Skytshelgen for Orknøyene og fiskehandlerne der; for Shetland
Den hellige Magnus Erlendsson [Magnús] ble født rundt 1076 på Orknøyene nord for Skottland (nå en del av Skottland). Han var av norsk ætt og sønn av Erlend Torfinnsson, jarl av Orknøyene, og hans hustru Thora, datter av Sumerlidi Ospaksson fra Island. Deres ekteskap er det første beviset på de nære forbindelsene mellom Island og jarlefamilien på Orknøyene. Gjennom sin mor var Magnus en slektning av den hellige biskop Jón Ögmundsson av Hólar (1052-1121).
Magnus’ farfar og farmor var jarl Torfinn Sigurdsson og hans hustru Ingebjørg Finnsdotter. Ingebjørgs foreldre var Finn Arnesson og hans hustru Bergljot Halvdansdatter, og gjennom henne var denne familien i slekt med den norske kongen Harald II Hardråde (1045-66), halvbror av kong Olav II den Hellige (1015-30). Bergljot var nemlig datter av Halvdan Sigurdsson, kong Haralds bror. Jarl Torfinn og Ingebjørg hadde tvillingsønnene Erlend og Pål [Erlendr og Páll Þorfinnsson], og de styrte Orknøyene sammen etter farens død i 1064. Erlend hadde sammen med sin hustru Thora sønnene Erling og Magnus og tre døtre, den ene het Gunhild, mens Pål hadde sønnen Håkon [Hákon Pálsson] og mange døtre. Magnus skal ha hatt en uklanderlig barndom og fått en god skolegang, noe som gjorde ham i stand til å lære «de hellige skrifter». Tvillingbrødrene Erlend og Pål var venner og godt forlikte, og under deres styre var det en fredelig tid på Orknøyene.
Men da deres sønner ble voksne, brøt det ut strid, og det endte med at Håkon (d. ca 1126), som ble regnet som den største urostifteren, måtte reise utenlands. Han kom først til kong Olav III (Haraldsson) Kyrre (1067-93) i Norge, men derfra dro han til Sverige. Der heter det at han lot seg spå av en gammel hedensk sannsiger, som lovte at han skulle bli enejarl på Orknøyene og stamfar til en stor slekt.
En tid etter kong Olav Kyrres død i 1093 dukket Håkon opp hos hans sønn, kong Magnus III Berrføtt (1093-1103). Håkon egget kongen til å dra vest over havet for å hevne sin farfar, kong Harald III (Sigurdsson) Hardråde (1045-66), og ta igjen makten i de gamle norske utflytterbygdene. Samtidig skulle han greie opp i forholdet på Orknøyene, så Håkons far fikk makten. Kong Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge i Yorkshire i Nord-England den 25. september 1066.
Den lange Magnussagaen forteller at i de årene hvor Håkon og Erling kjempet om makten og fór over øyene med drap og voldsferd, hadde Magnus vært med og ikke skilt seg synderlig ut fra de andre. Han oppholdt seg i dårlig selskap med vikinger og deltok i deres plyndring og drap. Men hans eulogi (lovtale) i Orknøyingenes saga (OS) sier at han var «hard og nådeløs mot røvere og vikinger. Han drepte mange menn som plyndret bøndene og vanlige folk» (OS, kap 45). Det er vanskelig å få noe realistisk inntrykk av Orknøyenes nasjonalhelgens karakter gjennom den standard hagiografiske beskrivelsen. Han var: «en mann av ekstraordinær betydning, høy og med et fint, intelligent utseende (…) en mann av strenge dyder, suksessrik i krig, klok, veltalende, sjenerøs og storsinnet, gavmild med penger og sunn i sine råd, og helt og holdent den mest populære av menn» (OS, kap 45).
På sitt Vesterhavstokt i 1098 kom kong Magnus Berrføtt til Orknøyene, tok jarlene Pål og Erlend til fange og sendte dem til Norge. Der døde de begge før vinteren var over. Kongen gjorde sin åtteårige sønn Sigurd til hersker i navnet over Orknøyene og ga ham norske menn til rådgivere. De tre jarlesønnene, Håkon Pålsson og Erlendssønnene Erling og Magnus, måtte følge med kongen. Han ga dem rang av skutelsveiner (riddere) i sin hird. Magnus ble gjort til munnskjenk.
Men på denne tiden var Magnus kommet i det vi i dag ville kalle en religiøs krise. Han ble tvunget til å delta i hærtokt gjennom Hebridene og langs den skotske vestkysten: Lewis, Uist, Skye, Tiree og Mull, og de fortsatte sørover langs kysten av England til det nordlige Wales. Ved Menai-stredet mellom Anglesey og fastlandet i Wales støtte kong Magnus Berrføtts skip sammen med en flåte under to walisiske jarler, blant dem Hugh de Montgomery, jarl av Shrewsbury. Men Magnus Erlendsson nektet å slåss mot personer han ikke hadde noe uoppgjort med, og han ble om bord på skipet mens han tok sin tidebønnsbok og sang Davidssalmene.
