Birgitta hadde ønsket å bli gravlagt. Der ble de mottatt med jubel av de brødre og søstre som allerede hadde begynt et klosterliv der etter pave Urban Vs (1362-70) godkjennelse av klostergrunnleggelsen i 1370. Den 3. desember 1378 godkjente pave Urban VI (1378-89) også Birgittas orden og dens regel.

Vadstena skulle bli et dobbeltkloster for 60 nonner og 25 munker, tretten av dem prester (etter de tolv apostlene pluss den hellige Paulus), fire diakoner (etter Kirkens fire store latinske kirkelærere) og åtte legbrødre (nonnene, diakonene og legbrødrene var til sammen 72, det samme antall som Jesu disipler), alle under ledelse av en abbedisse. Munker og nonner bodde i hver sin klausur, men delte samme kirke. Gitre skilte sonene for munker, nonner og legfolk, og korene var lagt slik at munker og nonner ikke så hverandre. I verdslige saker var abbedissen overhode, men i åndelige spørsmål bestemte lederen for munkene, generalkonfessoren. Birgittinerordenen eller «Den hellige Frelsers orden» (Ordo Sanctissimi Salvatoris – OSsS) hadde på det meste sytti klostre.

Den første abbedissen for klosteret ble Katarina, og Peter av Skänninge begynte fra 1374 å fungere som munkesamfunnets første åndelige forstander, eller generalkonfessor som var hans tittel. Han var da over 75 år gammel, men han gikk med glød inn for sitt nye verv. Vi vet at han underviste nonnene i liturgisk sang, og han var en benådet skriftefar. Fra hans tjenestetid forteller hans biograf Ulf Birgersson følgende episode: En fattig bonde kom til klosteret og tilbød seg å skjenke en ku som gave. Da generalkonfessoren fikk vite at bonden var fattig og hadde en familie å forsørge, takket han vennlig, men bestemt nei til gaven. I stedet ga han ham penger tilsvarende verdien av en ku til sine barn.

Etter Birgittas død sørget hennes venner og medarbeidere for hennes litterære etterlatenskaper: Åpenbaringene (Revelationes caelestes), som består av tre omfangsrike visjonstekster og 600 kortere åpenbaringstekster i åtte bind med magister Mattias' prolog, ordensregelen (Regula Sanctissimi Salvatoris), Mariaofficiet samt noen avsluttende åpenbaringer, redigert av Alfons av Vadaterra. Den latinske originalen ble trykt i Lübeck i 1492 (editio princeps) av Bartholomaeus Ghotan og hurtig oversatt til svensk. Få måneder etter Birgittas død, i desember 1373, hadde Peter av Alvastra og Peter av Skänninge hennes biografi (Processvita) ferdig med det formål å gi paven de opplysningene om Birgitta han trengte for å helligkåre henne. Biografien ble skrevet på vei nordover fra Roma med Birgittas relikvier, da følget stanset i Montefalco før de dro videre over Alpene. Den ble supplert av biskop Nils Hermansson av Linköpings protokoll over mirakler ved hennes grav.

Generalkonfessor Peter Olovsson av Skänninge døde allerede den 16. september 1378, rundt åtti år gammel. Etter hans død begynte man å anrope hans forbønner hos Gud. De bønnesvarene som fulgte, viste hans makt til å hjelpe, og Peter Olovsson fikk ry for å være helgen. Fra 1408 begynte det å skje mirakler ved hans grav. For å bevare hans minne for ettertiden og for å oppnå en formell helligkåring ble det skrevet to biografer om ham. Den ene, De vita domini Petri Olavi, ble skrevet i 1427 av Ulf Birgersson (Ulpho) (d. 1433), Vadstenas sjette generalkonfessor (1423-26), som også skrev den hellige Katarinas biografi. Den andre og mindre utførlige biografien, Fragmentum de vita et miraculis Petri Olavi, confessoris beatae Birgittae, ble skrevet av munken Mats Larsson (Mathias Laurentii), som ble opptatt i klosteret i Vadstena i 1453 og døde der i 1486. Begge biografiene er bevarte. Den første beskriver det tradisjonelle bildet av Peter slik det var bevart av familien i Skänninge, mens hovedkilden for den andre biografien var klostertradisjonen i Vadstena. Dermed kompletterer de hverandre.

Samtidig nedtegnet man de miraklene som var skjedd på Peters forbønn, og i alt femten er beskrevet fra det første i 1408. Men arbeidet med Peter Olovssons helligkåring ble ikke drevet med samme iver som arbeidet for Birgittas og Katarinas helligkåringer, og man kom ikke lenger enn til å skrive ned hans biografi og fortegnelsen over miraklene. Han kom derfor ikke til å tilhøre de offisielt helligkårete helgenene, men i klosteret i Vadstena ble han æret som hellig. Folkefromheten oppfattet ham som en nær og kjær helgen og forbeder.

Man hadde åpenbart hatt håp om ikke bare å få Birgitta og datteren Katarina helligkåret, men også generalkonfessoren Peter av Skänninge og prioren Peter av Alvastra. Generalkonfessor Nils Ragvaldssons redegjørelse på svensk for Katarinas skrinlegging i Vadstena den 1. august 1489 slutter med en oppregning av noen svenske helgener som man nå, etter Katarinas skrinlegging, også håpet å få offisielt helligkåret: «först S. Sigfridi söstersöner, Martyres, item helga Brynolph Biscop i Skarom, h. Biscop Nicolaus af Linkopunge, h. Mester Pædher her i Wadhstenom, Prior Pædher i Alvastrom, h. Fru Ingridh i Skeninge».

Birgittas åpenbaringer støtter det positive bildet som gis av Peter Olovsson i de to biografiene. Men dokumentene fra Birgittas helligkåringsprosess, Acta et processus canonizationis beatae Birgittae, gir et helt annet og negativt bilde av ham. De beskriver hvordan han utøvde en uhyre streng justis over Birgitta, dominerer henne, lar henne knele for seg under måltidene og bruker økonomien til å herske med jernhånd i Birgittas hus. Men man må huske at denne livsstilen ble diktert til Birgitta i åpenbaringer, og Peter gikk lydig inn i den rollen han hadde fått.

Peter har ingen egen minnedag, men i Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen.

På det dypt religiøse 1300-tallet nådde Sverige gjennom den hellige Birgitta hellighetens største topper. Ikke mindre enn syv av hennes barn og venner æres som hellige, og man skulle kunne kalle dem «De birgittinske helgenene». Foruten hennes hellige døtre Katarina av Vadstena og Ingeborg av Riseberga gjelder det den største svenske teologen Mattias av Linköping, som har skrevet forordet til den hellige Birgittas Åpenbaringer; Peter Olovsson av Skänninge, den første generalkonfessoren i birgittinerordenen; Peter Olovsson av Alvastra, prior i det berømte cistercienserklosteret, som etter Birgittas diktat nedtegnet hennes Åpenbaringer, og de hellige biskopene Hemming av Åbo og Nils Hermansson av Linköping.