Den hellige Teresa (fr: Thérèse) ble født som Maria Victoria Couderc (fr: Marie-Victoire) den 1. februar 1805 i Sablières (Le Mas-de-Sablières) i Viverais i departementet Ardèche i Massif central i Sørøst-Frankrike. Maria Victoria var den fjerde av tolv barn av Claude Couderc og hans hustru Anne-Marie. Familien var middels velstående fjellbønder, «harde, ærlige og fromme». Som barn fikk Maria Victoria lite formell utdannelse, men hun kunne lese, og hun lærte mye på den måten og fra foreldrenes praktiske kristendom, spesielt morens.
Fra tidlig i tenårene var hun fast bestemt på å slutte seg til en religiøs kongregasjon for å bringe troen tilbake til folket på landsbygda. Faren mislikte denne ideen, for hun trengtes hjemme for å arbeide på familiegården. Men han lot henne reise til St. Josefssøstrene for å få litt ekstra utdannelse. Hun var fortsatt der i fastetiden i 1825 da det ble annonsert en misjon i Sablières, den første siden revolusjonen. Hun dro hjem for å delta i den.
En av prestene som forkynte i misjonen, var en mann ved navn Jean P. Étienne Terme, som nettopp hadde grunnlagt en kommunitet av søstre for å undervise i menighetsskolen i den lille landsbyen Aps i Ardèche, hvor han var sogneprest. Til slutt overvant Marie-Victoire farens motstand, og i januar 1826 ble hun en av de første som sluttet seg til kommuniteten av «Døtrene av St. Regis» i Aps. Hun var 21 år gammel og tok ordensnavnet Teresa. Faren hadde nektet å sørge for noen medgift for henne.
I 1824 hadde p. Terme og andre prester blitt sendt av sin biskop til La Louvesc i Viverais for å drive misjonsarbeid blant bøndene der og betjene valfartskirken St. Jean-François Regis. Men det var en ting som plaget ham svært. Vertshusene nær helligdommen var overfylte, og vertshuseierne innlosjerte menn og kvinner på samme rom. Derfor ville p. Terme så snart som mulig åpne et hospits for kvinnelige pilegrimer. For å drive dette hospitset vendte p. Terme seg sommeren 1826 til den kommuniteten av søstre som han hadde etablert i sitt tidligere sogn i Aps.
Tre unge kvinner ble sendt derfra i 1827, blant dem sr. Teresa. P. Terme innså snart at hun hadde «et sunt hode, sunn dømmekraft og evne til åndelig skjønnsomhet» (og la tidstypisk til: «som er sjelden for en kvinne»). Han flyttet novisene fra Aps til denne kommuniteten og ba Teresa bli novisemester. I 1828 trengte han superioren for den lille kommuniteten et annet sted, og han utnevnte Teresa til superior i La Louvesc, til tross for at hun bare var 23 år. Stedet lå i 1200 meters høyde og hadde et barskt klima om vinteren, men til tross for vanskelighetene viste kommuniteten tidlig tegn på vekst.
Hospitset var en øyeblikkelig suksess. Så mange kvinner strømmet til at søstrene var travelt opptatt dag og natt med å dekke deres behov. Korridorene var fulle av madrasser for å huse alle sammen, og pilegrimene var ofte svært støyende og høylydte. Derfor hadde novisene lite tid til bønn og studier, og ordenslivet led under støyen og den konstante aktiviteten. I Moder Teresas øyne var dette uholdbart hvis søstrene skulle være ordensfolk og ikke rene vertshusholdere. Hun foreslo da overfor p. Terme at de bare skulle motta bare de pilegrimene som gikk med på å bo der minst tre dager og som deltok i en eller annen form for religiøs øvelse, en novena eller en triduum. Resultatet var slående, og snart hersket stillhet og bønn.
I 1829 dro p. Terme på retrett i et jesuitthus nær Le Puy, og da han kom tilbake, annonserte han at kongregasjonen skulle utvide sitt arbeid til også å gi retretter for kvinner. På denne tiden var dette en høyst bemerkelsesverdig nyskapning, og det ble en øyeblikkelig suksess, spesielt blant landsens kvinner, og i årene som fulgte skulle dette spre seg over hele verden.
Men den 12. desember 1834 døde p. Terme. Dette var et fryktelig slag for kommuniteten og spesielt for Teresa, som ikke bare mistet en verdsatt venn og rådgiver, men også den ansvarlige for kommunitetens økonomi.
Helligdommen med den hellige Johannes Frans Régis' grav og sognet La Louvesc var nylig overtatt av jesuittpatre. På deres råd bestemte p. Termes etterfølger, p. François Renault, å skille arbeidet med undervisning i skoler fra det å drive retretter. Tolv omhyggelig utvalgte søstre ble derfor trukket ut av «Døtrene av St. Regis» og med Moder Teresa Couderc i spissen ble de installert i La Louvesc under veiledning av jesuittpateren Rigaud. De fikk en ny regel og en egen drakt. De ble først kjent som Retrettsøstre, men kongregasjonen ble senere hetende Notre-Dame de la Retraite du Cénacle, «Vår Frue av Retretten i Cenaculum» (Sorores Dominae Nostrae a Recessu Caenaculi – RC). Cenaculum (Coenaculum) er «Det øvre rom», det vil si hvor nattverden ble innstiftet. Navnet henspeilte på den perioden Jomfru Maria tilbrakte der i påvente av Den Hellige Ånds komme. Teresa regnes som kongregasjonens grunnlegger sammen med p. Terme.
