Den hellige Tarald er en norsk lokalhelgen eller bondehelgen, sannsynligvis i Seljord i Telemark.
I tillegg til den store nasjonalhelgenen Olav har den norske Kirke også frembrakt andre hjemlige helgener. Men disses historie er for en stor del like fattig og dunkel som Olavs er rik og glitrende. Bare de færreste har blitt dyrket i hele landet, flere derimot bare i enkelte strøk. Atskillige har også bare hatt et tvilsomt helgenry i kortere tidsrom, og deretter har deres hellighet gått helt i forglemmelse. Om noen vet man ikke mer enn bare navnet, og det hender iblant at man ikke vet hvem det menes av flere historiske personer som het det samme.
Man må også huske at allmuesagnet langt ned i den lutherske tid har tillagt en og annen prest mirakelgaver og umiddelbar forbindelse med åndene. Hyppigst ytrer denne troen seg i de overalt kjente fortellingene om presters evne til å mane bort djevelen, en evne som helst tenkes ervervet i «den sorte skole i Wittenberg», hvor disiplene betalte undervisningen med oppofrelsen av sin egen skygge eller lignende. Som eksempler på slike prester kan man for eksempel nevne Erik Werlauff i Saltdalen (d. 1773), den lærde historikerens bestefar, «der hentedes langveisfra for at bringe Fanden til Raison» (Erlandsen: Tromsø Stifts Geistlighed, s 121) og «Røkenpræsten», hvis bedrifter Asbjørnsen har foreviget (Huldreeventyr og Folkesagn, 3. utgave, s 210-214). Denne «Christian Svartserk» var Christian Holst, sogneprest til Røken (d. 1824), statsråd P. C. Holsts far.
Her er det imidlertid ikke tale om noen personlig hellighet, men kun om høyere krefter som ble tillagt den geistlige oppdragelse, innvielse og verdighet. Noe annerledes forholder det seg derimot med enkelte andre prester, som bonden ved siden av overnaturlige krefter også har tillagt egenskaper som i en tidligere periode rimeligvis ville ha medført et lokalt helgenry. En slik mann er for eksempel dikteren Hr. Petter Dass (d. 1708), som har blitt en sagnfigur i hele det nordenfjelske Norge. Og, om enn i mindre målestokk, Hr. Søren Schive i Bjelland (d. 1705), om hvem i det minste hele Lister og Mandals amt vet å tale (Ludvig Daae: Norske Bygdesagn, I, s 38-42). I Fyresdal i øvre Telemark fortelles om en prest «Lille-Jæger», som tillegges flere hellighetsmerker, således også evnen til å henge vanten på solskinnet (muntlig meddelelse av professor Sophus Bugge). Når denne presten, som ikke finnes i noen presterekke, har levd, er uvisst.
I sin bok Norske Helgener fra 1879 har historieprofessoren Ludvig Daae (1834-1910) et kapittel som omfatter en klasse av hellige menn som han vil kalle bondehelgener. Det er personer som ikke kjennes av historien, men som allmuen i en enkelt bygd eller i en noe videre omkrets har ansett for hellige, og hvis dager kanskje til og med er minnet ved messe i en og annen kirke. De av disse helgener som fortsatt kjennes, synes alle å høre hjemme i Telemark: De hellige Tove, Tarald, Tollef Salemand og Besse på Knaben.
Fra Telemark og Numedal er det kjent tre diplomer fra 1400- og 1500-tallet som alle er datert på Taraldsmessedagen eller bruker Taraldsmessedagen som utgangspunkt for dateringen. De tre diplomene er henholdsvis fra Mykkestu i Uvdal i den øvre delen av Numedal (1488), Sandland i Brunkeberg i Øvre Telemark (1467) og Klomset i Seljord (1586) (Diplomatarium Norvegicum bd. IX, Christiania 1878, s. 371, Diplomatarium Norvegicum bd. XI, Christiania 1884, s. 193 og Riksarkivet, Deichmanske diplomsamling nr. 265.) Så langt man kjenner til, er helgendagen Taraldsmess ikke kjent fra andre steder av landet. Dette skulle derfor tyde på at vi her har å gjøre med en lokal helgenkult som er avgrenset til Telemark og Numedal (Lilli Gjerløw: Helgener, Norge, KLNM bd. 6, Oslo 1961. sp. 332f).