Etter dette var forholdet mellom kongen og jarlesønnen umulig. Da kongens skip en tid senere lå ankret opp langs kysten av Skottland, hoppet Magnus klokelig nok i vannet og svømte inn til land. Han tok tilflukt hos den skotske kongen Edgar eller Étgar mac Maíl Choluim (1097-1107), som var sønn av kong Malcolm III Canmore (1057-93) og den hellige Margareta av Skottland, som begge døde i 1093. Kongen og Magnus var i slekt – de nedstammet begge fra kong Malcolm II (1005-34). Magnus’ farmor skal etter mannen Torfinns død i 1064 ha giftet seg med kong Malcolm III. Hun døde før 1070, muligens allerede i 1066, og Malcolm giftet seg med Margareta i 1069 eller 1070.
Både kong Edgar og i alle fall to av hans søsken, den hellige David (senere kong David I av Skottland) (1124-53) og Matilda (senere dronning av England), slektet på sin fromme mor, så en tid levde nå Magnus i omgivelser hvor han ikke sto så alene med sitt syn på livet. Han angret nå sine ungdommelige utskeielser, ble grepet av Kristus og tok opp et liv i bønn og bot i huset til en biskop i Wales eller muligens i Cumbria, og hos venner i England. Han tok Kristi ord bokstavelig og levde som en from mann midt i en vill tid.
Mens Magnus var i eksil i Skottland, drakk han i 1105 bryllup med en ung skotsk kvinne «fra den fornemste familien der i Skottland» (OS, kap 45). William av Worcester oppga på 1400-tallet at hun het Ingarth, og det tyder på nordisk slekt, men ellers vet vi lite om henne (Ingarth er i dag et sjeldent norsk mannsnavn, som bæres av bare 8-10 personer). Brud og brudgom avla løfte om at de skulle leve sammen som bror og søster. Sagaene forteller åpenhjertig at Magnus ofte måtte kjempe mot fristelsen til å bryte dette kyskhetsløftet i de ti årene som fulgte. Det finnes imidlertid få beviser for denne kyskheten, og den kan godt være funnet opp senere som en hagiografisk utsmykning av biografien.
Jarlene Pål og Erlend døde begge den første vinteren de var i Norge. Den norske kongen hadde giftet bort Magnus’ søster Gunhild til en norsk høvdingsønn fra Jæren, Koll, og gjort brudgommen til sin lendmann. Så lenge Magnus Berrføtt levde, kunne ikke Magnus Erlendsson tenke på å vende hjem til Orknøyene. En tid var han i England, men for det meste oppholdt han seg i Skottland.
Men på sitt andre Vesterhavstokt falt Magnus Berrføtt i kamp mot irene på Bartolomeusmessedagen (24. august) i 1103. Sammen med ham falt Erling, Magnus Erlendssons eldre bror. Den unge kongssønnen Sigurd på Orknøyene dro da straks til Norge for å la seg utropes til konge sammen med sine to brødre. De ble konger som Olav Magnusson (1103-15), Øystein I Magnusson (1103-23) og Sigurd I (Magnusson) Jorsalfare (1103-30). Kongene gjorde Håkon Pålsson til sin jarl på øyene, og siden Erling var død og Magnus var i eksil, hadde han lett spill.
Men snart etter kom Magnus Erlendsson i 1105 tilbake fra Skottland til Orknøyene og krevde sin farsarv. Dette likte bøndene godt, for han var avholdt av allmuen, og han hadde mektige slektninger og tilhengere av hans far som støttet hans krav. Håkon var først ikke villig til å dele makten med fetteren, men venner av dem begge la seg mellom. Til slutt erklærte Håkon seg villig til å la Magnus få sin arvedel, men bare hvis de norske kongene krevde det. Magnus seilte til Norge. Kong Sigurd var borte på sin ferd til Jorsal (Jerusalem), men hans bror Øystein Magnusson gjorde Magnus til jarl over halve Orknøyene, og Magnus vendte hjem.
I noen år levde Magnus og Håkon i fred, og deres felles styre fra 1105 til 1114 skal ha vært rettferdig og fredfullt. Det sies at et dikt skrevet til deres ære fortalte om felles ekspedisjoner mot besværlige høvdinger, en av dem på Shetland. Magnus var en streng, men rettferdig hersker som spurte mer etter Guds ære enn etter menneskers omdømme, og de botsøvelsene han drev, lot han ingen få vite noe om. Han var hard og rettferdig mot voldsmenn, verget allmuens rett, var vennlig mot sine undersåtter, hjelpsom og mild mot fattigfolk. Men hans strenghet rammet også orknøyske storbønder som fortsatte med vikingtog, og han fikk uvenner blant dem. Disse søkte støtte hos Håkon, som syntes at et jarledømme som hans eget, støttet på en hird av krigerske stormenn i samsvar med ættens gamle tradisjoner, var mandigere og verdigere enn Magnus’ omsorg for Guds rett og småfolks velferd.
