Den hellige Josef av Anchieta (1534-1597)

Den hellige Josef av Anchieta (sp: José de Anchieta) ble født den 19. mars 1534 i San Cristóbal de la Laguna på Tenerife, en av Kanariøyene i Spania. Han ble døpt den 7. april. Han kom fra en velstående og fornem familie og var muligens i slekt med den hellige Ignatius av Loyola, jesuittordenens grunnlegger. for Josefs bestefar skal ha vært fetter av Ignatius’ far. Josefs foreldre var Juan López de Anchieta, som kom fra en fornem baskisk familie og var en jordeier fra Urrestilla, som hadde rømt til Tenerife i 1525 etter å ha deltatt i et mislykket opprør mot kongen, Karl V. Hans mor var Mencía Diaz de Clavijo y Llarena, som nedstammet fra en av erobrerne av Kanariøyene. Anchieta, Ancieta eller Ancheta er en spanifisering av det baskiske navnet Antxieta eller Antxeta.

Fra Josef var fjorten år gammel, studerte han på jesuittenes kollegium i Coimbra i Portugal. Han ble imponert over meldingene om den hellige Frans Xaviers apostolat og hadde som rådgiver p. Simon Rodrigues, en av Ignatius’ første ledsagere og grunnlegger av ordenens portugisiske provins. Den syttenårige Josef avla i 1551 kyskhetsløfte foran statuen av Jomfru Maria i katedralen i Coimbra og viet seg til tjeneste for Gud. Deretter trådte han den 1. mai 1551 inn i jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) i deres novisiat i Coimbra. Som novise ødela han nesten helsen på grunn av overdreven askese, og han fikk en skade i ryggraden som nesten gjorde ham til pukkelrygg.

Josef ble sendt til Brasil i 1553, nitten år gammel, ikke med noen tanke på å gjøre ham til misjonær, men i håp om at det milde klimaet skulle få hans vaklende helse på beina igjen. Men han skulle komme til å ha smerter resten av livet. Han var en av de første jesuittene som reiste til Brasil, og han kom til å arbeide blant kolonistene og de ville innfødte i 44 år. Brasil var blitt «oppdaget» den 22. april 1500 av en portugisisk flåte under kommando av Pedro Álvares Cabral.

I São Vicente fikk han raskt kontakt med tupi-indianerne, som bodde i utkanten av bosetningen. Ettersom han var dyktig i språk, lærte han fort tupi-guaraní, som var det vanligste språket blant den innfødte befolkningen. Hans interesse for språket var ikke bare akademisk, for hvis han ønsket å kristne dette folket, måtte han først snakke språket deres.

I januar 1554 fulgte Josef sin superior, den portugisiske p. Manuel de Nóbrega SJ, og tolv andre jesuitter, som klatret opp det skremmende Serra do Mar til et platå som indianerne hadde kalt Piratininga, langs elven Tietê, hvor de håpet å etablere en misjon og en skole. De ankom den 24. januar, og dagen etter feiret p. Nóbrega messe. Siden det var festen for den hellige apostelen Paulus’ omvendelse, kalte de misjonen for São Paulo (St. Paulus). Fra denne misjonen utviklet dagens store metropol seg, og de to jesuittene regnes som byens grunnlegger. Jesuittkollegiet São Paulo av Piratininga, som det ble kalt, begynte snart å utvide seg og blomstre som et befolkningssenter.

I de neste tyve årene ble Josef værende i distriktet rundt São Paulo og fortsatte med misjonsarbeidet, mens han delte sin tid mellom de innfødte og nybyggerne. Han ble svært dyktig i tupi-språket og fullførte en grammatikk i 1555, som deretter ble brukt av portugisiske nybyggere og misjonærer. Senere samlet han også en ordbok på tupi-guaraní. Han var svært knyttet til sitt folk, lærte deres skikker, deltok i deres daglige aktiviteter og respekterte deres levemåte. Han skrev en katekisme for sine «brasilianske brødre», tilpasset deres tankeverden, som ble utstrakt brukt i misjonsarbeidet, og han forsvarte dem mot de utbyttende kommersielle interessene som invaderte deres land i kjølvannet av de portugisiske oppdagelsesreisende. Han foretok mange reiser til det indre av landet, og han tilbakela store distanser uten tanke på fare og ubehag.

