Den salige Niels Steensen (Stensen) ble født den 1. januar 1638 (11. januar etter den gregorianske kalender) i København i Danmark, på hjørnet av Købmagergade og Klareboderne, ikke langt fra Rundetårn. Barndomshjemmet forsvant i 1728 da en stor bybrann ødela 40 % av bygningene. Niels ble døpt i sognekirken Sct. Nikolaj, hvor foreldrene senere ble gravlagt.
Pave Gregor XIII innførte i 1582 den gregorianske kalender, etter at det i den julianske kalender, som gikk tilbake til Julius Cæsar, var oppstått en forskjell mellom kalenderåret og det astronomiske år. Ti dager ble strøket, og skuddårsreglene ble endret. Men av hat til pavedømmet ville de protestantiske statene i Tyskland først ikke ha noe med reformen å gjøre, noe som førte til full datoforvirring. Først hundre år senere sluttet de seg til reformen, mens Danmark-Norge innførte den gregorianske kalender i 1700. I Niels Steensens levetid var datoene i sør- og Nord-Europa altså forskjellige.
Niels var sønn av de lutherske foreldrene Steen Pedersen og Anna Nielsdatter, og etter datidens skikk fikk han sitt etternavn fra farens fornavn. Faren var gullsmed med sitt eget verksted og tilhørte byens bedre borgerskap. Både han og hustruen hadde vært gift før, og hun nådde å følge enda to ektemenn til graven (begge gullsmeder) før hun selv døde i 1664. Etter Steen Pedersens tidlige død i 1644 ble Jørgen Carstensen, som hadde vært gift med Niels' eldre halvsøster, verge for den 6-årige gutten. Nils var et rolig barn og var en nær venn av Jakob Henrik Paulli, sønn av den kongelige livlege og anatom Simon Paulli. Gjennom dette vennskapet ble Niels' interesse for menneskekroppens oppbygging vakt.
Niels kom tidlig på latinskolen. Mellom 1648 og 1656 var han elev ved Vor Frue Skole (senere Metropolitanskolen) i København. Der var han en mønsterelev, og han behersket latin og andre verdensspråk som sitt morsmål. I løpet av livet lærte han i alt åtte fremmede språk. Mellom 1656 og 1659 studerte han medisin ved Københavns universitet, hvor han fikk den berømte professor og anatom Thomas Bartholin (1616-80) som veileder.
Under Niels' studietid i København begynte Karl Gustav-krigene (1657-60), som førte til at danskene mistet områdene på svensk side av Øresund (Skåne, Halland og Blekinge). Svenskenes beleiring av København mellom 1658 og 1660 førte til at undervisningen ved universitetet ble avbrutt, og Niels måtte som de andre studentene delta i forsvaret av byen. Likevel greide han å studere på egen hånd.
Niels dro høsten 1659 til Rostock, hvor han fortsatte studiene under den berømte professor Johannes Bacmeister. Men allerede året etter fortsatte han til Nederland, først i mars 1660 til Amsterdam og deretter fra 27. juli 1660 til Leiden, hvor det medisinske fakultetet på universitetet den gang var verdensberømt. Der fortsatte han sine vitenskapelige undersøkelser og avhandlinger til 1663. Få måneder etter at han kom til Nederland, gjorde han sin første anatomiske oppdagelse da han den 7. april 1660 fant utførselsgangen fra ørespyttkjertelen (parotis). Den bærer fremdeles hans navn – ductus stenonianus. Oppdagelsen førte til at han begynte å studere alle kroppens kjertler, og som den første skjønte han de eksokrine kjertlers funksjon. Han publiserte sine funn i 1662 i en avhandling som har fått tittelen: Niels Steensens anatomiske iakttakelser ved hvilke forskjellige kar i munnen, øyet og nesen beskrives. Med dette verket la han grunnen for læren om kjertlene, og senere anatomer har ikke kunnet føye til noe.