En tid synes Magnus å ha bøyd unna for Håkon. Den lange Magnus-sagaen forteller at han reiste til England og var et års tid hos kong Henrik I (Henry Beau-Clerc) (1100-35), som nå var gift med Matilda, den skotske kongens søster, kjent som Good Queen Maud. Han skal deretter med støtte av venner på fastlandet ha vendt tilbake for å ta igjen sin del av riket, som Håkon i mellomtiden hadde slått under seg igjen. Men den kortere Orknøyingenes saga skriver ikke om noe slikt Englandsopphold.
Venner av jarlene lyktes igjen å få i stand et forlik, men det varte ikke lenge. I langfasten i år 1115 kom begge jarlene sammen til et møte. Det er ikke helt sikkert hvor møtet fant sted, men trolig var det på tingsstedet (nå Tingwall) på den største øya, nå kalt Mainland. Det gammelnorske navnet på øya var Hrossey (= hesteøya), men navnet gikk ut av bruk og den ble kjent som «megin-land», senere korrumpert til «Mainland».
På møtet ble det avtalt at jarlene skulle møtes i Den stille uke på Egilsay (gno. Egilsey) for å treffe en endelig overenskomst. Hver skulle komme med to skip og et fastsatt antall menn i sitt følge. Magnus kom først, med et så stort følge som avtalt. Da de nærmet seg øya i rolig vær, sier sagaen at en stor bølge oppsto og rammet Magnus’ skip. Han sa til sine menn: «Det er ikke underlig at dere er overrasket over dette. Jeg tar det som et forvarsel om min død».
Skjærtorsdag så Magnus og hans menn at Håkon kom etter med åtte hærskip, og sviket var et faktum. Magnus sa til mennene sine at de ikke skulle kjempe mot den store overmakten, og alle utenom tre menn forlot ham og dro bort fra Egilsay. Magnus våket hele natten i kirken og ba, og om morgenen på langfredag hørte han messen og mottok Herrens Legeme.
Om morgenen kom Håkon og hans menn i land på øya, og de ransaket kirken på jakt etter Magnus. Men han hadde gått til et annet sted på øya. Menn ble sendt etter ham, og de fant ham og brakte ham tilbake til de forsamlede høvdingene. Da Magnus møtte sin fetter og fiende Håkon, var han bare opptatt av å redde sin svikefulle fetters udødelige sjel. Han kom med tre forslag til løsning som ville redde Håkon fra å bryte sin ed ved å drepe en ubevæpnet mann. Først tilbød han seg å dra fra landet til Roma eller helt til Jerusalem, besøke de hellige steder og gjøre bot for begges synder, og siden aldri komme tilbake til Orknøyene. Håkon og hans menn avslo straks dette forslaget. Da tilbød Magnus seg å bli sendt til Skottland i fangenskap og bli der hele livet, men også det ble avslått. Da tilbød Magnus seg å bli lemlestet eller blindet heller enn at fetteren skulle få hans liv på samvittigheten.
Håkon gikk med på det siste forslaget. Men hans høvdinger sprang da opp og ropte at det ville de ikke tåle, og at de nå ville drepe en av dem for å få én hersker over øyene. Håkon jarl svarte: «Drep ham da, for heller vil jeg råde for land og rike enn dø så brått». Magnus sa ingenting, og var derfor dømt til å dø. Han knelte nå ned og ba, mens Håkon lette etter en som ville være bøddel. Først ga han sin merkesmann Ofeig ordre om å drepe jarlen, men han nektet i stor vrede. Da truet Håkon kokken Lidolv til å være bøddel, og denne gråt høyt mens Magnus trøstet ham og tilga ham for det han måtte gjøre, «for du gjør det mot din vilje, og han som tvinger deg, synder mer enn du gjør». Etter at Magnus hadde bedt for sine mordere og velsignet sverdet, knelte han ned foran sin morder og ba ham om å hogge ham i hodet og ikke halshogge ham som en simpel forbryter. Den gråtende kokken hogg da Magnus i hodet og kløyvde skallen hans med to hogg.
Dette skjedde ifølge tradisjonen en 16. april. Men årstallet for jarl Magnus’ død har i mange år vært en gåte for historikere. Dateringen i Orknøyingenes saga er åpenbart ikke korrekt, ettersom de ulike seksjonene motsier hverandre.