Men de portugisiske kolonistene drev med systematiske plyndringer av indianerlandsbyene og drepte deres innbyggere eller tok dem som slaver, så indianerstammene langs kysten av de nåværende statene São Paulo, Rio de Janeiro og Espírito Santo gjorde opprør og dannet en allianse, Tamoyo-konføderasjonen, som snart støttet de franske kolonistene som i 1555 hadde slått seg ned i Guanabara-bukten under kommando av den hugenottiske (protestantiske) viseadmiralen Nicolas Durand de Villegaignon. Tamoyo-konføderasjonen ble utstyrt med våpen av de franske hugenottene, som prøvde å etablere en fransk bosetning med sikte på å fortrenge portugiserne. De angrep São Paulo flere ganger fra 1562 til 1564, men byen motsto angrepene.

Anchieta og Nóbrega, som var motstandere av den måten de portugisiske kolonistene behandlet indianerne, og de hadde hatt en alvorlig konflikt med Duarte da Costa om dette spørsmålet, bestemte seg for å starte fredsforhandlinger med Tamoyo-konføderasjonen i landsbyen Iperoig i dagens Ubatuba, på nordkysten av staten São Paulo. Josefs eneste ekspedisjoner bort fra misjonen var sammen med sin superior, som han ofte tjente som tolk for. I 1563 dro de sammen for å forhandle frem fred mellom portugiserne og tamoyo-indianerne Josefs dyktighet i Tupi-språket var avgjørende i dette arbeidet. Forhandlingene varte lenger enn ventet, og før man var kommet frem til en avtale om våpenhvile, ble Josef holdt tilbake i Iperoig som frivillig gissel hos tamoyo-indianerne.

Men freden ble brutt da Estácio de Sá, en nevø av den nye generalguvernøren av Brasil, Mem de Sá (1500-72), fikk ordre om å utvise de franske kolonistene for godt. Med innflytelsesrik støtte og velsignelse fra Anchieta og Nóbrega dro han av gårde med en hær fra São Vicente og grunnla festningsvollene til Rio de Janeiro ved foten av Pão de Açúcar i 1565. Josef Anchieta var med ham og deltok som feltskjær og tolk i en rekke slag mellom portugiserne og deres indianske allierte og franskmennene og deres indianske allierte. Han var også ansvarlig for å rapportere tilbake til generalguvernørens hovedkvarter i Salvador i Bahia og deltok i det siste og seierrike slaget mot franskmennene i 1567.

På denne bakgrunn knytter en historie Anchieta og Nóbrega til arrestasjonen og henrettelsen av en hugenottisk flyktning, skredderen Jacques Le Balleur, av generalguvernør Mem de Sá i 1559, men historisk forskning basert på samtidige dokumenter viser at denne hugenotten ikke døde i Brasil. Han ble i virkeligheten ført til Bahia og deretter sendt til Portugal, hvor hans første rettssak ble fullført i 1569. I en sak nummer to i portugisisk India i 1572 ble han til slutt dømt av tribunalet til inkvisisjonen i Goa. Josef Anchieta var overhode ikke involvert i denne episoden.

Under de siste militæroperasjonene for å slå ned tamuin-opprøret ble Josef av Anchieta kalt tilbake fra ekspedisjonen og presteviet i juni 1566, 32 år gammel. Ordinasjonen skjedde i katedralen i Bahia av Pedro Leitão, den første biskopen som kom til Brasil. Året etter dro Josef sammen med p. Nóbrega for å grunnlegge den kolonien som nå er kjent som Rio de Janeiro. Han regnes som medgrunnlegger av Rio de Janeiro. Et jesuittkollegium ble grunnlagt i Rio under ledelse av Nóbrega, og Josef Anchieta ble bedt om å bli værende, og han etterfulgte Nóbrega etter hans død i 1570. Til tross for hans skrøpelighet og dårlige helse samt strabasene ved de langsomme reisene til forts og med skip på den tiden, reiste Josef Anchieta i de neste ti årene i stor utstrekning mellom Rio de Janeiro, Bahia, Espírito Santo og São Paulo for å konsolidere jesuittmisjonen i Brasil.

I 1577 ble Josef av Anchieta utnevnt av jesuittenes fjerde ordensgeneral, Everard Mercurian, til provinsial for jesuittene i Brasil. Han hadde et territorium på rundt 2 400 kilometer med kystlinje å besøke. De fleste av hans visitasjoner ble foretatt i en liten båt, men inne i landet måtte han gå til fots, siden hans ryggskade gjorde at det å ri var for smertefullt. Han var to ganger nær døden, og siden hans helse ble stadig verre og gjorde det umulig for ham å utføre sine plikter, ba han om å få bli løst fra vervet som provinsial. I 1587 fikk han ansvaret for misjonen i Espírito Santo, hvor han ga ytterligere ti år til misjonen. En del av tiden tilbrakte han med å skrive dikt og dramaer. Han dro med jevne mellomrom inn i regnskogen for å finne noen innfødte å omvende og for å invitere dem til å komme og bo i landsbyer.