De fortsatte å gi retretter, i utgangspunktet i henhold til den hellige Ignatius av Loyolas åndelige øvelser, men de var også åpne for annen spiritualitet. Det ble snart nødvendig med et nytt hus og klosterkirke. Men kilden man hadde stolt på for å dekke disse og andre utgifter, sviktet plutselig, og kommuniteten satt plutselig med svært stor gjeld og ikke noe å betale den med. P. Renault trodde på et medlem av kommuniteten som overdrev gjeldens størrelse, og i oktober 1837 ydmyket han Teresa ved å overlevere henne et knippe regninger som en «bukett» på hennes festdag.
Moder Teresa bebreidet seg selv uten grunn for det som hadde skjedd, og hun aksepterte ydmykelsen, og i 1838 trakk hun seg fra embetet som superior. Med godkjennelse av biskopen av Viviers utnevnte p. Renault i hennes sted en velstående enke, viscountesse de la Villeurnoy, som fikk tittelen «generalsuperior og grunnleggerske», selv om hun hadde vært i kommuniteten i mindre enn en måned.
Deretter begynte en lang, kompleks og ikke alltid oppbyggelig historie hvor Moder Teresa mer og mer kom i bakgrunnen. Viscountessen syntes å ha forstått lite av det religiøse liv og enda mindre av økonomi, så hun trakk kommuniteten ned i enda større gjeld og ble fjernet fra sin stilling elleve måneder senere. I hennes sted valgte kommuniteten Charlotte Contenet, en god ordenssøster, mer erfaren og med mange fine kvaliteter, som hadde en visjon om å bringe kongregasjonen til de større byene i Frankrike.
Hun hadde også ideer om hva slags søstre som trengtes til dette, og ikke færre enn ni av de opprinnelige søstrene ble fjernet. Det var ikke lett å få fjernet Teresa, for i henhold til p. Jean Termes testamente var hun medeier sammen med en annen søster av det huset som de alle bodde i. Men i de neste tretten årene fikk Moder Teresa bare drive med hardt manuelt arbeid i huset eller hagen, og som ikke hadde noe med kongregasjonens valgte apostolat å gjøre. Stille aksepterte Teresa de arbeidsoppgavene hun fikk.
Hun ble i 1842 sendt til Lyon, hvor kongregasjonen ønsket å foreta en ny grunnleggelse, men bare for å hjelpe til med den grundige rengjøringen av huset. Da grunnleggelsen mislyktes, ble hun satt til å passe på huset. I 1843 klarte hun å kjøpe en annen eiendom p La Fourvière ovenfor byen, til tross for konkurranse og til halvparten av opprinnelig forlangt pris. Charlotte Contenets overraskelse var åpenbart ekte, men den antyder at hun virkelig ikke hadde noen ide om Teresas dyktighet.
Da Moder Charlotte døde i 1851, oppsto problemer av et annet slag. Moder de Larochenégly ble valgt til generalsuperior, men hennes assistent, Moder Anäis de Saint-Privat, nektet å akseptere dette og førte i praksis søstrene i det nylig grunnlagte huset i Paris ut i skisma. I mars 1854 ble Teresa sendt til Paris for å få i stand en forsoning. Selv om Anäis og fire av søstrene foretrakk å forlate kongregasjonen, ble de andre værende, og tre av de fire kom også senere tilbake. Teresa fikk ansvaret for kommuniteten for en tid, men deretter vendte hun tilbake til sin plass i bakgrunnen, slik at da kardinal Lavigerie var på besøk til nonnene og straks oppdaget hellighet i hennes ansikt, måtte spørre hvem denne søsteren var som var utestengt. Hun kom frem fra glemselen bare en eller to ganger for å hjelpe til med en ny grunnleggelse.
Forskjellen var at hun nå var respektert, og etter nesten tyve år erklærte biskop Guibert av Viviers en gang for alle at grunnleggerne av kongregasjonen var p. Jean Terme og Moder Teresa Couderc og ingen andre. Hun var fornøyd med å fremme kongregasjonens arbeid fra et hellig liv i glemsel. Hun var ikke blitt bitter av alt det hun hadde måtte gjennomgå, men hadde fått en sterk sans for lidelsens mening. Hun forente sine lidelser med dem til sjelene i skjærsilden, som hun ble intenst opptatt av på slutten.
Mot slutten av Teresas liv begynte helsen å svikte stygt. Hun ble helt døv, og revmatisme og artritt ga henne fryktelige legemlige lidelser i sine siste ni måneder. Hun døde den 26. september 1885 i Fourvière i Lyon, omgitt av medlemmer av sin kommunitet, 80 år gammel. Etter eget ønske ble hun gravlagt på kirkegården i La Louvesc. I 1885 var det tolv klostre, ni i Frankrike og tre i Italia. I dag er det mer enn seksti i fjorten land.
Hun ble saligkåret den 4. november 1951 av pave Pius XII (1939-58) og helligkåret den 10. mai 1970 av pave Paul VI (1963-78). Hennes minnedag er dødsdagen 26. september.