Den hellige Tollef Salemann (mand) eller Tollef Sal (Tollev) er en norsk lokalhelgen eller bondehelgen i Tessungdalen i Telemark. Han må ha levd på 1100/1200-tallet. Helgener og helgenkult sto sentralt i middelalderen religiøse liv. De fleste av dem var anerkjent av Kirken som institusjon, men det fantes også helgener som Kirken ikke anerkjente. Her i landet kjenner vi til flere slike helgener. I boken Norges kirker i middelalderen (1909, s. 140) skriver Harry Fett (1875-1962), senere riksantikvar (1913-46): «Mindre lokale bondehelgener havde vi også, de fleste var fra Telemarken, som Tollef Salemand, hvem flere småkirker var viet til».
For i tillegg til den store nasjonalhelgenen Olav har den norske Kirke også frembrakt andre hjemlige helgener. Men disses historie er for en stor del like fattig og dunkel som Olavs er rik og glitrende. Bare de færreste har blitt dyrket i hele landet, flere derimot bare i enkelte strøk. Atskillige har også bare hatt et tvilsomt helgenry i kortere tidsrom, og deretter har deres hellighet gått helt i glemmeboken. Om noen av dem vet man ikke mer enn bare navnet, og det hender iblant at man ikke vet hvem det menes av flere historiske personer som het det samme.
Man må også huske at allmuesagnet langt ned i den lutherske tid har tillagt en og annen prest mirakelgaver og umiddelbar forbindelse med åndene. Hyppigst ytrer denne troen seg i de overalt kjente fortellingene om presters evne til å mane bort djevelen, en evne som helst tenkes ervervet i «den sorte skole i Wittenberg», hvor disiplene betalte undervisningen med oppofrelsen av sin egen skygge eller lignende. Som eksempler på slike prester kan man for eksempel nevne Erik Werlauff i Saltdalen (d. 1773), den lærde historikerens bestefar, «der hentedes langveisfra for at bringe Fanden til Raison» (Erlandsen: Tromsø Stifts Geistlighed, s 121) og «Røkenpræsten», hvis bedrifter Asbjørnsen har foreviget (Huldreeventyr og Folkesagn, 3. utgave, s 210-214). Denne «Christian Svartserk» var Christian Holst, sogneprest til Røken (d. 1824), statsråd P. C. Holsts far.
Her er det imidlertid ikke tale om noen personlig hellighet, men kun om høyere krefter som ble tillagt den geistlige oppdragelse, innvielse og verdighet. Noe annerledes forholder det seg derimot med enkelte andre prester, som bonden ved siden av overnaturlige krefter også har tillagt egenskaper som i en tidligere periode rimeligvis ville ha medført et lokalt helgenry. En slik mann er for eksempel dikteren Hr. Petter Dass (1647-1707), som har blitt en sagnfigur i hele det nordenfjelske Norge. Og, om enn i mindre målestokk, Hr. Søren Schive i Bjelland (d. 1705), som i det minste hele Lister og Mandals amt vet å tale om (Ludvig Daae: Norske Bygdesagn, I, s 38-42). I Fyresdal i øvre Telemark fortelles om en prest «Lille-Jæger», som tillegges flere merker på hellighet, blant dem også evnen til å henge vanten på solskinnet (muntlig meddelelse av professor Sophus Bugge), noe som fortelles om flere lokalhelgener. Når denne presten, som ikke finnes i noen presterekke, har levd, er uvisst.
I sin bok Norske Helgener fra 1879 har historieprofessoren Ludvig Daae (1834-1910) et kapittel som omfatter en klasse av hellige menn som han vil kalle bondehelgener. Det er personer som ikke kjennes av historien, men som allmuen i en enkelt bygd eller i en noe videre omkrets har ansett for hellige, og hvis dager kanskje til og med er minnet ved messe i en og annen kirke. De av disse helgener som fortsatt kjennes, synes alle å høre hjemme i Telemark: De hellige Tove, Tarald, Tollef Salemand og Besse på Knaben.
