Som syttenåring trådte han den 12. september 1580 inn som legbror i kapusinerordenen (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap), en gren av fransiskanerne som hadde oppstått i 1520. Han mottok ordensdrakten i deres kloster Santa Croce di Cittadella i Verona, og i henhold til ordenens skikk fikk han da navnet Broder Thomas av Olera (Fra Tommaso di Olera). Vanligvis mottok novisene et nytt navn ved ikledningen, men Thomas beholdt sitt dåpsnavn. I novisiatet var p. Frans av Messina hans guardian og p. Bonifatius av Udine hans novisemester. I løpet av de tre årene i novisiatet i Verona lærte Thomas’ overordnede ham å lese og skrive, og dermed gjorde de et unntak fra den hellige Frans av Assisis regel, som uttrykkelig forbyr «undervisning av dem som ikke kan lese og skrive». Thomas viste seg straks som en ung novise som var full av alle tenkelige dyder. Han avla sine enkle løfter i 1583 og sine høytidelige løfter den 5. juli 1584.
Fra da av og til 1619 hadde han embetet som kvestor (quaestor), det vil si almissesamler, med oppgave å gå rundt i regionen og samle inn almisser for å forsørge brødrene og drive deres nestekjærlige arbeid. I disse årene hadde broder Thomas denne stillingen i ulike kapusinerhus. Han var i Verona fra 1593 til 1605, deretter i Vicenza frem til 1612. I Vicenza fremmet han byggingen av kapusinerklosteret nær Porta Nuova fra 1612 til 1613, og samtidig interesserte han seg for klarissenes kloster i Rovereto, som senere ble bygd i 1624. Deretter var han i Trient, Udine og Rovereto (1613-17). I Rovereto lærte han å kjenne og ledet mot hellighet den trettenårige Bernardina Floriani, senere den ærverdige Giovanna Maria av Korset (1603-63). Han var fra 1618 til 1619 portner i klosteret Santa Croce i Padova. Han ble sendt til klosteret i Conegliano i 1619, igjen som kvestor.
Selv om han til syvende og sist var en enkel legbror og ikke prest, var han i stand til å snakke rosende om Gud slik at han vakte ærefrykt og undring hos sitt publikum. Han instruerte i troen både ydmyke personer og fornemme regenter, alltid i kjærlighet. Lydighet og ydmykhet gjorde at han forble «bror kvestor» i nesten femti år. Hans apostolat var næret av bønn, ofte nattlig, og av legemlige botsøvelser. Gjennom faste og askese næret han religiøse kall, spesielt søstre.
På en av sine almisseturer i Vicenza gikk broder Thomas og en ledsager inn i et hjem etter anmodning fra dem som bodde der, for å trøste og oppbygge dem. Thomas brøt ut i en av sine begeistrede utlegninger om guddommelig kjærlighet, og han formante og forklarte i seks hele timer. Da han var ferdig, var det på tide å dra tilbake til klosteret, men deres pengepunger var tomme. Hans frykt for at hans medbrødre skulle gå sultne, ble stilnet av kvinnen i huset da hun forkynte at bakeren hadde levert mer brød enn det som var bestilt. Det synes som om denne ekstraleveransen var akkurat nok til å mette hele kommuniteten.
Ved en annen anledning omvendte han en prostituert. Han fikk vite av hennes naboer hva slags kvinne hun var. Med denne kunnskapen gikk han til hennes død for å be om en almisse, men i stedet for at Thomas mottok almisser, oppnådde den beryktede kvinnen omvendelsens nåde. Etter æ ha hørt Thomas preke til henne om hennes sjels tilstand, helvetes flammer og Kristi lidelse, smeltet hennes hjerte i hennes egne tårer og Guds nåde. Denne Magdalena tilbrakte resten av sitt liv i bot for å gjøre opp for sitt tidligere liv i synd. Denne slående omvendelsen fant også sted i Vicenza.