Niels Steensen avmytologiserte senere hjertet som «sjelens trone». Han kom på den idé å koke hjertet fra en okse før han begynte å dissekere det, og han oppdaget da at hjertet bare besto av muskelfibre (Cor vere musculum esse). Han skjønte hjertets funksjon som pumpe for blodvesken, og for skikkelig å forstå dets funksjon, studerte han musklene andre steder i organismen. Sine oppdagelser om hjertet og musklene publiserte han i et eget verk, og i dette skriftet påviser han med et matematisk bevis at en muskels volum ikke økes når den trekker seg sammen. Dette ble ikke akseptert i samtiden og århundrene som fulgte, og først i våre dager har man ved hjelp av computerteknologi kunnet bekrefte påstanden.
Med sin oppdagelse om hjertets vesen gjendrev og overvant Niels Steensen for godt tesen fra antikken om at hjertet var setet for livsånden, noe som selv René Descartes fortsatt forsvarte. Denne revolusjonære oppdagelsen gjorde Steensen kjent i hele Europa, og ga ham utallige kontakter blant naturvitenskapsmenn og filosofer, blant annet Benedict Spinoza (1632-77). Niels Steensen gjorde også flere andre anatomiske oppdagelser, blant annet forståelsen av det menneskelige ovariet (eggstokken). Ved å sammenligne med ovarier fra dyr fastslo han dette organets funksjon hos mennesket.
Dette var imidlertid ikke tilstrekkelig for å oppnå ansettelse ved Københavns universitet, ettersom «Bartholinerne» ønsket sine «egne» ansatt. Bartholin selv arbeidet for at Niels Steensen skulle bli hans etterfølger som anatomisk professor, men stillingen gikk i stedet til Niels' barndomsvenn Jakob Henrik Paulli, som hadde bedre familieforbindelser. Høsten 1663 døde Niels' stefar, gullsmeden Johann Stichmann, og i mars 1664 dro Niels til København for å gjøre et forsøk på å få en stilling ved universitetet. I den forbindelse foretok han en rekke anatomiske demonstrasjoner og utga et sammendrag av sin forskning på kjertler, kar og muskler, dedisert til kong Fredrik III (1648-70). Men forsøket mislyktes, og etter morens død sommeren 1664 var det ikke mer som bandt ham til Danmark.
Med arven fra sin stefar som reisepenger, dro Niels igjen sørover. Første stopp var Paris, hvor han ble opptatt i kretsen rundt Melchisédec Thévenot (1620-95). Han demonstrerte med stor suksess sine anatomiske oppdagelser, og han ble den 4. desember 1664 pr. post tildelt doktorgraden i medisin fra universitetet i Leiden. I begynnelsen av 1665 holdt han i Thévenots hus sin legendariske forelesning Discours sur l'anatomie du cerveau om hjernens anatomi for en krets av lærde vitenskapsmenn. Forelesningen ble utgitt i Paris i 1669 og er flere ganger siden blitt trykket og kommentert. De nevrologer som har lest denne forelesningen, er enige om at den er et gjennombrudd for forståelsen av hjernens anatomi.
Etter et opphold ved det internasjonalt besøkte protestantiske universitetet i Montpellier dro Steensen i mars 1666 videre til Italia. I Firenze fant han en trofast velynder og venn i storhertug Ferdinand II de'Medici (1621-70) av Toscana. Mellom 1666 og 1668 var Niels ansatt som forsker hos ham og anatom ved hospitalet Santa Maria Nuova, og han tilhørte de mest ansette vitenskapsmenn, både i sin tid og overhodet. Ved disseksjonen av en stor hai og ved studiet av haiens tenner kom han til å tenke på de tungesten (Glossopterae) han hadde sett i sin studietid i København. Tungesten finnes spesielt på øya Malta og er forsteinede haitenner fra en stor haiart som levde i urhavet. Steensen trakk den konklusjon at øya Malta tidligere måtte være dekket av hav og at tungesten var rester av haier som hadde levd i dette havet.
