Kapittel IV: Misjonærene
23. Selv om enhver av Kristi disipler for sin del har plikt til å utbre troen 1, kaller Kristus likevel bestandig - ut av disippelskaren - dem til seg som han selv ønsker til å være hos seg, og han sender dem ut for å forkynne for folkeslagene (kfr. Mk. 3,13 ff). Derfor oppvekker han ved Den Hellige Ånd - som etter sin vilje tildeler enhver sin særlige gave til felles gavn (1. Kor. 12,11) - i enkeltes hjerter kallet til å være misjonærer. Han fremkaller samtidig i Kirken institusjoner 2, som tar på seg som deres særlige plikt å forkynne evangeliet - en plikt som i og for seg er hele Kirkens.
Der er altså noen som er merket med et særlig kall, og som - hvis de besitter de naturlige anlegg og de nødvendige egenskaper og åndelige gaver - er parate til å påta seg misjonsarbeidet 3, enten de nå er innfødte eller utlendinger; prester, ordensfolk og legfolk. Utvalgte til det arbeide de er kallet til (kfr. Ap.gj. 13,2) går de - utsendt av den rettmessige autoritet - som evangeliets tjenere, i tro og lydighet ut til dem som er fjernt fra Kristus, «for at hedningene må bli et gudvelbehagelig offer, helliget ved Den Hellige Ånd» (Rom. 15,16).
24. Når Gud kaller et menneske, må mennesket svare, og det slik at han ikke spør kjød og blod til råds (kfr. Gal. 1,16), men helt hengir seg til evangeliets tjeneste. Et slikt svar kan et menneske bare gi når Den Hellige Ånd driver det dertil og gir det kraft. Den utsendte trer jo inn i Kristi liv og sendelse, han «som gav avkall på alt og tok tjenerskikkelse på» (Fil. 2,7). Derfor må misjonæren være parat til hele sitt liv å forbli i det kall han har mottatt og til å gi avkall på seg selv og alt han hittil har anset for sitt eget, for å «bli alt for alle» (1. Kor. 9,22).
Når han forkynner folkeslagene det glade budskap, bekjentgjør han - som sendebud - med frimodighet Kristi mysterium. Derfor vil han få mot til å tale som det er hans plikt (kfr. Ef. 6,19 f; Ap.gj. 4,31) og til ikke å skamme seg ved korsets forargelse. I sin Mesters fotspor - han som var saktmodig og ydmyk av hjertet - gjør han det innlysende at hans åk er nyttig og hans byrde lett (Mt. 11,29 ff). Gjennom et liv helt i overensstemmelse med evangeliet 4, i stor tålmodighet, i langmodighet og godhet og i oppriktig kjærlighet (kfr. 2. Kor. 6,4 ff) avlegger han vitnesbyrd om sin Herre - om nødvendig like til å utgyte sitt blod. Kraften og motet dertil vil han i bønnen få fra Gud, og slik vil han erfare at i prøvelser og trengsler og i den bitreste fattigdom er gleden likevel overveldende stor (kfr. 2. Kor. 8,2). Han er overbevist om at lydighet er den viktigste dyd for Kristi tjenere, for det var ved sin lydighet at Kristus frelste menneskeslekten.
For at evangeliets forkynnere ikke skal ringeakte den nåde som er blitt dem til del, skal de daglig fornye seg i ånden (kfr. 1. Tim. 4,14; Ef. 4,23; 2. Kor. 4,16). Biskopene og de ordensforesatte skal dessuten med bestemte mellomrom samle misjonærene, for at de kan bestyrkes i tilliten til sitt kall og fornye seg i sin apostoliske tjeneste, om mulig i særlige dertil innrettede hus.
25. Den vordende misjonær må ved en særlig åndelig og moralsk utdannelse forberedes til så stor en oppgave 5. Misjonæren må være initiativrik, konsekvent i gjennomførelsen av de forskjellige foretagender og utholdende i vanskeligheter. Han må lære å bære ensomhet, tretthet og nederlag tålmodig og tappert. Han må kunne komme menneskene i møte med åpent sinn og med et kjærlig hjerte. Han må villig påta seg de oppgaver man betror ham. Selv fremmedartede skikker hos det folk han bor iblant, og nyoppdukkede situasjoner må han med glede tilpasse seg. I all enighet og i gjensidig kjærlighet må han samarbeide med sine medbrødre og med alle andre som har viet seg til den samme oppgave. Slik vil misjonærene sammen med de troende være et sant bilde på den apostoliske menighet og likesom den ha ett hjerte og én sjel.
En slik åndelig holdning må allerede i utdannelsestiden omhyggelig innøves og pleies, utvikles og næres ved det åndelige liv. Misjonæren må være en bønnens mann, oppfylt av en levende tro og et urokkelig håp. Han må være gjennomtrengt av kraftens, kjærlighetens og besinnelsens ånd (kfr. 2. Tim. 1,7); han må lære å være tilfreds med det han har (kfr. Fil. 4,11). I et sant offersinn må han i sitt legeme bære Kristi død, for at Jesu liv må bli virksomt i dem han er sendt til (kfr. 2. Kor. 4,10 ff). I iver for sjelene må han være villig til å bringe offer, ja han må ofre seg selv for sjelene (kfr. 2. Kor. 12,15). Slik vil han «i den daglige oppfyllelse av sin plikt vokse i kjærlighet til Gud og nesten» 6. På denne måten fortsetter han, idet han sammen med Kristus adlyder Faderens vilje og er undergitt den kirkelige autoritet, Jesu sendelse og virker med i frelsens mysterium.