«Jarl Magnus’ dødsdag er to netter etter Tiburtiusmesse (Tiburce mass). Han hadde da vært jarl over Orknøyene i syv vintre, han og Håkon begge sammen. Det hadde da siden kong Olavs fall gått 74 vintre. Sigurd og Øystein og Olav var kongene over Norge. Det hadde siden Kristi fødsel gått 1091 vintre».
Dette avsnittet gir en rekke mulige datoer. Kong Olav den hellige døde i 1030, men hans «fall» kunne også referere til da han mistet den norske tronen i 1028. «74 vintre etter Olavs fall» gir dermed dødsåret 1104 eller 1102. De «syv vintrene» gir to andre dødsår, 1112 eller 1115, avhengig av om Magnus ble gjort til jarl i 1105 eller 1108. Den siste datoen, basert på Kristi fødsel, er 1091, og den kan straks utelukkes som alt for tidlig. 1102 og 1104 er også for tidlig, fordi dette var før Magnus overtok som jarl. 1112 er mer lovende, men er også for tidlig og stemmer ikke med de historiske fakta vi kjenner om Magnus. Da står vi igjen med 1115. Kan det være Magnus’ dødsår?
Først må vi kalkulere datoen for påsken, ettersom vi vet at møtet på Egilsay fant sted etter påskesøndag. Sagaen forteller også at Magnus døde to dager etter festen for den hellige Tiburtius den 14. april, en romersk martyr fra 200-tallet og bror av den hellige Cecilias brudgom Valerian, og dette gir oss datoen 16. april som Magnus’ dødsdag. I 1115 var påskesøndag den 11. april, tre dager før Tiburtius’ fest og fem dager før datoen for mordet på Magnus. Så det er mulig at Magnus etter å ha feiret påske, satte kursen for Egilsay på påskemandag og at Håkons menn grep ham dagen etter.
Selv om sagaen vil ha det til at Magnus ble drept samme dag som han ble grepet, er dette ikke en pålitelig historisk beretning, så det er mulig at det var en noen dager lang «debatt» før Lidolv (Lifolf) hogde Magnus’ hode av med øks. Så 1115 er en mulighet. Men en rekke andre år har også blitt foreslått, de vanligste er 1116 og 1117. Ofte nevnes 1117, og forlaget Penguins utgave av Orknøyingenes saga slår fast i en fotnote at Magnus led martyrdøden den 16. april 1117.
1117 stemmer med en beretning som er innlemmet i den lengre Magnus-sagaen. Denne gjengir en preken som skal ha blitt holdt i Kirkwall tyve år etter Magnus’ død av en «Master Robert». Denne prekenen skal ha blitt holdt ved grunnleggelsen av katedralen i 1137. Og 1137 minus tyve år gir 1117. Men dette stemmer ikke med påskens dato. For i 1117 var påskedag den 25. mars, og da skulle møtet på Egilsay ha funnet sted i slutten av mars, mer enn tyve dager før den etablerte datoen for Magnus’ død. I 1116 var påskesøndag den 2. april, og dette passer heller ikke med Magnus’ martyrium to uker senere.
I 2004 foreslo den orknøyske historikeren Gregor Lamb årstallet 1118. Dette bygde han på uttrykket «umiddelbart etter påske» og ordet þegar («umiddelbart») som brukes i den originale norrøne sagaen. I 1118 var påskesøndag den 14. april, som også tilfeldigvis var St Tiburtius’ dag, og to dager senere var tirsdag den 16. april. Men på Orknøyene har de åpenbart holdt fast på årstallet 1117, så derfor ble det store Magnusjubileet Magnus 900 feiret i 2017.
Etter mordet ga Håkon ordre om at Magnus’ lik skulle graves ned der hvor han hadde blitt drept. Orknøyingenes saga forteller at stedet opprinnelig var steinet og mosegrodd, men en liten stund etter tok det til å spire frem gress der, og det ble en vakker grønn eng. Magnus’ mor Tora hadde en bankett klar for å feire jarlenes møte, og den fortsatte hun stoisk mens hun ba Håkon om lov til å gravlegge sin sønn. Han ga henne da lov til å begrave sønnen hvor hun ville, og Magnus’ lik ble ført til Kristkirken i Byrgesherad (Birsay), som hans farfar Torfinn hadde bygd. Den eksakte beliggenheten til denne kirken er usikker, men man antar vanligvis at den enten lå på den lille øya Brough o’Birsay eller der hvor den nåværende St Magnus Kirk ligger i Birsay i det nordvestre hjørnet av Mainland. Sistnevnte alternativ regnes nå som det mest sannsynlige.