I tillegg til sine overnaturlige evner var Josef også kjent for sin fengslende og elegante veltalenhet. Han hadde en relativt god kjennskap til medisin, som han gjorde bruk av når han hjalp sine indianere. Han ble utnevnt til rektor for kollegiet São Vicente og superior for misjonene der og i São Paulo. Han viste en usedvanlig dyktighet i detaljene ved administrasjon. Selv om han nå fikk administrative plikter i tillegg til sin undervisning og forkynnelse, mistet han aldri interessen for den innfødte befolkningen. Han lyktes i å omvende maramomis-stammen.

Det var i denne perioden han begynte å skrive skuespill for å forbedre moralen. Hans studenter oppførte stykkene i friluft i Bahia, og de var skrevet på ulike språk: latin, spansk, portugisisk og tupi. Ved hjelp av mellomspill på brasiliansk var også indianerne i stand til å oppfatte meningen. Handlingen var tatt fra Bibelen og katolsk tro og tjente som midler for opplæring og oppbyggelse. Dette var trolig det første forsøket på scenekunst i Den nye verden, og Josef ble kjent som «Den brasilianske nasjonale litteraturens far». Han var også poet og skrev salmer som straks ble svært populære blant de innfødte og portugiserne.

Blant indianerne er han fortsatt en legendeomspunnet skikkelse. Det fortelles om ham at fuglene i skogen lot seg kjærtegne av ham, vannet i sjøen dannet en vegg rundt ham mens han ba og berøringen av hans klær ga syke helsen tilbake. Mange legender dannet seg rundt ham, som for eksempel at han skal ha prekt for og roet ned en angripende jaguar. Til denne dag vil folkefromheten ha det til at å be til Josef Anchieta beskytter mot rovdyrangrep.

Han hadde profetiens nådegave og beskrev ofte hendelser som skjedde langt unna. Selv om han konstant led av legemlige sykdommer, gjennomførte han de mest strabasiøse reiser, og der syntes han å ha en overnaturlig evne til å klare seg uten søvn eller hvile. Distriktene som han evangeliserte, var alltid de mest utmattende og farlige. Hans opptegnelser og brev er en viktig kilde til informasjon om de brasilianske indianerne på 1500-tallet. Han etterlot seg en betydelig samling religiøs poesi på portugisisk, spansk, latin og tupi, og oversatte også religiøse tekster til tupi.

Hans makt over mennesker, både ville og siviliserte, var uimotståelig. Han var konstant i bønn, og ofte var han omgitt av et blendende lys uten selv å være klar over det. Han var nesten fullstendig uten noen jordiske eiendeler og gikk barføtt på sine apostoliske ekspedisjoner. I sine 44 år i Brasil var Josefs eneste prinsipp: «Ingenting er for anstrengende når målet er Guds ære og sjelenes frelse».

Folket krevde hans helligkåring, og hans helligkåringsprosess ble introdusert den 22. juni 1627. Hans heroiske dyder ble anerkjent den 10. august 1786 av pave Pius VI (1775-99), og dermed fikk han tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 15. mars 1980 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) et dekret som fritok fire ærverdige fra kravet om det miraklet som vanligvis er nødvendig for saligkåring. Det gjaldt Josef av Ancheta, biskop Frans de Montmorency-Laval (1623-1708), Kateri Tekakwitha (1656-1680) og sr. Maria Guyart (1599-1672). Disse fire ble saligkåret den 22. juni 1980 av pave Johannes Paul II i Roma, og to uker senere feiret paven en messe til Josefs ære i São Paulo i Brasil.

Den 3. april 2014 ble tre av disse fire salige helligkåret av pave Frans, nemlig Josef, Frans de Montmorency-Laval og Maria Guyart. Dette skjedde uten noen seremoni, bare ved et pavelig dekret. Dette kalles stadfestelse av kult eller ekvipollent helligkåring. Josef kalles «Brasils apostel» og regnes som medgrunnlegger av byene São Paulo og Rio de Janeiro. Hans minnedag er dødsdagen 9. juni. Kateri Tekakwitha var blitt helligkåret den 21. oktober 2012 av pave Benedikt XVI (2005-13).