Han foretok deretter grundige undersøkelse av jordlagene i Toscana. Hans oppdagelser ble publisert i Firenze i 1669 i en avhandling med tittelen: Foreløpig meddelelse om faste legemer som er naturlig innleiret i andre faste legemer. I dette verk formulerte Steensen fire hovedsetninger for forståelsen av jordlagenes tilblivelse. I tillegg skisserte han loven om kantvinkelens konstans, som sier at vinkelen mellom sidene i et bestemt minerals krystaller bestandig er den samme. Loven har siden fått navnet Stenos lov.
En dyp religiøsitet hadde fulgt Niels siden barndommen, og den ble styrket av farens tidlige dødsfall, pesten i 1654 som rev bort en tredjedel av Københavns befolkning og hvor unge Niels hjalp til med å bære likene av sine skolekamerater ut til en massegrav, og svenskenes storm på København i 1659. Memento mori («Husk at du skal dø!») er det stadige omkved i hans dagboksnotater i hans første studieår, det såkalte «Kaosmanuskript», som er skrevet på latin og ble oppdaget i 1946 (nå i Nasjonalbiblioteket i Firenze).
I Nederland ble han konfrontert med reformatorenes innbyrdes uenighet om sannheten, og han begynte å tvile på sannheten i den lutherske lære. Omgang med høyt utdannede katolikker i Paris og Firenze gjorde dypt inntrykk på ham, særlig Luccas ambassadørfrue Lavinia Arnolfini (1631-1710), som ble hans åndelige mor. Hun henviste ham også til sin skriftefar, jesuitten E. Savignani, som Niels' kunne avklare de finere teologiske nyanser med. Han studerte også teologiske skrifter.
I slutten av april 1666 begynte Steensen på en reise til Livorno, hvor han ble tilskuer til prosesjonen på Kristi Legemsfest. Den gjorde stort inntrykk på ham, og mens folket knelte for prosesjonen, tenkte han: «Enten er denne hostien et vanlig stykke brød og de som viser den slik hyllest, er dårer, eller så inneholder den virkelig Jesu Kristi legeme; hvorfor viser da også ikke jeg ham den ære som tilkommer ham?» Han begynte da et grundig studium av Bibelen og kirkefedrene. Han kom etter hvert til den overbevisning at den katolske tro var den rette, og etter hans religiøse gjennombrudd tok som han selv sa Gud ham ved hånden og førte ham til sin Kirke så han måtte bekjenne: «Mine lenker har du løst, Herre!» (Salme 116 [V115], 16). Allehelgensdag den 2. november 1667 konverterte han til Den katolske kirke, 30 år gammel. Denne konversjonen skapte stor oppsikt. Den 8. desember ble han konfirmert (fermet) av den apostoliske nuntius i Firenze, L. Frotti.
Samme dag, den 8. desember 1667, mottok Niels en invitasjon fra kong Fredrik III om å vende hjem, og han ble lovt en årlig lønn på 400 riksdaler. Men invitasjon ser ut til å ha blitt suspendert, tydeligvis fordi nyhetene om hans konversjon hadde nådd København. Mellom 1668 og 1670 foretok han en stor geologisk studiereise i Sørøst-Europa, blant annet i Alpene og det nåværende Slovakia, og han regnes som grunnlegger av den vitenskapelige paleontologi, geologi og krystallografi. Mellom 1670 og 1672 oppholdt han seg igjen i Firenze, nå med intensive teologiske studier og skrifter.
I 1672 hadde hans berømmelse omsider nådd København, og på initiativ av kansleren Peder Griffenfeld ble han kalt hjem som kongelig anatom, Anatomius Regius, hos kong Christian V (1670-99) med en gasje på 400 riksdaler. Han kom til København den 3. juli 1672 og han hadde sin stilling til 1674. Men som katolikk kunne han ikke ansettes ved universitetet i København, som var eksklusivt luthersk. I denne perioden holdt han en offentlig disseksjon, og den innledende talen er blitt legendarisk. Han greide å lage en syntese av Descartes tese om at en må tvile på alt og samtidig viste han at vitenskap og tro er to sider av samme sak. Ved den anledning sa han blant annet: «Skjønt er det vi ser, skjønnere er det vi erkjenner, men skjønnest er det vi ikke fatter» (Pulchra sunt quae videntur, pulchriora quare sciuntur, longe pulcherrima quae ignorantur).