Allerede straks etter drapet på Magnus virker det som om Håkon næret frykt for at fetteren skulle bli ansett for hellig, og dette ble da også snart tilfelle. Fra dagen for hans begravelse ble det sagt at et himmelsk lys ble sett over hans grav, og lyset ble fulgt av en himmelsk duft. Snart ble det sagt at jarlen var en hellig mann, og folk begynte å søke til hans grav for å be om hans forbønn, både orknøyinger og folk fra Hjaltland (Shetland) og Skottland. Miraklene gjorde at Magnus ble den viktigste helgenen på Orknøyene, Shetland og i Nord-Skottland. Selv om han ble drept av politiske grunner, ble han regnet som martyr. Begrepet martyrium ble dermed utvidet til tilfeller av voldelig død «ved et heroisk eksempel på nestekjærlighet», per testimonium caritatis heroicis.
Så lenge Håkon Jarl levde, gikk disse valfartene for seg nærmest i smug. Biskop Vilhelm den gamle var først skeptisk til ryktene om Magnus’ hellighet og kalte valfartingen til hans grav for overtro. Men etter at han gjentatte ganger hadde fått føle Magnus’ makt til å hjelpe og deretter helgenens makt til å tukte den gjenstridige prelaten, ga han etter og tillot Magnus’ kult. Det skal ha skjedd etter at han ble slått med blindhet i sin katedral i Birsay, og etter at han på mirakuløst vis fikk synet tilbake etter at han falt på kne ved Magnus’ grav og ba. Men hans endrede syn falt også sammen med et besøk i Norge, og selv om sagaen ikke sier noe om formålet med reisen, foreslår historikeren William Thomson at han i Norge møtte den nye mannen i Orknøyenes politikk, Ragnvald Kale Kollsson, søstersønn av Magnus jarl. Biskop Vilhelm, som skal ha sittet i embetet i seksti år, søkte hele tiden støtte hos det norske partiet på øyene.
Etter drapet på Magnus tok Håkon kontroll over hele øygruppen og fór hardt frem mot fetterens venner og tilhengere. Men noen år etter dro han på pilegrimsferd til Roma og Jerusalem og badet i Jordan. Da han kom hjem til Orknøyene igjen, hadde han forbedret sitt liv, styrte vel og ble snart svært avholdt. Som bot for drapet på fetteren bygde han St Magnus’ Church på Egilsay. Kirkeruinen er fortsatt et velkjent landemerke og en av bare to rundtårnede kirker bygd av vikingene. Håkon døde i 1122 eller 1123, og folket sørget over ham.
Biskopen sørget for å åpne Magnus’ grav og fikk i 1135 relikviene vasket og deretter testet i konsekrert ild. Da deres hellighet var stadfestet, ble Magnus proklamert hellig og hans relikvier skrinlagt over alteret i kirken i Birsay. Der ble det værende «i lang tid» inntil Magnus skal ha vist seg i en drøm for Gunni, en mann fra Westray, og sagt at biskop Vilhelm måtte bli fortalt at Magnus ønsket å forlate Birsay og flytte østover til den voksende byen Kirkjuvagr (Kirkevåg), nå Kirkwall.
Biskopen medvirket selv da Magnus’ jordiske rester i 1135 ble overført til Olavskirken i Kirkwall. Denne kirken, som det i dag bare gjenstår en steinportal av (St Olaf’s Kirk), var den kirken som hadde gitt navn til Kirkjuvagr («kirkebukta»). Den var grunnlagt en gang etter 1035 av jarl Ragnvald Bruseson, som viet den til sin fosterfar, kong Olav den hellige. Ifølge tradisjonen skjedde den høytidelige skrinleggingen av Magnus’ relikvier (og dermed helligkåringen) i Kirkevåg den 13. desember 1135 (Om hans skrinlegging, se Finn Magnusen i Nordisk Tidsskrift for Oldkyndighed, III, s 358 ff).
I Kirkwall satt nemlig Ragnvald Kale Kollsson, Magnus’ søstersønn, som med den norske kongens støtte krevde sin onkels halvdel av Orknøyene. I 1129 ble han da også tildelt jarledømmet av kong Sigurd Jorsalfare. Men han handlet ikke før hans krav var sanksjonert av kong Sigurds etterfølger Harald IV (Magnusson) Gille (1130-36) som overtok tronen etter Sigurds død i 1130 sammen med Sigurds sønn Magnus IV (Sigurdsson) den Blinde (1130-35; 1137-39). Da samlet Ragnvald en flåte og seilte mot Orknøyene i den hensikt å styrte Pål Håkonsson, den eksisterende jarlen. Men da Ragnvald gikk i land på øyene, ble han møtt av heftig motstand, for Pål ville ikke gi fra seg makten frivillig.