I Tessungdalen, et dalstrøk i Tinn i Telemark, som er atskilt fra Numedal med en fjellstrekning, fortelles den dag i dag om en «Tollef Salemand» (eller Tollef Sal), som skal ha bodd på gården Sønstebø og vært den første som bosatte seg i denne sidedalen. Der ble han rik, «da hans Arbeide i den nye Jord gav stor Velsignelse og Frugtbarhed fra sig», og nådde en meget høy alder. Før sin død lot han bygge en hytte på sletten Salsvolden sønnenfor sin gård, og han bestemte at han ville gravlegges der i en eikekiste, og at denne skulle henges opp i to messinglenker. Han lovte dølene lykke og velstand så lenge de holdt hans kiste i ære, men forutsa også at i motsatt fall skulle det alltid være krøplinger på Sønstebø.
Etter at Tollef var død, ble hans levninger derfor lagt i en kiste som ble hengt opp i taket etter messinglenker. Der samlet bygdefolket seg en dag i året, trolig på Tollefs dødsdag. Tollefsdagen ble også kalt «Tollefs-Vok» (Tollevsvok), og da samlet bøndene seg ved hytten til minnehøytid og fest og sang lovsanger. Vi vet dessverre ikke hvilken dato denne festen ble feiret, så vi kjenner ikke Tollefs minnedag. Feiringen fortsatte også etter at reformasjonen var påtvunget Norge av danskene. Tessungdølenes hang til å holde fast ved dyrkelsen av sin bondehelgen i over 500 år, var til stor fortvilelse for deler av det lutherske presteskapet. Noen av prestene ga kulten lite oppmerksomhet, ettersom tessungdølene brukte sognekirken i Atrå side om side med denne på Tollefsvok. For andre var det pinlig å møte biskopen med melding om at de ennå ikke hadde klart å få avskaffet det de kalte en avgudsdyrkelse.
Feiringen pågikk frem til 1692. På den tiden var Hr. Jens Hauritz prest i Tinn (1681-92). Han likte ikke at det foregikk helgendyrkelse oppe i Tessungdalen, så han sendte en hovmann opp for å undersøke saken. En hovmann (norrønt: hofmaðr) var en mann i tjeneste hos en stormann (konge eller høvding). Hovmannen fant huset og brøt seg inn, og som bevis brakk han av en bit av Tollefs lårben for å vise til presten. På hjemveien skled hesten på et berg og brakk lårbenet. Stedet har den dag i dag navnet Hovmannsberget.
Da presten fikk høre dette, reiste han straks opp i Tessungdalen og satte fyr på gravhuset (Ludvig Daae: Norske Bygdesagn, I, s 1-2; Årsberetningen fra Foreningen til norske Fortidsmindesmærkers Bevaring for 1868, s 145). Sagnene sier at da han kom hjem igjen, var et av husene på prestegården brent ned. Etter brannen samlet tessungdølene det som var igjen av Tollefs levninger og la dem i en grav ved Grønefit, som få visste om. Dette var slutten på dyrkingen av Salemann, ein tradisjon som hadde vart i nærmere 500 år.”
Conrad Nicolai Schwach, som fra 1848 til sin død i 1860 var sorenskriver i Nedre Telemarken, forteller i «Thelemarkiske optegnelser»:
«En af de øverste Gaarde i denne Dal er Sønstebøe. Der boede i gamle Dage en rig Bonde, Tollef Sahl, der fik det Indfald ei at ville jordes som Andre. Paa en Slette, som endnu kaldes Sahlsvolden, noget søndenfor Sønstebøe lod han bygge en Hytte, der fik Navn af Sahlshytten, og hvis Tomt endnu paavises; og deri lod han ved to Messinglænker ophænge en Egekiste, hvori han paa sit Yderste forordnede at man skulde lægge hans Liig, hvorhos han lovede Dalens Indvaanere Velstand saalænge de holdt hans Gravsted i Ære, men i modsat Fald forudsagde, at der paa Sønstebøe aldrig skulde ophøre at findes Krøblinge.