Gjentatte angrep fra lutheranernes side gjorde at Niels i 1675 vendte tilbake til Firenze, hvor storhertug Cosimo III (1670-1723) ga ham ansvaret for oppdragelsen av den 12-årige arveprins Ferdinand. På veien til Firenze besøkte han blant annet Hannover, Köln og Amsterdam, traff gamle venner og deltok i flere samtaler om tro. Han bestemte seg nå for å legge bort forskningen og bli katolsk prest, og etter teologiske studier og asketiske øvelser ble han presteviet på påskeaften den 13. april 1675 i katedralen i Firenze. Han feiret sin første messe den 14. april 1675 i kirken Annunziata i Firenze. Han fortsatte arbeidet som arveprinsens lærer, samtidig tjenestegjorde han med stor iver som prest i mange kirker i Firenze, og han omvendte mange høytstående personligheter til den katolske tro.
Den 5. september 1676 døde den apostoliske vikaren for Nord-Europa, Valerio Maccioni, og den katolske hertug Johann Friedrich av Hannover, som var blitt oppmerksom på Niels Steensen, ønsket at han skulle overta dette embetet. Den apostoliske nuntius i Köln, Opizio Pallavicini, støttet varmt dette forslaget. Derfor ble Steensen kalt til Roma, og den 6. august 1677 ble han mottatt i audiens hos den salige pave Innocent XI (1676-89). Han ble da utnevnt til apostolisk vikar for Nord-Europa med sete i Hannover og titularbiskop av Tiziopolis (Titiopolis in partibus infidelium). Den 19. september 1677 ble han bispeviet i Roma av den hellige Gregor Barbarigo. I sitt bispevåpen satte han hjertet som symbol for ånden og kjærligheten, kronet av korset.
Den nye biskopen reiste i slutten av 1677 til Hannover, hvor han ble hjertelig mottatt ved hoffet og fikk tilsagn om støtte i sitt vanskelige embete. Hertug Johann Friedrich var bror av kong Fredrik IIIs dronning Sophie Amalie. Det apostoliske vikariat for Nord-Europa omfattet et uvanlig stort område, som besto av flere oppløste bispedømmer i Nord-Tyskland og Baltikum. Men som følge av reformasjonen var antallet katolikker i området svært lite, og de levde dessuten svært spredt i sin diaspora.
Det lyktes snart biskop Steensen å opprette god kontakt med protestantiske herskere og prester, slik at han i dag med rette regnes som en som beredte veien for den moderne økumenikken. Han behandlet alle mennesker med stor oppmerksomhet og vennlighet, men uten å gi seg inn på falske kompromisser. Han reformerte en ofte lunken katolsk geistlighet i de nordtyske bispedømmene, som ofte levde svært verdslige liv. Til det bruk skrev han en teologisk avhandling Parochorum hoc age om hyrdenes plikter. I sitt berømte Eksposé til Den hellige Stol av 15. mai 1679 skildret biskop Steensen inngående den virkelige situasjonen i sitt apostoliske vikariat og ba samtidig med gripende ydmykhet om at den romerske kurien betrodde dette embetet til en mer egnet overhyrde.
Den 28. desember 1679 døde den barnløse hertug Johann Friedrich av Hannover plutselig under en reise i Italia, og han ble etterfulgt som hertug av sin protestantiske bror Ernst August. Det ble forbudt å holde offentlige katolske messer, og det var ikke lenger mulig for Steensen å fungere som biskop. For å sikre hans videre gjerning som apostolisk vikar ble han inntrengende bedt om å komme til Münster som hjelpebiskop. Dette bispedømmet var etter biskop Christof Bernhard Graf von Galens død overtatt av fyrstebiskopen av Paderborn, Ferdinand Graf von Fürstenberg (1623-83). Den 7. oktober 1680 kom bullen som utnevnte Steensen til hjelpebiskop av Münster. Samtidig ble han betrodd den pastorale omsorg for territoriet til hertugdømmet Hannover med Hamburg og Danmark/Norge. Fyrstebiskopen hadde dårlig helse, og mye av ledelsen av bispedømmet ble derfor overlatt til hjelpebiskopen.