Bare seks år før Thomas trådte inn i ordenen, det vil si i 1574, hadde pave Gregor XIII (1572-85) gitt kapusinerne tillatelse til å forlate Italia og etablere seg i andre land. Hus ble opprettet i det ene landet etter det andre. Snart ble det etablert provinser i alle land i Vest- og Sentral-Europa. Erkehertug Ferdinand II av Østerrike (1578-1637), senere tysk-romersk keiser, og hans hustru Anna Katarina Gonzaga hadde best om at kapusinerne skulle sendes til Tyrol. Etter befaling fra pave Klemens VIII (1592-1605) delegerte generalkapittelet i 1593 til den venetianske provinsen å sende noen brødre dit. Deres svar var raskt, for allerede samme år hadde brødrene et kloster i Innsbruck, og fra dette oppsto provinsen Tyro1. Klosteret i Salzburg ble grunnlagt i 1595.
I 1595 ble Ferdinand etterfulgt som erkehertug av Tyrol av sin bror Leopold V (1586-1632) fra huset Habsburg. Han var sønn av erkehertug Karl II, bror av keiser Ferdinand II, far til Ferdinand Karl av Tirol, regent av Tyrol, biskop av Passau og Strasbourg (til 1625), abbed av Kloster Murbach (1614-25). Han giftet seg i 1626 med enken Claudia de’Medici. Da hadde han fått tillatelse av pave Urban VIII (1623-44) til å gå av som biskop og abbed og konsentrere seg om å være verdslig hersker. Men han ser ut til å ha opprettholdt en trofast biskops omsorg for den katolske tro, og han satte i gang med å gjenoppbygge den i de landene som var undergitt ham og slå lutherdommen tilbake. Andre kapusinere var allerede aktive i hans reformering av Tyrol, men slått av broder Thomas’ ry for hellighet, sendte han en spesifikk anmodning om hjelp fra nettopp ham i arbeidet med å styrke dydene og svekke kjetteriets gift gjennom sine bønner, forkynnelse og gode eksempel. Thomas’ overordnede gikk med på erkehertugens ønsker, og Thomas ble inkardinert i provinsen Nord-Tirol.
I 1619 forlot den 56-årige Thomas sin hjemprovins for å arbeide i Tyrol, Østerrike og Bayern. Til tross for sin alder gikk han hele distansen fra Rovereto til Innsbruck. Han ble utnevnt til kvestor i Innsbruck, og sammen med sine medbrødre skulle han rotfeste den unge kapusinerordenen i det tyske språkområdet. De siste tolv årene av sitt liv (1619-31) virket Thomas som sjelesørger og predikant i Innsbruck. I klosteret der spilte han sin vanlige rolle: Tigging om brød, oppvask av tallerkener og evangelisering blant de rike og i folkedypet.
Etter ankomsten til Tyrol foretok Thomas flere reiser som førte ham til Bayern, deretter til Salzburg og endelig til keiseren i Wien. Hertug Maximilian I av Bayern (1597-1651) var en fremtredende politiker i sin tid. Han var leder for Den katolske liga og en av de beste generalene i felten. Han og hans hustru Elisabeth inviterte den ydmyke legbroren til Bayern for å arbeide blant folket og for å reformere presteskapet. Han utførte sitt arbeid med stor apostolisk glød, og hertug Maximilian ba også om hans bønner for suksess i sine slag for troen. Thomas og herskeren over Bayern ble nære venner, og som et tegn på vennskapet og sin aktelse for og takknemlighet til Thomas, ga hertug Maximilian legbroren en relikvie av Kristi blod. Mens Thomas var ved hertugens hoff i München, klarte han i 1620 å konvertere den lutherske hertugen av Weimar til katolisismen.