Pål Håkonsson «den fåmælte» var jarl over Orknøyene (1122-37) sammen med sin halvbror, Harald Håkonsson (1122-27) etter at deres far Håkon døde. I tiden omkring 1130 ser det ut til at det ble stridigheter og rivalisering på øyene. Omstendighetene rundt Påls død er uklare. Selv Orknøyingenes saga kommer ikke med annet enn hentydninger, men gjengir den offisielle forklaringen at han abdiserte. Øyensynlig ble han drept av morderen Svein Åsleivsson på ordre av søsteren Margaret, som var gift med skotten Maddad, mormaer av Atholl, slik at deres tre år gamle sønn Harald Maddadsson skulle kunne bli jarl på øyene (en mormaer var en hersker som styrte en region i middelalderens Skottland).
Åpenbart var det nødvendig for Ragnvald å gå til full krig for å overta som jarl. Da foreslo hans far Koll at sønnen skulle prøve å sikre seg jarledømmet ved andre og mindre direkte metoder. Han instruerte Ragnvald til å si til folket på Orknøyene at straks han ble jarl, skulle han reise den mest praktfulle kirken som noensinne var sett i nord. Kirken skulle være til minne om hans hellige onkel Magnus, en mann som øyboerne æret fremfor alle andre.
Mens Ragnvald drev og vant orknøyingenes hjerter, var jarl Pål forsvunnet på mistenkelig vis og «abdisert», og Ragnvald tok i 1137 kontroll over jarledømmet. Hans løfter om den praktfulle kirken var ingen bløff, og Ragnvald skulle stå ved sitt ord. Allerede samme år (1137) begynte Ragnvald og hans far Koll å bygge Magnuskatedralen, idet biskopen flyttet til Kirkevåg. Arbeidet ble utført av murere som hadde arbeidet på Durham-katedralen i Nord-England. Magnus’ relikvier ble overført til katedralen så snart den var klar for dem, uten at vi kjenner årstallet. Koret ble vigslet i 1152.
Men et prosjekt av denne størrelsen var ikke billig, og byggingen stanset raskt på grunn av pengemangel. Da grep Koll inn igjen og rådet sin sønn til å gjeninnføre odelsretten for Orknøyenes bønder mot kontant betaling, noe Ragnvald gikk med på. Planen var en suksess og byggingen fortsatte, og Magnuskatedralen ble fullført i 1450. Også på Kirkjubø på Færøyene tok man til å reise en Magnus-katedral, men den ble aldri fullført.
Ved reformasjonen ble Magnus’ skrin ødelagt, men relikviene ble trolig berget unna og murt inn i en av kirkens pilarer. Ragnvalds relikvier ble gjenfunnet i Magnuskatedralen på 1700-tallet og ble murt inne i søndre pilar i koret. Under restaureringsarbeider i Magnuskatedralen i Kirkwall ble det i mars 1919 funnet en treeske innmurt i en av kirkens pilarer. Den inneholdt en hodeskalle og noen knokler. Kraniet viste klare tegn på skader, og man var sikre på at man hadde funnet Magnus’ relikvier. Ekspertene som undersøkte levningene i 1925, professor R.W. Reid ved universitetet i Aberdeen og Rev Dr George Walker fra Aberdeens East Parish Church, var ikke i tvil om identiteten. Relikviene ble senere murt inn i nordre pilar i koret, tvers overfor den pilaren hvor Ragnvalds relikvier er innmurt, og der befinner de seg fortsatt. Pilarene er merket med hver sin plakett som forteller om innholdet. Treskrinet som relikviene lå i, befinner seg på Orkney Museum.
Men i 2004 reiste professor Don Brothwell, arkeolog og palaeoecolog, spørsmålstegn ved om det virkelig var Magnus’ relikvier som var funnet. Etter studier av rapporten fra 1925 konkluderte han med at skadene på kraniet ikke stemmer med beretningen i Orknøyingenes saga om drapet. Hvis offeret hadde knelt foran sin morder som så tildelte ham to øksehogg, kunne umulig skadene på kraniet ha blitt som de er. Så enten er beskrivelsen i sagaen feil, eller så er det ikke Magnus’ hodeskalle.
Dette skapte en viss oppstandelse, og orknøyingene var ikke spesielt glade over at noen stilte spørsmålstegn ved levningenes autentisitet. Men professor Brothwell stilte egentlig mer spørsmålstegn ved sagaens beskrivelse. Han mente at et øksehogg fra siden felte mannen, og da han falt over på siden, ble han rammet av nok et øksehogg. Og ettersom norrøne sagaer ikke skal leses som historiske dokumenter med pinlig nøyaktige detaljer, behøver det ikke være motsetninger her. Det er dessuten bare Orknøyingenes saga som forteller at Magnus knelte foran sin morder, den lange Magnus-sagaen forteller at jarlen mottok de to hoggene stående, og at han deretter falt på kne.