Niels Steensen hadde ikke noen erfaring som kirkeleder med mange geistlige under seg, og han måtte derfor lære seg den nødvendige smidighet. Oppgaven ble ikke lettere ved at bispedømmet var fattig og tynget av krigsgjeld etter Trettiårskrigen. Men i de tre årene i Münster tok han sine biskoppelige forpliktelser svært alvorlig. Fyrstebiskop Ferdinand sikret ham inntekter ved å gjøre ham til dekan for kollegiatskapitlet Sankt Ludgeri i Münster (en kollegiatskirke er en kirke som har kapittel uten å være domkirke). Men personlig var han kravløs og ga det meste av inntekten til de fattige, og han levde etter hvert et strengt asketisk liv. Han visiterte mer enn 200 sogn og satte alle krefter inn for overalt å fornye det religiøse liv. Prestene var ofte dårlig skolert og tok lett på presteløftets forpliktelser. Hans kompromissløse holdning med krav til prestenes livsførsel og arbeidsetikk møtte mye motstand og fiendtlighet, men Steensens eget eksempel inspirerte mange av prestene til å gjøre enn bedre innsats.
Den 26. juni 1683 døde fyrstebiskop Ferdinand, og domkapitlet i Münster skulle velge ny biskop. I et skandaløst og simonistisk valg pekte de ut kurfyrst Maximilian Heinrich von Wittelsbach, som allerede var erkebiskop av Köln og biskop av Hildesheim og Liège/Luik (Lüttich). Biskop Steensen forlot Münster i protest med beskjed om at var reist på visitas på ubestemt tid. Den 14. september slo han seg ned i Hamburg, som tilhørte hans apostoliske vikariat, og han skrev straks en klage til pave Innocent XI om bispevalget i Münster.
Den 26. mai 1684 fikk han svar fra paven, som godkjente hans flytting til Hamburg og fritok ham fra embetet som hjelpebiskop av Münster. Paven utnevnte ham til apostolisk vikar for områdene Hamburg, Hannover, Halberstadt, Bremen, Magdeburg, Mecklenburg og Danmark/Norge. Steensen bestemte seg for å foreta en rundreise til alle områdene han hadde fått ansvaret for og undersøke katolikkenes forhold.
Men i Hamburg var han alene som katolsk geistlig, og han så ingen frukter av sitt arbeid. Dessuten røk han uklar med de lokale jesuittmisjonærene. Hans helse begynte også å svikte, og han hadde i flere år lidd av kraftig kolikk. I 1684 søkte han paven om to års permisjon for å reise til Firenze, hvor han ville ta ferie og drive med teologiske studier. Søknaden ble innvilget i 1685, og han forberedte seg på å reise til Firenze. Men først ville han besøke København for siste gang. Høsten 1685 bodde han ti dager i den franske ambassade i København, besøkte gjenlevende slektninger og venner og tildelte i hemmelighet fermingens sakrament til noen voksne katolikker, noe, som han selv skrev, «så vidt jeg vet ikke har skjedd siden Luthers tid».
På vei til Italia reiste han via Hamburg. Der ventet det ham et brev fra hertug Christian Ludvig av Mecklenburg, som tilbød å kjøpe et hus til Steensen i Schwerin øst for Hamburg som kunne innredes til prestebolig, og tillot ham å holde messer i slottskapellet. Steensen hadde lang tid i forveien søkt hertugen om å få opprette et kapell i Schwerin, noe han så som et utgangspunkt for å grunnlegge misjonsstasjoner i området. Etter grundige overveielser valgte han å oppgi reisen til Italia og dro den 11. desember 1685 til Schwerin.
