Den hellige Lucia av Siracusa (~286-~304?)

Den hellige Lucia ble født rundt 286 (283?) i Siracusa (Syrakus) på Sicilia i Italia. Hun er en historisk skikkelse som uten tvil led martyrdøden i Siracusa, sannsynligvis rundt 304 i forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305). Hennes minne ble æret tidlig, en innskrift på gresk i Giovanni-katakomben i Siracusa fra rundt 400 nevner at en jente ved navn Euskia døde på Lucias festdag. Innskriften ble funnet i 1894 sammen med hennes gravsted, Loculus. Lucia nevnes også i messens kanon og er en av de høyest ærede kristne jomfrumartyrer. Legenden er kanskje mindre sannsynlig:

Den forteller at Lucia ble født i Siracusa som datter av rike foreldre fra de høyere samfunnslag. Faren var av romersk bakgrunn, men han døde da Lucia var ung, slik at det var moren som tok seg av hennes oppdragelse. Moren skal ha hett Eutychia, noe som tyder på en gresk avstamning. Som så mange andre av de tidlige martyrer som Kirken ærer, hadde Lucia allerede som barn avlagt evig kyskhetsløfte og aktet å gi alt sitt jordiske gods til omsorgen for de fattige, men hun fortalte ingen om denne beslutningen, ikke engang moren. Da hun vokste opp til en vakker ung pike, lovet moren henne bort til en adelig hedensk yngling. Lucia lyktes i å utsette forlovelsesfeiringen, mens hun ba innstendig til Gud om at han måtte redde henne fra dette ekteskapet.

Moren ble svært syk etter i flere år å ha lidd av blødninger som ingen lege kunne kurere. Da overtalte Lucia henne til å foreta en valfart til det populære pilegrimsmålet Catánia, mindre enn åtte mil fra Siracusa. Der var graven til den hellige jomfru og martyr Agathe, som var blitt drept 52 år tidligere i forfølgelsene under keiser Decius (249-51). Mor og datter reiste til Catánia. I bønn viste Agathe seg for Lucia og sa: «Min søster, hvorfor ber du til meg om noe du like godt selv kan gi din mor? Din tro har helbredet henne!»

Som takk for dette miraklet ga moren Lucia lov til å leve ugift og å gi medgiften til de fattige. Men den kommende brudgommen, krenket og med såret stolthet, anga henne som kristen til keiser Diokletians stattholder på Sicilia, Paschasius. Dette skjedde i året 303, som var det blodigste året under keiserens kristenforfølgelse. Lucia ble fengslet og torturert, men hun var standhaftig og klaget ikke. Da ble hun dømt «ad lupanare», til å sendes til bordellet som straff. Der skulle hennes kyskhet gå tapt, og Den Hellige Ånd, som hun hadde fortalt dommeren at opplyste henne, vike fra henne.

Hun skulle fraktes på en oksekjerre til spott og spe gjennom byen, men tusen mann og flere okser klarte ikke å rikke jomfruen. Den rasende stattholderen fikk da samlet ved rundt hennes føtter og prøvde å brenne henne, men igjen ble hun berget av Gud. Deretter helte han kokende olje over henne, men hun fortsatte å være uskadd. Da ble stattholderen svært redd, og hun ble dømt til døden ved sverdet, og bødlene kjørte et sverd i halsen på henne. Men Lucia levde så lenge at en prest rakk å komme og gi henne sakramentet. Da først døde hun. Men før hun døde, forutsa hun den straff som skulle møte Paschasius, at kristenforfølgelsen snart ville ta slutt, at keiser Diokletian ikke ville regjere lenger og at han medregent i vest, Maximian Herkules (286-305), ville dø.

Dessverre kan ikke denne vakre fortellingen godtas uten skepsis. Detaljene i legenden er muligens bare tatt fra lignende skildringer av jomfruers martyrdød. Det er også et faktum at keiser Maximian ikke døde umiddelbart etter at hans regjeringstid var over, som profetien hadde sagt. Det er også vanskelig å tro at en hedensk romersk guvernør skulle bære navnet Paschasius (avledet av «påske»). Men andre elementer av legenden kan man kanskje feste større lit til. Det er ingen grunn til å tvile på tid og sted for Lucias martyrium – Siracusa på Sicilia, rundt 303/304, og dødsmåten virker heller ikke usannsynlig. Man må håpe at sammenknytningen av Agathe og Lucia ikke er senere tiders utbrodering. De to var Sicilias to viktigste og mest kjente helgener.

Lucias navn, som fremkaller forestilling om lys (latin: lux), var kanskje grunnen til at hun ble skytshelgen for synet, og at det dermed ble alminnelig å påkalle henne mot øyensykdommer. Men legendene har ofte mer dramatiske forklaringer, og i kunsten fremstilles hun ofte med to øyne på et fat.

