Den hellige Karl Garnier (fr: Charles) ble født den 25. eller 26. mai 1606 i Paris i Frankrike. Han var sønn av den velstående skattmesteren for Normandie og fikk en utmerket utdannelse ved kollegiet Louis-le-Grand i Paris. Han trådte som 18-åring den 5. september 1624 inn i jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) i deres novisiat i Paris. Han studerte filosofi og teologi på Clermont-kollegiet i Paris, underviste på jesuittkollegiet i Eu i tre år og ble presteviet i 1635, 29 år gammel.
Deretter meldte han seg straks frivillig for misjonen i Ny-Frankrike (Canada), men på grunn av farens protester ble anmodningen avslått. Men han søkte igjen året etter, og denne gangen gikk faren med på det, så han ble overført til misjonen blant huronindianerne. Han dro til Dieppe og forlot Frankrike den 8. april 1836 sammen med fem andre jesuitter, blant dem p. Pierre Chastellain og den hellige Isaak Jogues. De ankom Québec den 11. juni sammen med guvernøren i Nouvelle-France, «Ny-Frankrike», Huault de Montmagny.
Den 1. juli var Karl på vei til Three Rivers for å møte flåten av huroner som kom på sitt årlige besøk for å drive pelshandel. Da de dro hjemover i midten av juli, var han med dem og kom til Ihonatiria den 13. august. Der ble han ønsket hjertelig velkommen av den hellige p. Johannes av Brébeuf, og i sitt første brev til faren skrev Karl at «det finnes ikke noe sted på jorden hvor jeg kunne ha vært lykkeligere».
Den 11. september kom også Isaak Jogues til Ihonatiria. Men så brøt det ut en koppeepidemi blant jesuittene og deres hjelpere, og den spredte seg snart til huronene. Epidemien varte over vinteren, og i denne tiden døpte misjonærene mer enn tusen personer, alle nær døden. Huronene var som alltid skeptisk til «Svartkjolene», og fordi de som ble døpt faktisk døde, konkluderte de med at jesuittene hadde forårsaket epidemien for å redusere huronenes antall. Misjonærene var fullt klar over at deres liv var i fare, men epidemien gikk heldigvis over da indianerne aksepterte deres anbefaling om å isolere de syke, og de var i stand til å fortsette sin tjeneste.
De neste to årene brukte Karl Garnier på å lære huronenes språk av Johannes av Brébeuf. De ble i Ihonatiria til juni 1638, da Johannes flyttet misjonssenteret til en ny misjonsstasjon som ble etablert Teanaustayé nær Hillsdale i Ontario. Etter å ha lært språket flytende, ble Karl overført til misjonsstasjonen i Ossossané, som Johannes hadde grunnlagt i juni 1637. I november 1639 ble han og Isaak Jogues sendt til Petun- eller Tobacco-indianerne, som de fant var temmelig fiendtlig innstilt til «Svartkjolene». De husket at huronene hadde anklaget misjonærene for å ha forårsaket koppeepidemien i Huronia tre år tidligere.
Etter å ha tilbrakt vintermånedene blant Petun-indianerne innså begge misjonærene at besøket var en fiasko, og derfor vendte de tilbake til Ossossané. Men p. Garnier hadde ikke mistet motet, så han vendte høsten 1640 tilbake til Petun-indianerne sammen med p. Pierre Pijart. Karl følte at de nå var mindre truende og bestemte seg for å bli. Det er ikke kjent hvor lenge han arbeidet blant dem, men det er kjent at han fra 1644 til 1646 var hos de huronske kristne i Saint-Ignace. Vinteren 1647 dro han og p. Leonard Garreau tilbake til petunene og grunnla to misjoner. Karl hadde ansvaret for Etarita (Saint-Jean) og p. Garreau hadde ansvaret for Ekarreniondi (Saint-Matthieu). Karl fant at petunene var mer sympatisk innstilt enn ved tidligere besøk, så han bygde et kapell ved hver stasjon, og i løpet av kort tid døpte han 184 indianere.
Siden 1642 hadde irokeserne vært på krigsstien mot huronene. De hadde den 4. juli 1648 drept den hellige p. Antonius Daniel og brent Teanaustayé. I november 1649 ga huronene beskjed om at irokeserne nå var på krigsstien mot petunene og hadde sverget på å brenne ned deres landsbyer i løpet av vinteren. Stilt overfor denne trusselen instruerte Karl Garnier sin nylig ankomne assistent, den hellige Noel Chabanel, om å vende tilbake til hovedkvarteret. Karl hadde oppnådd en god del blant petunene og mye kunne fortsatt gjøres, men han mente det var best å spare assistentens liv om han kunne. P. Chabanel forlot derfor misjonsstasjonen den 5. desember 1649.
Midt på ettermiddagen den 7. desember, mens Karl gikk på sin vanlige runde i landsbyen, hørtes livredde rop i Etarita: «Irokesere!» Angriperne slo ned menn, kvinner og barn. Karl sprang rundt i landsbyen og oppfordret alle til å flykte, men selv ville han ikke dra. Han var den eneste presten der og hastet rundt og ga absolusjon til de kristne og døpte barn og katekumener. Da han skulle til å gå inn i en brennende hytte for å døpe den syke som lå der inne, fikk han en irokesisk kule i brystet og en annen i magen. Da han falt på bakken, kastet irokeseren seg over ham, rev av ham prestekjolen og etterlot ham for å dø i kulden.
Men kort tid etter fikk Karl bevisstheten tilbake. Han fikk øye på en døende petun-kriger like ved og sloss seg på beina for å gi ham absolusjon. Men mens han vaklet fremover, kom en irokeser bakfra og skalperte ham og kløyvde skallen hans med en tomahawk, og han falt død om. Dette var den 7. desember 1649. To mil unna i Saint-Matthieu så p. Garreau den svarte røyken fra Etarita og skjønte hva det betydde. Uventet nok fortsatte ikke irokeserne sine herjinger, så Saint-Matthieu ble spart. Den 8. desember dro p. Garreau og flere speidere til Etarita og fant Karls lik. De vasket det i desembersnøen, dekket det, gravde en grunn grav nær kapellet og resiterte begravelsesbønner da de la martyrens legeme i graven. Da misjonærene i 1650 forlot Huronia for å dra til Québec, tok de Karl Garniers jordiske rester med seg. Pater Garniers superior skrev om ham at «selve hans latter talte om godhet».
Disse martyrene er med-skytshelgener for Canada. Karl Garnier og de syv andre jesuittene ble saligkåret den 21. juni 1925 og helligkåret den 29. juni 1930 av pave Pius XI (1922-39). Deres minnedag ble lagt til 26. september, men etter kalenderrevisjonen i 1969 feires de den 19. oktober, den første ledige datoen etter Isaak Jogues' martyrium den 18. oktober (evangelisten Lukas' festdag), og deres fest ble gjort obligatorisk for hele Kirken som Nord-Amerikas protomartyrer («De hellige Johannes av Brébeuf og Isaak Jogues og deres seks ledsagere»). Jesuittordenen feires deres minnedag den 16. mars, mens de fortsatt feires 26. september noen steder. Deres navn står i Martyrologium Romanum.
Det finnes helligdommer til deres minne i Auriesville i New York og i Midland i Ontario, som er populære valfartsmål.