Etter ordre fra sine overordnede dro Thomas i 1620 til Wien, hvor han ble værende ved keiserhoffet fra 1620 til 1621. Der veiledet han også det åndelige livet til keiser Ferdinand II av det hellige tysk-romerske rike (1619-37), konge av Böhmen (1617-19, 1620-37) og konge av Ungarn (1618-25). Det synes som om Thomas allerede hadde innyndet seg hos Ferdinand ved å forutsi hans valg til keisertronen. Da Thomas kom til Wien, led Habsburg-riket under en daglig økning av de smittsomme kjetterske reformene. Dette var en grunn til sterk engstelse for broder Thomas, og han brukte sin rolle som rådgiver og veileder til å egge keiseren til sterkere tiltak mot heretikernes stadig større maktsfære. Thomas var også keiserens rådgiver selv i de viktigste statsaffærer, og han forble keiserens rådgiver under Trettiårskrigen (1618-48). Samtidig som Thomas krysset Alpene, var Trettiårskrigen nettopp brutt ut. Han forsto at de habsburgske rikene og Bayern var det eneste bolverket mot de lutheranske fyrstene i det sørlige Sentral-Europa. Han så også at Kirkens fiender indirekte angrep Kirken ved å underminere den sivile myndigheten som var Kirkens beskytter. I denne saken forlangte han lydighet og trofasthet fra folkets side mot sine myndigheter. Uten dette kunne sann fred og orden ikke eksistere.
Når det gjelder Thomas’ positive innflytelse på keiserens aktive linje mot krisen i Bøhmen, noe som i siste instans førte til slaget ved Hvite berg (Bílá hora) fem kilometer vest for Praha den 8. november 1620, ser vi ikke noe direkte eller umiddelbart, men hans hjerte og sympati var hos keiseren. I dette berømte slaget under Trettiårskrigen slo den katolske hæren under Maximilian av Bayern og Tilly, kurfyrst Fredrik av Pfalz, som var valgt til konge av Bøhmen.
All denne politiske aktiviteten gikk aldri ut over broder Thomas’ normale plikter, de daglige almissene, manuelt arbeid eller kontakten med fattige mennesker i Tyrol. Thomas utførte også sosialt arbeid til fordel for arbeiderne i gruvene i Taufers og i Inndalen og Adigedalen, et grep for å bekjempe den raskt fremvoksende lutherske ideologien. Hans innsats ga ham navnet Der Bruder von Tirol eller sågar Heiliger Bruder von Tirol («hellige bror fra Tyrol»), fortrolig til fyrster og keisere, apostel blant heretikerne. I disse årene så Fra Tommaso ikke sitt hjemland igjen, men i den siste perioden av sitt liv foretok han flere ganger viktige reiser tilbake til Italia og mellom Østerrike og Tyskland. Han dro tre ganger (1623, 1625, 1629) på pilegrimsreise til det hellige hus i Loreto.
I 1617 var Thomas blitt åndelig veileder for og venn av vitenskapsmannen og legen Hippolyt Guarinoni (it: Ippolito) (1571-1654) fra Hall i Tyrol, lege ved hoffet i Innsbruck. Fra Tommaso ønsket en kirke vigslet til Marias uplettede unnfangelse, og Hippolyt Guarinoni grunnla i 1620 en slik kirke i Volders ved bredden av elven Inn i Tyrol, femten kilometer fra Innsbruck. Kirken ble bygd med hjelp fra blant andre erkehertug Leopold V, og Guarinoni leverte ikke bare tegningene, men deltok også aktivt i selve byggingen, blant annet som murer. Etter alle slags vanskeligheter ble den ferdigstilt i 1654, 23 år etter Thomas’ død, av Hippolyt Guarinoni og vigslet til Den hellige Treenighet, Marias uplettede unnfangelse, Marias fødsel og de hellige Karl Borromeus, Ignatius av Loyola og Fransiska av Roma og kalles Karlskirche (Kirche Hl Karl Borromäus). Dette var den første kirken i det tyske språkområdet som var viet til Marias uplettede unnfangelse. Det skjedde nøyaktig 200 år før proklamasjonen av dogmet om Marias uplettede unnfangelse av den salige pave Pius IX (1846-78).