I længere Tid rettede Tollefsdølerne sig ogsaa derefter og høitideligholdt endog aarlig under Navn af Tollefsdagen, en Dag, formodentlig Aarsdagen for Tollefs Dødsdag. Men i 1692 lod den daværende Sognepræst, Jens Hauritz, som ikke vilde vide af denne Art af Helgendyrkelse, opbrænde Hytten. Den var dog allerede forhen noget ruineret af en Hovmand (en Betjent hos en øvrighedsperson). Men Sagnet vil vide, at han til Straf derfor paa Reisen nedad Dalen paa et omtrent ½ Miil fra Sahlshytten midt i Veien værende Skredbjerg, som endnu kaldes Hovmandsbjerget, brækkede det ene Been, da Hesten styrtede med ham; samt at der efter Hyttens Forstyrrelse næsten uavbrudt har været Krøblinge paa Sønstebøe.
(Conrad Nicolai Schwach: Thelemarkiske Optegnelser, Norske Folkeminnesamlarar 11,3, Risør 1921, s. 13f.)
Tollefs tilnavn «Sal» må ha sammenheng med hans hytte og komme av det gammelnorske ordet «salr», som blant annet betyr «hus med ett rom» (Leiv Heggstad m.fl. 1975: Norrøn ordbok, 3. utgåve). Sannsynligvis har det ligget en salestue eller selehus (sælehus, Salhus; gno: saluhus; lokalt: Salstogo) i dalen, det vil si et hospitium for reisende mellom Telemark og Numedal. Selehusene var herberger hvor reisende kunne overnatte og bli servert mat og drikke samt få omsalet sine hester. Tollef har trolig drevet dette datidens gjestgiveri og dermed fått sitt tilnavn.
At Tollefs kiste ble hengt opp i lenker, er ikke et enestående trekk, men gjenfinnes for eksempel også i Viborg, hvor St. Kjells skrin var opphengt i gylne lenker under hvelvingen i et kapell. Til og med etter reformasjonen bestemte Jørgen Gyldenstjerne (d. 1551), en bror av Fyns siste katolske biskop, at hans kiste skulle henges i fire jernlenker (Suhm den Eldre: Samlinger til Danmarks historie, 1, s 2, 8). Vi kan også nevne den gamle lovbestemmelsen at om en mann bor så høyt til fjels eller langt ute til havs at han ikke kan føre lik til kirken på grunn av ufremkommelig veier eller hard sjø, da skal liket «festes opp» og ikke stå i jorden (Norges gamle Love, II, s 297).
Tollef eller Tollev er varianter av navnet Torleiv (Stemshaug, Ola (red.) Norsk personnamnleksikon, Oslo 1982, s. 226). Det er derfor ikke urimelig å tro at Tollef Sal er den samme helgenen som den hellige Torleiv som vi kjenner fra Elverum, se den «hellige» Torleiv Breiskjegg (d. 1191). Dersom Tollef Sal og Torleiv er en og samme helgen, har Torleiv i Tinn blitt tillagt en lokal tradisjon som spesifikt knytter ham til stedet. Dette er ikke uvanlig når det gjelder helgener. Det finnes for eksempel mye tradisjon om Olav den hellige som gir ham en spesiell tilknytning til ulike steder og kirker, selv på steder hvor han etter all sannsynlighet ikke har vært (Olav Bø: Heilag-Olav i norsk folketradisjon, Oslo 1955, s. 30ff).
I Tonstad i Vest-Agder var en hule viet til Torleiv, og ble derfor kalt «Torvkjørshelleren» (Kristofer Visted og Hilmar Stigum: Vår gamle bondekultur bd. 2, Oslo 1952, s. 323). Både Salvollan der Tollef bodde, hytta der kisten sto og hans senere gravplass er kjent den dag i dag.
Kilder: Daae, Baklid, kirken.tinn.no, slekt.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 14. desember 2018