26. De som blir sendt til de forskjellige folkeslag, skal «som gode tjenere for Kristus Jesus, stadig næres av troens og den gode læres ord» (1. Tim. 4,6), som de først og fremst øser av den hellige Skrift, og slik vil de trenge dypere inn i Kristi mysterium, hvis budbringere og vitner de skal være.
Derfor må alle misjonærer - prester, brødre, søstre og legfolk - enhver svarende til sin stand forberedes og utdannes, slik at de kan oppfylle sitt fremtidige arbeides krav 7. Deres læremessige utdannelse skal helt fra begynnelsen ta hensyn til Kirkens universalitet og til folkeslagenes mangfoldighet. Disse forutsetninger gjelder for alle de fag som forbereder dem til deres fremtidige tjeneste; men de gjelder også for alle de øvrige kunnskaper som de omhyggelig undervises i, for at de kan få et godt allment kjennskap til de forskjellige folkeslag, deres kulturer og religioner, ikke bare hva deres fortid, men også hva deres nåværende situasjon angår. For den som drar til et annet folk, må ha respekt for dets tradisjon, dets språk og dets sedvaner. Men især skal den vordende misjonær beskjeftige seg med studiet av missiologi, det vil si at han skal kjenne Kirkens lære om og dens grunnregler for hvordan misjon drives; han skal vite hvilke veier evangeliets sendebud har vandret i århundrer; han skal kjenne den nåværende misjonssituasjon og de metoder man i dag regner for særlig fruktbare 8.
Skjønt hele utdannelsen bør være gjennomtrengt av den pastorale omsorgs ånd, skal deres utdannelse ved teoretiske og praktiske øvelser likevel spesielt ta sikte på en målbevisst trening til misjonsarbeidet 9.
Så mange som mulig av ordensbrødrene og søstrene skal undervises og utdannes så godt som mulig kateketisk, for at de kan hjelpe ennå bedre med i apostolatet.
Også den som bare for en tid påtar seg oppgaver på misjonsmarken, skal ubetinget ha en tilstrekkelig utdannelse. Denne allmenne utdannelse bør fortsette i de land misjonærene blir sendt til, så de mere utførlig lærer de aktuelle folks historie samfunnsmessige struktur og sedvaner å kjenne og får en dypere innsikt i den herskende moraloppfattelse, de religiøse forskrifter og de forestillinger som disse folk har dannet seg - i overensstemmelse med den overlevering de har holdt hellig om Gud, verden og mennesket 10. Deres språk skal de lære så grundig at de kan tale dem flytende og korrekt, og derved lettere få disse menneskers ånd og hjerte i tale 11. Dessuten må de settes godt inn i landets særlige pastorale behov.
Noen av misjonærene bør imidlertid ha en grundigere utdannelse ved misjonsvitenskapelige institutter eller ved andre fakulteter eller universiteter, for at de kan påta seg spesialoppgaver 12 og yte de øvrige misjonærer hjelp i misjonsarbeidet ved sin faglige viten. Misjonsarbeidet er i vår tid uhyre vanskelig, men også så fullt av muligheter. Det ville dessuten være i høy grad ønskelig om de regionale bispekonferanser kunne råde over tilstrekkelig mange av den slags fagfolk og med utbytte kunne benytte seg av sin viten og erfaring til løsningen av sitt embedes vanskelige oppgaver. Det burde heller aldri mangle på spesialister som til fullkommenhet forstod seg på å benytte de tekniske hjelpemidler og kommunikasjonsmidlene, hvis betydning man ikke må undervurdere.
27. Denne forberedende utdanning som er uomgjengelig nødvendig for enhver som sendes ut til et annet folk, kan vanskelig erverves av en som bare er henvist til seg selv. Da heller ikke misjonsarbeidet - slik erfaringen har vist - kan utføres av enkeltpersoner, har et felles kall forenet de enkelte til institusjoner, for at de ved felles hjelp kan utdannes hensiktsmessig og slik bli i stand til å gjennomføre arbeidet på misjonsmarken på Kirkens vegne og etter biskopens anvisning. Disse institusjoner som gjennom århundreder har båret dagens byrde og hete, har enten for alles eller for en del av deres medlemmers vedkommende helliget seg misjonsarbeidet. Ofte har den hellige Stol overdratt dem store områder å evangelisere i. Der har de samlet Gud et nytt folk; lokalkirker som samler seg om sitt eget presteskap. Disse kirker, som de har grunnlagt med sin egen svette og ofte med sitt blod, vil de forskjellige institusjoner stadig tjene med iver og erfaring og i broderlig samarbeide øve sjelesorg eller utføre spesielle oppgaver til fordel for det allmenne vel.
Noen ganger påtar de seg meget viktige oppgaver for en hel region, som f.eks. forkynnelsen av evangeliet for hele grupper eller folk som av bestemte årsaker ennå ikke har hørt evangeliet, eller hittil har vært avvisende overfor det 13. Hvor det er nødvendig vil de være rede til - ut fra sine erfaringer - å forberede og utdanne dem som bare for en viss periode vil vie seg til misjonsarbeidet. Av alle disse grunner, og fordi der ennå finnes mange folkeslag som skal føres til Kristus, fortsetter disse institusjonene å være helt uunnværlige.