Schwerin var i middelalderen et katolsk bispedømme, men etter reformasjonen var byen redusert til bare 2.000 innbyggere. Hertug Christian Ludvig hadde konvertert i Paris, hvor han oppholdt seg mesteparten av året. I praksis overtok Steensen funksjonen som sogneprest for den lille katolske menigheten i byen. Det var i tråd med hans eget ønske om å leve som en «enkel misjonær», men han brukte opp sine siste krefter.
Steensen var plaget av nyrestein, og i november 1686 fikk han et anfall av kolikk. Han hadde smerter, men utførte likevel sine daglige plikter. En kirurg ble hentet, men han kunne ikke gjøre noe. Neste dag svulmet Steensens mage voldsomt opp, og han hadde store smerter. Steensen var nå klar over at det gikk mot slutten. Han ba om at det måtte sendes bud på en katolsk prest fra Lübeck, og han skrev sitt testamente og noen brev. I løpet av natten svulmet magen enda mer opp.
Den 25. november 1686 (den 5. desember etter den gregorianske kalender) døde Niels Steensen i ytterste fattigdom, bare 48 år gammel. Det var ingen prest i nærheten som kunne gi ham sakramentene. Kisten ble satt i krypten i slottskapellet, men etter bisettelsen ble den overført til Schwerins lutherske domkirke, hvor den sto til mars året etter. Men storhertug Cosimo III av Firenze hadde ikke glemt ham, og ett år senere ble hans legeme overført sjøveien til Firenze, hvor det den 13. oktober 1687 ble bisatt i krypten i kirken San Lorenzo, Medici-familiens kirke.
Niels Steensen oppnådde fort «hellighets ry», og det ble gjort forsøk på å få ham gjort til helgen. De første forberedelsene ble gjort på 1930-tallet, og etter Andre verdenskrig ble arbeidet intensivert, spesielt i bispedømmene Osnabrück, Paderborn og København. Den 25. oktober 1953 ble hans jordiske rester skrinlagt i kapellet som er viet til ham i høyre korarm i San Lorenzo – Cappella Stenonia. Kisten ble lagt i en antikk marmorsarkofag fra 300-tallet som den italienske stat hadde donert. Den var funnet i 1933 i elva Arno. I 1964 ble saligkåringsprosessen offisielt innledet i Vatikanet.
Den 12. januar 1984 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 16. mars 1987 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Den 23. oktober 1988 ble han saligkåret av paven i Peterskirken i Roma som den første skandinav på mer enn 400 år. Mange pilegrimer fra Vest-Tyskland, DDR og Danmark var til stede. Paven avsluttet sin preken slik:
«Det gleder meg spesielt at jeg gjennom dagens saligkåring kan tilføye en ny stjerne i skaren av hellige som lyser opp Skandinavias historie: Den hellige Ansgar, biskop av Hamburg-Bremen og Nord-Europas apostel; den hellige Knut, konge og martyr, skytshelgen for Danmark; den hellige Erik, konge og martyr, skytshelgen for Sverige sammen med den hellige Birgitta, den store mystiker og grunnlegger av en orden som fortsatt består; den hellige Olav, konge og martyr, skytshelgen for Norge; den hellige Henrik, biskop og martyr, skytshelgen for Finland; den hellige Thorlákr, biskop og skytshelgen for Island. Neste år, om Gud vil, vil jeg besøke disse landene, og dagens saligkåring får også i dette lys en spesiell betydning».
Den saliges navn blir i litteraturen skrevet på forskjellige måter: Niels Steensen, Nils Stensen, Nicolas Sténon (fransk), Niccolò Stenone (italiensk), Nicholas Steno (engelsk), og dessuten omtales han ofte som Steno. Selv underskrev han seg korrekt på latin som Nicolaus Stenonis.
Hans minnedag er 25. november, dødsdagen etter den julianske kalenderen, men 5. desember, dødsdagen etter den gregorianske kalenderen, nevnes også.
Se også Hans Kermits bok på norsk om Niels Steensen.