De to Magnussagaene, den korte og den lange, stammer fra henholdsvis rundt 1250 og 130. De bygger på en tapt helgenbiografi (vita) og detaljer fra en preken holdt av «Master Robert» i 1137, rundt tyve år etter drapet. Det er ikke klart hvem denne personen er, men det er ingen grunn til å tro annet enn at han var en historisk person. De to sagaene har et noe ulikt utgangspunkt. Orknøyingenes saga er åpenbart ment å vektlegge jarlens «hellighet», mens den lange sagaen ikke legger skjul på hans ikke akkurat helgenaktige oppførsel i tidlige år. Det gikk såpass kort tid mellom begravelsen i Birsay og overflyttingen til Kirkwall at det er høyst usannsynlig at et falskt relikviesett ville ha tilfredsstilt de troende. Så de to skjelettene som er innmurt i korets pilarer, er etter all sannsynlighet relikviene av de hellige Magnus og Ragnvald. Relikvier skal også ha kommet til Aachen og Praha.
Orknøyingenes saga ble samlet en gang mellom 1192 og 1206 av en ukjent islandsk skriver og forteller om den norske erobringen av øyene og jarledømmets følgende historie. Sagaen er samlet fra en rekke forskjellige kilder og kombinerer muntlig tradisjon, kunstnerisk frihet og historiske fakta. Magnus’ saga ble utgitt i København i 1780 sammen med Orknøyingenes saga. En norsk ballade, nedtegnet i 1774 i Foula på Shetland, omtaler Magnus (Samlinger til Det Norske Folks Sprog og Historie, VI, s 121). Hans jærtegn og hymner til hans ære finnes i Aberdeen-missalet, og derfra er de gått over i bollandistenes Acta Sanctorum.
Av Magnus’ mange jærtegn skal vi ta med ett: Der var en mann på øyene ved navn Eldjarn Vardesson, som under en langvarig hungersnød ble så syk at han måtte kjøres gardimellom. Torsdag etter påske kom han således til en gård hvor det bodde en prest. Han overnattet der og lot seg dagen etter bære til ottesang. Han ble liggende syk i kirken etter at de øvrige hadde forlatt den. Her tenkte han da alvorlig over sin skjebne, mintes bedre dager da han var frisk og rik, og lovte om Gud noensinne ga ham helsen tilbake, å faste i seks dager både foran St. Magnus’ og St. Olavs fest. Presten var imidlertid kommet tilbake til ny gudstjeneste og hadde lest epistelen. Da falt den syke mannen i søvn, og de som sto omkring, holdt ham for å være død. Mens han sov, så han i et syn et stort lys, og deretter kom en skjønn mann som tiltalte ham og spurte: «Eldjarn, er du nå svak?» Han syntes å svare: «Det synes så, men kanskje er jeg det dog ikke, men hvem er du?» Den skjønne mannen svarte: «Her er den hellige jarl Magnus Erlendsson, vil du bli frisk? Den hellige kong Olav hørte dine bønner og det løfte som du gjorde for din helbredelse, men han har sendt meg hit for å gi deg din helse, for en kone har påkalt ham vest i fjordene, og derfor er han selv reist dit for å helbrede henne». Etter disse ordene begynte Magnus å røre ved ham, men da evangeliet ble lest, våknet Eldjarn og ba de som sto omkring om å reise ham opp. Til alles forbauselse kunne han nå stående høre messen, fortalte deretter jærtegnet, og alle priste Gud (Orkneyinga Saga ok hins helga Magnusar, s 538 ff). Et annet jærtegn som henlegges til Norge og foregår i Harald Gilles tid, kan leses samme sted (s 530 ff).
På triforium nivå (triforium er i romanske og gotiske kirker et smalt galleri langs selve midtskipsmuren med oftest tredelte bueåpninger ut mot midtskipet) på nordveggen i nordre tverrskip i St Magnuskatedralen er det et glassmaleri av St. Magnus. Han er ikke avbildet som nordmann og er skjeggløs og kronet. Han bærer en martyrpalme og et stort sverd. Dette er et av de best kjente glassmaleriene i St. Magnuskatedralen og er plassert i en prominent posisjon. Glassmaleriet stammer fra 1920-tallet og er laget av Oscar Patterson.
Magnus nøt et stort ry som helgen, spesielt på sine øyer, men også i Norge, på Island og i Skottland. Hans grav er rimeligvis blitt besøkt av tallrike pilegrimer fra Skottland, for ellers ville neppe biskopene i et så lite stift ha vært i stand til å la oppføre en så prektig katedralkirke som St. Magnus’ i Kirkevåg. Han avbildes i fyrstelige klær eller rustning og bærer en øks eller en klubbe. Magnus skal ha vist seg for Robert Bruce kvelden før slaget ved Bannockburn i 1314 og lovt ham seier. I tillegg til Magnuskatedralen var det minst ti kirker i Norge som bar Magnus’ navn, samt ruinen på Færøyene, syv kirker på Island og fem på Shetland. I Norge er den katolske kirken på Lillestrøm oppkalt etter Magnus.