I sin daglige kamp for å forsvare den katolske trosbekjennelsen og å opponere mot kalvinismen og lutheranismen, både ved hoffet og blant folket, skaffet broder Thomas seg en stor innsikt i dybden i mysteriet Maria, noe som gjennomtrenger hans skrifter. Selv om han lærte å lese og skrive først etter at han trådte inn i ordenen, brukte han sitt sent oppdagete talent godt gjennom hele sitt ordensliv. I hans skrifter er blant andre ting formuleringen av dogmet om Marias uplettede unnfangelse foregrepet på en klar måte. I sine skrifter anerkjente han også Marias Opptakelse i himmelen.
Thomas’ skrifter ble samlet og utgitt femti år etter hans død i boken Fuoco d’amore («Ild av kjærlighet») (1682), hvor han over rundt 720 sider snakker om «kjærlighetens høye visdom». Denne boken avslører hans enorme kjærlighet til Gud og mennesker. For det meste inneholder boken separate asketiske og mystiske skrifter, fruktene av hans kontemplasjon. Hans ulike redaktører har delt verket inn i flere deler. Den første delen er på rundt 120 sider og har tittelen «En skog av kontemplasjon», meditasjoner over Kristi liv, lidelse og død. Denne boken mente forfatteren spesielt for begynnere. Den andre og tredje delen inneholder materiale adressert til de sjelene i det andre og tredje stadiet på perfeksjonens vei, tradisjonelt kalt den oppklarende og den forenende vei. Den andre delen har navnet «Perfeksjonens stige», og den tredje er en kompilasjon av mindre avhandlinger om kjærlighet, trøst og gleden til en sjel forent med Gud.
De fleste av Thomas’ brev gikk tapt i kaoset som fulgte Trettiårskrigen, men de 22 som er bevart, utgjør den fjerde delen av Fuoco d’amore. Noen av disse brevene var til spesielle enkeltpersoner, mens andre hadde mer form av rundskriv. Den femte delen av Fuoco d’amore er den mest interessante. I denne delen er det inkludert et verk som Thomas hadde ment for noen heretikere i Bøhmen. Av alle hans verker er dette det som best kan karakteriseres som dogmatisk. Det er også apologetisk, ettersom det er skrevet med heretikere i tankene. Det opptar 180 sider i Fuoco d’amore. Det ble skrevet i Wien i 1620, da Thomas’ overordnede beordret ham til å skrive ned sine taler til forsvar av troen, med tittelen «Moralske begreper mot kjettere». Et blikk på listen over emner får en til å undre seg over denne opprinnelig analfabetiske legbroren, for han skrev om pavelig ufeilbarlighet, den uplettede unnfangelse, den enorme respekten Kirken har for Skriften, katolikkers ytre gudsdyrkelse, Kirkens rett til eiendom og pavens verdslige makt.
Thomas’ skrifter ble først utgitt i 1681, femti år etter hans død. I 1682 kom en andre utgave av den komplette Fuoco d’amore ut i tillegg til en utgave av hans brev. Den endelige utgaven ble utgitt i Napoli i 1683 etter ordre fra byens kardinalerkebiskop Caraccioli. Disse tre utgavene på så kort tid indikerer den populariteten de ble mottatt med. Pave Johannes XXIII elsket Fra Tommasos skrifter så høyt at han ønsket å høre dem som åndelig lesning, selv på dødsleiet.
I sitt liv måtte broder Thomas også gjennomgå den rensende skjærsilden av lidelse. Fysisk led han av podagra hele sitt liv, og sykdommen skulle bli en av hans overmenn på dødsleiet. Mot slutten av livet kunne han også heller knapt spise eller sove. I tillegg kom de indre prøvelsene. I tretti år ble han plaget av tvil på sin evige frelse, inntil en dag med større desperasjon enn vanlig tre år før hans død, den hellige Laurentius av Brindisi OFMCap (1559-1619) viste seg for ham for å trøste ham og fjerne hans tvil for godt. Han hadde også sine nappetak med djevelen, som han gjennomled tålmodig og med full tillit til Gud.