De nevnte diplomene bestemmer ikke «Taraldsmesse-dagen» nærmere, men i Seljord har datoen for Taraldsmess levd i den muntlige tradisjonen helt opp til vår tid. Ifølge den er Taraldsmess den 12. februar (Bergit Telnes: Bergverksdrift og bondeopprør, Vest-Telemark 1538-1549, hovedoppgave i historie, UiO 1991, s. 144). Taraldsmess har i Seljordstradisjonen også vært merkedag. Dersom det var både skyet og solgløtt denne dagen, skulle det bli et godt år. Ellers støter vi på reminisenser etter Tarald i utrykk som «Taraldsvær» og «Taraldsskog». «Taraldsvær» vil si skya vær, men ikke regn, mens «Taraldsskog» ble brukt om skog der trærne sto såpass langt fra hverandre at gresset mellom dem kunne slås (Telnes 1991, s. 144. og Tov Flatin: Seljord bd. 1, Oslo 1942, s. 350).
Det er relativt lite vi har av opplysninger om Tarald. Det eldste av de tre nevnte diplomene er fra 1467. Tarald må følgelig ha levd og fått sin egen messedag før 1467, men vi vet ikke hvorfor 12. februar har blitt hans dag. Kanskje kan det ha vært hans dødsdag, noe som er vanlig med helgener. Ifølge tradisjonen kunne Tarald «hengje vottane frå seg på solstrålane når han var inne i kyrkja til messe» (Telnes 1991, s. 144). Dette er ikke enestående for Tarald. Motivet er et vandremotiv, og det er knytta til flere lokale hellige personer. I Gamalt or Sætesdal skriver Johannes Skar: «Sundri Solli var so skjikkeleg 'n mann'e; han hengde vettinn' på solveven [...].» (Johannes Skar : Gamalt or Sætesdal, samla utgåve, bd. 1, Oslo 1961, s. 282). Det samme blir også fortalt om presten Lille-Jæger i Fyresdal (Daae 1879, s. 202), og om Besse på Knaben i bygda Fjotland i Vest-Agder (Daae 1870, s. 4). Dette motivet om atferd i strid med naturlovene, skal vise og godtgjøre at personene var hellige. Det tjener som tegn på deres spesielle religiøse tilknytning, og at de ikke var vanlige mennesker.
Dette er all den kunnskapen vi har om den hellige Tarald. Men det er mulig at følgende omstendighet kan stå i forbindelse med ham. På Seljords kirkegård skal det i tillegg til den egentlige sognekirken, som var viet St. Olav, også ha stått en annen for «Harald» (H. J. Wille: Beskrivelse over Sillejords Præstegjeld, s 18). En tradisjon om Seljords kirke fortelles i «Rupe-Ber» av Jørund Telnes (Hamar 1878, s 39-40). Det har vært sagt at denne kirken skulle ha hatt sitt navn etter «Harald, St. Olavs bror», men dette virker ikke troverdig, og å anta at «Harald» er en forveksling med «Hallvard» (som i N. Nicolaysen: Norske Fornlevninger, s 222), synes vilkårlig. Men siden den hellige Tarald var kjent nettopp i Seljord, kunne det være rimeligere å tenke seg at han har vært gravlagt og dyrket ved denne mindre kirken, slik som rimeligvis Torleiv (Thorleif) var det i den mindre kirken på Elverums kirkegård.
Kilder: Daae, Baklid - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 9. desember 2018