Magnus har en kirke viet til seg i City of London, St Magnus the Martyr. Kirken skal ha vært grunnlagt på 1000-tallet, så den kan umulig opprinnelig være vigslet til Magnus Orknøyjarl, som døde rundt 1117. John Stow, som skrev på 1500-tallet, foreslo at den var viet til den hellige biskop Magnus av Caesarea, som skal ha lidd martyrdøden i 276 under guvernør Alexander av Caesarea. Kirken St Magnus nevnes i the Westminster Charter, datert 1067. Imidlertid er dette dokumentet nå akseptert å være et falskneri fra 1100-tallet, så den første kirken på stedet ble trolig bygd tidlig på 1100-tallet. På bilder fra midten av 1500-tallet ligner den mye på dagens St Giles-without-Cripplegate i Barbican-senteret. Kirken brant i den store bybrannen i 1666, men ble gjenoppbygd av den store arkitekten Sir Christopher Wren, som også tegnet St. Paul’s Cathedral.
Sigrid Undset skriver: «St. Magnus er ingen eksentrisk helgen. Intet av det sagnene forteller om ham er særlig merkelig. Når hans skikkelse likevel virker så sterkt, så er det fordi den står i slik skarp kontrast til hele den verden han lever i. Han er mannen som er tvert imot».
Den berømte Magnushymnen eller Hymnus in honorem sancti Magni, comitis Orcadiae («Nobilis, humilis, Magne martyr stabilis») stammer fra 1100-tallet, selv om det eldste kjente manuskriptet er fra 1280. Dette er et av de tidligste eksempler på notert flerstemt musikk som eksisterer. Hymnen skiller seg radikalt fra den tidens kirkemusikk i Europa ved at den har to stemmer som følger hverandre nesten helt konsekvent i parallelle terser. Den store tersen ble regnet som et dissonerende intervall i Europa den gangen (trolig som en følge av at instrumentene ble stemt i pytagoreisk stemming, som gir rene kvinter, men skjærende stygge terser). Men slik var det tydeligvis ikke i Norden.
Magnus ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 11. juli 1898 (gruppen «Adomnán av Iona og hans atten skotske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Dette gjør ham til den eneste «norske» helgen som er offisielt helligkåret av Vatikanet etter moderne regler, selv om Vatikanet og det meste av resten av verden regner ham som en skotsk helgen. Han minnes i dag i Norge og i det skotske katolske bispedømmet Aberdeen, som omfatter Orknøyene. Dagen også avmerket på den norske primstaven. Hans translasjonsdag ble feiret den 13. desember, men dødsdagen var hans egentlige fest.
Magnus’ minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 16. april:
In Scótia, sancti Magni, mártyris, qui, Orcadum insulárum princeps, fidem christiánam ampléxus est et a rege Norvégiæ reiéctus ob recusatiónes contra arrogántiam suæ ipsíus gentis, cum inérmis ad pacem firmándam cum sócio principátus hoste adiísset, malo dolo trucidátus est.
I Skottland, den hellige Magnus, martyr, som var jarl av Orkneyøyene og omvendte seg til kristendommen, utvist av den norske kongen for sine protester mot sitt eget folks arroganse, og da han gikk ubeæpnet for å undertegne fred med sin medhersker, ble han slaktet ned etter et ondt svik.
De andre norske helgenene er: den hellige Olav, den hellige Eystein, den hellige Hallvard, den hellige Sunniva, den hellige Torfinn og den hellige Ragnvald Orknøyjarl. I tillegg burde den hellige kong Håkon V Magnusson (1270-1319) ha vært med på listen, siden hans kult i 1521 ble stadfestet av pave Leo X (1513-21). Dessuten ble det gjort forsøk på å etablere helgenkult for erkebiskop Jon Raude, og kong Øystein II Haraldsson (1125-57) har vært feiret som lokalhelgen i Bohuslän i Sverige. Det finnes også en rekke norske lokalhelgener eller bygdehelgener.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler (IV), Benedictines, Bunson, Undset, Daae, Kaas, Eilertsen, Sivertsen, Schauber/Schindler, Index99, MR2004, KIR, santiebeati.it. no.wikipedia.org, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, ODNB, orkneyjar.com, orkney.org, orkneyguide.com, stmagnusmartyr.org.uk, undiscoveredscotland.co.uk, lienet.no - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 7. mai 2000 – Oppdatert: 1. desember 2018