Den 2. mai 1631 så man at broder Thoms’ legeme snart måtte gi tapt for stormangrepene av podagra og feber. Men Thomas uttrykte sitt ønske om ikke å dø før han var blitt velsignet av sin provinsial, p. Serafin av Bruneck (Brunico) i Südtirol. Men p. Serafin var ikke ventet å komme til Innsbruck før to dager senere, og han var en mann som var kjent for å følge de planer han hadde lagt. Men forsynet nektet ikke Thomas dette ene siste ønsket. Ikke før hadde han uttalt det, så hørtes p. Serafins banking på klosterporten. Han kom dit to dager tidligere enn planlagt. Om kvelden samme dag mottok Thomas hengivent det hellige Viaticum, og deretter bekjente han sine synder og ba om tilgivelse for dem av sine brødre. Thomas døde fromt og hellig rundt klokken to om morgenen den 3. mai 1631 i Innsbruck i Østerrike, 68 år gammel og etter 51 trofaste år i det religiøse liv. Etter tre dager med uavbrutt ærbødighet fra de troende, ble han bisatt i krypten i kapusinerkirken i Innsbruck, under kapellet for Vår Frue. I senere århundrer har kirken bevitnet hans hellighets ry.
I 1636 ble hans jordiske rester undersøkt for første gang. Etter dette ble det foretatt mange flere undersøkelser inntil 1704, deretter igjen i 1757. Før det var hans hode plassert i et relikvar i «Thomas-cellen». I 1787 stengte myndighetene klosteret, og det fikk ikke åpne igjen før i 1803. I mellomtiden lå hans levninger, unntatt hodet, som var blitt overført til klosteret i Chiusi, uforstyrret i krypten. I 1803 ble hodet brakt tilbake fra Chiusi, og levningene hvilte i fred inntil 1903, da de igjen ble gransket. Undersøkelsen i 1931 var den grundigste og mest offisielle, for den ble bevitnet av den apostoliske administratoren av Innsbruck, provinsialsuperiorer, monsignori og andre klerikere, spesialister i anatomi og noen prominente legmenn. Levningene ble autentifisert, og de gjenværende knoklene ble overført fra krypten, og sammen med hodet ble de plassert i Maria-kapellet. Ofte ved disse undersøkelsene og åpningene av krypten ga levningene av broder Thomas fra seg en velduftende lukt.
Til tross for det faktum at han ennå ikke har blitt saligkåret, huskes og påkalles denne legbroren fra 1500-tallet fortsatt i dalene rundt Bergamo. Hans samlede verker var blant den salige pave Johannes XXIIIs (1958-63) favorittlesestoff. Pave Johannes kalte ham en «autentisk helgen og åndelig mester», mens pave Paul VI (1963-78) mintes ham som «verdifull instrument for den generelle åndelige fornyelse (...) som vil skinne i historien om denne strålende perioden sammen med dem som ivrigst fremmet den katolske reformasjonen».
Flere århundrer etter hans død, den 28. februar 1967, ble hans informativprosess åpnet i Bergamo, den ble avsluttet den 19. april 1968. Etter et brev fra Bispekonferansen i Lombardia til pave Paul VI den 9. oktober 1973, ble dekretet for introduksjonen av saligkåringssaken utstedt den 4. desember 1980. Dekretet om prosessens gyldighet ble utstedt den 28. mai 1982. Den 23. oktober 1987 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Bispedømmets saligkåringsprosess ble avsluttet den 4. oktober 2007. Den 17. mars 2012 ble hans jordiske levninger tatt ut fra gravnisjen i kapusinerkirken i Innsbruck i nærvær av biskop dr. Manfred Scheuer. Den 10. mai 2012 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.
Han ble saligkåret den xxx i xxx. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hans minnedag er dødsdagen 3. mai. Han er kjent som Thomas av Bergamo, Thomas Acerbi av Olera, Thomas av Olera-Bergamo eller «den hellige bror av Tyrol». Der Bruder von Tirol har for en stor del æren for at Tyrol så lenge har forblitt et homogent katolsk land.
Kilder: santiebeati.it, it.wikipedia.org, fratommaso.org, fratommaso.eu, 30giorni.it, uibk.ac.at, austria-catholica.blogspot.com, Kathpress 14. mai 2012 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 22. november 2013