Legenden forteller at en hedensk yngling ble forelsket i den kristne jomfruens uvanlig vakre øyne, noe som fikk henne til å rive dem ut og sende dem til ham på et fat. Dette førte til at han øyeblikkelig lot seg kristne. Og Lucia fikk glede av sitt offer, for forsynet utstyrte henne med et par enda skjønnere øyne enn tidligere. Hva som skjedde med den unge mannen, sier legenden ingen ting om.

Lucias legende stammer trolig fra 400-tallet. Selv om ikke detaljene er pålitelige, er det ingen tvil om den store ære som ble henne til del i den tidlige kirken. Hun er en av de få kvinnelige helgenene som opptrer i den hellige pave Gregor I den Stores (590-604) Kanon, og det er spesielle bønner og antifoner for henne i hans Sakramentarium og Antifonarium. Hun minnes også i det eldste Martyrologium Romanum. Hennes navn finnes også i greske liturgiske bøker, i marmorkalenderen i Napoli og i den hellige Hieronymus' martyrologium fra 500-tallet. Den hellige engelskmannen Aldhelm av Sherborne (død 709) er den første forfatteren som bruker hennes akter til å gi en full beretning om hennes liv og død. Det gjør han i prosa i Tractatus de Laudibus Virginitatis og deretter på vers i diktet De Laudibus Virginum. Den hellige Beda den Ærverdige tok senere historien inn i sitt Martyrologium.

Lucias grav i Lucia-katakomben i Siracusa ble gjenoppdaget på 500-tallet, og over den ble det reist et åttekantet kapell i bysantinsk stil. Det er fortsatt bevart, selv om det er ombygd mange ganger. På 1100-tallet ble det utvidet til en mektig basilika, Chiesa di Santa Lucia. Til høyre for koret står granittsøylen som hun angivelig ble henrettet ved. Kirkeskipet er utsmykket med et mesterverk av maleren Michelangelo da Caravaggio: Seppellimento di Santa Lucia («St. Lucias begravelse») fra 1609. I Roma ble Lucias fest innført på 500-tallet.

Det er usikkert hva som skjedde med Lucias relikvier, men munken Sigebert av Gembloux (1030-1112) sier i sin Sermo de Sancta Lucia at hennes legeme lå uforstyrret på Sicilia i 400 år før hertug Faroald av Spoleto erobret øya og overførte den helliges legeme til Corfinium (i dag Pentima) i Italia. Deretter tok keiser Otto I den Store (936-73; keiser fra 962) i 972 det med til klosteret St. Vincent i Metz i Lorraine i Frankrike. Derfra ble en arm brakt til klosteret i Luitburg i bispedømmet Speyer, en hendelse som blir minnet av Sigebert selv på vers.

Men det finnes også andre versjoner. I Siracusa blir det fortsatt bevart et ribbein av Lucia, mens de andre relikviene i 1038 ble tatt med av bysantinerne til Konstantinopel. Da byen ble erobret i 1204, fant franskmennene noen relikvier av Lucia der, og dogen av Venezia sikret seg dem til klosteret St. Georg der. De har siden 1860 vært oppbevart i kirken Santi Geremia e Lucia i Venezia, hvor de ble æret av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) mens han var patriark av Venezia. I år 1513 ga venetianerne Lucias hodeskalle i gave til kong Ludvig XII av Frankrike (1498-1515), og han ga det til katedralen i Bourges. Men en annen versjon forteller at dette hodet ble brakt til Bourges fra Roma, hvor det hadde blitt overført i den tiden relikviene hvilte i Corfinium.

Lucia minnes den 13. desember både i vest- og østkirken. Hennes fest feires som en lysfest i årets mørkeste måned, særlig i Italia og Sverige, men også i resten av Skandinavia og andre steder i Europa, for eksempel Ungarn, Serbia og Kroatia. I Sverige stammer skikken senest fra året 1780. Før den gregorianske kalenderreformen var Lucia-natten den lengste i året. Sangen Santa Lucia er fortsatt populær på Sicilia og i Skandinavia. Hennes minnedag er også avmerket på den norske primstaven.

På slutten av Romerrikets dager hadde paven enorme eiendommer på Sicilia, og de sicilianske martyrene Lucia og Agathe ble tatt inn i Canon Romanus eller Den romerske kanon (Eukaristisk bønn I) etter forvandlingen blant de syv kvinner som blir anropt som forbedere i strofen Nobis quoque (Felicitas og Perpetua, Agathe, Lucia, Agnes, Cecilia og Anastasia). Det hevdes at det var den hellige pave Gregor I den Store (590-604) som gjorde det. Lucia nevnes også i den ambrosianske Kanon.

I domkirken i Siracusa, en praktfull basilika som er bygd inn i et antikt tempel, er et kapell viet henne. Der står en kronet sølvstatue med palmegren og oljelampe. Ellers er hennes attributter to øyne på et fat eller et sverd. Pave Honorius I (625-38) bygde en kirke til hennes ære i Roma, Santa Lucia in Selci (=kiselstein).